Den bibelske boken Forkynneren — en leksjon i sanne verdier
HVORDAN kan en best bruke sin tid og sine krefter? Ville det være gagnlig å gjøre nytelser til sitt fremste mål? Bør en strebe etter å bli rik eller berømt? Hva er det mest verdifulle en kan være opptatt med i livet?
Den bibelske boken Forkynneren inneholder god veiledning i disse spørsmålene. I denne boken finner vi «ord av Forkynneren, sønn av David, konge i Jerusalem». (Fork. 1: 1, 12) «Forkynneren» er åpenbart kong Salomo, som ble internasjonalt kjent for sin visdom. Forkynneren inneholder hans veiledning både om det som er uten verdi, og om det som er av virkelig verdi.
«ALT ER TOMHET»
Forkynneren innleder med disse ordene: «Alt er tomhet, sier Forkynneren, ja, alt er bare tomhet. Hva har menneskene igjen for sitt strev, av alt de sliter med under solen?» (Fork. 1: 2, 3) Det hebraiske ordet for «tomhet» betyr bokstavelig talt «pust». Det betegner noe som ikke er fast, stabilt eller permanent. Ordene «alt er tomhet» («den største tomhet», NW; «tomhet på tomhet», MMM) beskriver på en god måte menneskelige forhold.
Deretter nevner Forkynneren flere kretsløp i naturen, kretsløp som stadig foregår. Generasjoner av mennesker fortsetter å komme og gå, solen fortsetter å gå opp og å gå ned, vinden fortsetter sin evige rundgang, og elvene fortsetter stadig å renne ut i havet, men de fyller det aldri. (Fork. 1: 4—7) Etter at den vise kongen hadde gjort seg sine betraktninger omkring dette, sa han: «Alt er trettende; ingen klarer å tale om det. Øyet blir ikke mett av å se, og øret får aldri nok av å høre. Det som var, skal alltid være, og det som skjedde, skal atter skje. Det fins ikke noe nytt under solen.» — Fork. 1: 8, 9, vers 8a fra NW.
Salomo syntes det var «trettende» å studere alle disse naturlige kretsløp. Det er naturligvis riktig at disse kretsløpene er så omfattende og så innviklede at en kunne bruke hele livet på å studere dem og likevel ikke forstå dem fullt ut. Ens ordforråd ville ikke strekke til hvis en skulle forsøke å beskrive alle detaljer. Men vi må huske at Salomo her taler om den tomhet vi som ufullkomne mennesker opplever. Vi kan derfor også forstå hvor trettende det kan være for et menneske å studere hvordan disse kretsløpene stadig gjentar seg, og så sammenligne dette med sin egen korte levetid. For den som mangler guddommelig visdom, er det at hans levetid er begrenset, noe som gir ham en følelse av tomhet. Det får ham ofte til å søke forgjeves etter noe annerledes, noe nytt — bare for å oppdage at det til syvende og sist egentlig ikke er noe som er annerledes. Dette er også trettende.
Når vi vet dette, kan det hjelpe oss til å unngå å spille mye tid, krefter og penger på å forsøke å oppnå lykke ved sanselig tilfredsstillelse. En søken etter nye ting og nye opplevelser kan bringe et visst mål av glede, men den gir en aldri fullstendig tilfredsstillelse. Og til slutt havner alle i dødsriket eller sheol. Der er det «verken arbeid eller plan, verken kunnskap eller visdom», for «de døde vet slett ingen ting». — Fork. 9: 5, 10.
ET FORSØK MED EN LUKSUSTILVÆRELSE
Kong Salomo forteller om et interessant forsøk han gjorde ved å søke en luksustilværelse. Han laget i stand paradislignende omgivelser for seg selv og prøvde enhver form for fornøyelse. (Fork. 2: 3—9) «Alt det mine øyne begjærte, lot jeg dem få,» skriver han. (Fork. 2: 10a) I en viss utstrekning likte kongen dette forsøket på å leve i luksus. Han sier: «Jeg nektet meg ingen glede. Hjertet gledet seg over alt mitt strev, og det var lønnen for all min møye.» — Fork. 2: 10b.
Men med hensyn til å oppnå virkelig lykke på denne måten innrømmer Forkynneren: «Jeg gav meg til å tenke over alt det jeg hadde gjort med mine hender, det jeg hadde strevd og slitt med. Se, alt var tomhet og jag etter vind. Det er ingen ting å vinne under solen. » — Fork 2: 11.
RIKDOM OG BERØMMELSE
Du kjenner kanskje noen som arbeider dag og natt for å kunne ha en pen sum penger å legge til side. For slike mennesker inneholder Forkynneren denne tankevekkeren: «Den som er glad i penger, får aldri nok av dem, og den som elsker rikdom, får aldri vinning nok. Også dette er tomhet.» (Fork. 5: 9) Noe av det som gjør det tomt å strebe etter rikdom, beskrives i det neste verset: «Når formuen blir større, blir det flere som skal leve av den. Hvilken annen fordel har da eieren enn at han kan se på den?» — Fork. 5: 10.
Selv når en person får stor rikdom, fortsetter han å være utilfreds. Det ville ha vært bedre for ham å ha sann visdom. (Fork. 7: 12) Dessuten er det slik at jo flere eiendeler en person skaffer seg, jo større blir behovet for å leie hjelp til å ta hånd om dem. Siden han som er rik, må holde tjenere og gi dem det nødvendigste til livets opphold, er det slik at «når formuen blir større, blir det flere som skal leve av den». Et verk av den greske forfatteren Xenofon forteller om en som hadde vært fattig, men som var blitt rik. Ifølge dette verket sa han:
«Tror du, Sacian, at jo mer jeg eier, jo mer glede har jeg i livet? Vet du ikke at jeg verken spiser, drikker eller sover med større glede nå enn da jeg var fattig? Det eneste jeg oppnår ved å ha denne overflod, er at jeg har mer å passe på, mer å dele ut til andre og problemet med å ta hånd om mer. Grunnen er at jeg har flere tjenestefolk, som krever mat, drikke og klær. Noen trenger lege, en kommer med en sau som er blitt revet opp av ulver, en annen forteller om en okse som er blitt drept ved at den har falt utfor en bratt skrent, og en tredje kommer kanskje og forteller at kveget har pådratt seg en sykdom. Jeg synes selv at jeg i min rikdom har flere problemer enn jeg hadde før, da jeg eide lite. . . . Hvis det brakte like stor glede å være i besittelse av rikdom, som det gjør å skaffe seg den, ville de rike være mye lykkeligere enn de fattige. Men en som har overflod, er forpliktet til å gi av sin overflod.»
Forkynneren nevner en av de tragiske følger det ofte får for en person å strebe etter å bli rik: «Enda mer har jeg sett av tomhet under solen. En mann kan stå helt alene, uten sønn eller bror, og likevel er det ingen ende på alt han strever med; hans øyne blir ikke mette av rikdom. ’Hvem er det da jeg strever for så jeg nekter meg selv alt godt?’ Også dette er tomhet og ondt slit.» — Fork. 4: 7, 8.
Når noen er opptatt av å skaffe seg rikdom, går det altfor ofte ut over deres forhold til andre mennesker, både i og utenfor familien. Det er synd på gjerrigknarken, som i sin søken etter materielle goder isolerer seg! Han tror det er en fordel ikke å ha familie eller venner, ettersom det å ha familie og venner ville gi ham flere utgifter. Enhver som er tilbøyelig til å tenke slik, bør spørre seg selv: «Hvem er det da jeg strever for så jeg nekter meg selv alt godt?» Uansett hvor stor formue en rik person har, ’blir hans øyne ikke mette av rikdom’. Salomo, som var klar over dette, skriver:
«Det er bedre å være to enn en; de får god lønn for sitt strev. For om de faller, kan den ene hjelpe den andre opp. Men stakkars den som er alene! Når han faller, har han ingen til å reise seg opp. Når to ligger sammen, blir de varme, men hvordan kan den enslige bli varm? Om noen vinner over den som er alene, vil to kunne stå seg mot ham. En tretvinnet tråd kan ikke så lett slites av.» — Fork. 4: 9—12.
Disse ordene kan lære oss noe viktig. Menneskelig kontakt er mer verdifull enn eiendeler. Det er langt mer verdifullt å ha oppriktig omsorg for og gjøre seg anstrengelser for å hjelpe sine medmennesker enn å ha gull, sølv eller noen andre livløse verdisaker.
UNDERTRYKKELSE OG URETTFERDIGHET
Forkynneren innrømmer åpent at menneskeheten har vært utsatt for mye undertrykkelse: «Jeg så igjen på all den urett som blir gjort under solen. Jeg så de undertryktes tårer, og ingen trøstet dem. De som undertrykte dem, hadde makten i sin hånd, og det var ingen som trøstet.» (Fork. 4: 1) Når de undertrykte forsøker å frigjøre seg fra makthaverne, fører det ofte til urettferdige forhold. Salomo sier: «Videre så jeg under solen: Der retten skulle rå, var det ondskap, på rettferds sted var det gudløshet.» — Fork. 3: 16.
Hvordan bør folk reagere på den utbredte undertrykkelse og urettferdighet? Først og fremst må de forstå sannheten i denne inspirerte uttalelsen: «Det som er kroket, kan ikke rettes, og det som mangler, kan ikke telles.» (Fork. 1: 15) Enkelte oppriktige mennesker har brukt hele sitt liv på å forsøke å innføre rettferdige forhold på jorden, men de har ikke klart det. Guds Ord viser tydelig at det bare er Guds rike som kan fjerne det onde på jorden. (Dan. 2: 44; 2. Pet. 3: 13; Åp. 21: 1—5) Uansett hvor mye menneskene anstrenger seg, vil de ikke kunne rette på alle de sider ved menneskenes atferd som er «kroket».
Siden det forholder seg slik, gir Forkynneren oss et annet verdifullt råd: «Gjør som kongen befaler! For Gud har gitt ham sin ed. Vær ikke snar til å gå bort fra ham, og vær ikke med på en dårlig sak. Kongen gjør jo alt som han vil; det står makt bak hans ord. Til ham kan ingen si: ’Hva gjør du?’» — Fork. 8: 2—4.
Forkynneren oppfordrer ikke folk til å gjøre opprør mot eller å forsøke å omstyrte de bestående myndigheter. Den handlemåte som er forstandig, er å underordne seg under ’de myndigheter vi har over oss’. (Rom. 13: 1—7) I sjeldne tilfelle vil kanskje et ønske om å ha Guds godkjennelse få noen til å unnlate å gjøre noe som visse embetsmenn befaler dem å gjøre. (Dan. 3: 12, 16—18) Men når myndighetenes krav ikke gjør det nødvendig å krenke Guds lov, er det et uttrykk for visdom å ’gjøre som kongen befaler’.
Forkynneren viderefører denne tanken og sier så: «Den som holder budet, vil ikke vite av noe ondt. Men den vise kjenner i sitt hjerte både tiden og dommen. For alle ting har sin tid og dom. Det onde menneskene har gjort, hviler tungt på dem. Ingen vet hva som skal hende. Hvem kan si hvordan det vil gå?» (Fork. 8: 5—7) Selv ikke når et herredømme utøves på en streng og egenrådig måte, vil en som er forstandig, gjøre opprør. Han vet at den «tid» vil komme da noe vil skje som vil forandre forholdene til det bedre. Men fordi han ikke vet nøyaktig «hvordan» denne forandringen vil finne sted, vil det være forstandig av ham i øyeblikket å holde på med sine vanlige gjøremål og bruke sunn dømmekraft når han opplever noe ubehagelig i det daglige liv. — Jevnfør Forkynneren 3: 1—13.
HVORDAN VI KAN MESTRE DET UVENTEDE
En annen grunn til at mange menneskelige bestrebelser slår feil, blir omtalt i Forkynneren 9: 11: «Videre så jeg under solen: Det er ikke de raske som vinner løpet, og ikke de tapre som seirer i krig; de vise får heller ikke brød, de forstandige blir ikke rike, og de som kan noe, finner ikke velvilje. Tiden og lagnaden [uforutsett hendelse, NW] møter dem alle.»
En skulle tro at raske, sterke og vise mennesker ville lykkes i alt de foretok seg. Men ofte utvikler tingene seg på en uventet måte. Selv om uforutsette hendelser av og til er gunstige, inntreffer de ofte i form av ulykker, sykdom eller andre tragiske hendelser. Og i døden har «mennesker . . . ingen fortrinn framfor dyr. For alt er tomhet». — Fork. 3: 19—21.
I betraktning av dette anbefaler den vise bibelskribenten særlig to ting: 1) Arbeid flittig hver dag; 2) nyt godt av ditt harde arbeid ved å glede deg over det du har akkurat nå. Dette fremgår av ordene i Forkynneren 5: 17—19:
«Hør nå hva jeg har funnet: Det beste et menneske kan gjøre, er å spise og drikke og ha det godt midt i alt strev og slit under solen den korte tiden Gud lar det leve. Det er den lodd som mennesket har fått. Når Gud lar en mann få rikdom og gods og gir ham lov til å nyte det, så han kan ta sin del og glede seg midt i sitt strev, da er dette en gave fra Gud. Da tenker ikke mannen mye på sitt liv, for Gud gir ham glede i hjertet.»
Selv om vi mennesker blir utsatt for mye undertrykkelse og urettferdighet i dag, vil ikke en forstandig person la disse sider ved livet legge en demper på gleden over det som er bra. Nei, han er innstilt på å «ta sin del» av de goder han har i dag, ved å glede seg over det han har, selv om det kanskje er lite.
Plassen tillater oss ikke her å drøfte all den visdom som vi finner i Forkynneren. Men vi håper at de få eksempler som er nevnt ovenfor, vil tilskynde deg til å studere hele boken nøye. Når du gjør det, vil det hjelpe deg til å unngå å spille tid og krefter på unyttige ting og til å bruke din tid og dine ressurser på det som er av virkelig betydning.