Rettferdighet for alle — hvordan? Når?
HVEM vil benekte at «rettferdighet for alle» er et bra prinsipp? Men hvis vi skal være realistiske, må vi innrømme at det ikke er rettferdighet for alle i dag.
Opp gjennom århundrene har mange oppriktige menn og kvinner kjempet for å minske urettferdigheten og skape større rettferdighet. Men selv om reformprogrammer har endret de politiske strukturer og en har forbedret og reorganisert rettsvesenet, finnes det fortsatt mye urettferdighet.
Dette har fått noen til å trekke den slutning at det aldri vil bli «rettferdighet for alle»; noen er til og med kyniske og blir bare opprørt over urettferdighet når den går ut over dem selv. Likevel er det grunn til å være optimistisk. Rettferdighet for alle både kan og vil bli innført. Men hvordan og når? Dette vil vi lettere kunne forstå hvis vi først betrakter noe av det som er årsak til urettferdighet, og som er til hinder for at det blir innført rettferdige forhold. Da vil vi også bli klar over hvor vanskelig det er å oppnå full rettferdighet.
MÅ BEGYNNE ØVERST
Juristen Marvin E. Frankel har sagt:
«Vi kan ikke ignorere omfanget av den innflytelse som samfunnets ledende menn og deres handlemåte har på befolkningens innstilling til lov og orden. Vi lever i en tid da oppriktigheten og rettskaffenheten hos våre høytstående embetsmenn — dommere ikke unntatt, men heller ikke først og fremst dommere — er blitt dratt sterkt i tvil.»
Det er tydelig at korrupsjon blant ledende personer innen stat og kommune og politi og rettsvesen utgjør en vesentlig hindring for å skape fullstendig rettferdighet. Hvordan skal en noen gang kunne oppnå rettferdighet for alle, så lenge de som har myndighet til å håndheve loven, tar imot bestikkelser eller favoriserer innflytelsesrike personer? Bibelen har for lenge siden med rette sagt: «Når en ugudelig mann hersker, sukker folket. En konge trygger sitt land ved rett; men en mann som tar imot gaver [bestikkelser, NW], bryter det ned.» — Ordspr. 29: 2, 4.
Hvis rettferdighet for alle skal bli en realitet, må lederne være hederlige og rettskafne
SAMME LOV FOR ALLE
Noe annet som er til hinder for at det blir innført rettferdige forhold, er at folk i dag ofte blir behandlet etter hvem de er, eller hva de eier.
Noen steder kan «rettferdighet» være avhengig av om en er i stand til å betale en dyr advokat. Det vil si at en storforbryter eller en uærlig forretningsmann som har råd til å betale en forsvarer som er godt kjent med alle tekniske finesser, kan «kjøpe» seg «rettferdighet».
En amerikansk advokat som ledet en gruppe på 175 jurister som skulle forsvare én person, gjorde en gang følgende avslørende iakttagelse:
«Det en først og fremst må være klar over, er at rettferdighetens kvalitet her i landet [USA] har direkte tilknytning til lommeboken. . . . Det er de fattige som blir satt i fengsel, for de fattige kan ikke oppnå rettferdighet gjennom det rettssystem vi har. I den første uken jeg praktiserte som jurist, gikk jeg i retten for å overvære en rettssak, og jeg så fire fattige personer bli idømt strenge straffer for hasardspill. Deretter dro jeg til et møte i advokatforeningen, og der var alle opptatt med hasardspill.»
Selv i de tilfelle hvor en lovovertreder blir kjent skyldig, kan straffen delvis avhenge av hans økonomiske eller sosiale status. I noen tilfelle da hvitsnippforbrytere i USA har gjort seg skyldig i bedrageri for flere millioner dollar, er de blitt idømt forholdsvis milde straffer med den begrunnelse at de allerede er blitt straffet i og med det prestisjetap de har lidt. I en lederartikkel i en avis het det imidlertid:
«En hvilken som helst fremtredende person som blir stilt for retten, kan med en viss rimelighet hevde at avsløringen og den offentlige skandalen er straff nok. Etter dette resonnement er det de minst begunstigede medlemmer av samfunnet som vil bli idømt de strengeste straffene, ettersom de ikke kan hevde at de lider noe prestisjetap. Det er lettere å snakke om ’likhet for loven’ enn det er å praktisere det.»
Hvis det noen gang skal bli rettferdighet for alle, må den samme lov gjelde for alle mennesker, uansett hvem de er, eller hva de eier. Bibelen henleder oppmerksomheten på dette viktige prinsippet, for det heter i den hebraiske loven: «En og samme rett skal gjelde for eder, den skal gjelde for den fremmede som for den innfødte; for jeg er [Jehova] eders Gud.» — 3 Mos. 24: 22; 19: 34; 4 Mos. 9: 14; 15: 16.
RETTFERDIGE DOMMER
Selv om loven er tydelig og klar og gjelder alle, kan det likevel være et problem å avsi rettferdige dommer.
I New York-bladet Post for 5. mai 1976 het det:
«Justisminister Levi kritiserte landets [USA’s] måte å dømme lovovertredere på og sa at den var sendrektig, usikker, urettferdig og ’minnet om et lotterispill’. . . . I én rettskrets blir 71 prosent av alle dem som blir kjent skyldige, satt i fengsel, mens det i en annen rettskrets bare er 16 prosent av dem som blir kjent skyldige i tilsvarende overtredelser, som blir fengslet, sa han.»
Hva som kan gjøres ved en slik forskjellsbehandling, er ikke godt å vite. Du har kanskje hørt noen foreslå at det skal fastsettes en fast straff for hver forbrytelse. En som stjeler en bil, skal for eksempel idømmes en bestemt bot eller fengselsstraff; en som kjennes skyldig i brannstiftelse, skal sone et fastsatt antall år i fengsel, og så videre. Et slikt rettssystem høres kanskje enkelt og riktig ut, men vil det virkelig være rettferdig? Bør for eksempel en førstegangsforbryter som oppriktig angrer, idømmes samme straff som en forherdet forbryter?
Ved en konferanse for kriminologer og dommere i Berlin beskrev dr. Richard Sturm fra det vesttyske justisdepartement et forsøk en hadde gjort på å løse problemet. En hadde stilt «sosiale prognoser», det vil si, analysert den anklagedes fortid og de forhold han hadde levd under, og tatt dette i betraktning ved straffeutmålingen. Men dr. W. Buikhuisen fra Nederland spurte om dette ikke ville medføre at «noen lovovertredere ble straffet to ganger». Han mente at hvis de «allerede levde under ugunstige forhold, ville faren for tilbakefall sannsynligvis være større, og de ville bli idømt lengre straffer».
Det at problemet er så innviklet, understreker at hvis det skal bli rettferdighet for alle, er det nødvendig å ha vise og rettferdige dommere. Den lovsamling som israelittene fikk, la vekt på dette. I denne loven sa Gud: «Du skal ikke i noen sak bøye retten for den fattige som bor hos deg. Du skal holde deg langt borte fra en falsk sak . . . Du skal ikke ta imot gave [bestikkelser, UGT]; for gaven [bestikkelser, UGT] gjør seende blinde.» (2 Mos. 23: 6—8) Gud sa videre: «I skal ikke gjøre urett i dommen; du skal ikke holde med noen fordi han er ringe, og ikke gi noen rett fordi han er mektig; du skal dømme din neste med rettferdighet.» — 3 Mos. 19: 15; 5 Mos. 1: 15—17.
Hva ville hjelpe disse hebraiske dommere til ikke å bli urettferdige? Ærefrykt for Gud. Det ble sagt til dem: «I dømmer ikke for mennesker, men for [Jehova], og han er hos eder så ofte I dømmer. Så la nå [Jehovas] frykt være over eder, vær varsomme i hva I gjør! For hos [Jehova] vår Gud finnes det ingen urett, og han gjør ikke forskjell på folk og tar ikke imot gaver [bestikkelser, NW].» — 2 Krøn. 19: 6, 7.
NYE FORSØK PÅ Å OPPNÅ RETTFERDIGHET?
I tidens løp er det blitt gjort mange forandringer i de forskjellige lands rettssystemer. Disse forandringene er ofte blitt foretatt som følge av nye teorier angående behandlingen av lovovertredere.
I løpet av de siste 100 år har en for eksempel gjort seg store anstrengelser for å rehabilitere lovovertrederne. I stedet for først og fremst å straffe dem har en forsøkt å hjelpe dem til å tilpasse seg det samfunnet de lever i. Denne holdningen har også medvirket til en mildere straffeutmåling.
Denne framgangsmåten er kanskje teoretisk sett utmerket, men hvordan fungerer den i praksis? Alan Dershowitz, som er professor i rettsvitenskap og koordinator for en gruppe eksperter som beskjeftiger seg med straffeutmåling, har uttalt:
«Rehabiliteringen har simpelthen ikke virket. En undersøkelse som nylig er foretatt av over 200 tilfelle av rehabilitering, har gitt det nedslående resultat at vi har ’svært liten grunn’ til å tro at de stadige tilbakefall til kriminalitet kan reduseres ved hjelp av noen som helst av de metoder for rehabilitering som anvendes på det nåværende tidspunkt.»
Denne liberale, «humane» holdningen har svært ofte resultert i at vaneforbrytere hurtig er kommet på frifot igjen. I boken Thinking About Crime sier James Q. Wilson, som er professor i statsvitenskap ved Harvard universitet: «Det finnes onde mennesker. Det eneste vi kan gjøre, er å holde dem atskilt fra uskyldige mennesker. . . . Vi har tatt lett på de onde, drevet gjøn med de uskyldige og oppmuntret de beregnende. Rettferdigheten lider under dette, og det gjør vi alle.» Dette er sant, for mange har nå mistet håpet om at det noen gang vil bli rettferdighet for alle.
Blant dem som fortsatt arbeider for å forbedre rettspleien, er det mange som nå endrer holdning. Noen hevder nå at straff kan virke avskrekkende på forbrytere. Professor Isaac Ehrlich ved Chicago universitet fullførte nylig en undersøkelse som viser at «vissheten om en streng straff virker i det store og hele avskrekkende på folk». Hvis dette synspunkt blir fulgt opp, er det kanskje håp om at folk vil få større tillit til den rettferdighet som blir øvd i rettssalene.
En annen metode som blir vist stadig større oppmerksomhet, går ut på at offeret skal få erstatning. I Toronto-avisen Star for 22. juli 1976 heter det:
«En lovovertreder bør direkte betale offeret for den skaden eller det tapet han har forårsaket, sa kommisjonen for lovreformer i gårsdagens protokoll. . . . ’En har valgt å behandle spørsmålet om erstatning først, ettersom det retter større oppmerksomhet mot offeret for forbrytelsen og understreker det ansvar lovovertrederen og staten har for i størst mulig omfang å råde bot på den skaden som er gjort.’»
Avisen fortalte også om en forsøksordning som var blitt innført i den kanadiske byen Edmonton, hvor lovovertredere måtte «arbeide for å betale av på sine bøter i stedet for å sitte i fengsel».
Men er dette egentlig en ny måte å behandle lovovertredelser på? Nei, for det å betale erstatning var allerede et krav i Guds lov til fortidens Israel. En mann som stjal en okse, måtte for eksempel gi dobbelt erstatning eller mer, alt etter hvordan situasjonen var. Hvis han ikke kunne gjøre det, måtte han tjene som dagarbeider inntil han hadde betalt det som offeret hadde krav på. (2 Mos. 22: 1—9) Det skulle også gis erstatning for bakvaskelse og for skader på personer og eiendom. (2 Mos. 21: 35, 36; 5 Mos. 22: 13—19) Det er innlysende at denne ordningen beskyttet offeret, ga lovovertrederen en kraftig leksjon og fritok samfunnet for den økonomiske byrden å opprettholde fengsler.
Men selv om noen i dag kan innse visdommen i den rettsordningen som ble praktisert i det gamle Israel, vil de kanskje innvende at dette skjedde i fortiden, og at det ikke er noen som kan skape rettferdighet for alle i vår tids kompliserte samfunn
ET LØFTE OM FORANDRING — RETTFERDIGHET!
Selv om vår tids problemer er innviklede og foruroligende, er det likevel grunn til å nære håp. Har du tenkt over at mange av de ting som hindrer at det blir innført rettferdige forhold, kunne overvinnes hvis folk fulgte Guds veiledning i Bibelen? Den samme Gud som står bak denne veiledningen, har lovt at det snart skal bli innført rettferdighet for alle.
Slike velsignede forhold er ikke avhengig av at vi endrer de nåværende styreformer og rettssystemer og bringer dem i overensstemmelse med den loven som ble fulgt i det gamle Israel. Det er naturligvis sant at vi kan bidra til å skape mer rettferdige forhold ved personlig å gjøre det som er rett og riktig. Og det bør vi gjøre, for Skaperen oppfordrer oss til å «gjøre rett og gjerne vise kjærlighet og vandre ydmykt med [vår] Gud». (Mika 6: 8) Men den virkelige årsaken til at det snart vil bli innført fullstendig rettferdige forhold over hele jorden, er at Gud selv vil gripe inn.
I den foregående artikkel kom vi inn på Jesu lignelse i Lukas, kapittel 18, som understreker hvor viktig det er å være vedholdende i bønn til Gud, som vil «hjelpe sine utvalgte til deres rett, dem som roper til ham dag og natt». Men disse bønnene dreier seg ikke bare om rettferdighet. Jesus oppfordret også sine disipler til å be om den fullstendige ende på hele den onde tingenes ordning, som han omtalte i det foregående kapittel. (Luk. 17: 20—30) Denne forandringen til det bedre vil skje ved at Guds himmelske rikes regjering fjerner menneskenes korrupte regjeringer med all deres urettferdighet. Detaljene i Jesu profeti og de historiske kjensgjerninger viser at det er den nåværende generasjon som vil få oppleve denne forandringen fra et jordisk styre til et himmelsk styre. (Dan. 2: 44; Matt. 24: 3—14) Men hvorfor betyr dette at det blir rettferdighet for alle?
For det første fordi rettferdigheten vil komme ovenfra. Vi blir forsikret om at den himmelske kongen vil ’støtte og oppholde sitt herredømme ved rett og rettferdighet’. (Es. 9: 6, 7) Hva med andre som vil utøve myndighet? Esaias 32: 1 viser at «fyrstene skal styre etter rett». Under Rikets herredømme vil det være én lov eller ett sett rettskjennelser for alle, akkurat som i fortidens Israel.
Men vil det ikke også bli begått mange urettferdige handlinger til den tiden? Svaret er nei, slik det framgår av Esaias 26: 9, hvor det sies: «Så snart dine [Jehovas] dommer rammer jorden, lærer jordboerne rettferdighet.»
’Dette er utmerket,’ vil kanskje noen si, ’men hva med dem som nekter å «lære rettferdighet»?’ for, som professor Wilson sa, «det finnes onde mennesker». Gud, som «dømmer hele jorden», har lovt å sørge for at bare de som er villige til å lære og til å praktisere rett og rettferdighet, vil få bli i live. — 1 Mos. 18: 25; Es. 26: 10; Sl. 37: 9—11.
To forskere som studerte «den kriminelle personlighet», sa:
«Det som er nødvendig for å stanse lovløsheten, . . . er ikke i første rekke bedre boligforhold eller tradisjonelle behandlingsmetoder. Det som må til, er at overtrederen må ’omvendes’ til en helt ny livsstil og få en streng moralsk opplæring. . . . De trakk den slutning at rehabilitering krever . . . ’en fullstendig tilintetgjørelse av forbryterens personlighet . . .’»
Det er nettopp dette som kreves av tidligere lovovertredere hvis de skal oppnå liv i Guds nye ordning — de må ta på seg «den nye personlighet, som ble skapt i samsvar med Guds vilje i sann rettferdighet og lojalitet». (Ef. 4: 24, NW) Dette kommer uten tvil til å inngå i det opplæringsprogrammet som vil bli gjennomført under Guds rikes styre, slik at alle som vil, kan lære å følge hans rettferdige normer. (Es. 2: 3, 4) Det vil således bli innført rettferdighet for alle!