Den rette innstilling er en beskyttelse
1. a) Når var det Peter skrev til de kristne og oppfordret dem til å ’ha Jehovas dags nærvær i tankene’? b) Hvor lang tid var det da til ’Jehovas dag’?
OMKRING år 64 e. Kr. skrev apostelen Peter til medlemmene av den kristne menighet og oppfordret dem inntrengende til å ’ha Jehovas dags nærvær i tankene’. Da de kristne for første gang leste disse ordene, var det ennå om lag seks år igjen til Jerusalem skulle bli ødelagt av romerne, til den «dag» kom da Gud skulle dømme denne byen. (Ap. gj. 2: 14—21) Det var over 1900 år til den ’dag’ da Jehova skulle dømme kristenheten og den nåværende tingenes ordning. Likevel fikk Peters ord en anvendelse på de kristne som levde den gangen.
2, 3. Hvorfor har det vært viktig for de salvede kristne i alle de 1900 årene som har gått, å ’ha Jehovas dag i tankene’?
2 Hvorfor skulle kristne som levde så lenge før den ’dag’ kom da Gud skulle fullbyrde sin endelige dom, behøve å føle det på den måten? Fordi en hvilken som helst annen innstilling ville få dem til å bli fanget i den snare som besto i at de ble opptatt med verden og satte sin lit og sitt håp til verdslige ting. De måtte ha klart for seg at de ting som var omkring dem, skulle bli ødelagt. De måtte dessuten bevise sin ulastelighet overfor Gud ved ’ikke å elske verden eller de ting som er i verden’, for de skulle med tiden dø, og hvilken stilling ville de da stå i som åndsavlede, salvede kristne, Jesu Kristi brødre? — 1 Joh. 2: 15.
3 Det spørsmålet som salvede kristne til alle tider har vært stilt overfor i de forløpne 1900 år, har vært: Hvilken stilling står jeg i innfor Jehova Gud nå? Gjør jeg mitt kall og min utvelgelse fra Gud fast, slik at jeg gjør meg skikket til å få tilhøre det ’kongelige presteskap’, med håp om å få regjere sammen med Kristus? (1 Pet. 2: 9; 2 Pet. 1: 10; Åpb. 20: 4, 6) Det var ikke nødvendig for dem å leve på ’Jehovas dag’ for å bli dømt av Jehova som verdige eller uverdige til å oppnå denne himmelske stilling som de var kalt til. — Heb. 3: 1.
4. Hvorfor må også vi hver eneste dag tenke alvorlig over hva vi gjør med vårt liv?
4 Hvordan forholder det seg med oss i dag? Er det annerledes for oss, ettersom vi befinner oss så nær enden for denne tingenes ordning? Nei, det er ikke et spørsmål om å vente til den ’store trengsel’ kommer over oss. For hva vet vi om vi vil være i live da? I Jakob 4: 14 får vi denne påminnelsen: «I som ikke vet hva som skal hende i morgen! For hva er eders liv? I er jo en røyk som viser seg en liten stund og så blir borte!» Hvis vi betrakter det hele på en overfladisk måte, kan vi ikke vite når vårt upålitelige hjerte vil føre oss på avveie. (Jer. 17: 9) Vi vet dessuten ikke når forholdene vil kunne bli slik at vi til vår egen ulykke kan bli overrumplet endog før den ’store trengsel’ kommer. Hvordan kan det skje? La oss se.
Hva det vil si å holde ut inntil enden
5. a) Hva betyr Jesu ord: «Den som holder ut inntil enden, han skal bli frelst»? b) Hva minner Salomo oss om i denne forbindelse?
5 Da Jesus talte om den tiden apostlene levde i, en tid som var et forbilde på den tiden vi lever i, sa han: «Den som holder ut inntil enden, han skal bli frelst.» (Matt. 24: 13) Han talte om å holde ut forfølgelse, tiltagende urettferdighet og hat fra verden. Han sa at noen av hans disipler ville bli drept under denne forfølgelsen. Men hvis en kristen utholdt alt dette til sin død eller til det ble slutt på fiendtlighetene, ville han bli frelst på grunn av sin ulastelighet. (Matt. 24: 9—12) Det kunne være at han ikke var i live når enden for tingenes ordning kom, men han ville bli dømt med hensyn til om han var en del av denne verden eller ikke, uansett når «enden» kom for ham. (1 Joh. 2: 15; Jak. 4: 4) Enten vi tilhører Jesu Kristi åndsavlede, salvede brødre eller de «andre får», som har håp om å få leve på jorden, enten vi er unge eller gamle, kan vi alle sammen på grunn av uforutsette hendelser, for eksempel religionsforfølgelse som plutselig blusser opp, komme til å få en brå død, i dag eller i morgen. Den vise kong Salomo talte om den situasjon menneskene i alminnelighet befinner seg i, da han sa: «Tid og hendelse [uforutsett hendelse, NW] møter dem alle. For mennesket kjenner like så lite sin tid som fiskene som fanges i det onde garn, eller fuglene som blir fanget i snaren; liksom de fanges også menneskenes barn i en ond tid, når den med ett kommer over dem.» — Pred. 9: 11, 12.
6. Hvilken «uforutsett hendelse» ble en som arbeidet ved Selskapets hovedkontor, nylig utsatt for, men hva hadde han gjort fram til da?
6 Vi har eksempler på hvor hurtig enden kan komme for oss som enkeltpersoner, og det understreker hvor viktig det er å stå i et rett forhold til Gud og ha hans gunst til enhver tid. Et av Jehovas vitner som var ansatt ved Selskapet Vakttårnets hovedkontor, arbeidet for ikke så lenge siden sammen med et annet vitne i en Rikets sal i New York. En ung mann kom inn i salen, gikk bort til ham og ba om noen opplysninger, som vitnet på en vennlig måte ga ham. Plutselig, som et utslag av religiøs fanatisme, trakk den unge mannen fram en kniv og stakk vitnet i hjel. Hvor godt er det ikke å vite at han hadde tjent trofast helt fram til dette tidspunkt!
7, 8. Hva kan vi lære av det våre brødre i Malawi har opplevd?
7 Vi har også det som har skjedd med Jehovas vitner i Malawi. Dette er et land hvor svært mange har tatt imot budskapet om Riket. I 1972 var det ett Jehovas vitne for hver 194 innbyggere i Malawi. Det året ble 1617 nye vitner døpt. Vi kan si at det var virkelig «velstand» for de 447 menigheter av Jehovas vitner i dette landet og for de over 22 000 aktive vitner som var knyttet til disse menighetene. Det hadde riktignok vært forfølgelse i 1967. Men i 1972 kunne en kanskje ha tenkt: ’Med en slik åndelig velstand er sikkert ikke noen ulykke nær forestående.’ Men hva var det som skjedde med vitnene i Malawi nesten fra den ene dagen til den andre? Fordi de trofast forholdt seg nøytrale til denne verdens politikk, ble deres hjem brent, noen av deres kvinner ble voldtatt, de ble utsatt for pøbelangrep, noen ble torturert og drept, og de fleste måtte med fare for sitt liv flykte til nabolandene.
8 Hva kan vi lære av dette? Jo, at en kristen hver dag må leve som om den kunne være den siste i hans nåværende liv på jorden. Han må gjøre den sanne kristendom til en levemåte. Han må være nær knyttet til sine brødre i menigheten og aktivt tjene Jehova med all sin styrke. For hvordan ville det ha gått med vitnene i Malawi hvis de hadde vært likeglade og likegyldige med hensyn til sin åndelige tilstand? Det var bare de som var åndelig sterke, som kunne stå fast i troen da prøven kom, og vitnene i Malawi kan roses for at det store flertall av dem sto fast.
9. Hva er det som avgjør hvorvidt vi vil være til behag for Jehova når den ’store trengsel’ kommer?
9 Gud åpenbarer for oss hva vi trenger å vite, slik at vi kan følge en forstandig handlemåte og hjelpe andre til å bli klar over den fare som truer, og hvor nær ’Jehovas dag’ er. Men Jehova har ikke latt oss få vite nøyaktig i hvilket år eller på hvilken dag eller i hvilken time han vil la den ’stor’ trengsel’ begynne over denne verden. (Matt 24: 36) Det er ikke det å ha kjennskap til det nøyaktige tidspunkt som er avgjørende for hvorvidt vi kommer til å være aktive i tjenesten for ham, eller hvorvidt vi kommer til å leve på en måte som behager ham. For å behage Gud må vi tjene ham til enhver tid, og den virkelige drivkraft i oss må være kjærligheten til ham som vår himmelske Far, ikke det at enden er nær.
Guds beregning av tiden
10—12. a) I hvilken forstand kommer ’Jehovas dag’ som en «snare»? b) Hvordan viser de som mister troen fordi tingene ikke skjer når de hadde ventet det, at de ikke forstår hvilken stilling Jehova innehar?
10 Vi er klar over at den ’store trengsel’ kommer plutselig. Jesus sa at den ville komme som en «snare». (Luk. 21: 34—36) Et dyr behøver ikke engang å være klar over at det er fare på ferde, før det plutselig blir fanget i snaren uten mulighet for å komme løs. Bibelen advarer oss ikke om en tenkt situasjon. Situasjonen er virkelig og vil komme nøyaktig til den tid og på den måte som den skal. Gud har fastsatt en tid da han skal ødelegge denne tingenes ordning. Det er imidlertid noen som blir utålmodige og mister troen fordi tingene ikke skjer slik de venter det, og fordi det ser ut som om Gud utsetter sine handlinger. Dette skyldes at menneskene lever en kort tid, og at de følgelig er ivrige etter å få tingene gjort i den korte tiden de har til rådighet. De er kanskje tilbøyelige til å dømme Gud ut fra menneskers begrensede erfaringer. — Hab. 2: 3.
11 Jehova derimot lever for evig. Han behøver ikke å bli utålmodig. Han har fullt overblikk over situasjonen og ser nøyaktig hvor på tidens strøm hans handlinger vil kunne utrette det som er til beste for alle som blir berørt av dem. Han vil også sørge for at de blir gjennomført i samsvar med hans hensikt. — Ordspr. 15: 3.
12 Peter uttrykker dette på denne måten: «Dette ene må I ikke være blinde for, I elskede, at en dag er i Herrens øyne som tusen år, og tusen år som en dag. Herren er ikke sen med løftet, således som noen akter det for senhet, men han har langmodighet med eder, da han ikke vil at noen skal fortapes, men at alle skal komme til omvendelse.» — 2 Pet. 3: 8, 9.
13. a) Hvem er det til gagn for at Jehova ennå ikke har fullbyrdet dommen over denne tingenes ordning? b) På hvilken måte er det sant at «én dag er i Herrens øyne som tusen år, og tusen år som én dag»?
13 En tilsynelatende utsettelse fra Jehovas side gagner derfor ikke ham personlig og skyldes heller ikke at han er sen til å handle. Den er til gagn for oss mennesker. Hvor fort kunne ikke Jehova ødelegge denne verden! Som Peter sier, kan han på en dag gjøre mer enn mennesker kan gjøre i løpet av 1000 år. Da Jesus var på jorden, gjorde han visne hender og blinde øyne friske, ja, han tilmed oppreiste fra døden en mann hvis legeme delvis hadde gått i oppløsning. Han utførte disse kraftige gjerninger med øyeblikkelig virkning. Tenk på hvor lang tid det ville ha tatt før en ny arm vokste ut, hvis det skulle ha funnet sted en regenerasjon, eller hvis en som ble oppreist fra de døde, skulle få alle celler i kroppen utskiftet på samme måte som under vanlig vekst! Når vi så betrakter tingene fra en annen synsvinkel, ser vi at for Jehova, som lever for evig, og som lang tid i forveien bestemmer hva som skal skje, er et tidsrom på 1000 år «som en vakt om natten». (Sl. 90: 4) Hans virksomhet er ikke begrenset av tiden, slik tilfellet er med vår virksomhet. Hvis han handler på en måte som synes sen for oss, må vi derfor ha klart for oss at det blir gjort av hensyn til oss, og at det blir gjort på den aller beste måte for alle som blir berørt av det.
14. Hvorfor trenger vi ikke å vite nøyaktig når ’Jehovas dag’ kommer, men hva bør vi gjøre?
14 Den som er klar over hvilken stilling han står i overfor Gud, og som har tro på Gud, trenger ikke å være bekymret. Apostelen gir de kristne følgende forsikring: «Eders arbeid [er ikke] unyttig i Herren.» (1 Kor. 15: 58) Hvis vi vet hva som er hans hensikt, hva som er hans vilje for oss nå, og hvilket håp vi har, behøver vi ikke å vite nøyaktig når begivenhetene skal finne sted. Uansett når ’Jehovas dag’ kommer, vil vi være travelt opptatt med å gjøre Guds vilje.
Har du ’tegnet’?
15. a) Hva er det «tegn» som alle som ønsker å få leve på jorden i Guds nye ordning må ha? b) Hvilke spørsmål med hensyn til ens reaksjon på de onde forholdene i verden, vil hjelpe en til å se om en virkelig har den innstilling Gud vil at en skal ha?
15 Like før fortidens Jerusalem ble ødelagt av babylonierne, ga Jehova Esekiel et syn hvor han fikk se en symbolsk mann gå igjennom Jerusalem og sette et tegn i pannen på alle som ’sukket og jamret over alle de vederstyggelige ting’ som skjedde i Jerusalem. (Esek. 9: 4) Dette var et profetisk forbilde på et arbeid som blir utført i vår tid. Alle som hevder at de tilhører de «andre får», som har håp om å leve her på jorden i Guds nye ordning, bør stille seg selv følgende spørsmål: ’Har jeg virkelig tegnet? Vitner mitt liv om at jeg har en kristen personlighet, like tydelig som om jeg skulle ha et tegn i pannen? Hater jeg virkelig de onde ting som jeg ser foregå, særlig i kristenheten? Er jeg ille til mote bare fordi disse tingene utsetter meg for fare og ubehageligheter, eller er jeg bedrøvet fordi jeg ser at Guds navn blir vanæret?’
16. a) Hvorfor betyr ikke det at en person alltid har levd et moralsk rent liv, nødvendigvis at han har ’tegnet’? b) Hvorfor er det likevel viktig å sky kjønnslig umoral?
16 De som viser at de virkelig har ’tegnet’, en kristen personlighet, er meget omhyggelige med å påse at ’Jehovas dag’ ikke får komme overraskende på dem mens de er opptatt med å gjøre ting som vil stille dem i samme klasse som dem som elsker verden. Kan dette sies om deg? Hva mener du for eksempel om slike ting som løsaktig oppførsel, utukt og ekteskapsbrudd? Kan det, uten hensyn til hvordan din tidligere livsførsel kan ha vært, sies om deg at du nå er fullstendig enig i Jehovas dom over dem som praktiserer slike ting? (1 Kor. 6: 9—11; Heb. 13: 4) Noen mennesker har naturligvis aldri gjort seg skyldig i noe slikt. Dette betyr likevel ikke i seg selv at de har det «tegn» som betyr at de vil få overleve. De som har ’tegnet’, er ikke bare mennesker som unngår en slik handlemåte fordi den kan bringe dem ubehageligheter. De hater det som er galt, fordi det er brudd på Jehovas rettferdige veier. De er i likhet med den trofaste Josef klar over at utukt eller ekteskapsbrudd ikke bare er en uren handling, men at det i virkeligheten er en ’stor ondskap’ og en ’synd mot Gud’. (1 Mos. 39: 9) Det er Jehovas syn på tingene som er av størst betydning for dem. Når vi er klar over at kjønnslig umoral er en av Satans viktigste snarer, er det viktig at vi unngår situasjoner som kan utgjøre en fristelse for oss til å begå en slik synd og få oss til å måtte gi tapt nå når vi er så nær den nye ordning. Tenk på det som skjedde med israelittene i Moab da de sto ved grensen til det lovte land. Tjuefire tusen mistet livet fordi de ble fanget i den snare som kjønnslig umoral utgjorde. — 4 Mos. 25: 1—9.
17. Hvilken innstilling vil vi ha til det å være sannferdige hvis vi virkelig har ’tegnet’, og hvorfor?
17 Hvordan stiller det seg med det å være sannferdig? Verdsetter vi virkelig sannheten, eller er vi villige til å forvrenge sannheten litt for å komme unna en ubehagelig situasjon eller for å få tak i noe vi ønsker? Å lyve er en vanlig foreteelse i forretningslivet i dag. Og hvor oppsto løgnen? Jesus sa at Djevelen «er en løgner og løgnens far». (Joh. 8: 44) En løgner tjener derfor i virkeligheten Djevelen. Men hvis vi alltid taler sannhet, viser vi at vi har ikledd oss den nye personlighet, at vi virkelig har ’tegnet’. Guds Ord sier: «Avlegg løgnen og tal sannhet, enhver med sin neste!» (Ef. 4: 25) Når du er i en vanskelig situasjon, føler du deg da fristet til å lyve for å komme deg lettest ut av den? Eller er du lik ham som skrev Ordspråkene, og som sa: «La falskhet og løgnens ord være langt borte fra meg»? — Ordspr. 30: 8.
18, 19. Hvorfor kreves det mer enn at vi skal gå på møtene og komme sammen med Jehovas vitner, for at vi skal ha en god samvittighet overfor Gud?
18 Mange har nylig begynt å gå på sannhetens vei i denne tiden, som er så nær ’Jehovas dag’. Før gjorde de ting som var skadelige for kropp og sinn. Men nå blir de døpt og frambærer en bønn til Gud om en god samvittighet. (1 Pet. 3: 21, NW) Hvis du er en av dem som overveier å ta det skritt å bli døpt, eller hvis du allerede har tatt dette skrittet for en tid siden, tror du da at du kan oppnå eller få en god, ren samvittighet fra Gud hvis du fortsetter å gjøre ting som du vet har en skadelig virkning på kropp og sinn? Kan du få en ren samvittighet ved bare å omgås Jehovas vitner, som bestreber seg på å leve i samsvar med Bibelens høye normer for renhet, hvis du på samme tid følger en handlemåte som de forkaster? Kan du si at du virkelig er en av dem? Ønsker du å være det?
19 Det er viktig at du har en ren samvittighet, hvis du venter å få Guds gunst og liv fra ham. I alt det vi gjør, bør vi derfor i første rekke tenke som så: Hvordan blir Guds navn berørt av dette? Og deretter: Hvordan blir hans kristne menighet, som representerer hans navn og rike, berørt av dette? Det vil hjelpe oss til å bevare en god samvittighet når vi følger den handlemåte vi har valgt. Vi må være klar over at Gud har gjort den kristne menighet til «sannhetens støtte og grunnvoll» på jorden. (1 Tim. 3: 15) Vi bør leve i samsvar med det som denne menighet lærer. Det at vi har «Jehovas dags nærvær» i tankene, vil beskytte oss mot å holde fast ved noe som er som «skarn» sammenlignet med den herlige skatt det er å ha Jehovas gunst. (Fil. 3: 8) En må arbeide for å bevare en god samvittighet. En må ’undertvinge sitt legeme og holde det i trelldom’ for at en ikke skal pådra seg Guds mishag etter at en har forkynt for andre. — 1 Kor. 9: 27
Hva advarte Jesus sine disipler mot?
20—23. a) Hvilke ting som kan svekke var tro, advarte Jesus mot, slik det framgår av Lukas 21: 34—36? b) Forklar hvordan slike dagligdagse bekymringer kan nedbryte troen. c) Hvor må vi være hvis vi virkelig ønsker at Guds ånd skal lede oss?
20 Nå er det ikke nødvendigvis de store ting som kan få et menneske til å miste troen. Da Herren Jesus Kristus understreket at en i sitt daglige liv måtte legge tro for dagen, kom han med denne advarselen: «Vokt eder at ikke eders hjerte noen tid tynges av rus og svir og timelige bekymringer, så hin dag kommer uventet over eder som en snare! for den skal komme over alle dem som bor over den hele jord. Men våk hver tid og stund, og be, så I kan være i stand til å unnfly alt dette som skal komme, og til å bli stående for Menneskesønnen!» — Luk. 21: 34—36.
21 Hva var det Jesus her advarte mot? Han talte ikke om slike synder som utukt, ekteskapsbrudd og tyveri. Slike ting ville naturligvis utelukke en fra Guds rike. Men Jesus advarte mot alminnelige ting som så lett kan berøre enhver av oss, innbefattet det å spise og drikke og livets daglige bekymringer. Alt dette er det imidlertid lett å hengi seg til i en slik overdreven grad at det blir en synd. Det er dette som gjør disse tingene så lumske og farlige. En kan lett bli forledet til å tro at en følger en trygg handlemåte, og så bli overrumplet. En kan bli innblandet i denne verdens anliggender og få de bekymringer de fører med seg, slik at ens åndelighet tar alvorlig skade av det. En kan bli altfor opptatt av å skaffe seg ting i dette liv, ting som en kan tro at en trenger. En kan kanskje mene at en bør ha ’det beste’ av alle de bekvemmeligheter og all den komfort som verden i alminnelighet har. En kan tro at dette rettferdiggjør det at en arbeider overtid i et verdslig arbeid for å skaffe seg dem.
22 Resultatet blir at en forsømmer sitt åndelige liv; en tar seg ikke tid til å studere; en gir ikke sin familie den hjelp den trenger for å holde seg i en sunn åndelig tilstand; en går glipp av samværet med sine kristne brødre. En har følgelig liten nidkjærhet når det gjelder felttjenesten. Selv det en gjør, er vanligvis en mekanisk tjeneste, og en gjør seg ingen anstrengelser for å hjelpe andre til å bli disipler. En viser i virkeligheten at en egentlig ikke tror at Kristus regjerer, og at ’Jehovas dag’ er nær.
23 Hvis en person på den annen side virkelig påkaller Gud i bønn, ønsker han at Guds ånd skal være over ham for å veilede ham. Han vil holde seg der hvor Guds ånd er virksom, ved å komme sammen med dem som har Guds ånd, og virkelig omgås dem og samarbeide med dem.
Det rette motiv
24. Hvilket motiv var det som tilskyndte Jesus til å forkynne det «gode budskap»?
24 Hvilket motiv var det som drev Jesus Kristus, den største forkynner som noen gang har levd på jorden? Det var hans kjærlighet til Jehova og til Jehovas «får». «Og da han så folket,» sies det i Matteus, kapittel 9, vers 36, «ynkedes han inderlig over dem; for de var ille medfarne og forkomne, lik får som ikke har hyrde.» Syntes Jesus bare synd på dem, eller talte han bare til sine disipler om deres ynkverdige tilstand? Nei. Han elsket menneskene av hele sitt hjerte, og det tilskyndte ham til å arbeide hardt til gagn for dem. De neste ordene i Matteus’ beretning (versene 37 og 38) lyder: «Da sa han til sine disipler: Høsten er stor, men arbeiderne få; be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst!» Jesus og hans disipler fikk da også en stor høst. I Apostlenes gjerninger 4: 4 leser vi at tallet på de menn som på det tidspunkt kom til troen, var omkring 5000, og senere, i Apostlenes gjerninger 6: 7, leser vi: «Og Guds ord hadde framgang, og tallet på disiplene i Jerusalem økte sterkt, og en stor mengde av prestene ble lydige mot troen.»
25, 26. a) Hvilke spørsmål står hver og en av oss overfor i betraktning av at menneskene trenger å få lære sannheten? b) Hvilket motiv bør få oss til å fortsette å forkynne, slik det blir illustrert ved en opplevelse fra Irland?
25 Også i vår tid er det et meget stort behov for arbeidere. Aldri før har menneskene over hele verden hatt større behov for sannheten. Vi er alle stilt overfor følgende spørsmål: Elsker jeg Jehovas atspredte «får»? Er jeg villig til ikke bare å fordømme de dårlige tilstandene, men til å gjøre noe, til å gjøre det eneste som virkelig vil hjelpe disse menneskene? Elsker jeg Jehova nok til å bevise min kjærlighet på den måten?
26 Et av Jehovas vitner som sammen med sin hustru hadde tjent som pionerforkynner i Irland i 14 år, sa: ’Dag etter dag kunne vi gå hele dagen fra hus til hus og ikke finne en eneste som hørte på oss. Da jeg om kvelden kom hjem, måtte jeg alltid spørre meg selv: Hvorfor gjør jeg dette? Og svaret var alltid det samme: Fordi jeg elsker Jehova.
27. Hvilken bibelsk veiledning kan vi med fordel tenke på hvis vi møter likegyldighet eller motstand i vår forkynnelse?
27 Hvordan forholder det seg med deg? Møter du likegyldighet eller motstand i ditt distrikt? Husk apostelen Paulus’ ord i Hebreerne 10: 36—39: «For I trenger til tålmod [utholdenhet, LB] for at I, når I har gjort Guds vilje, kan oppnå det som er lovt. For ennå er det bare så kort en stund, så kommer han som komme skal, og han skal ikke dryge; men den rettferdige, ved tro skal han leve, og dersom han unndrar seg, har min sjel ikke lyst til ham. Men vi er ikke av dem som unndrar seg til fortapelse, vi er av dem som tror til sjelens frelse.»
28. Hvordan bør vi følgelig se på det privilegium det er å være Jehovas vitner?
28 I betraktning av alt dette bør vi alle granske oss selv for å finne ut hvilken ånd vi har. Hvis vi er døpte vitner for Jehova, ønsker vi sikkert ikke å utvikle en negativ holdning til den herlige stilling vi befinner oss i. Det at Jehova har vist oss så stor gunst, burde gjøre oss glødende interessert i andre og gi oss et sterkt ønske om å hjelpe dem. Det burde tilskynde oss til å utføre en helhjertet tjeneste for Jehova. (Pred. 9: 10) Ettersom vi er i besittelse av den skatt som sannheten er, og har fått den forrett å kunne utføre den kristne tjeneste, kan vi ikke tillate oss å unndra oss vårt ansvar ved å tenke på en likegyldig måte eller ved å komme med unnskyldninger.
29. Hva vil gjøre oss i stand til å se fram til ’Jehovas dag’ med glede?
29 Jehova oppmuntrer oss gjennom profeten Esaias ved å si: «Se, jeg har lagt i Sion en grunnstein, en prøvd stein, en kostelig, fast hjørnestein; den som tror, haster ikke [ingen som tror, vil bli grepet av skrekk, NW].» (Es. 28: 16) På Esaias’ tid satte folket sin lit til en falsk fred og sikkerhet. Vi vet i dag at Kongen Jesus Kristus hersker, og at den herlige, nye ordning med virkelig fred og sikkerhet ligger like foran oss. Hvis vi legger tro for dagen, vil vi være urokkelige og ikke bli rystet på grunn av tvil. Det hersker ingen tvil om hva som kreves av oss for at vi skal få leve i denne nye ordning. En sterk tro sammen med en ’hellig oppførsel og gudfryktige gjerninger’ vil utgjøre en garanti for at vi vil bli frelst. Vi vil således stå i en godkjent stilling innfor Menneskesønnen når Jehovas brennende ’dag’ kommer.