Når Judas 12 taler om de vannløse skyer og ufruktbare trær, blir det videre sagt angående trærne: «to ganger døde, rykket opp med rot.» Hvordan er de blitt ødelagt to ganger? Først var disse trærne så godt som døde fordi de ikke frambrakte frukt. Det var ikke bare det at de tok opp plass, men de kostet også penger, for i Palestina på den tiden ble frukttrærne skattlagt. Forat eieren kunne utnytte plassen bedre og unngå å betale skatt av et verdiløst tre, ble det rykket opp. Det ville bety en annen og endelig død for det, for det ble ikke etterlatt noen stubb som det kunne vokse opp nye skudd fra. Dette treet som engang var så godt som dødt på grunn av sin ufruktbarhet, dør derfor for alvor når det blir rykket opp, det dør for annen gang. Det illustrerer hvordan det vil gå med mennesker og organisasjoner om påstår at de tjener Gud, men ikke gjør det.

Hvis vi vil behage Gud, må vi bære Rikets frukt. Johannes 15: 1—8 viser dette klart. Grener som ikke bærer frukt, blir fullstendig hogd av fra den teokratiske organisasjon og dør. Grener som bærer frukt, blir beskåret så de kan bære mer. Akkurat som en gren blir beskåret for overflødige grener og rotskudd, forat den saften og styrken som de tidligere brukte, nå kan gå til frambringelsen av frukt, slik blir alle unyttige beskjeftigelser skåret bort fra den kristnes liv, så de kan bli fri til å forkynne evangeliet.

Sanne kristne vil bruke sin tid og energi på den måten. De behøver ikke å bli drevet til det med skjenn. En rett forståelse av det gode budskap om Kristi rike begeistrer og inspirerer dem til å tjene Gud. Derfor bør den katolske kirke ta opp til fornyet betraktning de tørre skolmene som utgjør dens åndelige meny, og da vil den forstå hvorfor de som ernærer seg ved dens bord, er trege og sløve, uten åndelig glød og nidkjærhet. Og ærlige katolikker bør undersøke sin bibel for å finne kilden til Jehovas vitners styrke.

Fruktbarhet — en tilkjennegivelse av hellig ånd

DA TO frø spirte og vokste opp i et drivhus i Washington D. C. i fjor, vakte det sensasjon i botanikernes krets. Millioner av frø spirer hvert år, men det var noe spesielt med disse, Det var lotusfrø fra en torvmyr i Mandsjuria, og noen sa at de var 50 000 år gamle. Da det viste seg at de spirte, ble deres alder tillagt enda større betydning, og derfor ble andre frø fra det samme stedet prøvd ved den nye metoden for tidsbestemmelse ved hjelp av radioaktivt kullstoff. Denne prøven viste at de var rundt regnet 1000 år gamle.

I 1000 år hadde disse frøene ligget uvirksomme, uproduktive. Hvis de var blitt forsvarlig sådd kort etterat de var modne, ville de frøene som var kommet fra dem, nå ha beløpt seg til mangfoldige milliarder. Men på grunn av deres uvirksomhet fantes det i fjor bare de to opprinnelige frøene. Det er som Jesus sa: «Sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet; men hvis det dør, bærer det megen frukt.» — Joh. 12: 24, NW.

Slik er det også med Guds ords sannheter, som i en av Jesu lignelser blir lignet med sæd som blir sådd av en såmann. (Luk. 8: 11) Guds ord blir evindelig. (1 Pet. 1: 25) Men vi kan ikke vente så lenge med å så de sannheter som finnes der. Vi kan ikke la dem ligge uvirksomme i 1000 år, slik som tilfelle var med lotusfrøene. Vi kan ikke være sikre på å leve i morgen, og langt mindre om 1000 år. (Ordspr. 27: 1) Vi må så nå, uten å vente, for å frambringe Rikets frukter. Når vi har sådd sannhetens sæd ved et slikt middel som å vitne fra dør til dør, må vi komme tilbake og vanne og pleie den ved å gjøre gjenbesøk og lede hjemmebibelstudier, og så stole på at Gud vil gi veksten. (1 Kor. 3: 6) På den måten bygger vi på det grunnlag vi la ved å så fra dør til dør. Jesus bygde ikke på en annens grunnvoll. Han er vårt forbilde. Paulus bygde ikke på en annens grunnvoll. Vi har fått beskjed om å etterligne ham. (Rom. 15: 20; 1 Kor. 11:1; 1 Pet. 2: 21) Ved å ta del i alle grener av evangelieforkynnelsen ser vi de sannhetens frø som vi har sådd, spire og vokse og feste rot i sinn og hjerte hos andre, som så i sin tur blir fruktbringende såmenn av sæden andre steder.

I Jesu lignelse blir de menneskene vi forkynner for, lignet med forskjellig slags jord. En slags jord tar ikke imot sæden fordi den er for hard, en er for steinet eller en er for full av torner, men den gode jord er mottagelig for sæden og blir fruktbringende. (Matt. 13: 3—9, 18—23) Når vi leverer sæden i form av litteratur ved en dør, kan vi ikke være sikker på akkurat hva slags jord mottageren representerer. Selv en erfaren bonde kan ikke alltid nøyaktig bedømme jorden bare ved å se på den. Undertiden må han få den analysert. Det samme gjelder forkynneren, han kan ikke dømme om resultatet av at han har plasert litteratur ved en dør, bare på grunnlag av mottagerens utseende. Selv en erfaren forkynner kan ofte ta feil. Derfor må vi gjøre gjenbesøk for å holde øye med sæden, for å se om den har slått rot, for å se om ytterligere omsorg, symbolisert ved vanning og pleie, vil stimulere dens vekst. Vi gjør oss ikke skyldig i den feiltagelsen som Jesus advarte imot: «Slutt med å dømme etter det ytre utseende, men døm med rettferdig skjønn.» (Joh. 7: 24, NW) Derfor må vi ikke felle forhastede dommer ut fra det ytre utseende på den tiden litteraturen blir plasert, men for å dømme rettferdig om hvorvidt mottageren er symbolisert ved tornebevokst grunn, ved steingrunn, ved hard jord ved veien eller ved god jord, må vi forfølge saken videre ved flere gjenbesøk. Dette er i fruktbarhetens interesse.

«ÅNDENS FRUKT»

Det stadig økende antall av forkynnere som kommer som et resultat av denne såingen, er et bevis for at det er Jehovas ånd som står bak: «Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min ånd, sier [Jehova], hærskarenes Gud.» (Sak. 4: 6) Men økning i antallet alene er ikke nok; mange falske religioner kan peke på en tallmessig økning av deres menigheter. For å kunne bedømme treet