Bo sammen i ærbarhet

«Hvor godt og hvor behagelig det er at brødre bor sammen i enhet!» — Sl. 133: 1, NW.

 1. Hvem tilkommer all ære, og hvorfor?

ALL ære og pris tilkommer Jehova. Det tilkommer ham på grunn av hans allmakt og fordi han som den allmektige er fullkomment ulastelig. Hans prinsipper er rette, og det er også hans lover og dommer. Han vokter dem nidkjært og holder seg trofast til dem og viker ikke av fra en eneste tøddel i dem. Han setter disse prinsippene så høyt at han ikke bare følger dem selv, men også krever at hans hærskarer av engler og hans trofaste tjenere på jorden skal rette seg etter dem.

 2. Hva ble krevd av dem som bodde i de himmelske regioner, og hva ble gjort med dem som krenket den ærbare atmosfære i himmelen?

² Akkurat som Jehova krever at de som bor sammen i ærbarhet i hans nærvær i de himmelske regioner, har et godt navn eller omdømme, legger han et lignende ansvar på menneskene her på jorden. Da han som ble Satan, krenket den ærbare atmosfære som rådet blant hele den himmelske hærskare, brøt han sin ulastelighet. Dette førte til at han i sin tid ble kastet ut derfra. Nå har han et navn som er ille ansett. — Åpb. 12: 9.

 3. a) Hvorfor bør man verdsette et godt navn? b) Hvilke egenskaper er den som har et godt navn, i besittelse av?

³ Menneskene bør også verdsette og søke å oppnå et godt navn eller omdømme, ettersom det er et krav som stilles i Guds Ord. I Ordspråkene 22: 1 står det: «Et godt navn er mer verdt enn stor rikdom.» Av dette ser vi at Jehova har stor respekt for et godt navn. Man vinner seg et slikt navn ved en mønstergyldig handlemåte, fordi en person som er rettskaffen, også er ærbar og holder seg til rette prinsipper. Det er derfor tydelig at en som har et godt navn, er til å stole på, er lojal, trofast og standhaftig, noe som gjør ham prisverdig i Jehovas øyne.

 4. a) Hvilke prinsipper vil et aktverdig menneske følge? b) Hvilke følger får det når en person bryter disse prinsippene, for ham selv og for den kristne menighet?

⁴ En kristen Ordets tjener holder seg til ærbare prinsipper i alle livets forhold. Han følger disse prinsippene i den kristne menighet, i sitt ekteskap, i sin handlemåte overfor sine omgangsvenner, overfor andre i den nye verdens samfunn, ja, for den saks skyld også overfor dem som tilhører verden. Han har med andre ord et godt rykte i all sin omgang med andre mennesker. Når ærbare prinsipper ikke blir fulgt eller når de blir krenket, oppstår det snart vanskeligheter, og hvis man fortsetter å krenke dem, får det ulykkelige følger. Når disse prinsippene blir brutt, som for eksempel ved at man begår ekteskapsbrudd, driver svindel i forbindelse med handelsvirksomhet, lyver eller taler nedsettende om noen, fører det til dårlige resultater. Det å ringeakte Jehovas lov og begå onde handlinger er et brudd på Guds prinsipper. En som begår slike handlinger, fører vanære over Jehova Gud, over den kristne menighet som han tilhører, over sine venner og over seg selv, og det resulterer i at han blir utstøtt av menigheten. Det å bo sammen i fred, enhet og ærbarhet er derfor ikke bare et krav, men også noe som blir høyt verdsatt av dem som tjener Jehova med udelt hengivenhet.

 5. a) Hvilket forhold bør det være mellom de enkelte i en menighet? b) Hvordan bevarte Jesus enheten mellom seg og sin Far?

⁵ Det forhold som rår mellom de enkelte i en gruppe av trofaste kristne Ordets tjenere som kommer sammen i en menighet, er et godt eksempel på samarbeid. Det kan sammenlignes med et legeme som består av mange lemmer. Når lemmene handler i samsvar med hodets ledelse, kan man vente enestående resultater, for alle arbeider med det samme formål for øye. Alle medlemmene kan fortsette å samarbeide og fullt ut respektere hverandres stilling. Det er viktig å følge hodets ledelse. Med tanke på sin stilling i forhold til Jehova Gud ga Jesus klart uttrykk for hvordan hodet skal æres, da han sa i Johannes 5: 30: «Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv; som jeg hører, så dømmer jeg, og min dom er rettferdig; for jeg søker ikke min vilje, men hans vilje som har sendt meg.» Og i Johannes 8: 29 sier han: «Jeg [gjør alltid] det som er ham til behag.» Jesus Kristus var derfor alltid i full harmoni med sin Far, og det kan virkelig sies at ’de bodde sammen i enhet og ærbarhet’.

 6. a) Hvilket ærbart prinsipp blir fulgt i den teokratiske organisasjon? b) Hvilke råd ga Paulus menighetens medlemmer og tilsynsmennene i denne forbindelse?

⁶ Det samme prinsipp blir anerkjent i den teokratiske organisasjon når man viser dem som har myndighet, den rette respekt og ære. Den kristne menighet er på ingen måte en demokratisk ordning, men den er fullstendig teokratisk, idet tjenerne blir utnevnt til sine tjenerstillinger ved Jehovas ånd og gjennom hans organisasjon. Apostelen Paulus ga det råd at de som er i menigheten, må handle i overensstemmelse med de guddommelige prinsipper vedrørende ordningen med tjenere. Han påla dem «å ha aktelse for dem som arbeider hardt iblant dere og har ledelsen over dere i Herren og formaner dere, og i kjærlighet påskjønne dem særlig meget på grunn av deres arbeid». De skal ikke gjøre dette av hensyn til den som innehar stillingen, men av hensyn til selve stillingen. Kristne Ordets tjenere respekterer stillingen og holder den i ære. Paulus ga ytterligere råd vedrørende ordningen med tilsynsmenn da han sa: «Lyd eders veiledere og rett eder etter dem! for de våker over eders sjeler som de som skal gjøre regnskap, så de kan gjøre det med glede og ikke sukkende; for det er eder ikke til gagn.» Når en menighetstjener ivaretar sin oppgave som tilsynsmann på rette måte, er det ikke sine egne meninger og forskrifter han kommer med, men han utfører bare de forskrifter som finnes i Guds Ord, Bibelen, i samsvar med Guds organisasjon som leder ham. Han våker i ærbarhet over hver enkelt i alle henseender, noe som er et uttrykk for den kjærlighet han nærer til sine brødre. Det er også et uttrykk for uselvisk kjærlighet at han gjør det med glede og ikke som om det skulle være en byrde for ham. — 1 Tess. 5: 12, 13, NW; Heb. 13: 17; 1 Pet. 5: 2.

Brorskap

 7. Hvilken holdning bør kristne Ordets tjenere innta overfor hverandre i menigheten?

⁷ De kristne Ordets tjenere tar ikke bare imot veiledning fra tilsynsmennene på en rett måte, men de vil også legge for dagen kjærlighet, respekt og aktelse for sine brødre som de til stadighet er sammen med i menigheten. Salmisten la vekt på dette da han sa: «Se! hvor godt og hvor behagelig det er at brødre bor sammen i enhet.» (Sl. 133: 1, NW) Det er på sin plass å vise respekt og aktelse for hverandre. Det sies gjerne at fortrolighet skaper forakt, men dette hører ikke hjemme i Jehovas organisasjon. Nært bekjentskap burde i virkeligheten knytte de kristne nærmere sammen og bevirke at de ble mer tolerante overfor hverandre, slik at de bærer over med hverandres svakheter og medfødte ufullkommenheter. — Kol. 3: 13.

 8. a) Hvordan bør uoverensstemmelser mellom dem som tilhører en menighet, bilegges? b) Hvilket godt eksempel har vi på hvordan tretter kan bilegges? Forklar.

⁸ Hvis det oppstår uoverensstemmelser mellom brødre, blir de bilagt i en atmosfære av toleranse og med omtanke for dem som er innblandet. Derved forhindres det at de skaper en mer alvorlig situasjon. Et eksempel på den rette innstilling man bør ha i slike situasjoner, har vi i tilfellet med Abraham og Lot. Da de reiste omkring i sitt nye landområde, oppsto det en trette mellom Abrahams hyrder og Lots hyrder. Det var nødvendig for dem å skille lag og ta hver sin del av landet. Legg merke til det generøse tilbudet Abraham kom med til Lot for å bilegge striden. Han sa: «Kjære, la det ikke være trette mellom meg og deg og mellom mine hyrder og dine hyrder! Vi er jo brødre. Ligger ikke hele landet åpent for deg? Skill deg heller fra meg! Drar du til venstre, vil jeg dra til høyre, og drar du til høyre, vil jeg dra til venstre. Da så Lot ut over landet, og han så at hele Jordan-sletten like til Soar overalt var rik på vann, som [Jehovas] hage, som Egypts land — det var før [Jehova] hadde ødelagt Sodoma og Gomorra. Og Lot valgte for seg hele Jordan-sletten. Så dro Lot østover, og de skiltes fra hverandre. Abram ble boende i Kana’ans land, og Lot bodde i byene på sletten [nedre Jordan].» (1 Mos. 13: 8—12) Dette viser at Abraham ikke satte sine egne selviske interesser først, men at han ønsket å ordne saken på en vennskapelig måte. Når uoverensstemmelser eller tretter mellom brødre skal bilegges, gjør de vel i å tenke over dette eksemplet. Det er av største betydning for menighetens sunnhet og vekst at man unngår uoverensstemmelser og fiendtlige følelser i menigheten.

 9. Hvilket råd ga Paulus da han fant at det var splid i menigheten i Korint? i Rom?

⁹ En gang Paulus kom til Korint, fant han at det var en dårlig tilstand der, idet det var splid mellom noen i menigheten. Enkelte sa at de holdt seg til Paulus, andre sa at de holdt seg til Apollos, atter andre sa at de holdt seg til Kefas, og noen sa at de holdt seg til Kristus. Paulus sa: «Det er av Kloes folk blitt meg fortalt om eder, mine brødre, at det er tretter iblant eder.» «Men jeg formaner eder, brødre, ved vår Herre Jesu Kristi navn at I alle må føre den samme tale, og at det ikke må være splid iblant eder, men at I må være fast forent i samme sinn og i samme mening.» (1 Kor. 1: 10, 11) Når det oppstår meningsforskjell, bør man finne årsaken til vanskeligheten, slik at den kan bli fjernet. Paulus ga romerne dette råd: «Gjengjeld ikke noen ondt med ondt; legg vinn på det som godt er, for alle menneskers åsyn! Såfremt det er mulig, da hold I på eders side fred med alle mennesker!» Paulus kom også med en ytterligere formaning: «[Hold] øye med dem som volder tvedrakten og anstøtene imot den lære som I har lært, og gå av veien for dem; for disse tjener ikke vår Herre Jesus Kristus, men sin egen buk, og ved sin søte tale og sine fagre ord dårer de de enfoldiges hjerter.» Han gir her et godt råd om forebyggende forholdsregler. Hold øye med og rydd av veien vanskeligheter slik at enheten i menigheten kan bli bevart. — Rom. 12: 17, 18; 16: 17, 18.

Hvordan tvister kan bilegges

10. Hva bør en kristen Ordets tjener gjøre hvis han har et klagemål mot sin bror?

¹⁰ Hvis det har oppstått meningsforskjell mellom brødre, eller hvis en har gjort en annen urett, eller hvis en bror legger merke til at hans kristne bror synder, eller hvis han har klagemål mot noen, bør han personlig gå til vedkommende og drøfte saken med ham. Dette er helt bibelsk, for vi får dette rådet: «Men gjør din bror en synd, så gå til ham og tal ham til rette på tomannshånd! Hører han på deg, så har du vunnet din bror.» For en sunn og forstandig måte dette er å bilegge tretter på! Når en person har et klagemål mot en annen, hender det altfor ofte at han går rundt og snakker med mange andre om det. Dette er ikke en kristen handlemåte. Selv om han går til den som har handlet urett, og vedkommende ikke hører på ham, er det likevel urett av ham å gå rundt å drøfte saken med dem som ikke har noe med den å gjøre. Det som vil være rett å gjøre i et slikt tilfelle, er å «ta med deg en eller to [modne brødre] til, slik at ’hver sak kan bli fastslått ved to eller tre vitners ord’.» Hvis dette ikke fører fram, legg da saken fram for menigheten. — Matt. 18: 15—17, UO.

11. Hvordan bør den som er blitt forurettet, behandle den som har handlet urett mot ham, når vedkommende ber om tilgivelse, og hvordan vil han behandle ham hvis det gjentar seg?

¹¹ En sann kristen vil innse sin feil og be den han har handlet urett mot, om tilgivelse. Hva skal et medlem av menigheten gjøre hvis den samme personen foruretter ham igjen? Da bør han følge den samme framgangsmåten enda en gang, og den som har fornærmet ham, kan be om tilgivelse. Kan han fortsette å be om tilgivelse etter at han enda en gang har handlet urett mot vedkommende, kanskje uten å gjøre det med forsett? Kan en bror bli tilgitt eller unnskyldt mer enn én gang av sin kristne bror? Ja, det kan han! Idet du erkjenner at du også er en synder og gjør mange feil, bør du spørre deg selv: Ville jeg ønske bare å få tilgivelse én gang? Ut fra en slik betraktningsmåte vil den som er blitt forurettet, tilgi overtrederen når han ber om unnskyldning. Det var nettopp dette apostelen Peter spurte om da han sa: «Herre! hvor ofte skal min bror synde mot meg og jeg tilgi ham det? så meget som sju ganger? Jesus sa til ham: Jeg sier deg: Ikke sju ganger, men sytti ganger sju ganger.» — Matt. 18: 21, 22.

12. a) Hvorfor vil det være galt av en som er blitt forurettet, å fortsette med å snakke om en bror som har bedt om unnskyldning eller på rette måte har gjort uretten god igjen? b) Hvorfor er det nødvendig å betrakte slike saker som ute av verden?

¹² Det er derfor tydelig at når den som har forbrutt seg, ber om tilgivelse, er det pålagt den forurettede å tilgi ham, og derved bringe saken ut av verden. Hvis han ikke gjør dette, lever han ikke sammen med sin bror i enhet. Hvis han fortsetter å snakke om sin bror og ikke vil tilgi ham når han ber om unnskyldning eller gjør uretten god igjen, og fortsetter å fortelle andre om hvordan han er blitt forurettet, da bryter han selv Guds rettferdige prinsipper. Det står skrevet: «Når det er forbi med veden, slokner ilden, og når det ingen øretuter [bakvasker, NW] er, stilles trette.» (Ordspr. 26: 20) Dette viser at når det blir ordnet opp i en sak på den rette måten, så skulle den dermed være brakt ut av verden. Hvis det stadig blir pustet til ilden, vil det føre til ytterligere strid og vanskeligheter og til at Guds prinsipper angående enhet og det å bo sammen i ærbarhet blir brutt, for «som kull blir til glør, og som ved nærer ild, slik voldes kiv av en trettekjær mann». (Ordspr. 26: 21) Selv om en slik person opprinnelig ble forurettet, vil han komme i klasse med bakvaskere, og Bibelen sier like ut: «En øretuters [bakvaskers, NW] ord er som velsmakende retter, og de trenger ned i hjertets indre. Lik et lerkar som er overdratt med bly-glette, er brennende lepper sammen med et ondt hjerte.» (Ordspr. 26: 22, 23) Ettersom en manns utseende ikke røper hva som bor i ham, kan han ha et ondt hjerte selv om han ser uskyldig ut. Det er en ærbar ting å la stridigheter være glemt når det på en rett måte blir bedt om tilgivelse, når det blir øvd rettferdighet mot den som er blitt forurettet, og når han er villig til å henlegge saken. Da er det mulig å bo sammen i ærbarhet.

Å blande seg opp i andres saker

13. Hvorfor er det å passe sine egne saker en dyd?

¹³ Det å passe sine egne saker er en dyd blant kristne Ordets tjenere. Vis hverandre respekt og kjærlighet og legg vinn på å fremme enheten i organisasjonen. «Det er en ære for en mann at han holder seg borte fra trette, men enhver dåre blander seg i andres saker.» Omkring 1000 år etter at dette ble uttalt, fikk de kristne i Tessalonika et lignende råd: «For vi hører at noen iblant eder vandrer utilbørlig og ikke arbeider, men gir seg av med ting som ikke kommer dem ved.» Det at noen stikker nesen opp i andres saker, virker meget irriterende. Vanligvis nøyer de seg ikke bare med det, og da skaper de strid. — Ordspr. 20: 3, AV; 2 Tess. 3: 11.

14. Hva kan skje hvis Ordets tjenere ikke benytter sin tid til å ta seg av sine tjenesteplikter på en rett måte, og hvilket råd ga Paulus og Peter?

¹⁴ Dette hender ofte når folk ikke har nok å gjøre eller ikke tar del i forkynnelsesarbeidet i en slik utstrekning at deres tid blir godt utnyttet på en gagnlig måte. Når folk har for mye tid til rådighet, kan det oppstå vanskeligheter. På grunn av at dette utgjorde en fare i den første kristne menighet, skrev Paulus: «Samtidig lærer de [unge enker] også å være ubeskjeftiget, idet de farer omkring i husene, ja, ikke bare ubeskjeftiget, men også med sladder og innblanding i andre folks saker, så de taler om ting de ikke burde tale om.» Enda en gang ser vi at det kan komme til å råde uenighet i menigheten og oppstå strid mellom dens medlemmer når noen snakker om ting de ikke burde snakke om, blander seg opp i andre folks saker og farer med sladder. La oss i betraktning av dette legge oss Peters sunne råd på hjertet: «For ingen av eder må lide som . . . en som blander seg opp i andres saker.» Vi får en mengde råd som viser hvor forstandig det er å være travelt opptatt i vårt forkynnelsesarbeid. Hvis vi ikke er det, er vi utsatt for å bli innblandet i de ting som vi blir advart mot, og derved vil vi kunne sette freden og enheten i Jehovas organisasjon i fare. — 1 Tim. 5: 13, NW; 1 Pet. 4: 15; 2 Tess. 3: 11.

Ærbarhet i familiekretsen

15, 16. a) Hvilken stilling innehar mannen eller familiefaren i et kristent hjem? b) Hva er den rette stilling for hustruen i familiekretsen?

¹⁵ Det patriarkalske styre i fortiden ble utøvd under Jehovas ledelse. Under denne ordningen var ektemannen (og familiefaren) forpliktet til å undervise hele sin familie i Guds lov. Så lenge alle medlemmer av familien ga akt på denne veiledningen og fulgte den i lydighet, ville det råde enhet i familiekretsen. Familien kan i denne henseende sammenlignes med en liten organisasjon. — Heb. 7: 4; Ap. gj. 7: 8; 2: 29.

¹⁶ Hustruen har også en høyt aktet stilling i familien ifølge Guds ordning. De hellige kvinner i fortiden var et eksempel i denne henseende, og dette blir vi gjort oppmerksom på i 1 Peter 3: 5, 6: «For således prydet og fordum de hellige kvinner seg, de som satte sitt håp til Gud, og de underordnet seg under sine egne menn, liksom Sara var Abraham lydig og kalte ham herre; og hennes barn er I blitt når I gjør det gode.» En kvinnes stilling som medhjelp er også en ærbar stilling, noe som blir bekreftet av ham som skrev følgende ordspråk: «Hennes manns hjerte liter på henne, og på vinning skorter det ikke. Hun gjør ham godt og intet ondt alle sitt livs dager. Hun opplater sin munn med visdom, og kjærlig formaning er på hennes tunge. Hun holder øye med hvorledes det går til i hennes hus.» — Ordspr. 31: 11, 12, 26, 27.

17. Hvilket forhold bør råde i familiekretsen?

¹⁷ Når foreldremyndigheten blir utøvd på rette måte og barna anerkjenner og underordner seg den, blir resultatet en familiekrets som er i samsvar med Jehovas hensikt. De enkelte må også oppføre seg på en ærbar måte overfor dem som ikke tilhører Jehovas organisasjon. Alle må vokte seg omhyggelig for ikke å føre vanære over de høye normer og prinsipper i Jehovas Ord. — Ef. 6: 1—3.

18. a) Hvorfor vil det at man unnlater å tukte barna, være til skade for enheten i familien? b) I hvilken utstrekning bør foreldrene holde øye med hva barna foretar seg?

¹⁸ Hvis ikke barna blir tuktet når det trengs, er foreldrene forsømmelige med å ivareta sine teokratiske plikter, og det vil være ytterst skadelig for barnas åndelige ve og vel som kristne. «Ris og tukt gir visdom; men en gutt som er overlatt til seg selv, gjør sin mor skam.» (Ordspr. 29: 15) Hvis man unnlater å tukte barna når det trengs, kan det svekke enheten i familien. Foreldrene må påse at deres barn tar seg av sine plikter i forbindelse med tjenesten, de bør passe på at barna er til stede på møter for å få den rette undervisning, de bør holde et bibelstudium i hjemmet slik at familien kan gjøre framgang åndelig sett, og de bør overvåke deres atspredelser. Når barna har meget å gjøre, kommer de ikke så lett opp i vanskeligheter. Foreldrene bør føre like mye tilsyn med barna når de tar del i atspredelser som når de tar del i andre gjøremål. Man må også sørge for at barna får den rette omgang. Enten man er ung eller gammel, kan man bli sterkt påvirket av dem man er sammen med. Det er et ordtak som sier: ’Si meg hvem du omgås, og jeg skal si deg hvem du er.’ Dersom barna omgås personer hvis vaner ikke er forenlig med den nye verdens samfunns høye normer, kommer de snart til å anta dårlige vaner og tanker. La oss gi akt på dette bestemte råd: «Far ikke vill! Dårlig omgang forderver gode seder.» Som en motsetning til dette kan vi si at gode seder fører til frelse for ens familie. Hvis noen er blitt svekket ved dårlig omgang, bør man straks gjøre noe for å hjelpe den som har handlet urett, til å rette på sin handlemåte, noe som følgende ord viser: «Våkn opp for alvor og synd ikke! for somme har ikke kjennskap til Gud; til skam for eder sier jeg det.» Ettersom det er nøyaktig forutsagt hva som kommer til å skje hvis foreldrene tillater sine barn å ha dårlig omgang, bør de fjerne slike snublestener fra sine barns livsveier. Familien kommer til å oppnå større velsignelser ved å følge denne rette handlemåten. — 1 Kor. 15: 3, 34.

Moral

19. a) Hvordan kan en kristen ødelegge sitt gode rykte? b) Hvilke krav stilles til en enslig person uansett hvor mye tid han benytter i tjenesten?

¹⁹ En kristen kan i mange år ha fulgt en ren og ærbar handlemåte og levd fullstendig i samsvar med Jehovas høye prinsipper, men ved en eneste umoralsk handling kan han så ødelegge sitt gode rykte, komme i fare for å miste sin plass i den nye verdens samfunn og til og med sette sitt liv på spill. La oss ikke bli narret til å følge denne dåraktige handlemåten. Ved å drive utukt eller begå ekteskapsbrudd bryter en kristen sin ulastelighet og sitt innvielsesløfte til Gud. La oss leve et rent, uklanderlig liv og la oss ikke forlede til nytelsessyke og løsaktighet, noe som er så utbredt nå i det 20. århundre. Bibelen taler anerkjennende om det å leve enslig, og det blir betraktet som det beste, for en enslig person er udelt i sin tjeneste for Jehova. Dette er imidlertid ingen garanti for at han ikke kan komme til å slå inn på en kurs som leder til umoral. Han må passe nøye på hvorledes han vandrer, slik at han ikke følger en løsaktig handlemåte. «Hvis de [enslige personer] ikke har selvkontroll, la dem da gifte seg, for det er bedre å gifte seg enn å være opptent av lidenskap.» Ikke alle kan gi rom for denne gaven å leve ugift. Det er sant at en enslig person kan bruke mer av sin tid og energi i tjenesten, men uansett hvor mye han bruker av sin tid, er det verdiløst hvis han ikke kan avholde seg fra en uren handlemåte. Det at en enslig person driver utukt, kan ikke godkjennes, uansett hvilken stilling han har eller hvor mye tid han kan benytte i tjenesten, noe Guds Ord tydelig viser. «På grunn av all den utukt som er, bør hver mann ha sin egen hustru og hver hustru sin egen mann.» — 1 Kor. 7: 2, 9, NW.

20. Hvilket prinsipp må de som er gift, følge?

²⁰ Det er Jehova som har innstiftet ekteskapet mellom mann og kvinne. Han fastsatte det prinsipp at ekteskapet ikke må besmittes. Dette blir stadfestet i Hebreerne 13: 4 hvor det står: «Ekteskapet være i akt og ære hos alle, og ekte sengen usmittet! for horkarler og ekteskapsbrytere skal Gud dømme.» — 1 Tess. 4: 3; 1 Kor. 6: 15—18.

21. Hvem kan innvigde kristne velge til sin ektefelle?

²¹ Det å bo sammen i ærbarhet innbefatter også at man må rette seg etter de bestemmelser Jehova har truffet med hensyn til hvem en innvigd kristen kan velge til sin ektefelle. Akkurat som vi blir formant om å holde oss atskilt fra verden, blir vi i forbindelse med ekteskapet formant til bare å gifte oss «i Herren». Dette er et krav til et kristent vitne som tenker på å gifte seg. Hvis en mann vil gifte seg, bør det følgelig være med en innvigd kvinne. En innvigd kvinne bør være forvisset om at hennes vordende ektefelle oppfyller det samme krav. Derved viser de den rette respekt for Jehova som innstiftet ekteskapet. For at et ekteskap kan være fullt ut ærbart, bør begge parter være innvigd. Dette er imidlertid ikke alt som kreves, ettersom ektefellene må fortsette å legge for dagen en god oppførsel i det ekteskapelige samliv for å bringe ære til ham som innstiftet ekteskapet, Jehova.

Oppførsel overfor arbeidsgiver, arbeidere og i forretningsanliggender

22, 23. Hvordan må en arbeider forholde seg til sin arbeidsgiver? En arbeidsgiver overfor sin arbeider?

²² I forholdet mellom arbeidere og arbeidsgiver må begge parters oppførsel også være ærbar, i særdeleshet når de er innvigde tjenere for Jehova. De må være redelige overfor hverandre og oppføre seg som det sømmer seg for trofaste kristne. Pålitelighet i forholdet mellom arbeider og arbeidsgiver er en dyd. Dette forholdet kan imidlertid skades hvis den ene part benytter seg av den andre bare fordi de har felles tro. Undertiden kan en kristen si: ’Jeg arbeider for et av Jehovas vitner og kan derfor ta det med ro. Det er i det hele tatt ikke nødvendig at jeg arbeider hardt, og jeg kan forlate arbeidsplassen når jeg har lyst.’ Er det rett av en arbeider å tenke slik? Nei, på ingen måte, for en arbeidsgiver har krav på en hel dags ærlig arbeid, og det i enda større grad når arbeideren står i paktsforhold til Jehova. En innvigd arbeider som arbeider for et av Jehovas vitner, bør i virkeligheten påse at han yter sin kristne bror hele det dagsverk som han blir betalt for.

²³ På den annen side må heller ikke arbeidsgiveren utnytte arbeideren bare fordi arbeideren er en av Jehovas tjenere og hans medvitne for Jehova. Paulus talte om det rette forhold. «I herrer! gjør imot eders tjenere det som rett og rimelig er, . . . også I har en herre.» Dette blir også understreket i moseloven hvor det står: «Du skal ikke gjøre urett mot en . . . dagarbeider, enten han er en av dine brødre eller en av de fremmede . . . på dagen skal du gi ham hans lønn.» Sanne kristne følger derfor den redelige handlemåte som må legges for dagen i forholdet mellom arbeidsgiver og arbeider. — Kol. 4: 1; 5 Mos. 24: 14, 15.

24, 25. a) Hvilke prinsipper må en kristen følge i forretningsanliggender? b) Hva må han sky, og hvorfor?

²⁴ I andre anliggender hvor forholdet mellom arbeider og arbeidsgiver ikke nødvendigvis spiller inn, finnes det en bestemt rett handlemåte som de kristne til alle tider må følge for å unngå å sette sin ærbare stilling overfor Gud og mennesker på spill. Dette vil være tilfelle i forretningsanliggender og i andre foretagender. Når man selger varer, kreves det at man gir fullt mål, slik som loven påla israelittene å gjøre: «Du skal ikke ha to slags vektstener i din pung, en stor og en liten; du skal ikke ha to slags efa i ditt hus, en stor og en liten; hele og rette vektstener, hel og rett efa skal du ha; så skal du leve lenge i det land [Jehova] din Gud gir deg. For hver den som gjør slikt, hver den som gjør urett, er en vederstyggelighet for [Jehova] din Gud.» (5 Mos. 25: 13—16) I sine forretningsanliggender må derfor en kristen være ærbar, ikke bare overfor dem som har den samme dyrebare tro, men overfor alle som han handler med. Dette blir understreket i Mika 6: 11, 13, 16: «Kan jeg være ren ved ugudelighets vektskåler og med falske vektstener i pungen? Så vil da også jeg . . . ødelegge deg for dine synders skyld.» «Jeg må gjøre deg til en forferdelse og dine innbyggere til spott, og mitt folks vanære skal I bære.»

²⁵ Jehova avskyr uredelige handlinger. Hvis noen i den teokratiske organisasjon skulle gjøre seg skyldig i slike handlinger, er det nødvendig at overtrederen blir straffet i håp om at tukten vil gjøre ham oppmerksom på hvor urett han har handlet, og at den vil frelse den som driver med bedrageri. Hvis vedkommende på den annen side ikke viser noen anger og fortsetter å handle urett, må den skyldige fjernes fra den nye verdens samfunn. De kristne må derfor ha ord på seg for å være fullstendig pålitelige i forretningsanliggender, slik at det aldri vil bli grunn til å tvile på at de som trofast holder seg til Guds Ord, er ulastelige.

26. Hvordan tar den nye verdens samfunn hensyn til Jehovas prinsipper i forbindelse med sine forretningsanliggender, og hvorfor?

²⁶ I alle forretningsanliggender handler den nye verdens samfunn av Jehovas vitner i samsvar med Jehovas prinsipper og holder nidkjært fast på dem for at det ikke skal forekomme noe som bringer vanære over dette samfunnet. Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap legger til stadighet for dagen en eksemplarisk handlemåte overfor alle, og det har resultert i at det har et godt ord på seg i forbindelse med forretningsanliggender i verden. Hver enkelt av dem som utgjør den nye verdens samfunn av Jehovas vitner, bør følge de samme høye normer, slik at de ikke bringer noen vanære over Jehovas rene organisasjon og over seg selv. Hvis en kristen bryter Guds lover, fører han vanære over seg selv og over den nye verdens samfunn.

27. Hvordan ble Ananias omtalt i Damaskus, og hvorfor var dette så rosverdig?

²⁷ I Bibelen finnes det noen meget gode eksempler på kristne mennesker som hadde et godt omdømme, og de er omtalt for at vi kan dra lærdom av det. Det fortelles om en trofast kristen, Ananias, «en gudfryktig mann etter loven, med godt vitnesbyrd av alle jøder som bodde der». Dette er særlig rosverdig når vi tar i betraktning at han ble omtalt på denne måten av jødene til tross for at han var en kristen. — Ap. gj. 22: 12.

28. Hva slags omdømme hadde Kornelius, ikke bare i Cesarea, men i hele landet?

²⁸ Da Kornelius søkte etter sannheten i Guds Ord, var også han en høyt aktet mann på det stedet han bodde. «Kornelius, en høvedsmann [en centurion; en som har kommando over 100 soldater, NW, fotn.], en rettferdig og gudfryktig mann, som har godt vitnesbyrd av hele jødenes folk.» Det er tydelig at han må ha vært uklanderlig, ettersom han ble omtalt på en slik rosende måte av jødene til tross for at han var en romersk soldat. — Ap. gj. 10: 22.

29. Hvordan vet vi at Daniel var en hederlig mann?

²⁹ I profeten Daniel har vi også et eksempel på en som fulgte en hederlig handlemåte. Det blir sagt om ham at det ikke var mulig å finne noen grunn til å dømme ham til fengsel etter en rettferdig lov. «Vi finner ingen skyld hos denne Daniel, det skulle da være at vi kunne finne noe å anklage ham for i hans gudsdyrkelse.» For å komme ham til livs ble det nødvendig for disse onde mennene å skape urett under skinn av rett og få Darius til å undertegne en skrivelse som gjorde det at Daniel bøyde seg for Jehova med bønn og lovprisning, til et brudd på medernes og persernes lov. — Dan. 6: 5—9.

30. Hvordan må de kristne ifølge Peter oppføre seg blant dem som tilhører verden, og hvorfor er det galt å inngå kompromiss?

³⁰ De kristne må likeledes ha ord på seg for å være ærbare, også blant folk i verden, slik at ingen kan finne feil hos dem i denne henseende. «[La] eders ferd iblant hedningene være god, for at de mens de baktaler eder som ugjerningsmenn, kan se eders gode gjerninger og for deres skyld prise Gud på besøkelsens dag.» Hvis vi blir utsatt for å måtte lide for rettferdighetens skyld og fordi vi gjør rette gjerninger, vil vi utholde dette og ikke inngå kompromiss for å bli rost av mennesker. Det å inngå kompromiss er en vanærende handlemåte som vil føre til at vi mister Jehovas gunst og ikke blir respektert av mennesker som legger merke til denne handlemåten. — 1 Pet. 2: 12.

Lev et ærbart liv

31. Hvordan må Jehovas vitner oppføre seg ettersom andre nøye gransker deres oppførsel?

³¹ Når en person har et godt omdømme innen Guds menighet, følger han uten tvil en ærbar handlemåte. Men vi ønsker å oppnå mer enn dette, for en kristen bør også ha et godt vitnesbyrd fra dem som er utenfor. Dette framgår av Paulus’ ord til Timoteus i 1 Timoteus 3: 7, hvor det står at en tilsynsmann også skal ha godt vitnesbyrd av mennesker som er utenfor, for at han ikke skal bli hånt og falle i Djevelens snare. Deres ærbare handlemåte blir lagt merke til av de mennesker som er utenfor, og som til stadighet gransker Jehovas vitners oppførsel. De vil se at de er ulastelige menn og kvinner, og at de virkelig lever i samsvar med guddommelige prinsipper. Paulus forsto hvor viktig det var å ha denne egenskapen, noe som kommer fram i hans ord til hebreerne: «Be for oss! for vi trøster oss til at vi har en god samvittighet, og vil gjerne fare rett fram i alle stykker.» — Heb. 13: 18.

32. Hvilket godt råd ga Paulus angående de kristnes oppførsel?

³² Vil det ikke da være klokt av oss å la Paulus’ ord i Filippenserne 4: 8, 9 synke dypt ned i vårt hjerte og sinn? «For øvrig, brødre, alt som er sant, alt som er ære verdt, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er elskelig, alt som tales vel om, enhver dyd, og alt det som priselig er — gi akt på det! Det som I også har lært og mottatt og hørt og sett hos meg, gjør det; og fredens Gud skal være med eder.» Måtte derfor alle medlemmer av den nye verdens samfunn gjøre dette, slik at de kan bo sammen i ærbarhet.