Gjør det arbeid som Gud har godkjent
«Vær ikke trege i deres gjøremål. Vær glødende av ånden.» — Rom. 12: 11, NW.
1. Med hva slags eksempel foregår Jehova når det gjelder arbeid, og hvordan betrakter han dorske og likegyldige mennesker?
JEHOVA hater latskap. Dovenkropper og dagdrivere er en vederstyggelighet for ham. Likegyldige og dorske mennesker som er forsømmelige i sitt arbeid kan ikke håpe på å bli velsignet eller godkjent av Ham som helt fra skapelsens begynnelse har arbeidet med en uforlignelig iver og flid. «Min Far har holdt på å arbeide til nå,» sa Jesus, «og jeg holder på å arbeide.» (Joh. 5: 17, NW) Jehova går aldri trett av sitt arbeid. Han blir aldri sliten eller lei av å gjøre det han gir seg i kast med å utrette. Det forekommer aldri at han dabber av og gir seg før han har oppnådd et i alle deler heldig utfall. «Har du ikke visst det? har du ikke hørt det? Den evige Gud, Jehova, Skaperen av jordens ender, svekkes ikke, heller ikke en han sliten.» Selv hans navn, Jehova, beskriver den Høyeste og Opphøyde som en hensiktens og virksomhetens Gud, for det kommer av et gjerningsord, den forårsakende form av det hebraiske verbet havah. «Jeg har uttenkt det, jeg vil også gjøre det,» sier han. Etter umålelige tidsavsnitt finner vi derfor at Jehova fremdeles holder seg trofast til sitt veldige arbeid og oppfyller de forpliktelser han har både som universets Skaper og som dets suverene Herre og evige Hersker. — Es. 40: 28, AS; 46: 11.
2. Hvilke ypperlige eksempler på Jehovas mesterlige arbeid har vi nevnt?
2 La tankene et øyeblikk dvele ved det enorme område Skaperens fysiske univers spenner over, det vil si, den begrensede delen av det som hittil er blitt utforsket av mennesket. Vårt stjernesystem, Melkeveien, som består av ikke mindre enn tre tusen millioner stjerner, er så ufattelig stort at det tar en lysstråle som beveger seg med den svimlende fart av 300 000 kilometer i sekundet, over 33 000 år å fare tvers gjennom det. Likevel fyller dette stjernesystem på ingen måte hele rommet. Innenfor det område nåtidens teleskoper kan nå, er det funnet og fotografert en hel hærskare av andre små universer eller melkevei-systemer. Stjernehimmelens undre overgår all fantasi! Det finnes stjerner som er så tunge at en kubikkcentimeter av deres stoff veier over 55 000 kilo. Det finnes stjerner som er så store at deres diameter er over seksten ganger avstanden fra jorden til solen. Det finnes stjerner med så stor fart at de styrter omkring i sine baner med en hastighet på over 2 500 000 kilometer i timen. Hva mere er, disse myriader av himmellegemer er ikke blitt kastet sammen hulter til bulter, og de beveger seg heller ikke omkring i kaotisk forvirring. Nei, hver stjerne, hver planet, hvert stjernebilde og hver stjernetåke beherskes av Jehovas fastsatte bevegelseslover. Alle sammen beveger seg i de ordnede baner som er anvist dem. Alle sammen går etter en bestemt og absolutt nøyaktig timeplan, og har holdt på med det i hundrevis av millioner av år. De er sannelig ypperlige eksempler på Jehovas mesterlige arbeid! «Hvor mange dine gjerninger er, [Jehova]! – Du gjorde dem alle viselig.» — Sl. 19: 2; 104: 24; Es. 40: 26; Rom. 1: 20.
3. På hvilke måter har Jehova sørget for menneskene, og hva bevitner hele skaperverket?
3 Tenk nå hvilket ynkelig lite fnugg vår jord er i verdensrommets uendelighet, og likevel har ikke Jehova tapt den av syne eller oversett den minste detalj med hensyn til å gjøre den skikket som bolig for menneskene. Alt omkring oss er imponerende prøver på Skaperens delikate og kunstneriske arbeider, og enten det nå dreier seg om mikro- eller makro-utførelser, er hvert enkelt et ærefryktinngytende vidunder å iaktta. Han sparte seg ikke noen anstrengelser eller noe arbeid når det gjaldt å ta seg av alle levende skapningers behov, men sørget både for mennesker og dyr. (1 Mos. 1: 29, 30; 3: 21) «[Jehova] er god imot alle, og hans barmhjertighet er over alle hans gjerninger. Alle dine gjerninger skal prise deg, [Jehova], . . . du gir dem derfor føde i sin tid. Du opplater din hånd og metter alt levende med velbehag [tilfredsstiller ønsket til hver levende ting, AS].» (Sl. 145: 9, 10, 15, 16) Ja, hele det levende og livløse skaperverk bevitner den store Mesterarbeiders utrettelige iver og energi og ufeilbarlige presisjon. Ingen kan med rette finne feil ved hans arbeid. Det er fullkomment. Han er heller ikke sendrektig, slapp eller for sent ute på noen måte. Alt Jehova har erklært at han har til hensikt å gjøre, fullfører han til nøyaktig tid. — 5 Mos. 32: 4; 2 Pet. 3: 9.
4. a) Hvordan og hvorfor skaffet Jehova arbeidet til veie for menneskene? b) Hvordan bør vi gi oss i kast med et arbeid Jehova har anvist oss, og hvorfor?
4 Arbeid, godt og sunt arbeid som betinger samvirke mellom hjerne og muskler er også noe Gud skaffet til veie i sin kjærlige omsorg for mennesket. (1 Mos. 1: 28; 2: 15; 9: 1, 7) Til og med sabbatsbudet var først og fremst et bud om arbeid, ikke om hvile, for hvis det hadde vært Guds hensikt at mennesket skulle gå og slenge mesteparten av tiden og gjøre så lite som mulig, så ville han ha sagt noe slikt: ’Seks dager skal du drive dank, men den syvende dag kan du arbeide.’ Nei, det var langtfra slik! Menneskets tid og energi skulle hovedsakelig brukes til gagnlig arbeid, og det skulle tjene til menneskets eget beste og til pris for dets Skaper. De som håper på å bli godkjent av Gud, må derfor med entusiatisk (gudinspirert) iver gi seg i kast med det arbeid han anviser dem. De må gå løs på sine tildelte oppgaver med besluttsomhet og iherdighet, og holde seg til dem til tross for alle de anstrengelser Satan Djevelen, både Guds og menneskers motstander, gjør seg for å bremse på dem, vende dem vekk eller få dem til å slutte helt. Og hvor lykkelige er ikke de som på denne måten fortsetter å arbeide, for det er ikke nok med at de til slutt skal oppnå suksess og ett heldig resultat, men de høster stadig tilfredsstillende frukter av sitt strev, nemlig i form av en grenseløs glede og en tilfredshet som ikke kan måles. Dette guddommelige prinsipp kommer vakkert til uttrykk i nedenstående eksempel.
5. a) Hvilke privilegier i form av arbeid kunne Jesus glede seg over i sin førmenneskelige tilværelse? b) Hvilket trefoldig oppdrag utført han på jorden?
5 Kristus Jesus, Jehova Guds elskede og enbårne Sønn, kunne i sin førmenneskelige tilværelse som Logos (som betyr Guds Talsmann eller Ord) først glede seg over det usedvanlige og enestående privilegium å få arbeide side om side med sin Far under byggingen av det monumentalverk som universet er. «Alle ting ble til ved ham, og atskilt fra ham ble ikke en eneste ting til.» (Joh. 1: 1—3, 10, NW; 1 Kor. 8: 6; Kol. 1: 16) Da denne Skaperens nære medarbeider trofast hadde fullført denne oppgaven, ble han sendt til jorden med et spesielt, trefoldig oppdrag. Som en menneskeskapning avla han vitnesbyrd om den sannhet som frigjør menneskene, videre ga han sitt fullkomne menneskeliv som en løsepenge for falne menneskers gjenløsning, og trass i det største påtrykk fra Satans side beviste han seg verdig til å rettferdiggjøre Jehova og til å sitte på Jehovas store trone som konge for den nye, rettferdighetens verden. — Joh. 8: 32, 45, 46; 18: 37; Matt. 20: 28; 1 Tim. 2: 6; Titus 2: 14; Fil. 2: 5—11; Hebr. 4: 15; 5: 8, 9.
6. Med hvilken sinnsinnstilling gikk Jesus på i sitt gudsgivne arbeid, og hva tok han ikke hensyn til?
6 Mennesket Jesus gikk på med en brennende og fortærende nidkjærhet, uten å knurre, uten å gjøre opprør, uten å beklage seg og finne feil ved sitt oppdrag på jorden. (Sl. 69: 10; Joh. 2: 17) Han slet natt og dag uten å ta hensyn til sine personlige interesser, sin egen komfort og personlige fordeler og ønsker. «Ikke som jeg vil, men som du vil,» var hans bønn til hans himmelske Far. «Vi må gjøre hans gjerninger som har sendt meg, mens det er dag; natten kommer da intet menneske kan arbeide.» «Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og å fullføre hans gjerning.» (Matt. 26: 39; Mark. 14: 36; Luk. 22: 42; Joh. 4: 34; 5: 30; 6: 38; 9: 4, NW) Jesus lot hverken vanskeligheter, forfølgelse, skam, spott eller personlig forgodtbefinnende få distrahere seg eller hindre seg i å utføre det som var Jehovas rettferdige hensikt med ham. — Hebr. 12: 2, 3.
7. Hva innebærer innhøstningsarbeid og hvordan går dette fram av Jesu livsførsel?
7 Å pløye og høste er virkelig arbeid, hardt arbeid, og det krever stor styrke, utholdenhet og iherdighet. Det er ikke noe latmannsarbeid. «Om vinteren vil den late ikke pløye, derfor søker han forgjeves etter grøde om høsten». (Ordspr. 20: 4) «En klok sønn samler om sommeren; en dårlig sønn sover i høsttiden.» (Ordspr. 10: 5) Jesus var en meget klok sønn, og han førte ingen forhånelse over sin Far. Han var fullt klar over at et stort innhøstningsarbeid måtte gjøres, men arbeiderne var få. (Matt. 9: 37) Han trasket derfor til fots opp og ned i landet, besøkte alle byene og landsbyene, helbredet de syke, trøstet de fattige og undertrykte og sanket dem som ble sammenlignet med hvete, ut fra den frafalne nasjonen som så å si var overgrodd med ugress. (Matt. 4: 23, 24; 9: 35, 36; 14: 14; Mark 1: 38, 39) Det skal være visst at Jesus var en meget opptatt mann! Han kunne knapt finne et ensomt sted å hvile på, og ofte hadde han ikke engang anledning til å innta et rolig måltid for seg selv. (Matt. 14: 13; Mark 3: 20; 6: 31—34; Luk. 4: 42, 43) Som en følge av dette kunne Jesus avgi nedenstående rapport for sin Far påskenatten i året 33 e. Kr., nøyaktig på den tid som var forutsagt i profetier fra fortiden: «Jeg har herliggjort deg på jorden, idet jeg har fullført den gjerning du har gitt meg å gjøre.» Fordi Jesus ivrig ga seg i kast med sitt guddommelige oppdrag og var utholdende, klarte han altså å fullføre det, vinne den store seier og få Jehovas høyt skattede godkjennelse. — Joh. 17: 4; 19: 30; Matt. 17: 5, NW.
Tjenesteorganisasjonen blir grunnlagt
8. Hva slags mennesker valgte Jesus ut med henblikk på sin tjenesteorganisasjon, og hvorfor?
8 Jesus visste at den rene tilbedelse av Jehova skulle bre seg ut til jordens ender i de årene som lå foran ham. Det var derfor nødvendig med en effektiv teokratisk organisasjon, og av den grunn samlet Jesus i begynnelsen av sin tjenestetid om seg en gruppe disipler, som han ga spesiell opplæring og rettledning i forbindelse med det arbeidet som skulle gjøres. Legg merke til hva slags mennesker han tok ut som sine nære medarbeidere. Han valgte ikke sin tids late og bedagelige aristokrater eller de dorske parasittiske fariseerne. Nei, Jesu disipler ble for det meste hentet fra folkets arbeidende klasse — robuste fiskere, strevsomme skatteoppkrevere og i det hele tatt handlingens menn og kvinner som man kunne stole på når det gjaldt å få arbeidet gjort. Og det er godt at de var ærgjerrige og energiske personer, for det ble krevd meget arbeid av dem. I likhet med Jesus måtte de også være vitner og lærere blant folkeslagene, forkynnere og spredere av det gode budskap om himlenes rike. Også de måtte arbeide hardt under hvetehøsten sammen med «høstens herre». — Luk. 10: 2.
9. Hva slags undervisning ga Jesus sine etterfølgere? Hvorfor var dette nødvendig, og hvordan tok de det?
9 I løpet av sin tre og et halvt år lange tjenestetid ga Jesus disse sine etterfølgere meget muntlig veiledning i rett tilbedelse, hengivenhet og tjeneste for Gud, i tillegg til at han underviste dem i de fundamentale lover som den teokratiske organisasjon virker etter, nemlig kjærlighetens, sannhetens og rettferdighetens grunnleggende prinsipper: Dette var nødvendig, for fram til da hadde disse menn og kvinner i hele sitt liv vært fremmede for Gud, og deres sinn var blitt formet i samsvar med denne gamle verdens mønster. Nå ble de kalt ut av mørket og inn i et strålende lys for å følge i Jesu fotspor og liksom ham være hengitt til den rene og ubedervede tilbedelse av Jehova Gud. De måtte derfor fornye sitt sinn og kvitte seg med sine uriktige forestillinger, skikker og begreper som de tidligere hadde dannet seg på grunnlag av menneskelige tanker og menneskelagde teorier og tradisjoner. Fra nå av skulle de være en del av et hellig folk av konger og prester, et folk som helt og fullt er hengitt til Gud og hans rettferdige rike under Kristus. Det er derfor de ikke holdt noe tilbake, men innvigde sitt liv til Guds tjeneste og henga alt de hadde til tjenesten for ham, både sitt hjerte, sin sjel, sin styrke, sine midler og sitt sinn. Heretter skulle de la seg drive av en helt ny regel for oppførsel, av kjærligheten. «Jeg gir dere et nytt bud, at dere skal elske hverandre; liksom jeg har elsket dere, forat dere også skal elske hverandre. Ved dette vil alle vite at dere er mine disipler, om dere har innbyrdes kjærlighet.» Det var slett ingen lett oppgave for dem å fornye sitt sinn for en ny levemåte, men det krevdes hardt arbeid og store anstrengelser av hver enkelt av dem. — Mark. 12: 29—31; Joh. 13: 34. 35, NW.
10, 11. a) Hvilken praktisk opplæring ga Jesus sine disipler, og hva ville det si for ham selv? b) Hva slags organisasjon ble til som et resultat av dette?
10 Ved siden av at Jesus ga sine disipler muntlig undervisning tok han dem også med seg i vitnearbeidet fra hus til hus og fra by til by forat de i praksis skulle se og lære hvordan de skulle utføre sitt oppdrag å forkynne og hvordan de skulle kunne arbeide effektivt og gjennomgå sitt distrikt grundig. Fra tid til annen ble også disse nyopplærte vitnene sendt ut på egen hånd, så de kunne skaffe seg verdifull erfaring ved å praktisere på feltet det de hadde lært på skolebenken. (Matt. 10: 1—11: 1; Luk. 10: 1—17) Opplæringen av disse andre medlemmene av den teokratiske organisasjon betydde naturligvis en ekstra byrde for Jesus, for det var ofte nødvendig å gi dem ytterligere undervisning privat etter mange timers slitsom forkynnelse for folkemassene. Men Jesus beklaget seg ikke. Han hadde det ikke travelt med å passe på klokken, og arbeidet heller ikke under kritisk oppsyn av en foreningsformann som ville ha straffet ham hvis han hadde arbeidet overtid uten å ta seg betalt for det. (Matt. 13: 1—16, 36—43; 24: 3) Fordi Jesus var så omhyggelig med alle detaljer, oppnådde han også å legge grunnlaget for en god tjenesteorganisasjon, et samfunn av kristne Ordets tjenere, et samfunn av mennesker som ikke bare var strevsomme arbeidere, men som også lot seg drive av teokratiske prinsipper, mennesker som erkjente at Kristus Jesus var utnevnt av Gud til å lede organisasjonens virksomhet helt til avslutningen på denne tingenes ordning. — Matt. 24: 14; 28: 19, 20, NW.
11 Det er ikke tvil om at kristendommen ble plantet i god jord som et godt vintre. «Jeg er det sanne vintre,» sa Jesus, «og min Far er vindyrkeren. Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i forening med meg, og jeg i forening med ham, han bærer meget frukt, for atskilt fra meg kan dere ikke gjøre noe i det hele tatt.» (Joh. 15: 1, 5, NW) Guds ånd eller virksomme kraft har i sannhet vært over denne teokratiske organisasjon, og som et resultat av dette, fortsetter denne fruktbare vinranken sammen med sine vidtrekkende grener ennå etter over 1900 år å frambringe en overflod av god, livsoppholdende frukt, Rikets frukt, til pris for Jehova Gud, den store Vindyrker. Og hvor finner vi i dag en slik rettskaffen og fruktbar organisasjon? Hvor finnes det en teokratisk organisasjon som står under førerskap av de Overordnede Myndigheter, Jehova Gud og Kristus Jesus? Hvor finner vi i dag den gruppen av sanne Kristi etterfølgere som gjør det arbeid Gud har godkjent, og utbrer den rene tilbedelse av Jehova til jordens ender?
Kristenhetens gjerninger misbilliget
12—14. Hvilke beviser kan man finne blant de religiøse ledere og blant «legfolket» for at kristenheten ikke er det sanne vintre?
12 Kristenhetens ledere skryter høylydt og med stor arroganse av at nettopp kristenheten er Guds begunstigede organisasjon. Men et raskt overblikk over dens gjerninger og de fruktene den bærer, skulle grundig overbevise alle sannhetssøkere om at kristenheten er alt annet enn kristen. Les dens aviser og magasiner, legg merke til dens radio- og fjernsynprogrammer, og se nå dens oppførsel i det hele tatt. For et avskyelig skue den er! I hver gren og avdeling av dette korrupte system «er kjødets gjerninger åpenbare, og de er utukt urenhet, løsaktig oppførsel, avgudsdyrkelse, spiritisme, hat, strid, sjalusi, sinne, tretter, splittelser, sekter, misunnelse, drikk, svir og annet slikt». — Gal. 5: 19—21, NW.
13 Apostelen Paulus kunne ikke ha gitt en bedre beskrivelse av kristenhetens gjerninger selv som han hadde levd i dag. Det er ikke bare blant det vanlige legfolk innen de mange religiøse trossamfunn man kan merke en stadig synkende tendens i retning av løsaktig oppførsel, urenhet og utukt, men også blant geistligheten er de åndelige forgåelser åpenbare. Dens store religiøse ledere har åpenlyst oppført seg som skjøker i forholdet til verdens politiske, militære og kommersielle herskere. Dette har de gjort ved å støtte opp om Kristusfiendtlige planer for verdensherredømme (planer som Folkeforbundet og De Forente Nasjoner); ved å undertegne kontrakter og konkordater med hjerteløse, verdslige diktatorer (Hitler, Mussolini); og ved å sverge troskapseder til onde herskere av denne verden (til røde kommunistledere bak jernteppet), som om slike ugudelige mennesker skulle være de «foresatte øvrigheter» som de kristne må adlyde. — Rom. 13: 1; Åpb. 17: 1, 2.
14 Dessuten blir alle former for avgudsdyrkelse praktisert innenfor kristenhetens grenser, akkurat som apostelen framholder. Spiritistene, som står i stadig kontakt med de usynlige, onde demonene, huserer i alle dens storbyer. Dens hat, strid, sjalusi og sinne bryter ofte ut i internasjonale kriger, og millioner av uskyldige mennesker mister livet i flammene fra slike meningsløse konflikter. Tretter, splittelser, sekter og misunnelse er så utbredt innen de katolske, protestantiske og ortodokse retninger at det er uråd å nevne alle enkeltheter. Og hva angår kristenhetens drikk, svir og berusende forlystelser; så har de sannelig fått landets innbyggere til å rave omkring og sjangle fram og tilbake, helt omtåket av den horelevnets vin som er produsert av nåtidens Babylon.
15. Hva antyder oppfyllelsen av 2 Timoteus 3: 1—5 med hensyn til kristenhetens tilstand?
15 Paulus skrev til Timoteus og advarte om at et slikt degenerert samfunn skulle spire fram i de siste dager av denne tingenes ordning: «Det skal du vite at i de siste dager skal det bli kritiske tider som vil bli svære å ha å gjøre med. For menneskene skal være egenkjærlige, pengekjære, brautende, hovmodige spottelystne, ulydige mot foreldre, utakknemlige, uten miskunnhet, uten naturlig hengivenhet, ikke til å komme overens med, baktalerske, uten selvkontroll, voldsomme, uten kjærlighet til det gode, forræderske, egensindige, oppblåste av selvgodhet, mer glad i nytelser enn i Gud, de vil ha et skinn, av gudhengivenhet, men vise seg falske overfor dens kraft.» (2 Tim. 3: 1—5, NW) Det er tydelig at kristenheten er bunn råtten, ellers ville den ikke ha produsert en slik ansamling av villvokste, illeluktende frukter. «På deres frukter skal dere kjenne dem,» for «ethvert godt tre bærer . . . god frukt, men ethvert råttent tre bærer dårlig frukt». — Matt. 7: 16, 17, NW.
16, 17. a) Hva er årsaken til kristenhetens sykelige tilstand? b) Hvilke skriftsteder gir en treffende beskrivelse av dens holdning til arbeid?
16 Kristenhetens sykelige tilstand skyldes mangel på riktig åndelig næring, og det kommer igjen av dens latskap og likegyldighet og at den foretrekker å sove. «Dovenskap senker i dyp søvn, og den late skal hungre. Den late stikker sin hånd i fatet, men fører den ikke engang tilbake til sin munn.» Hvis kristenheten hadde gitt akt på vismannens råd, ville den ha tatt lærdom av den beskjedne lille mauren. «Gå til mauren, du late, se dens ferd og bli vis! Enda den ikke har noen fyrste, foged eller herre, sørger den dog om sommeren for sitt livsopphold og sanker om høsten sin føde. Hvor lenge vil du ligge, du late? Når vil du stå opp av din søvn? [Du sier:] La meg ennå få sove litt, blunde litt, folde mine hender litt og hvile! Da kommer armoden over deg som en landstryker og nøden som en mann med skjold.» — Ordspr. 6: 6—11; 19: 15, 24.
17 Andre ordspråk gir også en treffende beskrivelse av den søvnige kristenhets bedrøvelige tilstand. Når den blir pirket på av Guds sannhetsord, snur den seg bare på sitt dovenskaps leie, akkurat som en dør som dreier seg på sitt hengsel. Den avviser foraktelig Jehovas råd, er meget klok i sine egne øyne, og er stolt og arrogant til fingerspissene. Hele dens hus lekker som en sil, og på mange steder har taket nesten falt sammen over den, men likevel er den for lat til å reparere det. Dens religiøse marker er akkurat som krattbevokste jordlapper, fullstendig overgrodd med tornefull hedensk overtro, ekle tradisjoner og giftige demoniske lærdommer, men enda foretrekker den å sove og drømme om sine forhenværende og nåværende elskere. «Jeg kom gående forbi en lat manns mark, et uforstandig menneskes vingård, og se, den var helt overgrodd med tistler; nesler skjulte dens bunn, og stengjerdet om den var revet ned. Og jeg, jeg ble det var, jeg ga akt på det; jeg så det og tok lærdom av det: [Sier du:] La meg ennå sove litt, blunde litt, folde mine hender litt og hvile — så kommer armoden over deg som en landstryker, og nøden som en mann med skjold.» — Ordspr. 24: 30—34; 26: 14—16; Pred. 10: 18.
18, 19. I hvilke henseender tilsvarer kristenhetens løpebane i vår tid det frafalne Israels løpebane?
18 Det er en overflod av beviser for at kristenheten er frafallen, at den er et degenerert vintre og at den er kristen bare i navnet. Den har hatt alle muligheter til å være en fruktbringende organisasjon til Guds ære, men i likhet med det troløse Israels folk er den for slapp og lat. Dens forbilde, Israel etter kjødet, ble plantet som et edelt vintre, og fikk i oppdrag å erobre det gudsgivne landområde. De hadde lykken med seg så lenge de konsentrerte seg om oppgaven. Det varte imidlertid ikke lenge før de begynte å bli sløvere og innta en likegyldig holdning til sitt guddommelige oppdrag, og til sist ga de seg helt. De resonnerte dovent som så at det nok var lettere å gå på akkord med de demondyrkende folkeslagene som uten rett bodde i landet, enn det var å drive dem ut med kamp. Fordi de vendte seg til sine personlige og selviske interesser, måtte de lide det ene tilbakeslag og nederlag etter det andre. Som nasjon betraktet sviktet de den rene tilbedelse av Jehova. Som nasjon betraktet unnlat de å holde Jehovas rettferdige lover. Som nasjon betraktet unnlot de å skiller seg ut fra de andre nasjonene omkring seg som trofaste vitner for Jehova og som et folk som bevarte sitt paktsforhold til ham.
19 Slik er det også med den verdiløse kristenheten, og de samme årsaker ligger bak. Den har unnlatt å holde seg til den rene tilbedelse av Jehova, og har i stedet gitt etter for nær sagt alle former for demonisme som finnes. Den har krenket, overtrådt og brutt hver lov og hvert bud i Bibelen. Som en følge av dette, er da også «jorden . . . vanhelliget under dem som bor på den; for de har krenket lovene, overtrådt budet, brutt den evige pakt». Kristenheten har derfor gått glipp av de spesielle privilegier ved å være Jehovas vitner nå i endens tid. — Es. 24: 5.
Guds godkjente organisasjon identifiseres
20, 21. a) Hva beviser at Gud her på jorden har en organisasjon som følger det mønster Kristus Jesus lagde? b) Ved hvem blir denne organisasjon ledet, og hvilket budskap utroper den?
20 Men selv om kristenheten fullstendig har sviktet, har likevel Jehova Gud en sann, nidkjær organisasjon på jorden i dag, en organisasjon som holder pakten og består av personer som trofast følger det mønster Kristus lagde. Akkurat som Kristi første disipler ble samlet ut og atskilt fra det troløse Israel for å være et særskilt folk for Guds navn, så er også i dag menn og kvinner fra alle samfunnslag og av mange språk og nasjonaliteter blitt kalt ut fra kristenhetens babyloniske systemer for å danne et sant kristent samfunn, ja, kjernen til en ny verdens samfunn, for å si det slik. (1 Pet. 2: 9) Riktignok er de fremdeles i denne gamle verden, men de er ingen del av den og tar ikke del i dens politiske kjekl, dens handelsforetagender, finansplaner eller religiøse bevegelser. (Joh. 17: 16; Fil. 2: 15) De setter i stedet sitt håp og sin lit til Guds rike, og ber ivrig om dets fullstendige og triumferende gjennombrudd i Harmageddon. De blir ledet av kjærlighetens, sannhetens og rettferdighetens teokratiske prinsipper. De overholder de to store bud om å vise kjærlighet for Jehova og for sin neste, og av denne tofoldige grunn går de omkring blant folk og trøster enker og sørgende etterlatte i deres trengsler, og advarer de onde om den nær forestående ødeleggelse. Til alle tider nekter de å gå på akkord med lovløse diktatorer og korrupte verdslige herskere, og på den måten holder de seg selv uplettet av denne sataniske tingenes ordning. — Mark. 12: 28—31; Jak. 1: 27.
21 Det er ingen vanskelig oppgave å oppdage og identifisere Guds synlige organisasjon, for det er ikke mange organisasjoner som følger den kursen vi har beskrevet ovenfor, det er ikke engang noen få, det er bare én, og det er Jehovas vitner. Uatskillelig knyttet til denne vidt bekjente organisasjonen er dens lovformelige tjener og styrende organ, Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap. Bare Jehovas vitner og deres feller bærer Rikets frukter ved en offentlig forkynnelse. (Hebr. 13: 15) De er alene om å utrope det gode budskap at Guds rike ved Kristus er menneskets eneste håp. Ingen annen gruppe, forsamling, forening, organisasjon eller noe annet samfunn forkynner at Guds rike virkelig er opprettet i himlene, og at denne himmelske regjering nå om kort tid skal forvandle jorden til et herlig paradis hvor ondskap og vold har måttet vike plassen for fullkommenhet og fred. For et stort og opphøyet privilegium det er å være opptatt med et slikt arbeid! For en stor og enestående ære det er å være knyttet til Jehovas organisasjon og gjøre det arbeid som Gud har godkjent!