Et likevektig syn på det å redde ansikt
I FØLGE Bibelen er ønsket om å redde ansikt omtrent like gammelt som menneskeheten selv. Ja, den første synd blant menneskene ble etterfulgt av et forsøk på å redde ansikt.
Du husker sikkert beretningen om hvordan våre første foreldre, Adam og Eva, syndet mot Gud ved å spise av den forbudte frukt. Med tiden ble de krevd til regnskap for sin forbrytelse. Det er interessant å se hvordan de reagerte. Da Adam ble tvunget til å innrømme sin synd, prøvde han å legge skylden på Eva og på Jehova Gud selv. Han sa: «Kvinnen som du har satt til å være hos meg, hun gav meg av treet, og jeg spiste.» Eva forsøkte også å unndra seg sin skyld. Hun sa: «Slangen lokket meg, og jeg spiste.» — 1. Mos. 3: 8—13.
Har du noen gang vært fristet til å opptre på lignende måte? Har du prøvd å legge skylden på andre når du er blitt krevd til regnskap for noe galt du har gjort? Noen er villige til å gjøre hva som helst framfor å innrømme: «Jeg beklager. Det var galt av meg.» Det at en prøver å redde ansikt, forandrer imidlertid ikke de faktiske forhold. Adam og Eva ble straffet for sine synder til tross for de unnskyldningene de kom med. — 1. Mos. 3: 16—19.
Ananias og Saffira var et annet par som var altfor opptatt av å redde ansikt. De prøvde å bedra den første kristne menighet ved å komme med en direkte løgn. De ønsket tydeligvis å skaffe seg et godt omdømme blant sine medtroende. Gud viste sitt mishag ved å la dem bli rammet av døden. (Apg. 5: 1—11) Vil ikke Jehova ha det samme syn på tingene i dag, hvis for eksempel en kristen hevder at han utretter mer enn han i virkeligheten gjør i tjenesten for Gud? Og vil det ikke også mishage Jehova hvis vi på en eller annen måte prøver å foregi at vi er bedre enn vi i virkeligheten er? — Jak. 3: 17.
TRENGER EN KRISTEN Å REDDE ANSIKT?
Det ser ut til at folks ønske om å redde ansikt stort sett bringer dårlige resultater. Det kommer av at de bygger på falske forutsetninger. De går ut fra at deres ry og omdømme er det aller viktigste. Det er ikke riktig. Ønsket om å redde ansikt kan også være basert på stolthet eller en overdreven selvaktelse. Det er noe som ikke behager Jehova. — Ordsp. 16: 18.
Bibelen sier riktignok: «Godt navn er bedre enn fin salve.» (Fork. 7: 1) Dette sikter imidlertid til det omdømme et menneske gjør seg fortjent til å få, særlig i Jehovas øyne, etter å ha gjort gode gjerninger gjennom et helt liv. Det har ingenting å gjøre med den respekt som et menneske forlanger å bli vist av andre enten det er fortjent eller ikke.
Det er også sant at Bibelen sier at en mann må «ha godt ord på seg blant de utenforstående» for å kunne bli en kristen eldste. (1. Tim. 3: 7) Dette er imidlertid noe han oppnår på grunn av sin kristne oppførsel og de gode forholdene i hans familie og ikke fordi han har en spesiell utdannelse eller en høy stilling eller bruker mange penger på sine venner.
Jesus la ikke overdreven vekt på å redde ansikt. Han tapte ansikt overfor de stolte religiøse ledere når han i stedet for å omgås dem forkynte for fattige, tollere og syndere. (Joh. 7: 45—48) Men Jesus fortsatte å gjøre sin himmelske Fars vilje, for han søkte ikke sin egen ære. Ved en anledning sa han: «Hvis jeg ærer meg selv, er min ære ingen ting verd.» (Joh. 8: 49—54) Han var tilfreds med å vente til hans Far æret ham. Ved sine handlinger fikk Jesus ikke desto mindre et godt omdømme både i Guds og i rettenkende menneskers øyne.
Det samme gjelder oss. Hvis vi prøver å ære oss selv, særlig ved å skjule ting eller ved å forstille oss, er det innlysende at det er galt, og i det lange løp har det ingen verdi. Det er mye bedre å være opptatt av hvordan Gud ser på oss. Jesus sa: «Salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver på dere og snakker vondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen.» — Matt. 5: 11, 12.
Jesus ble utsatt for hån og spott, særlig etter at han var blitt arrestert. De religiøse ledere stilte ham for retten og prøvde å ødelegge hans omdømme ved å føre falske vitner. Etterpå ble han ledd av og spottet. Han fikk en tornekrone på hodet og ble kledd i en purpurkappe og latterliggjort. (Mark. 14: 55—65; 15: 17—20) Mens Jesu liv ebbet ut, stod de triumferende rådsherrene rundt torturpelen og spottet ham. Også det å dø på en slik måte som han gjorde, ble sett på som en skam blant jødene. (Luk. 23: 32—38; Gal. 3: 13) Prøvde Jesus å forsvare sitt omdømme eller å redde ansikt under alt dette? Nei. Bibelen sier at han tålte det «uten å bry seg om vanæren». (Hebr. 12: 2) I hans øyne var det av langt større betydning å herliggjøre sin Fars navn. (Joh. 17: 4, 11) Og Kristus fikk virkelig en stor lønn i himmelen for sin ferd. For et enestående eksempel han har satt for oss! — 1. Pet. 2: 21, 22.
HVA VI BØR GJØRE
Hvordan bør så en kristen gripe an dette problemet? Det er egentlig to sider av saken som vi bør ta i betraktning: Vår måte å opptre på overfor andre og vårt syn på oss selv.
I vår omgang med andre må vi som kristne prøve å unngå å bringe våre medmennesker opp i situasjoner hvor de føler seg tvunget til å prøve å redde ansikt. (Matt. 7: 12) Kjærlighet og empati vil således hjelpe en tilsynsmann som veileder eller rettleder noen, til å gjøre det på en vennlig, hensynsfull måte — «i en mildhetens ånd». (Gal. 6: 1, NW) En kristen som framholder det gode budskap for en ikke-troende, vil gjøre det taktfullt, «med et mildt sinn og dyp respekt». (1. Pet. 3: 15, 16, NW) Da vil han ikke såre den ikke-troende eller bringe ham i forlegenhet når denne sier noe som ikke er riktig, eller oppdager at det han før har trodd, er galt. En kristen må dessuten ikke skade en annens omdømme ved å baktale ham. — Ordsp. 16: 28.
Vi må innrømme at en må ha kristen modenhet for å kunne unngå den snare som ønsket om å redde ansikt utgjør. Selv Job falt i denne snaren. Nå må det naturligvis innrømmes at han var under stort press. Han fikk en forferdelig sykdom, mistet sin familie og møtte ingen forståelse hos sin kone. Så kom tre såkalte venner av ham og anklaget ham for å ha syndet i det skjulte. Det var da Job begynte å rettferdiggjøre seg selv. Han «rettferdiggjorde sin sjel og ikke Gud». (Job 32: 2, NW) Men etter at Job hadde hørt Elihus forstandige tale og var blitt tilrettevist av Jehova selv, gjenvant han likevekten. Han æret Gud i stedet for å prøve å rettferdiggjøre seg selv og redde ansikt. Som følge av dette ble han rikelig velsignet. — Job 42: 1—6, 12, 13.
En kristen trenger derfor å ransake seg selv nøye. Det kan ofte være vanskelig å innse at problemet egentlig består i at han er for opptatt av å redde ansikt. I våre forsøk på å føre andre bak lyset har vi kanskje også ført oss selv bak lyset. Hjertet er fullt av svik og kan få oss til å gjøre det. (Jer. 17: 9) Dette er særlig tilfelle når vi blir utsatt for følelsesmessig press eller plutselig blir krevd til regnskap for noe. Vi vil imidlertid få hjelp til å se situasjonen som den virkelig er, hvis vi under bønn analyserer våre tanker. (Sal. 139: 23, 24) Og så snart vi gjør det, kan vi, i likhet med Job, få hjelp fra Guds Ord og våre kristne brødre til å gjenvinne likevekten.
Det vi er mest opptatt av, er som oftest ikke hva våre motstandere mener om oss, men hva våre nærmeste mener om oss. En moden kristen har kanskje ikke noe problem med å tåle hån og spott for det gode budskaps skyld. Men det kan være vanskelig for ham å innrømme en feil eller å bekjenne en synd for noen i menigheten og, slik han føler det, risikere å miste sine medkristnes respekt. Han synes kanskje det er svært pinlig hvis barna hans gjør noe galt, og prøver kanskje å skjule det.
Dette kan til og med skje med en kristen tilsynsmann. Men en eldste som er i en slik situasjon og åpent bekjenner sitt problem, handler til menighetens beste og setter et godt eksempel for de andre. Rettenkende mennesker vil respektere ham for hans ærlighet. Det vil være dårskap å prøve å skjule det han eller noen i hans familie har gjort. Det kan også føre til at han begynner å lyve. Begge deler er avskyelig i Guds øyne. — Åp. 21: 8.
TRE VERDIFULLE KRISTNE EGENSKAPER
Vi trenger følgelig å framelske egenskaper som vil hjelpe oss til å overvinne ønsket om å redde ansikt. Hvilke egenskaper er det? Ærlighet er en av dem. (Hebr. 13: 18, NW) Hvis vi setter ærlighet høyt, vil vi ikke ha noe ønske om å forstille oss, noe det å redde ansikt nesten alltid krever. Men det kan være vanskelig å legge en slik ærlighet for dagen. Derfor trenger vi også ydmykhet og mot til å være ærlige, både overfor oss selv og overfor andre. (Ordsp. 15: 33; 1. Kor. 16: 13) Ydmykhet vil dessuten hjelpe oss til å overvinne den falske stolthetsfølelse som kanskje får oss til å ville prøve å redde ansikt.
Ja, mot, ærlighet og ydmykhet vil hjelpe oss til å unngå den snare å ville redde ansikt. Paulus sa at noen foraktet ham og betraktet ham som en uforstandig mann. (1. Kor. 4: 10) Bryr du deg om at folk forakter deg, hvis du i ditt hjerte vet at du gjør Guds vilje? Eller lar du deg hindre i å gjøre det som er riktig, av frykt for hva andre mener? Særlig tenåringer trenger å være modige, ærlige og ydmyke for å kunne stå fast for rette prinsipper i stedet for å prøve å redde ansikt og følge mengden. — 1. Pet. 4: 4.
Jesus sammenlignet dem som tjente Gud, med «uverdige tjenere». (Luk. 17: 10) Betrakter du deg selv på den måten? Eller synes du at du er nokså betydningsfull? Paulus oppfordret oss til ’ikke å tenke høyere om oss selv enn det er nødvendig å tenke’. (Rom. 12: 3, NW) Han oppfordret oss også til ’ikke å gjøre noe av selvhevdelse og tom ærgjerrighet, men være ydmyke og sette de andre høyere enn oss selv’. — Fil. 2: 3.
Bibelen viser tydelig at de som tilhører den kristne menighet, ikke har noen grunn til å prøve å redde ansikt eller søke ære. Det er umulig å legge slike viktige kristne egenskaper som ydmykhet, mot og ærlighet for dagen og samtidig ville redde ansikt. Det er kanskje ikke så lett å legge av denne vanen, særlig ikke hvis vi har vokst opp i en kultur hvor det å redde ansikt blir sett på som det viktigste av alt. Men de kristne kan ved Guds hellige ånds hjelp forandre sin oppførsel. Selv «den kraft som virker på deres sinn» kan forandres hvis de virkelig vil at den skal det. (Ef. 4: 23, NW) Vær derfor på vakt mot den fare som ønsket om å redde ansikt utgjør. Vær klar over at det er en av det falne kjøds snarer. Sky den for enhver pris!