Opplæring av barn til liv i den nye verden
«La de små barn komme til meg og prøv ikke å stoppe dem.» — Luk. 18: 16, NW.
1. Hvilket problem har foreldrene i dag, og hvilke muligheter er det for at det kan løses?
ET PROBLEM som volder alle gode foreldre stor bekymring nå i tiden forut for Harmageddon, er hvordan de på rette måte skal oppdra barna sine så de får nyte Guds gunst. Problemet blir vanskeligere i samme forhold som staten gjør inngrep i foreldrenes rettigheter. Den nåværende dekadente gamle verdens samfunn tiltar seg større og større makt når det gjelder ungdommens opplæring og utdannelse, og derved prøver det å få den høye standard for bibelsk opplæring som gudfryktige foreldre holder, ned på sitt eget lave, ukristelige nivå. De som har fått et syn av den kommende nye verdens samfunn, ser alvorlig på denne saken. De legger merke til at sanne tilbedere av Jehova i tidligere tider ble stilt overfor det samme problemet og løste det ved å anvende de velprøvde, sunne prinsipper for opplæring og undervisning som er rotfestet i Bibelen. At disse gudfryktige foreldre i fortiden oppnådde gode resultater, bevitnes av den bibelske beretning om mange trofaste Guds tjenere som fra sin tidligste barndom ble opplært i gudhengivenhet. De oppnådde å få Guds gunst og fikk forsikring om at de kunne håpe på å få liv i den nye verden. — Hebr. 11: 8—40.
2. Hvilken opplæring gir en Guds gunst, og hva har dette betydd for Jehovas folk?
2 Den opplæring som gir en Guds gunst, er ikke amerikansk, engelsk, fransk eller germansk, og den stammer heller ikke fra noen annen kultur i den gamle verdens samfunn. Nei, den opplæring som er av betydning, er teokratisk, kristen. Det betyr at alle de som håper å få tilhøre den nye verdens samfunn, både gamle og unge, må omskoleres og lære seg nye vaner som er uttrykk for en høyere standard. Det er nettopp dette som er hendt med Jehovas vitners verdensomfattende samfunn i de år som er gått. De har gjennomgått et uforlignelig kursus med guddommelig opplæring. Deres lærere har vært Jehova Gud og hans Sønn Kristus Jesus. (Es. 30: 20) De har alle den samme lærebok, Bibelen, og ut fra den har de lært det rene språk som Bibelens sannhet er. (Sef. 3: 9, KJ) Selv om Jehovas trofaste folk er spredt over hele jorden og kommer fra mange forskjellige nasjoner, er de blitt smeltet sammen til en fast forent samfunnsgruppe. De skiller seg ut som et folk for en ny verden, et folk som har et strålende syn av en varig teokratisk sivilisasjon som skal komme. Alt nå arbeider de iherdig med å lære opp seg selv og sine barn etter de høye kristne normer som i Bibelen er framsatt for dem som skal være undersåtter i den nye verden.
3. Hvilken interesse for barn la Jesus for dagen?
3 Det fullkomne mønster som de kristne bør etterligne i dag i sin opplæring for å bli den nye verdens undersåtter, er Jesus Kristus slik han levde i de tre og et halvt år han utførte sin jordiske tjeneste. Selv om Jesus i sitt arbeid med å forkynne og undervise var en meget opptatt mann, hadde han det ikke så travelt at han ignorerte barna på den tiden. Jesus var glad i andres barn og la sine armer kjærlig omkring dem. (Mark. 9: 36) Han la kjærlig sine hender på de små barna og ba for dem. (Matt. 19: 13) Han anbefalte sine disipler å ha den samme ydmyke ånd som barn har. (Matt. 18: 3) Han godkjente det å gi gode gaver til barna, og han brukte dem som illustrasjoner i sine taler. (Matt. 7: 11; Luk. 9: 48) Barn var til stede ved hans møter sammen med sine foreldre, og han utførte tre av sine store mirakler på barn. (Matt. 14: 21) Det ene tilfellet var oppstandelsen av den lille piken, Jairus’ datter, og det andre gjaldt helbredelsen av en demonbesatt gutt som Jesus kjærlig overga i den forbausede farens ivrige hender. Det tredje tilfellet var da Jesus ved å bruke sin makt over en lang avstand helbredet det lille barnet til en av kongens menn. Jesus kalte til og med sine egne disipler «kjære barn». — Luk. 8: 42, 54; 9: 42 og Joh. 4: 49—51; 13: 33, LB.
4. Hvilken oppmerksomhet viste Jesu disipler barna?
4 Disiplene etterlignet sin Mester ved at de også viste stor kjærlighet til barn og hadde omtanke for dem. Peter brukte barn som er rett opplært, som et eksempel på lydighet. Han viste hvordan de dyrebare løfter om den nye verden også tilhørte de kristnes barn. (1 Pet. 1: 14; Ap. gj. 2: 39) Paulus rår til å verne om barna, og sier at foreldrene skulle elske barna sine høyt. (1 Tess. 2: 7; Tit. 2: 4) I et av de brev apostelen Johannes skrev, var også barna tatt med i tiltalen. (2 Joh. 1) Både Paulus og Johannes omtaler de kristne som et hele som «mine barn». (Gal. 4: 19; 1 Joh. 2: 1) Vi ser derfor at barna og deres uskyldige måte å være på ble vigd betraktelig oppmerksomhet på Jesus og den første menighets tid. Kan da vi, som gudfryktige mennesker nå i det tjuende hundreåret, unnlate å vie barneoppdragelsen stor oppmerksomhet og unnlate å ta barna med til menighetens møter?
5. Hvilken interesse har Lukas 18: 16 for oss i dag?
5 Stikk i strid med denne verdens keisere, som utelukker bibelsk opplæring fra sine skoler, sa Jesus avgjort: «La de små barn komme til meg og prøv ikke å stoppe dem.» (Luk. 18: 16, NW) Her gir Jesus gudfryktige foreldre en utvetydig oppfordring til å gi barna sine en kristen oppdragelse. Kristne foreldre vil gi akt på denne formaning om å ’la de små barn komme til Jesus’. De vil ikke føre en fordømmelse over seg i likhet med verden, som prøver å hindre barna i å etterfølge Kristus, den nye verdens konge. Vi behøver bare å nevne den skammelige framgangsmåte keiserens undervisningsmyndigheter følger i mange land ved å utvise veloppdragne barn av Jehovas vitner fra skolene fordi disse barna ikke med god samvittighet kan hilse nasjonale flagg, noe som er ren avgudsdyrkelse og i strid med Bibelens befalinger. (2 Mos. 20: 4, 5) Trass i misforståelser og motstand fra andre mennesker vil Jehovas trofaste folk og deres barn fortsette med først å adlyde Guds lov. (Ap. gj. 5: 29) Som en del av sin sanne tilbedelse av Jehova Gud vil Jehovas vitner oppfylle denne plikt overfor Gud ved å gi tilbake til ham det som tilkommer ham, og motstå keiserne som ikke har noen rett til å gjøre inngrep i foreldrenes kristne rettigheter til å undervise barna i Bibelens veier og befalinger. (Luk. 20: 25) Hvilke kristne veier og prinsipper for barneoppdragelse er det da som strider imot de undervisningsmetoder som praktiseres i den nåværende onde tingenes ordning?
6. Beskriv Jesu oppdragelse som barn og ungdom.
6 Da Jesus var barn, fikk han selv en god og fornuftig bibelsk oppdragelse. Hans jødiske mor Maria og hans fosterfar Josef av Davids hus ga ham den oppdragelse som var vanlig blant jødene på den tiden. Som ung gutt fortsatte Jesus å vise sine foreldre ærbødighet og lydighet i fullstendig gudfryktig undergivenhet. I disse vekstårene utviklet han seg sunt både i kroppslig henseende og ved å vokse i visdom. Han studerte de hebraiske skrifter samtidig som han arbeidet som tømmermannslærling. (Luk. 2: 47; Matt. 13: 55) Om denne tidlige periode i hans tilværelse som menneske er det skrevet: «Og han gikk ned med dem og kom til Nasaret og var dem lydig. .... Og Jesus gikk fram i visdom og alder og yndest hos Gud og mennesker.» (Luk. 2: 51, 52) Jesus talte aldri senere i livet misbilligende om de prinsipper og skikker som ble brukt ved hans oppdragelse i Guds gunst.
7. Hva kommer fram angående barneoppdragelse i den samtaen som den unge herskeren hadde med Jesus?
7 Ved en anledning i Jesu tjeneste kom en ung hersker til ham og spurte: «’Gode Lærer, hva må jeg gjøre for å arve evig liv?’ Jesus sa til ham: .... ’Du kjenner budene: «Du skal ikke myrde. Du skal ikke begå ekteskapsbrudd. Du skal ikke stjele. Du skal ikke bære falskt vitnesbyrd. Du skal ikke bedra. Ær din far og din mor.»’ Mannen sa til ham: ’Lærer, alt dette har jeg holdt fra min ungdom av.’ Jesus så på ham og fikk ham kjær og sa til ham: ’Det er en ting som mangler deg: Gå og selg det du eier og gi det til de fattige, og du vil ha en skatt i himmelen, og kom og bli min etterfølger.’» (Mark. 10: 17—21, NW) Av dette ser vi at selv om Jesus framholdt det nye og viktigere krav til de unge at de skulle bli Kristi disipler og forkynnere, så skjøv han ikke til side de grunnleggende rettferdige prinsipper som Jehova Guds lovpakt med Israels folk hvilte på. Jesus nevnte for eksempel i rekken ovenfor hvordan det fortsatt var nødvendig for barna å være undergitt sine foreldre i lydighet. Mange år senere anvendte Paulus det samme prinsipp fra det femte bud, og innskjerpet de hedenske kristne i Efesus det. (Ef. 6: 1—3) Selv om de sanksjonerte moselover opphørte å være lover for Israel da Jesus ble pelfestet på torturpelcn i år 33 e. Kr., så sto altså de evige prinsipper som loven hvilte på, fremdeles ved makt. (Kol. 2: 14, NW) La oss derfor undersøke noen av de gamle grunnleggende prinsipper og skikker som var rådende i det forbilledlige teokratiske samfunn i det gamle Israels dager.
FORBILLEDLIG BARNEOPPDRAGELSE
8. Hvor stor betydning ble barneoppdragelsen tillagt i det forbilledlige teokrati Israel?
8 I det teokratiske samfunns sosiale oppbygging er familien den grunnleggende enhet. Akkurat som Jehova Gud underviser, oppdrar og tukter hele sin universelle familie av sønner og døtre med den teokratiske myndighets ris, så er det først og fremst de naturlige foreldre som har plikt til å undervise og oppdra sine barn. Da Gud organiserte Israels teokratiske folk i 1513 f. Kr., ble denne foreldreplikten tatt med som en del av landets lov. Den påla foreldrene å oppdra barna mens de enda var ganske små til å kjenne sine plikter overfor Gud, den store livgiver. Dette var nødvendig for dette folket, for det utgjorde en garanti for at nasjonens framtidige borgere ville være mennesker som elsket Gud, og nasjonen ville derved fortsette å vandre på hans gode vei. Moseloven sier: «Hør, Israel! .... disse ord som jeg byr deg i dag, skal du gjemme i ditt hjerte. Og du skal innprente dine barn dem, og du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, og når du går på veien, og når du legger deg, og når du står opp.» (5 Mos. 6: 4—7) Hvordan anvendte israelittene denne guddommelige formaning, og hva var det de forsto med oppdragelse av barna?
9. Hva forsto israelittene med uttrykket oppdragelse? Illustrer det.
9 Med oppdragelse mente israelittene mer enn bare det å gi barna sine kunnskap. For dem betydde oppdragelse det å tukte barnet med streng teokratisk myndighet. Det betydde å få barnet til å underordne seg og holde seg på rettferdighetens faste stier. Den teoretiske undervisning må få komme til anvendelse i praksis, og verdien av den må prentes uutslettelig inn i barnets mottagelige sinn. Det vil være som når man skal plante og drive fram et ungt tre eller en vinranke. Først må treet eller vinranken plantes i god jord som blir godt vannet. (Jer. 17: 7, 8) Barnet må ha en god hjertetilstand som sammenlignes med «god jord», og så må det til stadighet bli forsynt med det vann som den bibelske kunnskap er. (Luk. 8: 8) Men dette er ikke det hele. Treet eller vinranken må nå ledes i den retning det skal vokse, enten loddrett som tilfelle er med trærne eller vannrett som tilfelle er med noen vinranker. Når det gjelder et barn må faren og moren omhyggelig lede dets vekst i en bestemt retning. «Min sønn, gjør etter din fars bud, og forkast ikke din mors rettledning; ha dem alltid fast i ditt sinn, bind dem fast om din hals; for deres bud skal kaste lys over ditt liv, deres rettledning skal opplyse deg, og å bli opplært slik er veien til livet.» — Ordspr. 6: 20—23, Mo.
10. Hva mentes med «riset», og hvorfor var det nødvendig å bruke det?
10 Man forsto at en slik stadig rettledning av barnas mottagelige sinn var nødvendig på grunn av den sannhet som var uttrykt i Ordspråksboken: «Dårskap er bundet fast til den unges hjerte; tuktens ris driver den bort.» (Ordspr. 22: 15) Hvis barnet ikke fikk en rett opplæring av foreldrene, ville dets hjerte eller sinn vende seg til verdslig dåraktighet eller dødbringende dårskap. «La ikke være å straffe ditt barn; hvis du slår ham, redder du ham fra døden. Du må slå ham med riset, og derved bevare hans liv.» (Ordspr. 23: 13, 14, Mo) Når det her tales om å bruke riset, menes det ikke nødvendigvis et bokstavelig ris, men det å anvende foreldremyndigheten. Man var klar over at bare ord, uten støtte av foreldremyndigheten, ikke kunne utrette stort. «Bare ord vil aldri lære opp en slave; han forstår, men han vil ikke adlyde. En bortskjemt gutt synker ned så han blir slave, og kommer i ulykke til slutt.» (Ordspr. 29: 19, 21, Mo) Manoah, Samsons far, ba faktisk til Jehova om å få ledelse i hvordan han skulle oppdra gutten sin: «O Herre, .... la den Guds mann som du sendte, komme tilbake og fortelle oss hvordan vi skal oppdra den gutt som skal fødes.» (Dom. 13: 8, Mo) Så det å oppdra sønner og døtre var ingen lett sak. Det var ikke alle barn som dro nytte av sine foreldres forstandige oppdragelse, og derfor falt noen av dem senere vekk fra den sanne tilbedelse.
11. Hva kommer det av at ikke alle barn drar nytte av den samme sunne oppdragelse? Gi eksempler.
11 To sønner kunne få den samme opplæring og teokratiske undervisning. Hvis imidlertid den enes hjertetilstand var ond, så hjalp det ikke hvor utmerket og streng opplæringen kunne ha vært, det kunne likevel til slutt vise seg at han ikke var grunnfestet i rettferdigheten. «Selv et barn kjennes på det det gjør, etter som det oppfører seg godt eller dårlig.» (Ordspr. 20: 11, Mo) Ta for eksempel Ismael og Isak. Det er ikke tvil om at Abraham ga begge guttene den beste teokratiske oppdragelse som kunne fås i et hjem. Likevel mistet Ismael troen senere i livet og vendte seg helt bort fra den sanne tilbedelse, mens Isak holdt fast på de dyrebare løfter om den nye verden. Så har vi også eksemplet med tvillingene Esau og Jakob. Det er klart at foreldrene Isak og Rebekka ga tvillingene den samme omhyggelige og grundige oppdragelse som var i harmoni med Guds åpenbarte vilje på den tiden. Esau viste seg å bli et dårlig menneske, men Jakob ble en gudfryktig tjener. Da som nå var det slik at foreldrene ikke kunne være ansvarlige for at noen av deres barn hadde et ondt hjerte. Men så lenge som foreldrene hadde myndighet over dem, gjorde de forsøk på å bearbeide deres hjerters «jord» med bibelsk kunnskap, for det kunne være en mulighet for at de som var tilbøyelig til å gjøre det onde, kunne få sine svake hjerter forvandlet. Om de barn som hadde gode hjerter og som var forstandige i sin teokratiske vekst, står det skrevet: «Bedre å være en fattig og vis ungdom enn en gammel dåre av en konge, som ikke mer har forstand nok til å la seg advare.» (Pred. 4: 13) I slike tilfelle som med den trofaste Isak og Jakob, som hadde gode hjerter, passer det bibelske ordspråket: «Lær den unge den vei han skal gå! Så viker han ikke fra den, selv når han blir gammel.» — Ordspr. 22: 6.
12, 13. a) Hvor fikk barna sin oppdragelse i den før-kristne tid? b) Beskriv den oppdragelse som ble gitt i jødiske hjem.
12 Det ser ut til at barna i den før-kristne tid fikk sin oppdragelse på fire forskjellige steder. For det første, hjemme; for det annet, på arbeidet; for det tredje, i menigheten; for det fjerde, nasjonalt, i Jerusalem. Vi skal behandle dem i tur og orden.
HJEMME
13 Hjemme var det den trofaste jødiske far som tok ledelsen i å undervise barna sine. Faren brukte hver dag litt tid til å gi spesiell rettledning. (5 Mos. 6: 7) Det som hovedsakelig ble anvendt, var muntlig undervisning sammen med repetisjon og øvelser. Viktige avsnitt i Loven, Salmene og Ordspråksboken i Bibelen ble lært utenat både av gutter og piker. Det ser ut til at barna lærte å lese og skrive fra de var ganske små. De ble også innprentet gode manerer og korrekt oppførsel overfor de eldre. Til enhver tid holdt faren orden i hjemmet og brukte myndighetens ris til å tukte sine barn og holde respekt. Barna ble lært opp til å synge, og enkelte lærte å spille på musikkinstrumenter. De sangene de lærte utenat, hørte med blant salmene, som det var satt vakker musikk til. Når barna sang disse salmene, lærte de å gi uttrykk for sine følelser av hele sitt hjerte, i kjærlighet til og hengivenhet for Jehova. På denne måten tilegnet de seg de mange bibelske sannheter som finnes i salmene. Vi finner et eksempel på dette i det kor av gutter som etter hukommelsen gjentok en del av Salme 118 da de hilste Jesus idet han kom inn i templet den 10. nisan år 33 e. Kr. (Matt. 21: 15, NW) Barna fant det øyensynlig lettere å anerkjenne Jesus som Messias, som oppfyllelse av Salme 118, enn jødenes religiøse ledere.
14. Hvilke anledninger til undervisning bød aftensmåltidet på?
14 Aftensmåltidet var dagens store begivenhet og vanligvis til stor glede for barna. Svært ofte hadde faren gjester. (Luk. 14: 12) Alle de voksne som var til stede, berettet om dagens spennende opplevelser og fortalte nyheter fra fjern og nær. Da kunne også barna alltid høre vise ordspråk og bibelske drøftelser. (5 Mos. 6: 7) Barna var der bare for å lytte og lære. Av og til kunne kanskje en eldre sønn bli bedt om å lese et bestemt avsnitt av Skriften eller framsi noen bibelsteder som de voksne holdt på å snakke om. En gang hvert år, den 14. nisan, hadde de den skikken ved påskemåltidet at en av guttene stilte sin far følgende spørsmål: «Hvorfor skiller denne kvelden seg ut fra alle andre kvelder?» Deretter var det farens plikt å fortelle hele påskeberetningen til sin familie. (2 Mos. 12: 3—27) I enhver henseende fortsatte det teokratiske hjem å være sentrum for oppdragelsen. Forstandige og kjærlige mødre og fedre ble sine sønners og døtres beste venner. De kom til å stå hverandre meget nær ved sitt daglige samvær og sine interesser. Det ble til stadighet gjort varige og gode inntrykk på barnas meget mottagelige sinn.
PÅ ARBEIDET
15. Hvordan ble guttene opplært til sin livsgjerning?
15 For det meste lærte barna ikke bare ved det de hørte hjemme, men også ved at foreldrene ga dem en anskuelsesundervisning ved å la dem få se hva de utførte i sitt daglige arbeid. (5 Mos. 6: 7) Den annen måte de fikk undervisning på, var derfor ved å være med foreldrene på deres arbeidssted. Om dagen kunne guttene bli med faren sin ut på marken eller inn på verkstedet, og se på hvordan han arbeidet i det yrket han hadde valgt seg. Mens guttene var små, lekte de og moret seg i nærheten av faren sin. Men etter som de vokste til, ble de læregutter hos ham. Han ga dem små oppgaver, og overvåket personlig deres arbeid for å se om de gjorde det riktig. Med tiden ble sønnene like dyktige som sine fedre i hvilket yrke de nå enn kunne ha. Dette minner oss om hvordan David lærte å være hyrde, og voktet småfeet da han bare var ti år gammel. (1 Sam. 16: 11) Den unge gutten Jesus (eller Josva) må også ha lært tømmermannsfaget av sin fosterfar Josef, som han hadde iakttatt når han fagmessig utførte alle sitt håndverks finesser. (Mark. 6: 3) På denne måten kunne en liten David og en liten Josva få den praktiske opplæring til sin livsgjerning.
16. Hvordan ble pikene opplært til sin livsgjerning?
16 En liten Sara og en liten Rakel lærte ved å være med sin mor i arbeidet. Mens pikene var små, lekte de i nærheten av huset, så moren kunne se dem. Når de ble eldre, ble de snart satt i gang med å hjelpe moren sin ved å utføre forskjellige små oppgaver. På denne måten lærte de all slags husarbeid, som matlaging, husholdning, veving og søm. De ble likså dyktige som sin mor i disse nødvendige gjøremål. Pikene fant også glede og fornøyelse i å hjelpe sine mødre. Det bør også nevnes at Israels døtre var dyktige til å synge, spille på musikkinstrumenter og til å danse. — Dom. 11: 34.
I MENIGHETEN
17. Beskriv den andel den stedlige menighet hadde i å opplære barna.
17 Menigheten på hvert enkelt sted hadde sin andel i å opplære barna. I den senere bibelske tid hadde hvert sted en synagoge hvor menigheten av gamle og unge kom sammen hver sabbat for å høre levittene og andre modne menn lese og utlegge Skriften. (Ap. gj. 15: 21) Disse ukentlige møtene var en viktig kilde til bibelsk opplysning for de jødiske småguttene og småjentene. I årenes løp ville alle de hebraiske skrifter bli lest og drøftet av disse lederne for menigheten. Både de unge menn og kvinner og barna satt stille og lyttet oppmerksomt til hvert ord som ble opplest eller uttalt. Av og til kunne også reisende profeter eller andre nasjonale talsmenn besøke den stedlige menighet og henvende seg til forsamlingen i synagogen eller tale på torgplassen. (Matt. 4: 23) Deres budskap vakte opp mange tanker, og i mange dager etterpå kunne foreldrene og deres gjester drøfte slike budskap ved aftensmåltidene i hjemmene. På denne måten bidro opplæringen i menigheten til å forme barnas hjerter og sinn i harmoni med Herrens veier.
NASJONALT
18. Hvilken foranstaltning for undervisning var gjort på det nasjonale område?
18 Mester-oppdrageren Jehova ordnet med et fjerde sted hvor Israels ungdom kunne få en teokratisk oppdragelse. Det var ved de periodiske sammenkomster, da alle mennesker, både rike og fattige, kom sammen ved det sentrum som Jehova hadde utpekt for tilbedelsen, templet i Jerusalem. (5 Mos. 12: 5) Tre ganger i året tok foreldrene med seg barna sine på en spennende reise til den store byen Jerusalem for å være til stede ved de teokratiske festligheter der. Når de glade grupper av reisende dro til Jerusalem, ga foreldrene barna sine førstehånds kunnskap i geografi. Vi vet at Josef og Maria tok med seg barnet Jesus til Jerusalem hvert år. På denne måten fikk Jesus utvilsomt personlig kjennskap til alle de historiske stedene i Løftets land. Da Jesus var 12 år gammel, benyttet han også anledningen til å spørre ut de lærde ledere i templet, for å tilfredsstille sitt vitebegjærlige sinn angående profetiene. — Luk. 2: 41—47.
19, 20. Hvordan hadde barna nytte av sitt besøk i Jerusalem?
19 Når barna reiste og fikk se Palestina i hele sin paradisiske skjønnhet, utvidet det deres horisont, men det var ikke alt. I Jerusalem lærte de også å bli en del av Jehovas veldige familie som besto av hundretusener av medlemmer. De møtte slektninger, og fikk nye venner fra alle landets kanter. Men det var ved selve gudstjenesten i templet at de fikk mer undervisning. Etter som barna hadde lært viktige avsnitt i Bibelen utenat og hadde lært å synge, kunne de følge nøye med i alle de betydningsfulle seremonier som prestene utførte. De forsto den fengslende vekselsangen, som ble framført av tusener av øvde levittsangere. (1 Krøn. 25: 7) Alt dette innprentet i barna hvor majestetisk Jehova var, den Gud som de tjente. De fikk også en kraftig påminnelse om at de var syndere som hadde behov for en soning. På denne måten lærte de å forstå alvoret ved sitt åndelige forhold til Jehova som det folk han hadde kalt ut av verden.
20 Det er ikke tvil om at det å være til stede ved de veldige sammenkomstene som Jehovas folk hadde hvert år, var høydepunkter i de jødiske barnas opplæring. Vi kan være sikre på at livet for barna i det teokratiske Israel var avvekslende, rikt, sunt og stimulerende. Ingen andre folk i oldtiden tok seg slik av sine barn som de gudfryktige israelittene. Hvilke andre folk i oldtiden tok med seg barna sine på en kostbar, lang reise tre ganger i året for å tilbe sin Gud på et sentralt sted? Ingen.
LAR DET SEG GJØRE I DAG?
21. Hvilke forhold vanskeliggjør den teokratiske opplæring i dag?
21 Nå oppstår spørsmålet: Lar det seg gjøre i dag å oppdra barna så de får nyte Guds gunst, og i hvilken utstrekning kan de metoder som israelittene brukte, anvendes i dag? Moderne teokratisk barneoppdragelse byr på mange problemer, men ingen av dem er uovervinnelige. Som forutsagt for lang tid siden har det i dag oppstått politiske regimer, både totalitære og såkalte «demokratiske», som berøver barna den undervisning de skulle få av foreldre som frykter Jehova Gud. (Åpb. 13: 16, 17) Men våkne teokratiske foreldre vil motstå statens inngrep på familierettighetenes område. De vil adlyde Gud som den høyeste myndighet, ved å fortsette å lære sine barn at det som er av størst betydning, er å adlyde Guds lover og lære om Gud. (Mark. 12: 17) Vår tids teokratiske foreldre må dessuten kjempe mot en voksende flodbølge av propaganda fra den gamle verden, som har til hensikt å erobre og fordreie de unges sinn. Radio, fjernsyn, film, tegneserier og pressen i sin helhet er full av uteokratisk, usunn undervisning. Den omtenksomme far eller mor må redusere disse oppkommer av demoninspirerte uttalelser til et minimum, og beskytte barnas sinn for deres onde innflytelse. (1 Joh. 4: 1, NW) Hvis man benytter seg av radio, fjernsyn og film, bør de forstandige foreldre foreta et skjønnsomt utvalg av det barna skal se eller høre.
22. Hva er «familie-ansvarlighet»? Hvor viktig er det i dag å utvikle «familie-fortjenstfullhet»?
22 Her må vi behandle spørsmålet om «familie-ansvarlighet», slik det juridisk framstilles i Bibelen. Hvis faren eller moren eller begge to ble onde, ville det komme en ugunstig dom over alle de mindreårig barna på grunn av det bibelske prinsipp om «familie-ansvarlighet». Tenk for eksempel på Akan, som begikk en dødssynd mot Jehova. Ved å gjøre det, førte Akan også fordømmelse over alle sine barn, og de ble alle steinet i hjel sammen med ham. (Jos. 7: 1, 24, 25) Paulus taler om det motsatte av dette prinsippet, som kunne kalles «familie-fortjenstfullhet». Hvis faren eller moren i en familie er en troende og aktiv kristen, vil han eller hun bringe fortjeneste til alle barna i familien. Paulus skriver: «For den vantro ektemann er helliggjort i forholdet til sin hustru, og den vantro hustru er helliggjort i forholdet til broren; ellers ville faktisk deres barn være urene, men nå er de hellige.» (1 Kor. 7: 14, NW) Dette beviser derfor at mindreårige barn av kristne foreldre er indirekte helliggjort, eller regnet verdig til beskyttelse i Guds øyne, inntil de når den alder da de selv er ansvarlige for hva de gjør. Nå etter 1918, da en endelig dom pågår, er derfor foreldrene ansvarlige for sine mindreårige barns endelige skjebne. Når Harmageddon kommer, vil alle mindreårige barn som ikke befinner seg under denne ordningen for «familie-fortjenstfullhet», bli utslettet uten å ha noe håp om en oppstandelse. Dette blir kraftig antydet i Esekiel 9: 6, der det står: «Gamle folk, unge menn og jomfruer, spebarn og kvinner skal I hogge ned for fote; men I må ikke røre noen av dem som tegnet er på.»
23. Legg fram noen av de råd som gis i de kristne greske skrifter angående barneoppdragelse.
23 Teokratiske foreldre er fortrolige med det de kristne greske skrifter har å si om barneovpdragelse. Paulus viser at en forstandig far bør ’styre sitt eget hus på en rett måte og holde sine barn til lydighet med fullt alvor’. (1 Tim. 3: 4, NW) Paulus skriver videre: «Fedre, irriter ikke deres barn.» (Ef. 6: 4. NW) Det vil si at du ikke nådesløst bør erte og plage et barn eller gjøre det motløst på noen måte. Angående dette sier Bibelen også: «Oppirr ikke deres barn, så de ikke skal bli nedslått.» (Kol. 3: 21, NW) Det er også skrevet: ’Fortsett å oppdra deres barn i Jehovas tukt og myndige råd.’ (Ef. 6: 4, NW) Forat et barn kan tuktes på rette måte, må «tuktens ris» benyttes. (Ordspr. 22: 15) Barnas hjerte eller sinn er innstilt på dårskap, og hvis foreldrene er så uforstandige at de forsømmer å irettesette dem mens de ennå er små og kan mestres, da vil det komme en irettesettelse over disse barna ved den sikre iverksettelse av Guds hensikter. «Tuktens ris» som blir brukt til å vende barna vekk fra den vei som fører til døden ved ulydighet mot Gud, behøver ikke nødvendigvis være et bokstavelig ris. Riset symboliserer foreldrenes myndighet og makt, og at foreldrene bruker «tuktens ris» betyr at de utøver den makt og myndighet som er dem betrodd, til å irettesette barnet på en hvilken som helst måte som etter Bibelen kan være forstandig. Foreldrene bør aldri løsne sitt grep om maktens, myndighetens og ansvarets ris. Respekten for det bør prentes inn i barnas sinn og hjerte. Det fører til at de får evig liv i den nye verden.