Mildhet — styrke eller svakhet?

HVA er mest behagelig — en stormfull, bitende kald vinterdag eller en stille, mild vårdag? Hvem setter du størst pris på å være sammen med — en irritabel, utilnærmelig person som alltid kommer med sårende bemerkninger, eller en som bevarer likevekten under vanskelige forhold og behandler andre på en rimelig måte? Hvem kan du best samarbeide med?

Når det er mildt, tenker vi ikke at det er noe i veien med været, som om et kraftig uvær skulle være bedre. Det at en person er mild, betyr på lignende måte ikke at han er svak, eller at han står tilbake for en som er hissig og oppfarende.

Mildhet er derfor ikke det samme som svakhet. Mildhet er heller ikke ensbetydende med et blidt tonefall og en sinnsro som gjør at en ikke tar hånd om ting som er viktige eller presserende. Det er det greske ordet praus som er gjengitt med «mild» eller også «saktmodig» i Bibelen. Greskeksperten William Barclay sier: «Det ligger mildhet i praus, men bak mildheten ligger stålets styrke.»a

En annen ordbok sier at det bibelske ordet for «mildhet» sikter til «den sinnstilstand hvori vi aksepterer [Guds] handlinger overfor oss som gode, og følgelig ikke bestrider eller motarbeider dem». Denne ordboken sier også: «[Mildhet] består ikke bare i en persons atferd; heller ikke bare i hans forhold til sine medmennesker; og det har heller ikke bare med hans natur å gjøre. Mildhet er snarere en dyd som er innvevd i sjelen.» Dette stemmer overens med Bibelen, som viser at virkelig mildhet ikke er en medfødt egenskap, men en frukt av Guds ånd. (Gal. 5: 22) Mildhet er først og fremst et resultat av at en utvikler et godt forhold til Gud.

Mildhet er derfor ikke bare et spørsmål om ytre ro og elskverdighet. Egenskapen gjenspeiler Guds sterke, men likevel milde personlighet. Noen taler kanskje på en mild måte og virker svært så forekommende, men er likevel som «en jernhånd i en fløyelshanske». Deres milde tale dekker bare over en hard personlighet, eller kanskje de er umedgjørlige og urimelige. Men en som virkelig er mild, vet at en alltid bør være rimelig og likevektig, samtidig som en er bestemt og likefram. — Pred. 3: 1, 2, 7.

Jesus sa om seg selv: «Jeg er saktmodig [mild, NW] og ydmyk av hjertet.» (Matt. 11: 29) Likevel var han bestemt når det var nødvendig. Da en av den jødiske yppersteprests tjenere ga Jesus et slag i ansiktet under rettssaken mot ham, sa Jesus: «Har jeg talt ille, da bevis at det er ondt! men har jeg talt rett, hvorfor slår du meg da?» (Joh. 18: 22, 23) Jesus irettesatte også apostelen Peter strengt da Peter uten å vite det prøvde å få Jesus til å bryte sin ulastelighet. — Matt. 16: 21—23.

Men selv om Jesus hadde stor makt (han kunne når som helst tilkalle 12 legioner engler), var han aldri hard eller urimelig. (Matt. 26: 53) Selv om han gjorde godt og aldri opphøyde seg, ble han behandlet langt verre enn en slave, men som apostelen Peter sa: «Han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt, ikke truet når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig.» — 1 Pet. 2: 23.

En som er mild, er følgelig villig til å tåle mye uten å ta til gjenmæle. Men han vil ikke tale mildt til dem som legger en ulydig og opprørsk ånd for dagen. — 1 Kor. 4: 21.

Mildhet kommer ikke til uttrykk bare i tonen, men først og fremst i hva som sies. Sann mildhet krever derfor at en legger bibelsk visdom for dagen. Jakob talte om en «mildhet som hører visdommen til». (Jak. 3: 13, NW) Ordspråkene sier: «Mildt svar stiller harme,» og: «En mild tunge knuser bein.» (Ordspr. 15: 1; 25: 15) Svaret må inneholde visdom for å få andre til å handle. Et slikt svar kan bryte ned den hardeste motstand.

Da kvinnen Abiga’il appellerte til David, var det ikke så mye hennes tonefall som hennes vektige, fornuftige argumenter og det at hun samtidig var respektfull og mild, som avvæpnet David da han var på vei for å drepe Nabals husstand. Abiga’il sa til ham:

«Herre, akt ikke på denne onde mann Nabal! For som han heter, så er han; Nabal heter han, og full av dårskap er han. . . . Og nå, herre, så sant [Jehova] lever, og så sant du selv lever, har [Jehova] hindret deg fra å pådra deg blodskyld og fra å ta deg selv til rette; . . . [Jehova] gjør mot deg alt det gode han har lovt deg, herre.» — 1 Sam. 25: 23—35.

Gideon ga likeledes et mildt og vist svar til Efra’ims menn da de yppet strid med ham. Gud hadde ikke gitt Gideon i oppdrag å delta i noen stammekrig, og Gideon hadde ikke noe ønske om å få vanskeligheter med Efra’im. Hans milde svar avvæpnet dem fullstendig. Han svarte: «Hva har jeg gjort her som kan lignes med det I har gjort? Er ikke Efra’ims etterhøst bedre enn Abiesers vinhøst? [Abieser-ætten kjempet sammen med Gideon.] I eders hånd ga Gud midianittenes fyrster, Oreb og Se’eb, og hva har jeg maktet å gjøre som kan lignes med det I har gjort?» Som følge av dette «la deres vrede seg». Ja, sann mildhet får også andre til å legge mildhet for dagen. — Dom. 8: 1—3.

Hvis en person har for vane ikke å være mild, kan det være et tegn på stolthet. Sann mildhet blir ledsaget av ydmykhet, for Bibelen oppfordrer de kristne til å vandre «med all ydmykhet og mildhet». — Ef. 4: 2, NTM.

Alle i menigheten må være milde. De eldste må ’veilede med mildhet’ og med mildhet reise dem som har begått et feiltrinn, opp igjen. (2 Tim. 2: 25; Gal. 6: 1, NW) Nye og yngre skal «med mildt sinn . . . ta imot det ord som er innplantet» i dem, og ikke motarbeide det. — Jak. 1: 21, UO.

Og selv om det er mennene i menigheten som leder de andre i bønn, taler fra plattformen og underviser, kan også kvinnene gjøre sitt til å fremme menighetens åndelighet. Hvordan? Apostelen Peter sier at de kan gjøre det ved å la sin pryd være «hjertets skjulte menneske i den uforgjengelige prydelse med den saktmodige [milde, NW] og stille ånd, som er kostelig for Gud». (1 Pet. 3: 4) Ja, en bokstavelig klesdrakt kan være pen når den er ny. Men med tiden blir den umoderne eller utslitt. En mild ånd derimot er ’uforgjengelig’, og Gud vil bevare den som har en slik ånd.

[Fotnote]