Hva sier Bibelen?
Hvordan bør en sørge over de døde?
EN MANN i India setter litt ris foran en hane i et veikryss. En kvinne i Liberia barberer av seg alt håret og kler seg i svart i flere måneder. En mann på Formosa står foran et lite bord hvor det er anbrakt to billedstøtter, litt røkelse og et bilde av en kvinne, og brenner papirpenger. Rundt om på jorden følger folk slike og mange andre skikker når de sørger over sine avdøde kjære.
Hva sier Bibelen om slike skikker? Er de til noen hjelp for de døde? Kan det være farlig å la være å følge slike tradisjoner? Behager de Gud? Hvordan bør en kristen se på det å sørge over de døde? Ettersom vår oppfatning og våre skikker i forbindelse med dette har å gjøre med vår tilbedelse av Gud og vårt forhold til ham, er det viktig at vi kjenner svarene på disse spørsmålene.
Mange sørgeskikker er basert på den oppfatning at når et menneske dør, lever sjelen videre i «den neste verden». Mange som tror dette, ønsker å hjelpe sine avdøde kjære, slik at de kan få det godt i sitt «neste liv». Det er derfor de setter fram mat og drikke for de døde (dette blir i noen tilfelle spist og drukket senere av de levende) eller, slik som mannen på Formosa, brenner papirpenger som avdøde slektninger skal bruke. Før i tiden hendte det mange steder at tjenere ble drept når deres herre var død, slik at de kunne fortsette å tjene ham etter døden.
Slike tiltak er uten tvil velmente, men kan de døde virkelig sette pris på dem? Kan de levende hjelpe de døde? Kong David i det gamle Israel trodde ikke det. Da barnet hans var sykt, gråt han og fastet, men da barnet døde, sto han opp og tok på seg rene klær og begynte å spise igjen. Han sa til sine forbausede tjenere: «Nå som han er død, hvorfor skulle jeg nå faste? Kan jeg hente ham tilbake igjen?» Han var klar over at når barnet først hadde dødd, var det ikke noe han kunne gjøre for å hjelpe det. — 2 Sam. 12: 23.
Noen skikker blir fulgt fordi folk lever i frykt for de døde. Mange mennesker i Vest-Afrika våker over det døde legemet for å blidgjøre den døde. Venner og slektninger oppholder seg ved liket i flere døgn. Kraftig sang, tromming og drikking hører vanligvis med. En håper at all denne støyen og oppmerksomheten skal behage den døde, slik at han ikke vil plage de levende. For å beskytte seg mot de døde er det mange som følger forskjellige ritualer, søker tegn og varsler og bærer amuletter.
Det er imidlertid ingen grunn til at vi skal frykte for de døde eller bruke tid og penger på å prøve å behage dem. Hvorfor ikke? Bibelen sier: «For de levende vet at de skal dø, men de døde vet ikke noen ting, og de får ikke lenger noen lønn, for minnet om dem er glemt. Både deres kjærlighet og deres hat og deres ærgjerrighet er det for lenge siden forbi med, og de har i all evighet ingen del mer i alt det som hender under solen.» — Pred. 9: 5, 6.
Men hva med sjelen? Er ikke den usynlig og udødelig? Nei, ifølge Bibelen er «sjelen» selve mennesket. I 1 Mosebok 2: 7 leser vi: «Gud Herren dannet mennesket av jordens muld og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket ble til en levende sjel.» Ettersom mennesket er en sjel, dør sjelen når mennesket dør. «Den sjel som synder, den skal dø.» — Esek. 18: 4, 20, eldre norsk oversettelse.
Ettersom de skikker som har til hensikt å hjelpe eller behage de døde, er basert på en falsk forestilling om sjelen, vil innvigde tjenere for Jehova Gud ikke følge slike skikker. Hvordan kan de så gi uttrykk for sin sorg når de har mistet en av sine kjære i døden? Mange mener at en bør kle seg i svart i en viss tid. Men hva viser Bibelens prinsipper med hensyn til en slik skikk?
Det er naturlig at en sørger når en har mistet en kjær venn eller en av sine nærmeste. Guds tjenere i gammel tid ga uttrykk for en slik sorg. Abraham gråt da Sara var død. Israels folk sørget i 30 dager da Moses var død. Ved de lover Jehova ga israelittene, skilte han dem ikke desto mindre ut fra hedningefolkene omkring dem hva sørgeskikker angikk. Disse hedningene pleide å rake seg skallet over pannen og skjære seg i kroppen når en av deres slektninger var død. (Enkelte afrikanske stammer gjør dette fremdeles.) Men Jehova forbød israelittene å gjøre det. (3 Mos. 19: 28; 5 Mos. 14: 1) Dette tjente til å beskytte dem mot å bli besmittet av falsk tilbedelse. De kristne er riktignok ikke underlagt Moseloven, men Jesus sa at de ikke skulle være «av verden». — Joh. 15: 19.
Det å kle seg i svart i en bestemt periode er et ytre tegn på sorg. Selv om Jesus gråt og ble «opprørt i sin sjel» da Lasarus var død, er det ikke noe i Bibelen som tyder på at han benyttet noen ytre tegn på sorg, slik det var vanlig å gjøre blant jødene på den tiden. (Joh. 11: 35, 38) Jesus forutsa at hans etterfølgere skulle faste på grunn av sorg når han var død, men han sa også at de skulle faste på en slik måte at det ble sett bare av Gud, og ikke av mennesker. (Mark. 2: 20; Matt. 6: 16—18) Bibelen støtter således ikke den skikken å kle seg i svart i en bestemt tid eller bruke andre ytre tegn på sorg over at noen er død. Sanne etterfølgere av Kristus vil derfor sørge ’i sitt hjerte og ikke ved sine klær’. — Joel 2: 12, 13.
På den annen side ønsker de naturligvis ikke å støte andre ved å bruke klær som er altfor muntre eller uformelle, når det er «en tid til å sørge». (Pred. 3: 1, 4, Michelet, Mowinckel og Messels oversettelse) Noen som en gang gikk hjem til noen venner av seg for å gi uttrykk for sin medfølelse i forbindelse med at faren i huset var død, ble sjokkert og sinte da de fikk se datteren gå omkring i et gammelt husforkle og tøfler. Hun ga inntrykk av at hun tok dødsfallet lett.
Når det inntreffer et dødsfall i en familie, er det heller ikke en tid for fornøyelser eller latter. Som den vise kong Salomo sa: «Bedre er et godt navn enn god olje, og bedre dødsdagen enn den dag en blir født. Bedre er det å gå til sørgehus enn til gjestebudshus, fordi i sørgehuset ender hvert menneskes liv, og den som lever, legger seg det på hjerte. Bedre er gremmelse enn latter; for mens ansiktet er sørgmodig, er hjertet vel til mote.» — Pred. 7: 1—3.
Når en av våre bekjente er død, er det en kjærlig handling å gå til det huset hvor det er sorg, og trøste de etterlatte. Ved en slik anledning vil det ofte bli satt pris på at en lager i stand et måltid eller går noen ærend. Når vi besøker slike som sørger, fører det ikke bare til at de blir trøstet, men også til at vi blir minnet om hvor kort livet er. Når vi tenker på at døden kan ramme oss når som helst, akkurat som den nå har rammet dette huset, vil vi huske hvor viktig det er at vi nå har et godt navn hos Jehova Gud. Hvis vi har brukt for mye tid på fornøyelser og latter, bør vi nå foreta en forandring.
Det er imidlertid viktig å huske at hvis vi sørger for mye, kan det svekke oss. Selv om vi savner den avdøde dypt, må vi unngå å synes unødig synd på oss selv. Den sorg disiplene følte da de fikk vite at Jesus skulle dø, gjorde at de sovnet i stedet for å be, slik som han hadde sagt at de skulle gjøre. (Luk. 22: 45, 46) Dette førte til at de alle forlot ham da han ble arrestert. Men da han viste seg for dem ved flere anledninger for å bevise at Gud hadde oppreist ham fra de døde, kom deres glede og nidkjærhet tilbake.
Dette enestående oppstandelseshåpet vil forhindre at vi blir helt overveldet av sorg. Apostelen Paulus sier: «Men vi vil ikke, brødre, at I skal være uvitende om de hensovede, for at I ikke skal sørge således som de andre, som ikke har håp. For så sant vi tror at Jesus døde og sto opp, så skal òg Gud ved Jesus føre de hensovede sammen med ham.» Og han tilføyer: «Trøst da hverandre med disse ord!» — 1 Tess. 4: 13, 14, 18.
Vi trenger ikke å være «uvitende om de hensovede» i likhet med det store flertall av menneskene, som tror på den falske læren om menneskesjelens udødelighet. Den måten de sørger over sin døde på, viser ofte at de ikke har noe håp. Et ektepar som sto tilsluttet metodistkirken, så tydelig kontrasten mellom den tro på oppstandelsen som Jehovas vitner har, og den mangel på et virkelig håp som de hadde sett i begravelser i kristenheten. Datteren til noen av parets slektninger som er Jehovas vitner, var død. Den tro og styrke som foreldrene viste, og den bibelske redegjørelse for hvorfor menneskene dør, og håpet om en oppstandelse som de fikk høre i begravelsen, gjorde dypt inntrykk på dem. De har nå studert Bibelen med Jehovas vitner og har fått den samme tro og det samme håp som dem.
Du kan også få et slikt håp hvis du tar til deg kunnskap om hva Bibelen lærer om de dødes oppstandelse. Etter at Jesus hadde ’uttømt sin sjel til døden’, oppreiste Gud ham til udødelig liv som en åndeskapning på den tredje dag. (Es. 53: 12; 1 Kor. 15: 3—5) Dette utgjør en garanti for at Gud vil oppreise de døde fra graven. De som utgjør Kristi brud, menigheten, blir oppreist til himmelsk liv som åndeskapninger for å herske sammen med Jesus i Riket. Når Riket har fjernet den nåværende, dødbringende tingenes ordning fra jorden, vil det finne sted «en oppstandelse . . . både av rettferdige og av urettferdige». (Ap. gj. 24: 15) Jehova Gud vil da gjennom Jesus Kristus og hans brud, menigheten, anvende verdien av Kristi soningsoffer til gagn for menneskeheten og derved løfte den opp til fullkommenhet. Den død som vi alle har arvet fra Adam, vil da være tilintetgjort. (1 Kor. 15: 21—26) Gud vil således «tørke bort hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke være mer, og ikke sorg . . . skal være mer». — Åpb. 21: 2—4.
I betraktning av hva Bibelen sier om hva som behager Gud, vil de som ønsker å oppnå Guds godkjennelse, ta avstand fra sørgeskikker som er basert på den falske læren om sjelens udødelighet, eller som stiller deres sorg til skue på en iøynefallende måte, og de vil ikke sørge i en slik grad som de som ikke har noe håp om en oppstandelse. Det er ikke skikker som er basert på overtro, men nøyaktig kunnskap om Guds foranstaltninger som gir virkelig trøst. Jesus sa: «Salige er de som sørger; for de skal trøstes.» — Matt. 5: 4.