Hvordan kan vi leve sammen i fred?

ET AV de største problemer menneskene står overfor i vår tid, er hvordan de skal kunne leve sammen i fred. Fred er ikke desto mindre en viktig betingelse for at vi skal kunne finne glede i livet. Hvor kan vi finne løsningen på dette problemet? Kan vi finne den i kirkesamfunnene? Det er lite sannsynlig, for leser vi ikke om at splittelsen innen kirkesamfunnene blir stadig større, ja, at det til og med forekommer åpen krig mellom forskjellige kirkesamfunn, slik tilfellet er i Irland?

Kan vi så finne løsningen i Bibelen? Du sier kanskje: «Men hevder ikke de fleste kirkesamfunn at de forkynner det Bibelen lærer?» Jo, de sier det, men kan det være: at de har unnlatt å gjøre det? Ja, det må være slik det forholder seg, for Bibelen lærer tydelig at vi skal leve sammen i fred. I Bibelen finner vi dessuten den visdom vi trenger for å kunne gjøre det. — Ordspr. 3: 13, 17, eldre norsk overs.

Hvordan lærer Bibelen oss å leve sammen i fred? Gjør den det ved bare å si: «Vær fredsommelige»? Nei. Den viser hva det er som virkelig hindrer menneskene i å leve sammen i fred, og hvordan de kan overvinne disse hindringene.

For det første viser den at det ikke er nok bare å ønske å unngå strid. Vi må bestrebe oss på å bevare et fredelig forhold til andre. Som salmisten sa: «Hvem er den mann som har lyst til liv, som ønsker seg dager til å se lykke? Hold din tunge fra ondt og dine lepper fra å tale svik! . . . søk fred og jag etter den!» — Sl. 34: 13—15.

Hvis du på grunnlag av det, du selv har erfart, skulle sette, opp en liste over ting som skaper ufred, ville du ikke da sette ’utemmede tunger og lepper’ høyt oppe på listen? Mange mennesker bekjenner seg til en religion, men hvilken betydning har det at de hevder at de tilber Gud, hvis deres tunge ikke taler sant, hvis den kommer med hånlige og sarkastiske bemerkninger, eller hvis den sprer opplysninger som skader andres gode navn og rykte? Det er ikke så merkelig at disippelen Jakob skrev: «Dersom en mener at han er en gudsdyrker, og ikke holder sin tunge i tømme, men dårer sitt eget hjerte, hans gudsdyrkelse er forgjeves.» — Jak. 1: 26.

Selvbeherskelse — et tegn på styrke

Et problem i denne forbindelse er at mange mener at hvis en ikke gir igjen med samme mynt, er det et tegn på svakhet. Bibelen viser at det stikk motsatte er tilfelle. I Ordspråkene 16: 32 leser vi: «Den langmodige er bedre enn en veldig helt, og den som styrer sitt sinn, er bedre enn den som inntar en by.»

Ja, en person kan ha stor fysisk styrke, men likevel ha liten moralsk styrke. Ingen kraft eller styrke er så vanskelig å oppnå som moralsk styrke. Det er mange som ikke er i stand til å beherske sine følelser, og de blir treffende beskrevet i Ordspråkene 25: 28: «Som en by hvis murer er brutt ned og borte, er en mann som ikke kan styre sitt sinn.» De er sårbare når de blir irritert eller provosert.

Hva er da mest forstandig: Å «gi sine følelser luft» nå og da for å lette det indre «trykket» eller å fjerne det som forårsaker «trykket»? Hvorfor ikke arbeide med selve årsaken til problemet? I de fleste tilfelle vil vi oppdage at det virkelige problemet ligger i at vi er stolte, selviske, kortsynte eller uvitende om hva som er den beste måten å løse våre personlige problemer på. Dette fører til hissige ord og overilte handlinger. I kontrast til dette sier Bibelen i Predikeren 7: 8, 9:

«Bedre er enden på en ting enn begynnelsen, bedre å være tålmodig enn overmodig. Vær ikke for hastig i din ånd til å vredes; for vreden bor i dårers barm.»

Det er naturligvis ingen som liker å bli utsatt for nedsettende bemerkninger eller å bli avfeid. Men bør vi ty til vold på grunn av slike ting? Det har hendt at noen er blitt invalider eller har gjort andre til invalider, ja, noen har til og med mistet livet eller bevirket at andre har gjort det, fordi deres hovmod og stolthet har fått dem til å handle overilt. De kan ødelegge hele sitt liv bare for å hevne noen få ord — ord som kanskje ikke engang var ment som en fornærmelse. Er ikke dette «dårskap»?

Bibelen hjelper oss til å tenke over følgene av vår handlemåte før vi handler i stedet for at vi skal behøve å lære dette gjennom bitter erfaring senere. Bibelen hjelper oss til å bygge opp den indre styrke som vi trenger for å kunne ’søke fred og jage etter den’. Den gjør dette blant annet ved å hjelpe oss til å verdsette tingene på rette måte — å forstå hva som er det viktigste i livet, og hva som er mindre viktig.

Det er for eksempel mange mennesker i vår tid som anstrenger seg til det ytterste for å skaffe seg så mange materielle ting og så mye luksus som de kan. Men ofte berøver de sin ektefelle og sine barn den oppmerksomhet de trenger å bli vist. Følgen blir at det oppstår gnisninger og tretter i hjemmet. Setter du større pris på luksus og overflod, for eksempel overflod av god mat, enn på en kjærlig og fredelig atmosfære i hjemmet? Bibelen gir oss dette råd: «Bedre er en rett grønt med kjærlighet enn en fet okse [med dens indrefilet og saftige steker] med hat.» «Bedre et stykke tørt brød med ro og fred enn et hus fullt av slakt med trette.» — Ordspr. 15: 17; 17: 1.

Noen mennesker vinner straks vår respekt ved de fine egenskaper de legger for dagen. Men hvordan forholder det seg med fremmede eller med mennesker som vi kjenner, som har visse karaktertrekk som vi ikke finner særlig beundringsverdige? Hva kan hjelpe oss til å leve i fred med slike mennesker? Det er ikke alltid så lett å gjøre det. Men også i slike tilfelle kommer Bibelen oss til hjelp. Den viser oss at vi er forpliktet til å vise slike mennesker en grunnleggende respekt, ettersom vi alle er medlemmer av den samme menneskelige familie.

Tusenvis av år før vår tids vitenskapsmenn kom til den konklusjon at «alle mennesker på jorden tilhører samme familie og har en felles opprinnelse» (The Races of Mankind, 1951, sidene 3, 4), framholdt Bibelen denne kjensgjerning. (1 Mos. 1: 26, 27; 3: 20) Og ved å vise at Gud «lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike», og at «Gud ikke gjør forskjell på folk; men blant ethvert folkeslag tar han imot den som frykter ham og gjør rettferdighet», fjerner Bibelen enhver grunn til stolthet eller fordommer som skyldes rase eller nasjonalitet. — Ap. gj. 17: 26; 10: 34, 35.

Nestekjærlighet

Det kreves imidlertid noe mer enn bare det at vi viser hverandre respekt. Vi må elske vår neste som oss selv. (Matt. 22: 39) Allerede på kong Salomos tid sa folk: «Som han har gjort mot meg, således vil jeg gjøre mot ham; jeg vil gjengjelde enhver etter hans gjerninger.» (Ordspr. 24: 29) Mange mennesker i vår tid følger den samme selviske regel. Andre følger den regel som den kinesiske vismannen Konfucius forkynte: «Gjør ikke mot andre hva du ikke vil andre skal gjøre mot deg.» Men også denne regel er basert på et negativt prinsipp. Hvor mye bedre er ikke det positive prinsipp som Jesus fastsatte: «Som I vil at menneskene skal gjøre imot eder, så skal og I gjøre imot dem.» — Luk. 6: 31.

Ja, å ’søke fred’ innebærer ifølge dette positive prinsipp at vi ikke bare avholder oss fra å gjøre det som kan skade andre, men at vi også gjør det som er til gagn for andre, ting som vi ville sette pris på at de gjorde mot oss. Et smil, en vennlig hilsen, slike små uttrykk for høflighet som det at en åpner døren for en annen, eller at en gir uttrykk for takknemlighet for den høflighet som blir vist — disse og mange, mange andre vennlige handlinger kan gjøre at vi kommer mye bedre ut av det med andre. Det at vi anvender dette prinsippet i små ting, vil gjøre det lettere for oss å anvende det i tilfelle da det krever større anstrengelser og oppofrelse å gjøre det.

Noen sier kanskje: «Det er ikke så vanskelig å beherske seg når en blir utsatt for små ergrelser eller bare av og til blir provosert. Men hvordan er det når en blir utsatt for hardt og langvarig press?» Under slike forhold er det mange som slutter å søke fred. De blir bitre eller gjør noe som vil skade andre.

Det er da et spørsmål om hvor vi skal vende oss for å få hjelp og trøst. Skal vi sette vår lit til det mennesker kan gjøre, eller skal vi sette vår lit til Gud? Det krever virkelig tro å anvende ordene: «Hevn eder ikke selv, mine elskede, men gi vreden rom! for det er skrevet: Meg hører hevnen til, jeg vil gjengjelde, sier Herren. . . . La deg ikke overvinne av det onde, men overvinn det onde med det gode!» — Rom. 12: 19—21.

Tror du at Gud er den høyeste Dommer, og at det er hans hesikt å innføre rettferdige forhold på hele jorden? Tror du på Bibelens løfte om en rettferdig regjering med Guds egen Sønn som konge, et rike som skal innføre varig fred? Du kan få en slik tro, men bare hvis du tar til deg kunnskap om hva Bibelen lærer, og deretter anvender dette i det daglige liv. Da får du bevis for at Bibelens råd er sanne og praktisk gjennomførlige.

Ville du sette pris på å få hjelp til å gjøre dette? Skriv da til Vakttårnet, Inkognitogaten 28 B, Oslo 2 og be om at det må bli sendt et Jehovas vitne, en kvalifisert Ordets forkynner, til deg for å drøfte bibelske spørsmål med deg. Lær hvor sanne følgende ord er: «Megen fred har de som elsker din lov, og det er ikke noe anstøt for dem.» — Sl. 119: 165.

[Bilde på side 51]

Bibelen viser hva som hindrer menneskene i å leve sammen i fred, og hvordan de kan overvinne disse hindringene