Hva mente vismannen?
Selv litt dårskap kan være ødeleggende
En eneste uforstandig handling er nok til å sette en plett på en manns rykte. Den vise kong Salomo skrev: «Giftige [døde, MMM] fluer får salvelagerens salve til å lukte ille og gjære; endog et lite grann dårskap ødelegger en mann som utmerker seg ved visdom eller ære.» (Pred. 10: 1) Et godt navn eller rykte kan sammenlignes med velluktende salve, som lett kan bli ødelagt av noe så ubetydelig som døde fluer. Når døde fluer som har kommet opp i salven, går i forråtnelse, får de salven til å lukte vondt og gjære. En mann kan likeledes miste sitt gode rykte som en vis og aktverdig mann på grunn av et eller annet feiltrinn, «et lite grann dårskap».
Dette kommer av at folk venter mye mer av en som er kjent for å være vis og forstandig. Han må derfor være forsiktig med hva han sier og gjør. Hans gode omdømme kan bli ødelagt av et voldsomt vredesutbrudd, overdreven bruk av alkohol ved en enkelt anledning eller uren oppførsel overfor en av det annet kjønn en enkelt gang.
Hvor hjertet bør være
For ikke å gi etter for dårskap er det nødvendig å ha et hjerte som lar seg lede av de rette motiver. Vismannen sa: «Den vises hjerte er ved hans høyre hånd, men dårens hjerte er ved hans venstre hånd. Og uansett hvilken vei dåren vandrer på, mangler hans eget hjerte, og han sier til enhver at han er en dåre.» — Pred. 10: 2, 3, NW.
I Bibelen står «høyre hånd» ofte for gunstens side. (Se Matteus 25: 33.) Det at den vises hjerte er ved hans høyre hånd, skulle derfor vise at det tilskynder ham til å følge en forstandig og riktig handlemåte. Dåren har imidlertid sitt hjerte ved sin «venstre hånd». Det tilskynder ham til å gå på en gal vei. Han er som en høyrehendt mann som skader høyre hånd og blir nødt til å bruke den venstre, med den følge at han føler seg klossete og ikke får gjort det han skal, så bra som han skulle ønske. Dåren mangler et godt motiv, ’hjertet’ ved hans høyre hånd, og blir lett gjenkjent som den han er. Det er som om han ’sier til alle at han er en dåre’. Ettersom han ikke vil ta imot tukt og veiledning, er han dessuten snar til å omtale dem som prøver å hjelpe ham, som ’dårer’.
En alvorlig feil
Når en hersker begår en alvorlig feil når han velger menn til høye stillinger, skjer det stor skade. Den vise kong Salomo omtalte en slik feil som et stort onde. Han skrev: «Det er et onde som jeg har sett under solen — et misgrep som utgår fra makthaveren: Dårskapen sitter i høye stillinger, mens fornemme [rike, NW] folk må sitte lavt. Jeg har sett tjenere ride på hester og fyrster gå til fots som tjenere.» — Pred. 10: 5—7.
Salomo omtaler dem som er kvalifisert til å inneha høye stillinger, som de «rike». Vi bør ikke forstå dette slik at han var tilhenger av et plutokrati, et rikmannsvelde. Salomo tenkte tydeligvis på slike som viser god dømmekraft og tar hånd om sine anliggender på en god måte. De viser at de vil være bedre i stand til å skjøtte høye stillinger enn dem som har misbrukt sine midler eller satt dem over styr.
På grunn av makthaverens dårlige dømmekraft kan det være at fyrster eller fornemme menn ikke blir vist den ære de fortjener, men blir behandlet som slaver. Langt mindre kvalifiserte menn, som i virkeligheten bare er tjenere, kan komme til å ri på hester, som om de skulle være fornemme. En slik situasjon er vanskelig for undersåttene, som blir tvunget til å adlyde embetsmenn som i virkeligheten ikke er kvalifisert for sin oppgave. Salomos ord understreker tydelig hvor viktig det er å velge kvalifiserte menn til viktige oppgaver.
Ingen grunn til å misunne udugelige menn som får høye stillinger
Det er ikke alltid at inkompetanse og manglende kvalifikasjoner blir merket med en gang. Enkelte har evnen til å imponere andre med noe som tilsynelatende er god innsikt. De kan bli valgt til å ta hånd om ansvarsfulle oppgaver, mens menn som virkelig er vise, blir oversett. Når menn som ikke er kvalifisert til det, får betrodde stillinger, kan andre ha lett for å misunne dem. Men det er i virkeligheten ingen grunn til å gjøre det. De står i konstant fare for å miste det de har oppnådd. Ettersom de mangler den nødvendige visdom, kan de med tiden komme til å vise hvem de virkelig er, og oppleve et fryktelig fall, til skade og vanære for dem selv.
Salomo pekte også på andre ting som er forbundet med fare, tydeligvis for å illustrere at inkompetanse er farlig. Han skrev: «Den som graver en grøft, kan falle ned i den [fordi en åpen grøft alltid representerer en fare], den som river en mur, kan bli bitt av en slange [som holder til i muren]. Den som bryter stein, kan få en skade av det; den som hogger ved, kan komme i fare ved det.» (Pred. 10: 8, 9, vers 8 fra MMM) Både det å bryte stein og det å hogge ved kan være farlig for liv og lemmer og er følgelig arbeidsoppgaver som må utføres med tilbørlig forsiktighet.
En som er kompetent for en oppgave, er naturligvis i en langt bedre stilling enn en som kanskje har evnene, men som mangler den nødvendige visdom for å kunne bruke dem. Salomo illustrerer dette når han sier: «Når øksen er sløv, og han ikke har slipt eggen, så må han bruke dess større kraft.» Det ville være tåpelig å bruke en sløv øks til å hogge ved med. Det ville tære unødig på kreftene og likevel ikke sette en i stand til å gjøre en god jobb. Salomo fortsetter derfor: «Men visdom har den fordel at den gjør alt på rette måte.» (Pred. 10: 10) Ja, det som teller, er at visdommen blir anvendt. En mann sitter kanskje inne med kunnskap. Men hvilken verdi vil kunnskapen ha hvis han ikke vet hvordan han skal bruke den? Salomo sier det på denne måten: «Når ormen biter uten besvergelse, har tungens eier ingen nytte av den.» (Pred. 10: 11) Det hjelper ikke at en har evnen til å komme med en besvergelse som trollbinder en slange eller en orm, når en blir bitt før en har kunnet komme med besvergelsen, eller før den begynner å virke. En må derfor tale på en virkningsfull måte.
I stedet for å misunne inkompetente personer som oppnår stor myndighet, bør en forstå at deres stilling er usikker, og for sin egen del bestrebe seg på å gjøre forstandig bruk av sin kunnskap og sine evner. I det lange løp er en vis person, selv om hans gode dømmekraft i begynnelsen ikke blir anerkjent, i en mye bedre stilling enn en inkompetent person som er blitt opphøyd.