Sorg og begravelser — for hvem?

DET er med rette blitt sagt: «En kjenner ingen gruppe blant mennesker . . . som bare kaster sine døde ut uten noe ritual eller noen seremoni. Dyrene derimot begraver ikke døde individer av sin egen art.» «Mennesket er det eneste levende vesen som har utviklet selvbevissthet og dødsbevissthet.»a — Se 1 Mosebok 23: 3, 4.

Disse uttalelsene av den russiskfødte vitenskapsmannen Theodosius Dobzhansky kaster lys over hvorfor kong Salomo for cirka 3000 år siden sa: «Bedre er det å gå til sørgehus enn til gjestebudshus, fordi i sørgehuset ender hvert menneskes liv, og den som lever, legger seg det på hjerte.» Ja, fordi vi mennesker har en følelse av selvbevissthet og dødsbevissthet, har vi som oftest et bestemt ritual som vi går igjennom når en venn, en av våre medtroende eller en slektning har avgått ved døden. — Pred. 7: 2.

Betyr det at Salomo sier at det er bedre å gå til sørgehus, at det er rett og riktig av de kristne å gå til et hvilket som helst hus hvor det er sorg, for å kondolere de etterlatte? Er det riktig å sørge over hvem som helst som er død? Hva viser Bibelen, Guds Ord?

Bibelen inneholder mange eksempler på at folk sørget når noen hadde gått bort. Jakob og Esau sørget da deres far, Isak, var død. Jakob sørget da han trodde at hans kjæreste sønn, Josef, var blitt revet i hjel av et vilt dyr. Da patriarken Jakob selv døde, var det stor sorg, ikke bare i hans egen familie, men også blant egypterne. Israelittene sørget dypt da deres leder, Moses, var død. Selv om kong Josias ble drept i en kamp som det var uforstandig av ham å blande seg opp i, sørget Jeremias og hele Juda dypt over å ha mistet denne gode herskeren. Senere ble det sørget og grått over Lasarus, Jesus Kristus, Stefanus og andre. — 1 Mos. 27: 41; 37: 34, 35; 50: 1—14; 5 Mos. 34: 8; 2 Krøn. 35: 24, 25; Luk. 24: 15—24; Joh. 11: 17—44; Ap. gj. 8: 2; 9: 36—42.

Det er imidlertid én ting vi bør merke oss i forbindelse med disse tilfellene. Alle de som det ble sørget over, hadde fryktet Jehova Gud og var slektninger av dem som sørget, eller ble høyt aktet av dem. Det ble ikke sørget over alle som døde. Det er for eksempel ikke noe som tyder på at Noah og hans familie sørget over den onde og ugudelige generasjon som omkom i vannflommen. Det finnes heller ingen beretning om at Lot sørget over at de onde menneskene i Sodoma og Gomorra ble ødelagt. Da Farao og hans hær druknet i Rødehavet, sørget ikke Moses og hans folk over det, men sang en jublende seierssang. — 2 Mos. 15: 1—21; se også Jeremias 22: 18, 19.

Hva var grunnen til at Guds tjenere ikke sørget og ikke skulle sørge over dem som i disse tilfellene hadde omkommet? Grunnen var at de var blitt henrettet av Jehova Gud. Å sørge over dem ville ha vært ensbetydende med å kritisere fullbyrdelsen av Jehovas rettferdige dommer. Jeremias fikk derfor befaling om ikke å sørge på grunn av den ulykke som skulle komme over det frafalne Israels folk. Og i Åpenbaringen leser vi at selv om noen av Babylon den stores politiske og kommersielle elskere sørger når hun blir ødelagt, vil de himmelske hærskarer glede seg. — Jer. 15: 4—7; Åpb. 18: 9—20.

Det var derfor på sin plass at hærføreren Joab irettesatte David da han sørget så dypt over tapet av sin ærgjerrige, svikefulle, umoralske sønn Absalom. (2 Sam. 19: 1—8) Men da David sørget over den troløse kong Saul, ble han ikke irettesatt. (2 Sam. 1: 17—27) Hva var grunnen til det? Kong Saul var Jehovas salvede. David sørget følgelig over Saul som et uttrykk for sin lojalitet overfor den salvedes stilling, som Saul innehadde. (Se Vagttaarnet, 1. desember 1938, side 360.) David ønsket dessuten ikke å bli mistenkt for å ha gledet seg over sin fiendes død. — Ordspr. 24: 17.

Alt dette ble skrevet til lærdom, veiledning og trøst for oss, som lever nå i avslutningen på den onde tingenes ordning. (Rom. 15: 4; 1 Kor. 10: 11) Denne generasjon kommer i den nærmeste framtid til å få oppleve den forutsagte ’store trengsel’, som skal ødelegge hele den nåværende onde ordning. (Matt. 24: 21) Ingen av Jehovas trofaste tjenere, de eneste som kommer til å overleve, vil sørge over at de onde blir ødelagt. De vil tvert imot glede seg, slik Moses og hans folk gledet seg da Farao og hans hær ble ødelagt.

SORG I VÅR TID

Men hvordan forholder det seg nå? Hvordan reagerer vi når vi hører om uhell, om forferdelige ulykker hvor mange liv går tapt, om jordskjelv, orkaner og oversvømmelser? Vi synes uten tvil synd på offerne og føler med de sørgende etterlatte, selv om de kanskje ikke har vært slike som elsker rettferdighet. De er, når alt kommer til alt, ikke blitt fjernet av Jehova Gud fordi de har vært onde. Når slektninger, bekjente eller forretningsforbindelser av de kristne dør, gir de kristne normalt uttrykk for sin medfølelse med de etterlatte.

Når en av de trofaste salvede kristne dør, sørger vi, selv om vi er overbevist om at vedkommende har fått sin himmelske belønning. Vi kommer til å savne ham. Men vi er ikke helt utrøstelige i vår sorg, slik som de som ikke har noe håp. (1 Tess. 4: 13—15) Vi sørger også når noen av dem som har et jordisk håp, dør, selv om vi har grunn til å vente at de vil få en tidlig oppstandelse. Som Jesus sa, kommer «alle de som er i gravene» eller i «minnegravstedene» (NW) til å få en oppstandelse. — Joh. 5: 28, 29; se også Apostlenes gjerninger 24: 15; Åpenbaringen 20: 13.

HVORFOR EN BEGRAVELSE?

Noen har ment at formålet med en begravelse er å minnes den døde og tale rosende om ham. Men er det riktig? Husk at Jehova Gud tillot Israels folk å gråte over Nadab og Abihu, de to sønnene til Aron som omkom fordi de uten å ha lov til det bar ild inn i helligdommen, mens den nærmeste familie ikke fikk lov til å sørge over dem. — 3 Mos. 10: 1—7.

En begravelse er heller ikke et slags sakrament som skjenker den døde dyd. De fleste av dem som tilhører et av kristenhetens kirkesamfunn, ville riktignok vike tilbake for tanken på å begrave noen uten at det ble holdt en religiøs seremoni i den forbindelse. Den katolske kirke holder forskjellige messer for dette formål. Messene kan inneholde velsignelser av den døde og sies å skulle hjelpe sjelen i skjærsilden. Slike skikker har imidlertid ingen støtte i Bibelen. Guds Ord viser tydelig at de døde er i en ubevisst tilstand, og at de fortsetter å være det helt til oppstandelsen. — Pred. 9: 5, 10.

Hvorfor skal en da i det hele tatt holde en begravelse? Det er en rekke gode grunner til det. For det første er formålet å trøste de etterlatte. De kristne har fått befaling om å trøste alle som sørger, også dem iblant dem som har sorg. (Es. 61: 1, 2; 2 Kor. 1: 3—5) Døden forårsaker som regel sorg. Det er spesielt trøstende å høre om Jehovas enestående egenskaper, særlig den store kjærlighet han la for dagen ved at han ga sin Sønn som en løsepenge for at menneskene skulle kunne ha håp om å oppnå evig liv. De tilstedeværende trøster de etterlatte ved sitt nærvær, i tillegg til at de kanskje også føler seg tilskyndt til å gi uttrykk for medfølelse på en mer personlig måte.

En begravelse kan også innebære at det blir avlagt et vitnesbyrd om Bibelens sannheter. Som oftest er det naboer, bekjente, arbeidskolleger og slektninger som ikke er troende, til stede i en begravelse. Alle disse vil ha gagn av å overvære en begravelse hvor det blir holdt en tale om hva Bibelen sier om de dødes tilstand, hvorfor menneskene dør, og håpet om en oppstandelse. På grunn av dette edle formål kan en kristen Ordets tjener komme til at han kan holde en begravelsestale for en ikketroende slektning av et vitne — og til og med for en som i den ytterste fortvilelse eller i sinnsforvirring har tatt sitt eget liv. Og andre kristne kan trøste det etterlatte vitnet ved å være til stede.

Salomo gjør oppmerksom på et annet godt formål som en begravelse kan tjene. Vi husker at han sa: «Bedre er det å gå til sørgehus enn til gjestebudshus, fordi i sørgehuset ender hvert menneskes liv, og den som lever, legger seg det på hjerte.» (Pred. 7: 2) Døden minner oss om at livet er flyktig og forgjengelig. Den bør også hjelpe oss til å verdsette livet som den velsignelse det er. En som er død, har ingen bevissthet. Han kan ikke føle noe, ikke si noe, ikke glede seg over noe og ikke utrette noe.

Blant enkelte av oldtidens folkeslag var en begravelse en ualminnelig sørgelig begivenhet som symboliserte nederlag. Begravelsene ble derfor alltid holdt om natten. Selv om de kristne ikke sørger på samme måte som dem som ikke har noe håp, vil ikke støyende munterhet og lystighet være på sin plass i en begravelse eller i nærvær av en av de etterlatte, som om en deltar i en munter fest. Alt har sin tid, og når noen er død, har ikke støyende latter sin tid. — Pred. 3: 1, 4.

Når det er en trofast tjener for Jehova Gud som er død, kan en også benytte anledningen til å peke på vedkommendes ulastelige ferd trass i alle slags hindringer. (2 Sam. 1: 26) Det er riktignok sant som Marcus Antonius sa i sin berømte begravelsestale: «Jeg har kommet for å overvære Cæsars begravelse, ikke for å lovprise ham.» Vi har derfor ikke noe ønske om å lovprise eller opphøye skapninger, men vi kan se på deres eksempel som et eksempel som det er vel verdt å følge. Som apostelen Paulus uttrykte det: «I [skal ikke] bli trege, men etterfølge dem som ved tro og tålmod arver løftene.» — Heb. 6: 12.

BEGRAVELSER FOR UTSTØTTE?

Men sett at den døde er en som av en eller annen grunn er blitt utstøtt av den kristne menighet. I «Spørsmål fra leserne» (i Vakttårnet for 1962, side 216) ble det en gang sagt at det ikke vil være riktig av et av Jehovas vitner å holde en begravelsestale over en utstøtt. Det ble sagt: «Vi ønsker ikke å gi utenforstående inntrykk av at en utstøtt person er godtatt av menigheten, når det er et faktum at han ikke er det, men har blitt utstøtt.» Finnes det ingen unntagelser fra dette?

Før vi besvarer dette spørsmålet, skal vi ganske kort repetere noen punkter i forbindelse med utstøtelse. Det framgår tydelig av 1 Korintierne, kapittel 5, at utstøtelser har et bibelsk grunnlag. Apostelen Paulus sier der at en umoralsk mann skal støtes ut av menigheten. Det var imidlertid først i 1952 at Jehovas folk i nyere tid begynte å handle i samsvar med dette. Drevet av sterk nidkjærhet for rettferdigheten og hat til det som er ondt, fastsatte de visse retningslinjer for dem som tar ledelsen, slik at de kunne holde menighetene rene i åndelig, læremessig og moralsk henseende.

I årenes løp har Jehovas folk fått et stadig klarere syn på spørsmålet om utstøtelse. De har ikke bare fått flere detaljer, men det er også blitt mer og mer tydelig at visdom og kjærlighet foruten rettferdighet også kommer inn i bildet. De har forstått behovet for å vise slike som virkelig angrer, barmhjertighet og for å ta hensyn til formildende omstendigheter og beviser for oppriktig sorg. I de senere år er det også blitt vist at det er forskjell på hvordan de kristne bør oppføre seg overfor forherdede syndere og aggressive frafalne, og hvordan de bør oppføre seg overfor en som blir betraktet som «en hedning og en toller». Den sistnevnte kan de vise alminnelig høflighet og hilse på. — Matt. 18: 17; 2 Joh. 9, 10, UO.

Dette skillet gjelder også i forbindelse med begravelse av utstøtte. En kristen menighet ønsker ikke å få sitt gode rykte ødelagt ved at den blir satt i forbindelse med noen som 2 Johannes 9, 10 kan anvendes på, selv ikke etter deres død. Men sett at en utstøtt har vist tegn på oppriktig anger og har kommet på møtene og gitt uttrykk for at han ønsket å bli gjenopptatt i menigheten. Hvis de eldste mener at det ikke vil forstyrre menighetens fred og harmoni og ikke vil føre vanære over Guds folk, er det i et slikt tilfelle ikke noe å innvende mot at en eldste holder en begravelsestale. Hvordan kan de vite om Jehova allerede har tilgitt ham eller ikke, i betraktning av at han har vist tegn på anger? De eldste har kanskje ventet fordi de har villet forvisse seg om at angeren var oppriktig. Det finnes ikke to tilfelle som er helt like. Hver sak bør derfor vurderes for seg. Hvis en av de eldste holder en begravelsestale, bør han naturligvis vokte seg for å dvele ved personlige spørsmål eller for å komme med noen sikre uttalelser med hensyn til om den døde vil få en oppstandelse. Men det er absolutt på sin plass å holde en bibelsk tale og avlegge et vitnesbyrd.

Vi bør dessuten ikke overse to av de viktigste grunnene til at en som har handlet galt, blir utstøtt. Den ene grunnen er at han om mulig skal kunne komme til fornuft. Den andre er at menigheten skal beskyttes mot hans dårlige innflytelse. Ingen av disse grunnene er aktuelle nå, ettersom den utstøtte er død. Selv om den utstøtte stadig var «som en hedning og en toller», kan en bibelsk begravelsestale tjene mer enn ett godt formål, som vi allerede har vært inne på: Den kan trøste de etterlatte, og den kan føre til at det blir avlagt et vitnesbyrd for utenforstående. Det faktum at det blir avlagt et godt vitnesbyrd, kan være til stor trøst for de etterlatte, uansett hvordan situasjonen ellers er.

Vi mennesker er de eneste skapninger på jorden som er skapt i Guds bilde. Vi er derfor i stand til å forstå hva døden egentlig er. Det er også derfor vi har evnen til å sørge når en annen mister livet, og ønsker å trøste de etterlatte. Er ikke vår himmelske Far «miskunns Fader og all trøsts Gud»? Vi vil derfor la hans vise, rettferdige og kjærlige prinsipper være bestemmende for hvordan vi skal føle og handle når det gjelder sorg og begravelser, akkurat som i alle andre situasjoner i livet. — 2 Kor. 1: 3, 4; 1 Kor. 16: 14.

[Fotnote]