fordi han ble misforstått? Samtidig kunne den eldstes stolte opptreden føre til at menighetstjenerens aktelse for ham sank. Ettersom menighetstjenerens motiver uten grunn ble dratt i tvil, kunne menighetstjeneren bevisst eller ubevisst få den oppfatning at den eldste ikke har særlig god dømmekraft. Han forteller kanskje en nær venn av seg hvor såret han er blitt på grunn av det som skjedde, og det kan føre til at vennen også kommer til å se skjevt til den eldste en tid.

Jesus Kristus satte et eksempel som absolutt er verdt å etterligne. Han ble ikke oppblåst på grunn av sin kunnskap. (1 Kor. 8: 1) Selv om han kjente de riktige svarene på alle spørsmål, skapte han ikke noen kløft mellom seg selv og andre ved å henlede oppmerksomheten på sine overlegne ferdigheter, sin kunnskap, sin erfaring og sin visdom. Han ga ikke disiplene inntrykk av at de aldri ville klare å utføre det arbeid han hadde utført, når han hadde forlatt dem. Han ga tvert imot uttrykk for at han hadde tillit til dem, og viste dem ære. Han sa til dem: «Sannelig, sannelig sier jeg eder: Den som tror på meg, han skal også gjøre de gjerninger jeg gjør; og han skal gjøre større enn disse; for jeg går til min Fader.» (Joh. 14: 12) Som gruppe betraktet gjorde Jesu Kristi disipler større gjerninger enn Jesus hadde gjort, og deres arbeid strakte seg over en lengre tid. — Se Matteus 5: 14.

Når Jesus, som var fullkommen, kunne ha så stor tillit til dem som trodde på ham, hvorfor skulle da vi, som er ufullkomne, mene at andre ikke kan gjøre det som vi kan? En som har en slik stolt tankegang, gjør det vanskeligere for seg selv og andre. Andre mister lysten til å samarbeide med ham, fordi han får dem til å føle seg underlegne og uverdige til å bli betrodd en oppgave. Som følge av dette mister de en del av interessen.

Særlig farlig er det imidlertid hvis hele vår «ånd» eller innstilling blir stolt. De som har en slik ånd, tar berettiget kritikk, tukt eller irettesettelse ille opp, ja, de avviser til og med den veiledning Guds Ord gir. Dette får dem til å følge en levemåte som uvegerlig fører til undergang. Det bibelske ordtaket sier så treffende: «En mann som er ofte straffet og allikevel gjør sin nakke stiv, vil i et øyeblikk bli sønderbrutt, og der er ingen legedom.» (Ordspr. 29: 1) En som lar seg beherske av en stolt ånd, stiller seg i opposisjon til Gud og motarbeider de egenskaper Gud ser etter hos dem han godkjenner som sine tjenere. Som Bibelen sier: «I alle skal ikle eder ydmykhet mot hverandre; for Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.» — 1 Pet. 5: 5.

Det er derfor viktig at alle kristne gjør seg de største anstrengelser for å holde stoltheten under kontroll. En som er stolt, skader ikke bare seg selv og andre, men han kan også miste Guds godkjennelse og dermed livet. Ja, stolthet er en farlig egenskap.

Vennlighet har makt

● Vennlighet kan gjøre ende på selv hard motstand. Det var dette en lam mann i Filippinene opplevde. Hans hustru satte seg meget sterkt imot at han studerte Bibelen sammen med Jehovas vitner. Barna truet med at de ikke lenger ville betrakte ham som sin far hvis han ble et vitne. Slektninger som eide den tomten hvor huset hans sto, sa at han kunne se seg om etter et annet sted å bo. Jehovas vitner i området kom ham straks til unnsetning. De hjalp ham med å flytte det lille huset hans til et annet sted og foretok samtidig forskjellige reparasjoner. Hvilken virkning hadde deres vennlighet på mannens hustru og barn? De ble tilskyndt til å begynne å studere Bibelen. Nå er hele familien døpte vitner.