som hans innvigde tjenere, vil vi kunne bevare et modent syn på forkynnelsesarbeidet. Vi vil nidkjært ta del i det med det rette motiv, fordi vi virkelig elsker Jehova og ønsker å opphøye hans navn. — 1 Joh. 5: 2, 3.

25. a) Hvordan fant Jesus glede i å gjøre Guds vilje, trass i at det medførte fryktelige lidelser for ham? b) Hvilket storslagent privilegium har vi fått del i?

²⁵ Ja, noe som vil hjelpe oss til å bevare det rette syn på forkynnelsen av Riket, er å tenke på at dette arbeidet gir oss en anledning til å vise vår kjærlighet til Jehova Gud og vår hengivenhet overfor ham. Det var slik Jesus så på det. Han sa: «Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst.» (Sl. 40: 8, 9; Heb. 10: 5—10) Jesus sa dette trass i at det å gjøre Guds vilje i hans tilfelle var ensbetydende med å bli hånt, spottet og vanæret og til slutt drept på en torturpel. (Sl. 22: 8, 9, 17; Es. 53: 5, 7) Han fant glede i forkynnelsesarbeidet fordi det ga ham en mulighet til å bevise sin kjærlighet til Gud, og også fordi han ved trofast å utføre dette arbeidet kunne gi sin Far et svar på Satans hånende påstand om at ingen mennesker ville tjene Gud frivillig og av kjærlighet til ham. (Ordspr. 27: 11; Job, kapitlene 1 og 2) Vi kan finne glede i å gjøre Guds vilje av de samme grunner. Det er virkelig et privilegium å få være med på å herliggjøre Guds navn og ta del i det arbeid som gleder Guds hjerte!

26. Hvordan kan ekte nestekjærlighet hjelpe oss til å bevare et rett syn på forkynnelsen av Riket?

²⁶ Noe annet som vil hjelpe oss til å bevare det rette syn på forkynnelsen av Riket, er at vi har ekte kjærlighet til våre medmennesker og husker at vårt arbeid kan være til gagn for dem. Tenk på det! Ved at vi trofast forkynner, kan vi være med på å redde mennesker som ellers ville ha blitt tilintetgjort når denne tingenes ordning om kort tid går til grunne. Bibelen kommer med følgende oppfordring: «Frels dem som hentes til døden, og hold tilbake dem som føres skjelvende bort til retterstedet!» (Ordspr. 24: 11) Apostelen Paulus understreket også at vårt arbeid er av livreddende karakter. Han sa: «Gi akt på deg selv og på læren, hold ved med det! for når du det gjør, skal du frelse både deg selv og dem som hører deg.» (1 Tim. 4: 16) Det å være med på å frelse sine medmennesker er virkelig en enestående måte å vise kjærlighet på!

27. Hvilke velsignelser vil vi oppnå både nå og i framtiden når vi trofast tjener Gud og forkynner det gode budskap om hans rike?

²⁷ Ja, det å kunne ta del i forkynnelsen av Riket er det største privilegium noe menneske kan ha i denne tiden. Det vil være til beskyttelse for oss å være travelt opptatt i dette arbeidet. Våre tanker vil kretse om Gud og hans vilje og ikke bli vendt mot ting som Gud fordømmer. (Gal. 5: 19—21) Når vi gjør Guds gjerning, samarbeider vi dessuten med Gud, og hvilket privilegium er ikke det! (1 Kor. 3: 5—9) Husk også den storslagne lønn Jehova Gud vil velsigne alle sine trofaste tjenere med. Han har lovt at de skal få overleve enden på denne tingenes ordning og oppnå evig liv med fullkommen helse i hans rettferdige, nye ordning. (1 Joh. 2: 17; 2 Pet. 3: 13; Åpb. 21: 3, 4) Ja, vi har all grunn til å ønske å tjene Jehova og gjøre hans vilje ved å forkynne det gode budskap om hans rike før enden kommer. — Matt. 24: 14.

’Det er ikke noen kristne i fengsler’

✔ De første kristne levde et eksemplarisk liv. Ja, de levde så eksemplarisk at Minucius Felix i begynnelsen av det tredje århundre kunne svare en hedning: «Hvis vi kristne blir sammenlignet med dere . . . vil det vise seg at vi er mye bedre enn dere. Dere forbyr, men begår likevel ekteskapsbrudd. Vi er kjent som menn som utelukkende holder oss til vår egen hustru. Dere straffer dem som begår forbrytelser. For oss er det en synd endog å tenke på å begå forbrytelser. Dere er redd for dem som vet hva dere gjør. Vi er endog redd vår egen samvittighet, som vi må ha for å kunne leve. Og endelig: Fengslene er overfylt av slike som kommer fra deres rekker, men det er ikke noen kristne der, med mindre de er anklaget for sin religions skyld.» — The Ante-Nicene Fathers, bind 4, side 195, Octavius, kapittel 35.