Vil du få overleve «dommedag»?

Blir menneskene dømt når de dør? Eller blir de dømt etter oppstandelsen?

«DOMMEDAG» har vært et av de motiver som er blitt flittigst benyttet i forbindelse med den kunstneriske utsmykningen av noen av kristenhetens mest berømte kirker. Dette motivet forekommer over inngangen til de verdenskjente katedralene i Paris, Chartres, Rheims, Auxerre, Bourges og Autun og også over kirkedørene mange andre steder. Titusener av besøkende har passert under disse relieffene uten noen gang å stoppe opp og tenke over at disse kunstverkene motsier en grunnleggende læresetning som blir forkynt i disse kirkebygningene.

Dommedagsmotivene viser vanligvis hvordan de døde velter gravsteinene til side og kommer fram av sine graver. Katolske autoriteter hevder at den dom som disse kunstverkene framstiller, finner sted «etter den alminnelige oppstandelse».¹ I disse kirkebygningene blir det imidlertid sagt at menneskene blir dømt i dødsøyeblikket.

En prest skrev således: «I dødsøyeblikket trer sjelen fram for Kristi dommersete,» enten for å bli «utelukket fra Guds rike for alltid» eller for å komme til himmelen eller skjærsilden.² En annen prest hevder at «i dødsøyeblikket kommer vår sjel for alltid enten i et vennskapelig eller et fiendtlig forhold til Gud, det vil si i en tilstand av lykke eller av pine».³

Spørsmålet blir derfor om menneskene blir dømt «i dødsøyeblikket» eller «etter den alminnelige oppstandelse». Hvis menneskene straks blir dømt når de dør, og denne dommen hverken er feilaktig eller kan endres, hvorfor taler en så om «dommedag», som blir framstilt på disse kirkebygningene?

Kristenhetens teologer forsøker å forklare dette ved å si at det i virkeligheten ikke foregår noen dom på «dommedag» i det hele tatt. De hevder i stedet at den bare skal «stadfeste» en tidligere dom, noe som gir alle anledning til å «danne seg det rette bilde av alle menneskers gode eller onde gjerninger».⁴

Bibelen lærer imidlertid ikke dette. Den sier ikke at det blir felt en dom over hver enkelt i dødsøyeblikket, men den omtaler en «dag» eller tidsperiode da størstedelen av menneskeheten skal dømmes, nemlig Jesu Kristi kommende, tusenårige styre. Paulus, en av Jesu Kristi apostler, sa følgende til den høyeste domstol i Aten: «Gud . . . har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet ved en mann [Jesus Kristus] som han har bestemt til det, etter at han har gitt fullgodt bevis for alle ved å oppreise ham fra de døde.» — Ap. gj. 17: 30, 31.

Sjelen dømmes ikke ved døden

Problemet med de «to dommene» oppstår i virkeligheten fordi en mener at menneskene dømmes «i dødsøyeblikket».⁵

Sannheten er at Bibelen ikke lærer at «sjelene» straks går over til et åndelig liv sammen med Gud i himmelen for å bli dømt der. Mange vil kanskje bli rystet over denne uttalelsen, men det er en kjensgjerning at til og med ledende religiøse autoriteter innrømmer at Bibelen ikke sier at sjelen er udødelig og derfor fortsetter å leve når kroppen dør.

Det romersk-katolske verket Encyclopedic Dictionary of the Biblea sier for eksempel at det hebraiske ordet néfesh, som er oversatt med «sjel» i moderne bibeloversettelser, egentlig hentyder til selve personen. Det sier også at Det gamle testamente «i virkeligheten ikke støtter» den tanke at sjelen «kan eksistere atskilt fra legemet . . . etter menneskets død». Det heter videre: «Uttrykket nefes̆ mêt, som bokstavelig oversatt betyr ’en sjel av en død mann’, betyr i virkeligheten ikke det, men det betyr ’en død mann’, det vil si et lik.» — Spalte 2288.

Det samme religiøse oppslagsverket sier at Bibelen ikke framstiller døden «som en atskillelse av sjel og legeme», hverken i «Det gamle testamente» eller i «Det nye testamente», som «hva dette angår, benytter de samme tradisjonelle forestillinger som GT [Det gamle testamente]». — Spaltene 532, 534.

De døde «sover»

Bibelen viser således at det ikke blir felt noen dom over hvert enkelt menneske like etter at døden har inntrådt, men at de døde virkelig er døde. Den sier at de sover, at de ikke vet noen ting, og at de bare kan bringes tilbake til livet ved at de får en oppstandelse. Den viser tydelig at de døde er i en ubevisst tilstand. Predikeren 9: 5, 10 er et av de mange skriftsteder som omhandler dette emnet. Det heter der: «For de levende vet at de skal dø, men de døde vet ikke noen ting . . . det finnes hverken gjerning eller klokskap eller kunnskap eller visdom i dødsriket, dit du går.» Det er grunnen til at Bibelen ofte sier at de døde «sover» eller har «sovnet inn», og ikke at de allerede er blitt «dømt» og er på et sted hvor de har fått sin lønn eller sin straff. — Joh. 11: 11.

Relieffene over dørene til kristenhetens gamle katedraler, er således kanskje mer i samsvar med Bibelen enn det som blir forkynt i disse bygningene. Disse kunstverkene viser at menneskene står opp fra gravene for å bli dømt. En ser ikke der at «sjelene» kommer opp av «helvete» eller ned fra himmelen for å ta bolig i de oppstandne. Men etter at de er blitt dømt, ser en at de går av sted for å få sin lønn. De gamle egypternes tro på at «sjelene» kunne vende tilbake til de dødes balsamerte legemer, har ingen støtte i Bibelen. Den lærer at de fleste av de døde skal få en oppstandelse og få anledning til å få del i de velsignelser Gud skal utøse over menneskene.

Når?

Når vil de døde som sover i gravene, bli oppreist for å bli dømt? Bibelens siste bok viser hvilken rekkefølge de begivenheter som går forut for denne etterlengtede oppstandelse, vil finne sted i.

Kristi usynlige, annet nærvær begynner i og med at hans rike blir opprettet i himmelen. (Åpb. 12: 1, 2, 5) Satans virkeområde blir begrenset til jordens nærhet, hvorfra han i sin vrede fører veer uten sidestykke over menneskene. (Åpb. 12: 7—12) Lammet, Kristus Jesus, som har fått sin kongemakt og står på det himmelske Sions berg, blir forent med sine 144 000 meddommere, som er blitt «kjøpt fra menneskene til en førstegrøde for Gud og Lammet». (Åpb. 14: 1—4) Djevle-ånder eller «demon-inspirerte uttalelser» (NW) tilskynder så kongene på jorden til å gå til krig mot Gud. (Åpb. 16: 13—16) Kristus og hans engler går til motangrep og kaster de menneskelagde systemer i ildsjøen, som symboliserer tilintetgjørelse, og dreper dem som kjemper i de fiendtlige hærer, og dem som støtter dem. (Åpb. 19: 11—21) Deretter blir Satan selv grepet og bundet «for at han ikke lenger [skal] forføre folkene». — Åpb. 20: 1—4.

Når jordens beboere således er blitt befridd for den innflytelse Satan, hans demoner og deres jordiske håndlangere nå øver på menneskene, vil de begynne å få del i enestående velsignelser. Den tilårskomne apostelen Johannes fikk et storslått syn av denne enestående forandringen i styret over jorden.

Han skrev: «Jeg så en ny himmel og en ny jord; for den første himmel og den første jord var veket bort, og havet [av ulykkelige mennesker som er fremmedgjort for Gud] er ikke mer.» Ved hjelp av det styre som Guds rike vil utøve over jorden, skal Gud bo hos menneskene. «Og han skal tørke bort hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke være mer, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mer; for de første ting er veket bort.» — Åpb. 21: 1—4.

Hvordan?

Jorden vil ha blitt renset for ondskap når Satan og hans demoner er blitt bundet og kastet i avgrunnen. De rettferdige, nye forhold som alle gudfryktige mennesker har ventet på, vil da ha blitt innført. Det er disse forhold alle kristne har bedt om når de i bønn til Gud har sagt: «Komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden.» — Matt. 6: 10.

Når disse rettferdige forhold er blitt innført, vil alle de som befinner seg i menneskehetens felles grav, bli oppreist. Bibelen viser at denne store dommens «dag» (ordet «dag» blir her brukt i betydningen «tidsperiode») først vil komme etter at Satan er blitt bundet og Kristus er blitt innsatt på sin «trone» og hans tusenårige styre har begynt. Bibelen viser tydelig at denne «dag» ikke er en dag på 24 timer, for den sier at de som skal tjene som dommere, skal ’regjere med Kristus i tusen år’. I en så lang tidsperiode vil det være nok tid til at oppstandelsen kan foregå på en ordnet måte. — Åpb. 20: 4.

Menneskene vil da bli dømt i samsvar med sin hjertetilstand. Det som avgjør hvilken dom de vil få, er hvorvidt de ønsker og er villige til å gjøre Guds vilje, og ikke hvorvidt de tidligere har hatt anledning til å lære Guds vilje å kjenne. «Bøker» som inneholder Guds veiledning, vil bli åpnet, og alle mennesker vil få anledning til å få kjennskap til «det som [er] skrevet i bøkene». Hvilken dom hver enkelt vil få, avhenger av hvorvidt han viser lydighet mot det som står i disse «bøkene».

Alt dette blir beskrevet i det storslåtte syn apostelen Johannes fikk av dommens dag for menneskene under Kristi tusenårige styre. «Og jeg så en stor hvit trone, og ham som satt på den [Jehova Gud]; og for hans åsyn vek [den nåværende, onde] jorden og himmelen bort, og det ble ikke funnet sted for dem. Og jeg så de døde, små og store, stå for Gud, og bøker [som inneholder Guds veiledning] ble åpnet; og en annen bok ble åpnet, som er livsens bok; og de døde ble dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger [etter sin lydighet mot denne veiledningen].» — Åpb. 20: 11, 12.

Det er først når menneskene har bestått den endelige prøve, som de vil bli stilt på når Satan etter Kristi tusenårige styre for en kort stund løses av sitt fengsel, at de vil bli «levende» i ordets egentlige betydning. De som består den endelige prøve, vil få retten til evig liv på en jord hvor det hersker rettferdige og fullkomne forhold. Først da vil deres navn for alltid bli oppskrevet i «livsens bok». Det er grunnen til at Åpenbaringen sier om dem: «De andre døde ble ikke levende, før de tusen år var til ende.»— Åpb. 20: 5, LB.

Dette er det «evige liv» som de kristne håper på å oppnå. Det er endeløst liv på en paradisisk jord, en jord som er blitt brakt fram til en fullkommen tilstand i samsvar med Guds opprinnelige hensikt.

Bibelen lærer derfor ikke at det blir felt en dom over hvert enkelt menneske umiddelbart etter at døden har inntrådt. Den lærer i stedet at størstedelen av menneskeheten vil bli dømt i løpet av Kristi tusenårige styre, da de som får en oppstandelse, vil få lære Guds vilje å kjenne og få anledning til å innrette sitt liv i samsvar med den og derved oppnå evig liv.

Forbered deg nå

Hvordan kan du allerede nå gjøre noe for at ditt navn i sin tid skal bli oppskrevet i «livsens bok»? Jo, det kan du gjøre ved å studere Guds Ord og leve i samsvar med det. Framelsk en ny personlighet og lytt til den veiledning Gud gir. (Kol. 3: 5—14) Gjør det til en vane villig å rette deg etter denne veiledningen. Det at du allerede nå utvikler en slik personlighet, vil hjelpe deg til å rette deg etter den veiledning Gud vil gi under Jesu Kristi tusenårige styre. Det vil hjelpe deg til å få del i de velsignelser Gud da vil utøse over menneskene, og til å bestå den endelige prøven og oppnå evig liv på en jord hvor det hersker fullkomne forhold. Ikke noe vil være av større betydning for deg enn det at du etter Kristi tusenårige styre for evig får ditt navn «oppskrevet i livsens bok». — Åpb. 20: 15.

Men for at du skal få det privilegium å få leve på jorden på dommens dag og i tiden deretter, må du allerede nå lære Guds vilje å kjenne og handle i samsvar med den. Hvis du gjør det, vil du få overleve fullbyrdelsen av Guds dom over denne onde tingenes ordning, som i meget nær framtid vil bli fullbyrdet. Tar du nå de nødvendige skritt for å kunne overleve enden på denne tingenes ordning og det noen kaller «dommedag», som vil følge deretter? Svaret på dette spørsmålet avhenger av det livsmønster du nå danner deg.

HENVISNINGER

¹ Dictionnaire de la Bible av F. Vigouroux (Paris; 1903), bind 3, spaltene 1837, 1939.

² Encyclopedie Théologique av Migne (Petit-Montrouge, Frankrike; 1850), bind 35, book 1, spalte 126.

³ Dictionnaire Pratique des Connaissances Religieuses av J. Bricout (Paris; 1927), bind 2, spalte 203.

⁴ Catholic Encyclopedia (New York; 1910), bind 8, side 552.

⁵ La Fin du Monde av Lavergne (Paris; 1941), side 12.

[Fotnote]

[Bilde på side 245]

Nærbilde av dommedagsscene over hoveddøren til den berømte katedralen Notre-Dame i Paris