Slik kan strid bilegges

I DISSE vanskelige tider kan ofte både enkeltpersoner og nasjoner være «uforsonlige». Det eneste som stridende parter kan være enige om, er som oftest bare at de er uenige. — 2. Tim. 3: 1, 3.

Men finnes det da ingen grei måte å få fornærmelser eller misforståelser ut av verden på — når de måtte oppstå?

Jo, det gjør det. Når denne metoden blir fulgt helt nøyaktig, og med den rette innstilling, gir den en rettferdig løsning på uoverensstemmelser. I de fleste tilfelle vil det også være en lykkelig løsning. Men den vil ikke virke effektivt og til gagn for alle som er berørt av saken, med mindre alle parter er enige om å godta og følge de prinsipper som må komme til anvendelse.

Disse prinsippene ble trukket opp i en rettledning som Kristus Jesus gav til veiledning for kristne menigheter i det første århundre. De benyttes fremdeles på en effektiv måte i Jehovas vitners menigheter verden over. La oss se nærmere på disse prinsippene, for de er også til gagn for alle andre mennesker som prøver å få løst stridigheter seg imellom.

Jesus Kristus viste at tre skritt kunne tas når metoden skulle følges:

FØRSTE SKRITT:

«Dersom din bror gjør en synd, så gå til ham og tal ham til rette på tomannshånd. Hører han på deg, har du vunnet din bror.» — Matt. 18: 15.

Er det ikke vanligvis både vennligere og mer hensynsfullt å drøfte et menneskes feil i enerom? Men her omtalte ikke Jesus ubetydelige uoverensstemmelser. Sammenhengen viser at han omtalte forhold som var så alvorlige at de kunne føre til at et menneske ble utstøtt fra menigheten av troende.

Hvorfor bare «på tomannshånd»?

La oss se på noen grunner til at det første skritt bør være et forsøk på å få i stand en samtale på tomannshånd, i enerom. At du har bestemt deg for å ta saken opp, er i seg selv en grunn til at du bør granske dine personlige motiver. Ønsker du bare å få gitt avløp for dine følelser? Eller ønsker du å få gjort gjengjeld? Er virkelig saken så alvorlig? Er det virkelig gjort en så fryktelig urett mot deg? Kan det hele bunne i en misforståelse? Husk hva som bør være ditt motiv: å vinne din bror. Å vinne ham tilbake. Å hjelpe ham til å fortsette som en medtjener for Gud.

At du prøver å holde saken på det private plan, bør få ham til å respektere deg. Det skal mot til å gjøre et slikt personlig framstøt. Hvor mye lettere ville det ikke være å gå til andre og snakke med dem om dine klagepunkter! Men ville det ha vært i samsvar med «Første skritt»?

Ved å la andre bli kjent med detaljene i en slik sak kan det også hende at det er du selv som blir brakt i forlegenhet og ydmyket. «Før bare saken med din neste, men røp ikke andres hemmeligheter. Ellers vil den som hører det, håne deg, så du for alltid får dårlig rykte.» (Ordsp. 25: 9, 10) Hvordan kan den som hører på, komme til å håne deg? Nåvel, hvordan ville du føle det om han spurte: «Har du prøvd ’Første skritt?’» Når du innrømmer at du ikke har det, kunne han komme til å minne deg om at det er minst to sider ved enhver sak, din og den andres. Og svært ofte er det også en tredje side, den rette. «Den som taler først i en sak, har rett inntil motparten kommer og gransker hans ord.» (Ordsp. 18: 17) Jesus omtalte selvfølgelig en umiskjennelig feil, en ubestridelig synd. Men er dine beviser hevet over tvil, og er din forståelse av saken så klar at den ikke trenger å bli gransket? Og finnes det noen bedre måte å gjøre det på enn ved å drøfte saken privat?

Hva om situasjonen var den motsatte? Sett at det er den andre som mener at du har gjort ham urett. Ville du ikke da gjerne vite om det, slik at du kunne få rettet på saken? Det ville gi deg anledning til å granske ham, så du kunne skynde «deg å komme overens med din motpart», ikke sant? (Matt. 5: 25) Ville ikke det være bedre enn å la forurettelsen få smerte og verke inntil den forurettede kanskje offentliggjør sitt klagemål mot deg?

Men om nå «Første skritt» ikke fører fram? Mener du fremdeles at du må prøve å vinne din bror ved å forfølge saken? Hittil har uoverensstemmelsen mellom dere vært holdt strengt konfidensiell, iallfall av deg. Hva bør så gjøres?

ANNET SKRITT:

«Men hører han ikke, så ta med deg en eller to andre, for etter to eller tre vitners utsagn skal enhver sak stå fast.» — Matt. 18: 16.

Hvorfor «en eller to andre»?

Kjenner du en eller to personer som kan være modne og kanskje har erfaring i slike saker som striden dreier seg om, og som kan opptre objektivt og upartisk overfor dere begge? Om du ikke gjør det, kan kanskje en eldste i menigheten anbefale en, ja, kanskje han selv kan arrangere møtet for dere.

Men betyr dette at du nå står fritt til å utgyte dine klagemål eller beskyldninger mot den andre overfor den du har tatt kontakt med? Nei, slett ikke. Du kan bare si omtrent som så: «Jeg har et problem med den-og-den, og jeg er redd det berører hans åndelige ve og vel. Jeg har prøvd ’Første skritt’ og har ikke greid å vinne ham. Nå ber jeg om hjelp til å ta ’Annet skritt’. Jeg ber om at en eller to personer må komme sammen med oss og høre på begge parter.» Ingen burde få høre detaljer fra noen av partene før dette møtet holdes. Dermed vil ingen danne seg en forutfattet mening eller høre noen av dere si ting bak ryggen på den andre som dere ikke vil komme fram med mens den andre hører på.

«Annet skritt» er ikke noe møte i et dømmende utvalg. Det er ganske enkelt et nytt og sterkere forsøk som du gjør på å vinne din bror. I stedet for å prøve å vinne ham på egen hånd får du nå hjelp av en eller to andre. Hvis dine beviser ikke er til å rokke og din innstilling virkelig går ut på å ’vinne din bror’, så har du nå vitner på det.

Men hva om heller ikke «Annet skritt» fører fram? Da har du iallfall bare røpet saken for personer som bibelsk sett har rett til å høre den. Du har nå troverdige vitner på at den som har gjort noe galt mot deg, står anklaget i en sak som muligens kan føre til at han blir utstøtt av menigheten. Men dette betyr at det må tas et

TREDJE SKRITT:

«Hører han heller ikke på dem, så si det til menigheten.» — Matt. 18: 17.

Hvordan kan du «si det til menigheten»?

Menigheten blir representert av sitt eldsteråd. Og i dette tilfelle blir menigheten representert av et dømmende utvalg, som enten er utnevnt av de eldste eller av en annen rettmessig myndighet. Nå blir dermed problemet lagt fram for de eldste. Hvordan?

Ber du om at saken skal behandles av hele eldsterådet? Ville det være nødvendig eller praktisk? På dette stadium ber du ikke om at saken skal drøftes med noen av dem, iallfall ikke uten at den som har begått feilen, er til stede. Du ber om at saken må behandles av et dømmende utvalg som blir oppnevnt av de eldste. Du gir ganske enkelt en eller flere eldste beskjed om at du har et problem med den-og-den, at du har prøvd «Første skritt» og «Annet skritt», og at du nå ber om at «Tredje skritt» må bli tatt:

«Men vil han [som har begått feilen] ikke engang høre på menigheten [gjennom dens dømmende utvalg], skal han være for deg som en hedning eller en toller.» — Matt. 18: 17.

Tre ganger har du prøvd å vinne din bror. Hver gang har du gått fram på rette måte. Likevel er ikke sakens fakta blitt røpet for andre enn dem som bibelsk sett har rett til å høre og avgjøre saken. I den grad det står til deg, er ikke saken blitt gjort til noe samtaleemne i menigheten.

Alle uoverensstemmelser kan naturligvis ikke løses på en slik måte at du kan vinne din bror, hvis han ikke selv er villig til det. Men selv om du følte deg forpliktet til å forfølge saken så langt som det var nødvendig, var det likevel et ønske om fred som var ditt reelle motiv. «Hold fred med alle, om det er mulig, så langt det står til dere.» — Rom. 12: 18.

Jesu prinsipper for hvordan strid kan bilegges, er praktiske. De virker. Hvis alle hadde fulgt slike kristne prinsipper, ville jorden sannelig ha vært et bedre sted å leve på.