Når barna blir opprørske
EN SVÆR og kraftig tenåring sitter apatisk i en sofa i en leilighet i byen New York. Han enser ikke sin mors gjentatte oppfordringer om å hjelpe henne med noe tungt arbeid. Moren fortsetter å mase, og gutten farer opp i sinne. Han river telefonapparatet ned av veggen, ødelegger møbler og bryter i stykker låsen på inngangsdøren til leiligheten. Hele tiden skriker han: «Jeg skal drepe deg!» Til slutt går det ukontrollerte raserianfallet over.
Denne opprørske tenåringen har ingen respekt for sin far eller for sin mor. Egentlig har han ingen aktelse for noen myndighet der han reker gatelangs sammen med andre pøbler og bærer en pistol han ikke har lov til å bære.
Mange foreldre i en lignende situasjon spør: ’Hvordan kunne dette skje? Hvor var det vi sviktet?’
VERDIEN AV RETT OPPLÆRING
Noen ganger kan det være at foreldrene har sviktet. Hvis foreldre er forsømmelige med å lære opp sine barn ved det de sier og gjør, kan de ikke vente å oppnå gode resultater. Bibelen sier: «Ris og refsing gir visdom, men en gutt som får gjøre som han vil, fører skam over sin mor.» (Ordsp. 29: 15) Riktig opplæring må begynne så tidlig som mulig, fra den spede barndom av. David hadde fått opplæring på et tidlig tidspunkt, og han kunne derfor si i en av sine salmer: «Fra fødselen av ble jeg overlatt til deg [Jehova], fra mors liv har du vært min Gud.» (Sal. 22: 11) Timoteus kjente på lignende måte de hellige skrifter «fra den spede barndom av». Så langt tilbake han kunne huske, hadde han hatt kjennskap til de hellige skrifter. — 2. Tim. 3: 15, NW.
Etter hvert som barna blir eldre, kreves det store anstrengelser for å hjelpe dem til å forstå at lydighet mot Bibelens opphøyde prinsipper fører til den aller beste levemåte. Dette er særlig tilfelle i disse vanskelige «siste dager». (2. Tim. 3: 1, 2) Ordspråkenes bok i Bibelen kan være til god hjelp for foreldre når de skal overbringe lærdom som virker motiverende. Denne boken kommer ikke bare med advarsler mot omgang som virker fordervende, seksuell umoral, fråtseri, alkoholmisbruk og lignende, men den oppmuntrer også til å følge en riktig handlemåte. (Ordsp. 1: 10—19; 4: 14—27; 5: 3—14; 7: 1—27; 23: 20—35) Følgende ord fra Ordspråkene 3: 1—6 er et eksempel på den slags positive og motiverende veiledning som foreldre kan komme med når de gir større barn moralsk undervisning:
«Glem ikke det jeg har lært deg, min sønn, ta vare på mine bud i ditt hjerte! For de gir deg mange dager og år og gjør din lykke større. Gi aldri slipp på godhet og troskap, men bind dem om din hals, og skriv dem på ditt hjertes tavle! Da får Gud og mennesker godvilje for deg og holder deg for en forstandig mann. Stol på [Jehova] av hele ditt hjerte, og sett ikke lit til ditt vett! Tenk på ham hvor du enn ferdes, så gjør han dine stier jevne.»
NÅR FORELDRE HAR VÆRT FORSØMMELIGE
Hvis foreldre i en tid har vært forsømmelige når det gjelder å gi sine barn veiledning, eller har unnlatt å gjøre det, kan de senere komme til å oppdage at det er ytterst vanskelig å gi dem moralsk veiledning. Det kan bli nødvendig for foreldre å forklare sine barn hvorfor de er så opptatt av å gjøre det de tidligere forsømte å gjøre. Dette kan innbefatte at de ydmykt må innrømme sine tidligere feil. Det vil da være nødvendig for foreldre med barn i tenårene å bruke og vise tålmodighet for å vinne sine barns tillit og forsikre dem om at de virkelig er glad i og interessert i dem. Resultatene kan til å begynne med være svært skuffende, til og med frustrerende. Men foreldrene bør ikke være for snare til å gi opp, for da vil det se ut som om de ikke er virkelig interessert i sine barn. En tenåring resonnerer kanskje slik: ’Hvis mine foreldre virkelig brydde seg om meg, ville de fortsette å forsøke å hjelpe meg.’ Når foreldre slutter å gjøre seg slike anstrengelser fordi de ikke ser noen positiv reaksjon, kan de faktisk bidra til at barna mister tilliten til dem. Det er grunnen til at det er særlig viktig for foreldre å være vedholdende. Den interesse en far eller mor viser, kan vekke et barns samvittighet og få fram dets gode egenskaper. Marta, som en gang sto i spissen for en pikebande, innrømmet: «Det gjorde meg vondt å se at min mor var så bekymret for meg, men jeg viste det aldri. Jeg lot henne ikke få vite hvordan jeg følte det.»
Et godt eksempel vil ofte ha en kraftigere virkning på opprørske barn enn mange ord. Foreldre må vise en fast holdning overfor det som er rett, men de må være på vakt mot å miste selvkontrollen og ty til skrik eller ukvemsord. Bibelen gir følgende råd: «Slutt med all slags hardhet, hissighet, sinne, skrål og spott og all annen ondskap.» — Ef. 4: 31.
Selv om barneoppdragelsen er blitt sørgelig forsømt i mange år, kan det fortsatt være håp. En ung meksikaner forteller om noe han selv har opplevd:
«Da jeg var sju år gammel, forlot jeg foreldrene mine. Fortauet, forlatte biler og noen ganger godsvogner ble nå mitt hjem. Jeg slo meg sammen med andre barn og begynte å stjele. Mange ganger ble vi tatt av politiet, som tok oss med til fengslet. Da de spurte oss hvor våre foreldre var, sa vi at vi ikke visste det. Da jeg var ti år gammel, sluttet vi oss til en bande av narkotikasmuglere. Mange ganger var jeg nær ved å miste livet. Da jeg var 12 år gammel dro vi illegalt til De forente stater og fortsatte vår lovløse virksomhet. En dag truet bandelederen med å drepe meg fordi jeg ikke hadde delt utbyttet av et ran jeg hadde foretatt. Jeg fikk juling, og han tok de 28 000 pesoene fra meg.
Jeg ble svært lei meg og ønsket å dra hjem igjen eller å begå selvmord. Da kom jeg på at min bestemor bodde i Ciudad Juárez, men jeg visste ikke nøyaktig hvor. Jeg begynte å lete etter henne. Da jeg endelig fant henne, holdt hun på å gjøre seg i stand til å overvære et av Jehovas vitners stevner, og hun spurte om jeg ville være med.»
På grunn av det denne gutten hørte på stevnet, begynte han å tenke alvorlig over hva slags liv han levde. Han begynte å studere Bibelen, og til sine foreldres glede forandret han seg og vendte hjem igjen.
OPPRØRSKE TRASS I GOD OPPLÆRING
Men hva om barna blir opprørske og uregjerlige trass i god opplæring? Foreldre kan finne trøst i å vite at de har utført sine plikter på en samvittighetsfull måte. De kan også nære håp om at de anstrengelser de har gjort seg for å gi barna rett opplæring, i framtiden vil få dem av barna som er kommet på avveier, til fornuft. Dette håpet kan være svært oppmuntrende.
Rett opplæring kan ha en varig innvirkning på barn. Bibelen sier: «Lær gutten den veien han skal gå, så forlater han den ikke når han blir gammel.» (Ordsp. 22: 6) Barn som har fått rett opplæring, vil vanligvis ikke skeie ut. Det hender at noen gjør det, men senere kommer til fornuft. De opplever kanskje noe i likhet med det den bortkomne sønnen i en av Jesu lignelser opplevde. Vi leser:
«En mann hadde to sønner. Den yngste sa til ham: ’Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.’ Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og drog til et land langt borte. Der sløste han bort alle pengene i et vilt liv. Men da han hadde satt alt over styr, kom en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. Han gikk da og tok arbeid hos en mann der i landet, og mannen sendte ham ut på markene for å gjete svin. Han ønsket bare å få mette seg med de belgene som grisene åt, for ingen gav ham noe. Da kom han til seg selv og sa: ’Alle arbeidsfolkene hjemme hos min far har mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være din sønn. Men la meg få være som en av leiekarene dine.’» — Luk. 15: 11—19.
BEVAR DEN RETTE INNSTILLING
Hvordan reagerte faren? Han hadde ikke begynt å bære nag til sin sønn. Derfor viste han ham medynk og øm hengivenhet. Jesu lignelse sier videre:
«Dermed brøt han opp og drog hjemover til sin far. Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han syntes inderlig synd på ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: ’Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være din sønn.’ Men faren sa til tjenerne: ’Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og glede oss. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’ Og så begynte festen og gleden.» — Luk. 15: 20—24.
Foreldre gjør vel i å merke seg ånden i denne lignelsen. De må være på vakt mot å bli bitre og ubarmhjertige overfor en egensindig og opprørsk sønn eller datter. Ellers kan det bli svært vanskelig for et barn å forandre seg, slik den bortkomne sønnen i Jesu lignelse gjorde.
De gode virkninger kjærlighet og godhet har, framgår tydelig av tilfellet med en pike i Ohio, hvis foreldre er Jehovas vitner. Den 15 år gamle Vickie begynte å gjøre opprør mot foreldrenes myndighet fordi hun mente at hun ikke hadde nok frihet. Til slutt, da hun var 17 år, flyttet hun inn i en egen leilighet i en by hvor morens familie bodde. Disse slektningene godkjente ikke Vickies handlemåte, men de forsøkte likevel å oppmuntre henne. Hva skjedde så? Piken forteller:
«Jeg ble svært deprimert. Jeg var så langt nede at jeg nesten kunne begå selvmord, og jeg avskydde verden og menneskene i den. Jeg flyttet derfor inn til familien til min mor. De kritiserte meg aldri og gjorde meg ikke forlegen. Jeg hadde svært liten lyst til å overvære møtene i Jehovas vitners Rikets sal, men jeg gjorde det likevel. Den kjærlighet og godhet som alle viste, var overveldende. De kommer aldri til å forstå hvor høyt jeg verdsatte det og hvor mye lettere de gjorde det for meg å vende meg bort fra min urette livsførsel.»
Foreldre bør derfor ikke være snare til å gi opp håpet når barna blir opprørske og uregjerlige. De bør hate det som er ondt, men de bør unngå å være harde og bitre mot barna. Det er av største betydning at foreldre bestreber seg på å sette et godt eksempel og fortsetter å ha en sterk tro på Gud.
Dette var tilfelle med kong David. Han led en god del på grunn av familieproblemer. En av sønnene hans vendte seg fullstendig mot ham og forsøkte både å tilrane seg tronen og å ta livet hans. Men David lot ikke dette hindre ham i å fortsette å tjene Gud. Da han var gammel og svak, kom han tvert imot med følgende oppmuntring til sin sønn Salomo: «Lær din fars Gud å kjenne, og tjen ham helhjertet og villig! For [Jehova] ransaker hvert hjerte og kjenner hver tanke som stiger opp i det. Dersom du søker [Jehova], lager han det så at du finner ham; men vender du deg fra ham, vil han støte deg bort for alltid.» — 1. Krøn. 28: 9.
Selv om du skulle oppleve at dine egne barn blir opprørske, kan du være sikker på at Jehova Gud aldri vil forlate sine trofaste tjenere. Den Høyeste holdt David oppe i en tid med prøvelser og sorg, og på lignende måte vil han styrke sitt folk i dag til å utholde sorger og bekymringer, deriblant den smerte som oppstår når barn begynner å følge en urett handlemåte. Hvis noen kommer i den situasjon at ingen i familien lenger viser ham kjærlighet, vil han allikevel ikke være alene og forlatt. David sa: «Om far og mor forlater meg, vil [Jehova] ta imot meg.» — Sal. 27: 10.