Hva mente vismannen?
Manglende glede ved å ha eiendom
Da den vise kong Salomo gransket menneskenes liv og levnet, overså han ikke de forhold som ofte gjør det umulig for folk å glede seg over det de har.
Han skrev blant annet: «Det er en ulykke som jeg har sett under solen, og som hviler tungt på mennesket: Når Gud gir en mann rikdom og skatter og ære, så han for sin del ikke fattes noe som han attrår, men Gud ikke setter ham i stand til å nyte godt av det, men en fremmed mann får nyte det, så er det tomhet og en ond lidelse.» — Pred. 6: 1, 2.
Den Allmektige lar ethvert menneske få bruke sine gudgitte evner til å skaffe seg eiendeler og vinne anerkjennelse eller ære blant sine samtidige. I den forstand kunne Salomo med rette si at Gud «gir» et menneske rikdom, skatter og ære. Men det sørgelige er at selv om et menneske har alt, kan det være forhold som gjør at han ikke kan glede seg over det han eier.
En mann har kanskje velsmakende mat, men kan ikke nyte den på grunn av vanskeligheter med magen eller fordøyelsen. Et interessant eksempel i denne forbindelse er det som skjedde med Nebukadnesar. Han oppnådde å bli verdenshersker i Babylon. Men på grunn av hans hovmod ydmyket Jehova ham ved å la ham miste sin forstand. De gleder hans palass hadde å by på, deriblant fin mat og utsøkt vin, appellerte ikke lenger til ham. Han innbilte seg at han var et dyr, forlot sitt luksuriøse palass og ernærte seg av gress som om han skulle vært en okse. Mens Nebukadnesar gikk glipp av fyrstelivets gleder, kunne ’fremmede’ nyte hans rikdom. Det som rammet ham, var virkelig en ulykke, en «ond lidelse», som varte i sju år. — Dan. 4: 28—37.
Salomo pekte videre på at et langt liv og en stor familie ikke i seg selv er nok til å gjøre livet tilfredsstillende. Han fortsatte: «Om en mann får hundre barn og lever i mange år, så tallet på hans levedager blir stort, men hans sjel ikke mettes av det gode, og han heller ikke får noen jordeferd [dette betyr kanskje at han lengter etter graven, slik Job gjorde under sine lidelser (Job 3: 11—22)], da sier jeg: Et ufullbåret foster er bedre faren enn han. For som et intet kom det til verden, og i mørke går det bort, og med mørke blir dets navn skjult, og det har hverken sett eller kjent solen; det har mer ro enn han. Og om han så hadde levd tusen år to ganger, men ikke nytt noe godt — går ikke alt til ett sted?» — Pred. 6: 3—6.
Ja, hva hjelper det å ha et langt liv og mange barn hvis en ikke er i stand til å få noen glede ut av livet? Både rike og fattige, unge og gamle går alle til samme sted når de dør, nemlig graven. For en mann som ikke finner noen virkelig glede i livet, innebærer et langt liv bare at han får flere problemer og vanskeligheter spredt ut over et lengre tidsrom enn en som dør ung. Et ufullbåret foster, et dødfødt barn, er bedre faren i den forstand at det ikke må utholde alle de vanskeligheter som følger med et tomt og plagsomt liv.
Salomo skrev videre: «Alt menneskets strev er for hans munn, og allikevel blir hans attrå aldri tilfredsstilt; for hva fortrinn har den vise framfor dåren? Hva fortrinn har den fattige [plagede, NW] som vet å skikke seg blant de levende? Bedre er det at øynene dveler ved det en har, enn at sjelen farer urolig om; også det er tomhet og jag etter vind.» — Pred. 6: 7—9.
Folk arbeider hardt for å skaffe seg det de trenger til livets opphold, de arbeider ’for sin munn’. Men dette tilfredsstiller sjelden deres mange ønsker, deres sjels attrå. En vis, men misfornøyd mann prøver kanskje å undertrykke plagsomme ønsker, mens dåren gir etter for dem og ikke legger noe bånd på seg. Dette var tydeligvis bakgrunnen for Salomos spørsmål: «For hva fortrinn har den vise framfor dåren? Hva fortrinn har den fattige [plagede, NW] som vet å skikke seg blant de levende?» I den forstand at både den vise og dåren har en tærende attrå, har den vise intet fortrinn. Likeledes er kanskje den fattige eller plagede i stand til å skjule sine tærende lengsler for andre, men det fjerner dem likevel ikke. De fortsetter å plage ham fordi de ikke blir oppfylt. En som har det slik, er heller ikke bedre stilt enn dåren. Det som virkelig er forstandig, er derfor å være tilfreds og glede seg over det en har, det en kan se med sine øyne, og ikke trakte lengselsfullt etter noe annet, slik at sjelens attrå får ødelegge ens fred.
Noe annet som kan forstyrre vår tilfredshet, kan være å nekte å akseptere at visse ting ganske enkelt ikke lar seg forandre. Salomo skrev: «Hva der er blitt til, er for lenge siden nevnt med navn, og det er kjent hva et menneske skal bli; han kan ikke gå i rette med den som er sterkere enn han.» (Pred. 6: 10) En mann kan nok vinne rikdom og anerkjennelse. Men han er og blir bare hva det ble sagt at det første menneske var — et menneske av jorden, ʼa·dhamʹ, en hebraisk betegnelse som kommer av et rotord med betydningen «rød» eller «rødlig». Ja, han fortsetter å være en jordisk, dødelig skapning. Han kan ikke på noen måte kjøpe seg evig liv. Salmisten ga uttrykk for denne tanken: «En mann kan ikke utløse en bror, han kan ikke gi Gud løsepenger for ham — for deres livs utløsning er for dyr, og han må avstå derfra til evig tid — så han skulle bli ved å leve evinnelig og ikke se graven.» — Sl. 49: 8—10.
Livet i denne tingenes ordning er i beste fall usikkert. Tid og hendelse møter alle og øker usikkerheten. Derfor stilte Salomo dette spørsmålet: «Det er mange ord [ting, NW] som bare øker tomheten — hva gagn har mennesket av det? For hvem vet hva som gagner et menneske i livet, i alle hans tomme levedager, dem han tilbringer som en skygge? For hvem kan si et menneske hva som skal hende under solen etter hans tid?» — Pred. 6: 11, 12.
I betraktning av at døden gjør slutt på alt strev og all strid for menneskene, er det rimelig å spørre hvilke fordeler det egentlig er ved de materielle eiendeler eller den fremtredende stilling det er mulig å oppnå. Hvem kan egentlig si hvilket verdslig mål — rikdom, en fremtredende stilling, makt — det er umaken verdt å strebe mot? Hvor ofte tror ikke folk at noe er attråverdig, for så å bli skuffet og kanskje fylt av bitterhet når de har skaffet seg det? Det faktum at livet er så kort og forsvinner som en skygge, gjør bare saken enda verre. Det lar seg ikke gjøre å skru tiden tilbake og bruke sine krefter om igjen for å nå et annet mål. Og fordi det ikke er mulig å vite hva som vil skje etter ens død, fører det dessuten ikke til noen virkelig tilfredsstillelse å sette til side åndelige ting for å kunne jage mot materialistiske mål til fordel for barn og barnebarn.
Ja, vismannen understreker tydelig hvor viktig det er å være tilfreds og oppnå sunn glede i livet! Et virkelig klokt menneske arbeider målbevisst for å bevare et godt forhold til Gud framfor å la materialistiske ønsker ta overhånd.