Hun er ikke lenger avhengig av beroligende midler

DET er mange i vår tid som er avhengige av narkotiske stoffer. Dette gjelder ikke bare hippier og opprørske ungdommer, men ofte personer som tar medikamenter som er blitt foreskrevet av en lege. Kan ønsket om å behage Gud frigjøre en fra den slags trelldom?

En amerikansk kvinne forteller: «Jeg har aldri hatt særlig god helse, ikke engang da jeg var ung. Jeg hadde alvorlige problemer med nervene og begynte å ta et beroligende middel under legetilsyn.» Dette stoffet tok hun i åtte år. Men så leste hun noen bibelske opplysninger som fikk henne til å tenke. Hun leste blant annet at sanne kristne må være villige til å ’ta sin torturpel opp’ og følge Kristus Jesus, om nødvendig like til døden. (Luk. 9: 23, 24, NW; Joh. 12: 25) Kunne hun virkelig si at hun var villig til å gjøre det, hvis hun ikke var villig til å gjennomgå det ubehag det ville medføre for henne å slutte å ta dette beroligende midlet? Hun sier videre: «Jeg bestemte meg for å slutte å bruke det.» Hva skjedde så?

«Som jeg hadde regnet med, fikk jeg alvorlige abstinenssymptomer. Jeg hadde mange søvnløse netter. Jeg klarte ikke å sitte, ligge eller lese. Jeg gråt hysterisk, og jeg gjorde ukontrollerte kast med kroppen. Men ved den hjelp jeg fikk av en lege, min kjærlige ektemann og framfor alt Jehova Gud, klarte jeg å oppnå frihet fra trelldommen under narkotika.

Det hender naturligvis fremdeles at jeg av og til føler meg nedtrykt. Men andre har bemerket hvor mye bedre jeg ser ut og oppfører meg. Når det nå oppstår en situasjon som medfører stress, ser jeg den i øynene i stedet for å rekke ut hånden etter en pille. Den viktigste kilden til styrke for meg har vært å holde meg nær til Jehova Gud i bønn.

Jeg er klar over at det finnes mennesker med alvorlige sykdommer som er nødt til å ta slike medikamenter. Men jeg skrev dette fordi jeg tror at det er mange som i likhet med meg har lyst til å slutte, men ikke vet hvordan de skal gjøre det. Den eneste løsning er å be til Gud og la Bibelens prinsipper motivere en til å legge viljestyrke for dagen.»

Spørsmål fra leserne

● Hvor mange års verdslig utdannelse er det tilrådelig at barn i kristne familier får?

Mange kristne familier har funnet det tilrådelig å la sine barn få den grunnleggende almenutdannelse det er adgang til å få i det landet de bor i. Det er foreldrene som har ansvaret for å avgjøre hvilken og hvor omfattende verdslig utdannelse deres barn skal få. — Ordspr. 1: 8; 6: 20—22; Ef. 6: 4.

Det kreves av kristne foreldre og deres barn at de skal «underordne seg under myndigheter og øvrigheter». (Tit. 3: 1) Dette innbefatter at de retter seg etter statens forordninger når det gjelder verdslig utdannelse. I de fleste land krever staten at elevene går på skole til de har nådd en viss alder, som kan variere fra 13 til 18 år.a I noen land er det bare mulig å få noen få års skoleutdannelse, hvoretter det blir overlatt til familien selv å treffe en ordning med tanke på barnets framtid. Dette betyr i mange tilfelle at barna må klare seg selv. Men når loven krever at barna skal gå på skole i et bestemt antall år, bør kristne barn gjøre dette, ettersom det ikke vil være i strid med noe bibelsk påbud. — Matt. 22: 21.

Bibelen pålegger foreldrene det ansvar å oppdra sine barn, og det kreves av barna at de er lydige mot sine foreldre i alle ting, som ikke strider mot Guds klart uttrykte krav. (Kol. 3: 20; Ordspr. 4: 1; se også Apostlenes gjerninger 4: 18, 19.) Så lenge barna er mindreårige og juridisk er underlagt foreldrenes myndighet, eller de bor hjemme og blir forsørget av foreldrene, har de derfor plikt til å rette seg etter sine foreldres avgjørelser med hensyn til den utdannelse de anser for å være best for dem. Det samme prinsipp gjelder når den ene av foreldrene eller begge er ikke-troende. Dette betyr ikke at barna ikke kan drøfte en sak med sine foreldre og gi uttrykk for hva de ønsker, men det kreves av dem at de skal respektere farens eller, når det ikke er noen far i hjemmet, morens avgjørelse.

Et annet bibelsk prinsipp en må ta i betraktning, er at kristne bør være i stand til å forsørge seg selv, og når det gjelder gifte menn, bør de også kunne forsørge sin familie. (Ef. 4: 28; 1 Tim. 5: 8) Derfor kan det noen steder, hvor leveomkostningene er høye, være nødvendig med noe mer verdslig utdannelse for å kunne klare seg. Kristne foreldre