Kjemp aldri lovstridig, og gi aldri opp forkynnelsen
1. Hva vil vi gjøre, og hva vil vi ikke gjøre i vår kamp for friheten til å forkynne?
JEHOVAS vitner tyr aldri til lovstridige midler i kampen for friheten til å forkynne verden over. Tar vi, Hans vitner, loven i våre egne hender? Nei! Vi lager ikke noen sammensvergelse mot statens embetsmenn. Vi tvinger oss ikke gjennom Jernteppet! Vi gjør ikke skade mot noen embetsmenn, og vi væpner oss ikke for å bekjempe dem. Vi gjør oss ikke til talsmenn for at staten skal omstyrtes med vold eller makt gjennom mennesker eller grupper av mennesker. Vi gjør det ikke engang når en stat undertrykker vår gudsgivne gjerning med å forkynne det gode budskap om Riket. Vi anvender utelukkende de redskaper i kampen som vedkommende lands lov gir oss anledning til å bruke. Sett at et lands lov ikke inneholder noen mulighet for at vi kan føre en juridisk kamp. Da prøver vi ikke å forandre regjeringen eller å gjøre opprør mot den.
2. Hvilken framgangsmåte kan man bruke i visse land og hvorfor, og hvem avgjør valget av framgangsmåte?
2 I noen land er regjeringene så ustabile eller motstanden mot sannheten så stor at det er ufornuftig å forkynne offentlig eller åpenlyst. I slike land kan man ikke ty til myndighetene, og embetsmennene vil ikke beskytte våre rettigheter. Vi vet at hvis det blir bråk eller vanskeligheter der, kan følgen bli et øyeblikkelig forbud. Årsaken er enten at katolikkene har dominerende innflytelse eller at det er et totalitært styre der. I enkelte land er det bare på grunn av embetsmenns velvilje at man har tillatelse til å arbeide fra hus til hus. Gatearbeid er forbudt. I en slik situasjon insisterer vi ikke på retten til å forkynne på gatene. Det er Selskapet som avgjør dette. Framgangsmåten blir aldri avgjort av brødrene på stedet. Å gjøre krav på retten til å utføre gatearbeid på slike steder, ville bare resultere i at et forbud øyeblikkelig ble utstedt. Det kunne få embetsmennene til å stanse dør-til-dør-forkynnelsen av det gode budskap. I slike land ber vi «for konger og alle dem som sitter i høye stillinger, forat vi kan fortsette å leve et stille og rolig liv med gudhengivenhet og alvor på alle måter». — 1 Tim. 2: 1, 2, NW.
3, 4. a) Hvordan blir forkynnelsesarbeidet utført der hvor det ikke er lovlig å gå fra dør til dør? b) Hvilke grunner og hvilken bibelsk støtte er det for å gå fram på den måten?
3 I noen land er det ikke tillatt å bruke litteraturen i det åpenlyse arbeid fra dør til dør. For å unngå strid med myndighetene og et totalt forbud, kan Selskapet bestemme at vitnearbeidet skal innskrenkes til å omfatte muntlig forkynnelse med Bibelen. På den måten finner man og merker seg de velvillige. Senere gjør man gjenbesøk hos dem og lar dem få anledning til å motta de publikasjoner som åpenbarer Guds Ord. Da er det en beleilig tid. Da sitter man usjenert i deres hjem, uten å ha fiendens øyne på seg. Er det ikke mye mer fornuftig at man i enkelte land unnlater å spre litteraturen offentlig, især når det å insistere på en åpenlys spredning av litteraturen vil bety en snarlig slutt på friheten til å arbeide? Det er selvinnlysende at vi må svare bekreftende på det spørsmålet!
4 Det er gode bibelske grunner til å forandre arbeidsmetodene i de forskjellige land. Vi er ikke sendt til verden for å bli satt i fengsel. Vi ønsker ikke å være døde martyrer. Vårt formål er å få budskapet forkynt. For å kunne gjøre det, må vi være frie og være i live. (Pred. 9: 10) Hvis vi skal få evangeliet forkynt verden over, bør vi derfor huske at Jesus sa at vi er «får midt iblant ulver». Det er innlysende at vi ikke kan forkynne i Spania og Argentina på samme vis som vi nå gjør det i Norge og De forente stater. Vi må derfor legge den største teokratiske takt for dagen, og vise oss «forsiktige som slanger og likevel uskyldige som duer». (Matt. 10: 16, NW) Et sunt sinns ånd sier oss at å gjøre noe annet ville være dårskap. Ordspråket sier: «En forsiktig mann ser faren og gjemmer seg; men den enfoldige går videre og må lide for det.» (Ordspr. 27: 12, RS) Et vanlig amerikansk ordtak kan passe her: «Dårer farer inn der engler frykter for å sette sin fot.» Hva godt ville det gjøre om vi i enkelte land kjempet en umulig kamp for å få drive en fullt ut offentlig forkynnelse? Sett at følgen av kampen ble at intet vitnearbeid ble tillatt i det hele tatt. Alt ble forbudt. Hva så? Det ville ikke holde arbeidet i gang. Ville det ikke være bedre om vi går litt mindre åpenlyst fram i evangelieforkynnelsen i slike land? (2 Tim. 1: 7) En slik handlemåte vil holde arbeidet i gang i disse landene. Det er det vi vil, holde arbeidet åpent så våre brødre og de velvillige mennesker kan forsynes og mates med den åndelige føde fra Selskapets hovedkontor.
5. Hvilken handlemåte følger Jehovas vitner når et land fullstendig forbyr deres arbeid?
5 Hva skjer når et land fullstendig forbyr vårt arbeid? De direkte forsyningslinjer til det jordiske hovedkontor blir avskåret, så man ikke får åndelig føde! Men — Jehovas vitner befinner seg fremdeles i landet. De kan ikke slutte å forkynne. (Jer. 26: 14, 15) Forbudet hindrer bare deres offentlige eller åpenlyse forkynnelse. De kan ikke fortsette sitt arbeid legalt over jorden. Følgelig driver slike tyranniske bestemmelser dem under jorden, forat de der kan fortsette sin forkynnelse. De følger samme handlemåte som de kristne i Roma, da både de selv og deres forkynnelse ble drevet ned i katakombene.
Fryktløs forkynnelse trass i motstand
6. Hva viser kjensgjerningene om virkningen av forbud mot forkynnelsesarbeidet, og hvorfor er det slik?
6 Kjensgjerningene viser at forbud ikke stanser forkynnelsen. Nei, de viser tvert imot at den underjordiske forkynnelse undertiden har større framgang enn den frie forkynnelse. Jo hetere forfølgelsen er, jo raskere kommer sannhetens sæd opp der det er «god jord». Frøene vokser raskt og sprer seg viden om i slikt varmt klima. Det er like umulig å forby velvillige mennesker å vokse opp og komme inn i sannheten som det er å greie å befale et gresstrå at det ikke skal komme opp av jorden. Det er ugjørlig! I slike land hvor det er forbud, gir ikke våre brødre opp og flykter sin vei slik den utro profet Uria gjorde. (Jer. 26: 21) De er lik Jeremias. Han levde under et forbud og ble truet med døden. (Jer. 26: 8) Han nektet å flykte fra landet. Han ble kastet i et fangehull. (Jer. 38: 6) Jehova utfridde ham. (Jer. 38: 10—13) Som det var med Jeremias er det også med våre dagers vitner i slike land, sannheten blir som en innestengt ild i deres ben. (Jer. 20: 9) Kan den stanses? Nei! Den kan ikke kveles! Den må ut! Uansett hva følgene av et forbud kan bli, så kan de ikke slutte å forkynne. Det er befalt av Jehova Gud. Å forkynne betyr livet. Å slutte betyr døden.
7. Hvem er den eneste vi bør frykte, i betraktning av hvilke løfter?
7 Vi har alle Jehovas løfte. Han vil holde det! Det går ut på at Jehova vil fortsette å dekke oss alle med sin hånds skygge og skjule oss under sine vinger. (Sl. 17: 8; Es. 51: 16) Dette løfte er like sant i kommunistiske land som i demokratiske stater. Han vil utfri enhver som påkaller Jehovas navn. (Ordspr. 18: 10; Joel 3: 5) Behøver vi da å frykte kommunistiske diktatorer eller storpolitikere eller en nasjons herskere? Svaret må bli: Nei! Aldri! Frykt bare Jehova, den allmektige Gud. «I skal ikke kalle alt det sammensvergelse som dette folk kaller sammensvergelse, og hva det frykter, skal I ikke frykte og ikke reddes for. [Jehova], hærskarenes Gud, ham skal I holde hellig, og han skal være eders frykt, han skal være eders redsel.» (Es. 8: 12, 13) Vi kan stole på at det er trygt å være lydig mot denne Guds befaling enten nå regjeringen i det land vi lever, er liberal eller undertrykkende.
8. Hva er vår faste beslutning på grunn av hvilken forsikring?
8 Vi vil ikke gi opp vår kamp for friheten til å forkynne, ikke engang ansikt til ansikt med døden. Vi vil stole på Jehova Gud til enhver tid. Det finnes ikke den fare eller den vanskelighet som er for stor til at han ikke skulle kunne bevare oss eller fri oss fra den. Vi vet hva han har gjort før i tiden. Vi husker hva Jehova, den allmektige Gud, vår Far, sier: «Frykt ikke! Jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min. Når du går gjennom vann, så er jeg med deg, og gjennom elver, så skal de ikke overskylle deg; når du går gjennom ild, skal du ikke svies, og luen skal ikke brenne deg; for jeg er [Jehova] din Gud, Israels Hellige, din frelser; jeg gir Egypt til løsepenge for deg, Etiopia og Seba gir jeg i ditt sted. Fordi du er dyrebar i mine øyne, fordi du er aktet høyt og jeg elsker deg, så gir jeg mennesker i ditt sted og folkeslag i stedet for ditt liv. Frykt ikke! Jeg er med deg. . . . I er mine vitner, sier [Jehova], og jeg er Gud. Endog fra dag ble til, er jeg det, og det er ingen som redder av min hånd; jeg gjør en gjerning, og hvem gjør den ugjort?» — Es. 43: 1—5, 12, 13.
9. Hva setter vi vår lit til, som vist ved hvilket profetisk drama?
9 Har vi som kristne mennesker, som etterfølgere av Kristus Jesus, en flåte, en hær eller et lager av atombomber? Nei! Ikke vil vi ha det og ikke trenger vi det! Sefanias viste hva slags beskyttelse vi har, da han skrev: «[Jehova] din Gud er i din midte, en kjempe som frelser; han fryder seg over deg med glede, han tier i sin kjærlighet, han jubler over deg med fryderop.» (Sef. 3: 17) Det er ikke vanskelig å si hva vi må gjøre for å bli beskyttet. Vi må gjøre det samme som fortidens trofaste israelitter gjorde i noen av sine kriger. De sang bare Jehovas pris. De brukte ingen krigsvåpen. Da de sterkt væpnede allierte styrker fra Moab, Ammon og Se’ir-fjellet kom mot Juda, lot Jehova Josafat plasere sangere foran hæren forat de skulle lovsynge i hellig prydelse. Du vet vel hva som ble resultatet? Det ble jo et av de største militære nederlag i historien! (2 Krønikebok 20) Jehova kjempet også for kong Asa. Det var han, ikke israelittene, som ødela den etiopiske hær på én million mann. (2 Krøn. 14: 9—15) Det var ikke Gideons overlegenhet som beseiret Midian. Hans lille håndfull på tre hundre mann var håpløst underlegne i antall. Men ved Jehovas ledelse skapte de forferdelse blant Midians hærskarer. Alt de gjorde var å knuse sine krukker, la sitt lys skinne, blåse i sine basuner og rope: ’For Jehova og for Gideon.’ — Dom. 7.
10. Hvorfor kan det sies at Jehovas Ord er mektig?
10 Vi lovsynger ved å fortelle om Jehovas dyder. Ved å forkynne åpner vi på vidt gap frihetens port, slik at mennesker som har en god vilje kan strømme inn i tilfluktsbyene. (Jos. 21: 13, 21, 32, 38; Es. 26: 2) Hans ord gir håp om frihet og frigjøring til dem som kjenner ham. «Og det skal skje: Hver den som påkaller [Jehovas] navn, skal bli frelst; for på Sions berg og i Jerusalem skal det være en flokk av unnkomne, således som [Jehova] har sagt, og blant de unnslopne skal de være som [Jehova] kaller.» (Joel: 8: 5) Det Jehovas Ord som vi kunngjør, er mektig. Det bygger opp det som bør oppbygges, men det river også ned det som bør nedrives. Paulus sa: «For vår krigførings våpen er ikke kjødelige, men mektige ved Gud til å slå ned sterkt forskansede ting.» (2 Kor. 10: 4, NW) Husk at det var Jehovas Ord som forårsaket vannflommen på Noahs tid. Det er det samme Ord som skal forårsake ødeleggelsen av den nåværende onde verden i Harmageddon-slaget. Det er også det samme Ord som virkeliggjør de nye himler og den nye jord, hvor ’rettferdigheten skal bo’. (2 Pet. 3: 5—7, 13) Det var ved Guds Ord at Noahs forkynnelse ble utført. På samme vis som Harmageddon-katastrofen forårsakes av Guds Ord, så vil også den forkynnelse som må avsluttes før slaget begynner, bli utført ved Guds Ord. (Matt. 24: 14; 2 Pet. 3: 9, 10) På samme måte skal også vi, hans vitner, ved Guds Ord ta trofast vare på den oppgave vi har fått, å forkynne frihet for de fangne. — Es. 61: 1, 2.
Friheten forkynnes
11, 12. Hvilken anvendelse hadde 3 Mosebok 25: 10 i gammel tid, i De forente stater i 1776, og hvordan oppfylles det i vår tid?
11 Da Amerika i 1776 erklærte seg uavhengig av det britiske imperium, ble friheten forkynt ved at man ringte med klokken i tårnet på Statshuset i Philadelphia i den britiske kolonien Pennsylvania. Klangen fra denne klokken ble hørt over hele verden gjennom de begivenheter som fulgte. Følgende ord sto inngravert på denne klokken: «Utrop frihet i hele landet for alle dem som bor der.» Disse historiske ord var hentet fra den største bok om frihet som finnes, nemlig Guds Ord, Bibelen. Jehova Gud brukte disse ord da han ga Israel loven om jubelåret. På det året var det at hver mann kunne vende tilbake til sitt eget hjem og at alle ble frigitt sin gjeld. Det var et år helliget friheten. Folket skulle «utrope frihet i landet for alle dem som bor der». — 3 Mos. 25: 10.
12 Det håp som oppsto hos dem som hørte klangen fra frihetsklokken «Liberty Bell» i Philadelphia, fikk store skarer til å fatte mot, komme med store offer og utkjempe en revolusjon som sikret dem frihet og uavhengighet. Etter over ett og et halvt hundre år ser imidlertid innbyggerne i «frihetens land» hvordan friheten stadig skrumper inn. Og friheten er ikke bare truet i Amerika, men over hele verden. I denne nødens tid er det da at Jehova Gud har slått et kraftig slag på den store frihetsklokke, Guds Ord. Det store frihetsbudskap lyder! Vi, hans vitner, hører lyden av det. Vi gjør de største offer for frihetens sak. Vi forkynner «frihet i landet». Dette foregår ikke bare i et enkelt land, nei, over hele verden lar vi frihetens basun lyde. Budskapet går ut på at Guds regjering er menneskenes eneste håp eller varige garanti for et evig livs frihet og velsignelser. Vi, hans vitner, lar frihetsbudskapet lyde rent og klart verden over. Vi kunngjør et frihetsbudskap for de fanger som er bundet av de religiøse villfarelser i denne Satan Djevelens verden. Vi, hans vitner, har forkynt frihet i landet.
13. Hvilket eksempel satte Jesus, som vi må holde forat Satan ikke skal få noe tak på oss?
13 Ved å lovprise Jehova kunngjør vi den virkelige Befrier av fangene, Jehova Gud. Vi sier til de fangne: «Gå ut!» (Es. 49: 9) Jehova garanterer at de ikke atter kommer i Djevelens fangenskap, som Adam førte menneskeslekten inn i. (Esek. 39: 28, 29) Den store Befrier og Stridsmann, Kristus Jesus, tok en kurs som var den motsatte av den Adam hadde fulgt. Han inngikk ikke noen avtale med Djevelen slik Adam gjorde. Han erklærte at Satan ’har ikke noe tak på meg’. (Joh. 14: 30, NW) Ved at vi trofast følger i Jesu fotspor, får ikke Satan noe tak på oss, og han kommer heller ikke til å få tak i noen av de trofaste frigjorte fanger eller velvillige mennesker.
14. Hvilket tosidig arbeid utfører vi i samsvar med hvilke dommer fra Jehova?
14 Vi kommer med tidender om fred til dem som har en god vilje overfor Gud. Vi framholder et budskap som betyr død og ødeleggelse for dem som hater Jehova. (Jer. 49: 14) Som sendemenn er vi blitt utsendt av Jesus for å atskille menneskene, liksom fårene blir skilt fra geitene. (Matt. 25: 31) Jehova står parat til å belønne dem som har fårenes egenskaper, og til å fullbyrde sin dom mot dem som oppfører seg lik geiter. Det er hans nidkjærhets ild som skal gjøre dette. (Sef. 3: 8) Vi som tilhører den nye verdens samfunn, har Jehova som vår Gud. Ja, «salig er det folk hvis Gud [Jehova] er, det folk han har utvalgt til sin arv». (Sl. 33: 12) Men følgende advarsel blir gitt: «Det folk og det rike som ikke vil tjene deg, skal gå til grunne; ja, disse folk skal bli fullstendig ødelagt.» — Es. 60: 12, AS; Sl. 145: 20.
15. Hvordan forholder det seg med omfanget og naturen av vår kamp og våre våpen i sammenligning med de tilsvarende ting i jødenes kamp på Esters tid?
15 La oss nå igjen vende oss til beretningen i Esters bok om den kamp de fangne jøder måtte utkjempe i oldtidens persiske verdensrike. Denne verdensmakten hersket over nesten hele den verden som dengang var kjent, så disse oldtidens tjenere for Jehova utkjempet virkelig en verdensomfattende kamp. Som det var dengang, er det også nå. Deres kamp er et profetisk bilde på den verdensomfattende kamp som Jehovas vitner må utkjempe for å få forkynne nå i tiden. (Rom. 15: 4; 1 Kor. 10: 11) Den eneste forskjell på deres og vår kamp er de våpen som ble brukt. De brukte kjødelige våpen. Vi kjemper ikke med slike våpen. Som kristne forkjempere for retten til å forkynne verden over er vi bare væpnet med Jehova Guds ånd og med det åndens sverd han har gitt oss, nemlig Guds Ord. (Ef. 6: 17) I tillegg til dette har Jehova gitt oss en rustning for vårt forsvar. Paulus beskriver denne rustningen. Den består blant annet av 1) rettferdighetens brynje, 2) troens skjold og 3) frelsens hjelm. Han advarer oss og sier at vi må være årvåkne når vi bruker den. Han påbyr oss også å forkynne «med frimodighet» og «kunngjøre evangeliets hemmelighet, for hvis skyld jeg er sendebud i lenker, og jeg må tale med frimodighet derom, således som jeg bør tale». — Ef. 6: 14—17, 19, 20.
16, 17. a) Hva ble resultatet av jødenes kamp for sitt liv dengang? b) Hva ble resultatet av vår kamp for friheten til å forkynne over hele verden, og ved hvilken kraft er det blitt oppnådd?
16 Jødene i oldtidens Persia vant en stor seier. Hva var det som hendte? Kongens erklæring om at jødene skulle kjempe for sitt liv, ble i all hast spredt viden om i landet av ridende kurerer, og etterat dette var gjort, hendte noe underlig. Beretningen sier om jødene at «ingen kunne stå seg mot dem, for frykt for dem var falt på alle folkene. Alle landskapenes fyrster og stattholderne og landsbyhøvdingene og kongens embetsmenn hjalp jødene, for frykt for Mordekai var falt på dem. Og i hvert eneste landskap og i hver eneste by, overalt hvor kongens ord og befaling nådde fram, ble det glede og fryd blant jødene med gjestebud og høytid; og mange av folkene i landet ble jøder, for frykt for jødene var falt på dem.» — Ester 9: 2, 3; 8: 17.
17 Hvordan er det så med oss, nåtidens tjenere for Jehova? Opplever vi et lignende gjestebud og lignende framgang i vår kamp for friheten til å forkynne verden over? Se på vår tallmessige vekst: 1934: 41 000; 1940: 90 000; 1944: 110 000; 1946: 158 000; 1948: 230 000; 1950: 328 000; 1953: 500 000. Vi er blitt tolv ganger så mange som vi var for tjue år siden! Og hele denne veksten er kommet midt under en verdensomfattende forfølgelse! Betyr ikke dette at frykten for Jehova er falt på disse menneskene og at menneskefrykten har forlatt dem? Jo, dette er sannelig nøyaktig som Sakarias forutsa: «Så sier [Jehova], hærskarenes Gud: I de dager skal det skje at ti menn av alle hedningefolkenes tungemål skal gripe fatt i en jødisk manns kappefall og si: Vi vil gå med eder; for vi har hørt at Gud er med eder.» (Sak. 8: 23) Den verdensomfattende forkynnelse som til dags dato er utført, er et veldig arbeid. Det er ikke blitt gjort ved noe menneskes makt eller en menneskelig gruppes makt. Det er Jehovas ånd og hans Ords kraft som har brakt denne store verdensomfattende høst av forkynnelse. (1 Kor. 3: 7) Sakarias skrev: «Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier [Jehova], hærskarenes Gud.» — Sak. 4: 6.
Belønningen for kompromissløshet
18. Hva er Jehovas folk fast besluttet på å gjøre i forbindelse med kampen for å få forkynne over hele verden, i samsvar med Paulus’ eksempel?
18 Kommer kampen for friheten til å forkynne verden over til å opphøre? Nei! Den må fortsette. Enten vi lever i demokratiske land hvor det rår stor frihet, eller vi lever i land hvor forkynnelsen blir innskrenket, eller vi lever i land som styres av diktatorer som ikke innrømmer noen frihet, men kaster de vitner de får tak i, i fengsel, i alle tilfelle må kampen for friheten til å forkynne verden over fortsette. Apostelen Paulus ga oss det eksempel vi bør følge. Han forkynte mens han satt i fengsel, og fortsatte sin kamp for friheten til å forkynne derfra. (Ap. gj. 28: 30, 31) Når vi i vår tid ikke har frihet til å gå fra dør til dør, må derfor også vi forkynne lik lenkede fanger. Det går ikke an å stanse i land som styres av diktatorer. Det går ikke an å bringe oss, som er hans vitner, til taushet, ikke engang i kommunistenes eller andre makters fengsler. Vi kommer til å fortsette å forkynne enten vi er i fengsel eller ikke, og det kommer vi til å gjøre uten frykt. Husk hva Paulus skrev til filippenserne. «Etter min inderlige lengsel og mitt håp om at jeg ikke skal bli til skamme i noen ting, men at Kristus, som alltid, så og nå, med all frimodighet skal bli forherliget ved mitt legeme, enten det blir ved liv eller ved død.» — Fil. 1: 20.
19, 20. a) Hva ville ha blitt følgen hvis Josef, de tre hebreere og Daniel hadde gått på akkord? b) Hva ville ha blitt følgen hvis de første kristne og de sanne kristne i dag hadde gjort det?
19 Sett at de som ble satt i fengsel på grunn av sin trofasthet, hadde gått på akkord og vendt tilbake til verden. Hva ville da ha hendt? Josef ville dengang langt tilbake i tiden ha mistet den forrett å bli brukt av Jehova i Egypt til å redde sin far Jakob og hans store familie fra sultedøden. De tre hebreere ville ha gått glipp av den enestående opplevelse at Jehovas engel gikk ved siden av dem og beskyttet dem inne i ildovnen. Jeremias ville ha mistet den ære å få kunngjøre Jehovas dommer mot en ugudelig by. Og Daniel ville aldri ha lukket løvenes munn. Men denne hærskare av vitner vendte ikke om. De var ikke kujoner. Paulus gir oss en beskrivelse av deres tro og mot i ellevte kapitel av Hebreerbrevet.
20 Hvis Peter og Paulus og de andre apostlene hadde gått på akkord og vendt om, ville de ha mistet den velsignelse å utvide den første kristne menighet og å skrive de greske skrifter. Og nåtidens vitner, som sitter urettferdig fengslet i mange land, ville ha mistet det velsignede privilegium å få sette i gang arbeidet og gjenoppbygge det i mange av de totalitære land hvor forkynnelsen hadde vært forbudt. De ville ikke kunne nyte synet av den veldige innsamling av den store skare av velvillige mennesker i dag. «For Gud ga oss ikke feighets ånd, men krafts og kjærlighets og et sunt sinns ånd.» (2 Tim. 1: 7, NW) Hva angår de som vender om, sier Åpenbareren: «Men hva angår feigingene og de som er uten tro . . . deres del skal være i sjøen som brenner med ild og svovel. Dette betyr den annen død.» (Åpb. 21: 8, NW) Takk Jehova Gud for at de som var trofaste før oss og de som er trofaste iblant oss i dag, ikke har vært feige og flyktet fra slagmarken der den verdensomfattende strid for friheten til å forkynne er blitt utkjempet.
21, 22. a) Hva er Jehovas viktigste grunn for å tillate at vi kjemper og lider for friheten til å forkynne? b) Hvilken annen hensikt blir oppnådd ved det i samsvar med Esekiels profeti?
21 Det er klart at Jehova har meget gode grunner for å tillate at vi lider og må kjempe for friheten til å forkynne verden over. Den viktigste grunn til det er at hans store og hellige navn og hans Ord skal opphøyes. En annen grunn til det er at han vil velge ut de rette mennesker, lydige og modige mennesker, og slike mennesker er det så han vil la befolke jorden og la leve i den nye verden. (Matt. 5: 5, 10; Åpb. 2: 10) Der vil Jehova utrydde dem som ikke fortjener å få leve i den nye verden.
22 Vår kamp for friheten tjener enda et formål, nemlig å lede fienden fram til Harmageddon. Nettopp ved vår kamp for friheten til å forkynne verden over blir vi, Jehovas vitner, brukt av Ham som lokkemat for Djevelen, som i Esekiels bok kalles Gog. I denne profetiske bok blir det vist at Gog vil bli ledet til å angripe oss, Jehovas folk. Jehova viser i denne profetien hvordan Gog, Djevelen, vil la sine synlige og usynlige styrker rykke fram mot Jehovas vitner fra alle jordens kanter. Jehova erklærer at han vil vende Gog, Djevelen, om og legge kroker i hans kjever. Jehova åpenbarer at Gogs synlige og usynlige styrker skal «komme over Israels fjell», det vil si over Jehovas organisasjon. (Esek. 39: 1, 2; 38: 4) Da skal Satan og hele hans organisasjon og alle de mennesker som støtter Djevelen, bli ødelagt. Deres døde kropper skal kastes ut så rovfuglene og villdyrene kan spise dem. (Esek. 39: 4—7) Jehova erklærer til slutt: «Og jeg vil kunngjøre mitt hellige navn blant mitt folk Israel og ikke mer la mitt hellige navn bli vanhelliget, og folkene skal kjenne at jeg er [Jehova], hellig i Israel.» (Esek. 39: 7) La oss ikke trekke oss ut av kampen. Måtte Jehova fortsatt velsigne dere når dere går på i «den verdensomfattende kamp for friheten til å forkynne». «Pris Jehova. Salig er den mann som frykter Jehova, . . . Pris Jehova.» — Sl. 112: 1; 113: 1, AS.