Hva mente vismannen?

KONG Salomo var en av de viseste menn som noen gang har levd. Han kunne med rette si: «Jeg har vunnet meg større og rikere visdom enn alle som har rådd over Jerusalem før meg, og mitt hjerte har skuet megen visdom og kunnskap.» (Pred. 1: 16) Med ordene «mitt hjerte har skuet megen visdom og kunnskap» mente Salomo tydeligvis at det ikke bare var hans hjerne som var fylt med opplysninger. Visdommen og kunnskapen hadde virket på hans hjerte og var blitt en del av ham. Han var klar over hvilken verdi kunnskapen og visdommen hadde, og følte seg tilskyndt til å bruke det han hadde tilegnet seg.

Salomo lot ikke noe være uutforsket i sin søken etter å finne visdom. Han sier: «Jeg vendte min hu til å ransake og utgranske med visdom alt det som hender under himmelen; . . . jeg vendte min hu til å kjenne visdommen og kjenne dårskap og uforstand.» (Pred. 1: 13, 17) Salomo var nidkjær og helhjertet i sine bestrebelser for virkelig å lære visdommen å kjenne. Han nøyde seg ikke med å undersøke visdommens befalinger og bud, men undersøkte også dårskap og uforstand. Han iakttok nøye mennesker som fulgte en uforstandig handlemåte. På grunnlag av det han så, kunne han slutte seg til hva han måtte gjøre for å unngå problemer.

Hva lærte så Salomo av sin gransking av alle de forskjellige sider av verdslig kunnskap og visdom? «Også dette var jag etter vind. For hvor det er megen visdom, der er det megen gremmelse, og den som øker kunnskap, øker smerte.» — Pred. 1: 17, 18.

En viktig grunn til dette er, som Salomo påpekte: «Det som er kroket, kan ikke bli rett, og det som mangler, kan ingen regne med.» (Pred. 1: 15) En som stadig øker sin verdslige kunnskap, blir smertelig klar over at mange av de ’krokete’ ting i denne ufullkomne ordning ikke lar seg rette på. Hverken tiden eller omstendighetene tillater det. De ting som er beheftet med feil og mangler, er i virkeligheten så mange at det ikke er mulig å telle dem. Jo større kunnskap og visdom en tilegner seg, jo mer blir en derfor klar over hvor begrenset ens muligheter til å få i stand en forbedring er. En kort levetid og ugunstige forhold i et ufullkomment samfunn motarbeider en. Dette fører til gremmelse og skuffelse.

Men den visdom Gud gir, har ikke en slik negativ virkning. Den skaper håp, tro og tillit. Bibelen beskriver denne visdom på følgende måte: «Den visdom som er ovenfra, er først og fremst ren, dernest fredsommelig, rimelig, ettergivende, full av barmhjertighet og gode frukter, uten tvil, uten skrømt.» (Jak. 3: 17) Hva slags visdom vier du størst oppmerksomhet — den visdom som fører til skuffelse, eller den visdom Gud gir, den visdom som kan hjelpe deg til å oppnå et lykkelig liv allerede nå?