høste gagn av den måten han ivaretar sin stilling som hode på.

Det kan ikke herske noen tvil om at Jesus virkelig innehar stillingen som hode for den kristne menighet. (Kol. 1: 13, 14, 18) Ved at vi anerkjenner dette, vil vi kunne høste enestående velsignelser i form av beskyttelse, veiledning og annen hjelp. (1 Kor. 11: 3) Måtte vi derfor underordne oss under vår Mester og fortsette å nyte godt av de velsignelser som hans stilling som hode medfører. — Joh. 14: 23.

Hva mente vismannen?

Dårens sørgelige tilstand

Salomo viste hvilken virkning den vises ord har i motsetning til en dåres ord, da han skrev:. «Ord fra den vises munn er liflige, men dårens lepper ødelegger ham selv.» (Pred. 10: 12) Fra den vises munn kommer gode ord, ord som er til gagn for den som hører på ham. (Jevnfør Efeserne 4: 29.) Når en som er vis, snakker, er det mer sannsynlig at andre vil reagere positivt. Men dårens tale bringer vanære over ham og ødelegger ham på den måten.

Det dåren sier, er fra begynnelse til slutt dårskap. Han begynner ofte å argumentere på et galt grunnlag og trekker derfor feilaktige slutninger. Salomo beskriver dette på denne måten: «De første ord av hans munn er dårskap, og enden på hans tale er farlig galskap. Dåren taler mange ord, enda mennesket ikke vet hva som skal hende, og hvem sier ham hva som skal hende etter hans tid?» (Pred. 10: 13, 14) Dåren tror at han kan gjøre det.

En slik person gjør også livet vanskelig for seg selv på andre måter. Salomo fortsetter: «Dårens strev tretter ham, han som ikke engang vet veien til byen.» (Pred. 10: 15) Mennesker som ikke legger god dømmekraft for dagen, strever ofte og tretter seg ut uten å utrette noe gagnlig. De ignorerer hårdnakket det sunn fornuft burde si dem. De oppfatter ikke engang det som er innlysende, ting som kan sammenlignes med det å kunne finne en storvei som fører til en by.

Når de herskende legger dårskap for dagen

Det er ille nok når vanlige borgere legger dårskap for dagen. Men når herskerne mangler god dømmekraft, vil det være til skade for landet og dets innbyggere. «Ve deg, du land som har et barn til konge,» sier Salomo, «og hvis fyrster holder måltid om morgenen!» (Pred. 10: 16) Det er virkelig sørgelig når en hersker kan sammenlignes med et uerfarent barn, og når han har rådgivere som ikke har noen interesse for rikets tilstand. Hvis de sitter og spiser om morgenen, når de skulle utføre sine plikter, vil riket gå i oppløsning.

Som en kontrast til dette viser Salomo den virkning et godt styre vil ha. Han fortsetter: «Lykkelige land som har en konge av edel ætt [og som derfor er en vis og edel hersker],