Hva mente vismannen?

Benytt ungdommens styrke forstandig

Når en har den styrke og energi som hører ungdommen til, kan livet være glederikt. Den vise kong Salomo skrev: «Gled deg, du unge, i din ungdom og la ditt hjerte være vel til mote i din ungdoms dager og vandre på ditt hjertes veier og etter det dine øyne ser! Men vit at for alt dette vil Gud føre deg fram for dommen. La gremmelse vike fra ditt hjerte og hold alt ondt borte fra ditt legeme! For ungdom og morgenrøde er tomhet.» — Pred. 11: 9, 10.

Skaperen ønsker at de unge skal glede seg over livet. Han har ikke et fullstendig negativt syn på ungdommelige interesser og på det som appellerer til de unges hjerte og øyne. De unge bør imidlertid huske at de allikevel er ansvarlig overfor Gud for sine handlinger. Trass i at den Høyeste har gitt de unge frihet til å velge sin kurs i livet, beskytter han dem ikke mot de bitre konsekvenser en gal handlemåte vil få. Ved ikke å leve på en likeglad og utsvevende måte kan de unge bli spart for mange skuffelser og lidelser.

Under inspirasjon skrev Salomo at «ungdom og morgenrøde er tomhet». Hvorfor skrev han det? For det første er det innlysende at en ikke er evig ung. Dessuten har en ingen garanti for at de gleder og fordeler som følger med ungdommens styrke og vitalitet, vil vedvare. Også unge mennesker blir syke og dør. Ungdommer som ignorerer dette, kan komme til å handle uklokt og øde sin fysiske styrke og sine muligheter, noe som unødig kan skape vanskeligheter for dem når de blir voksne.

Kong Salomo henleder derfor med rette oppmerksomheten på ham som de unge bør gjøre til det sentrale i sitt liv. Han sier: «Tenk på din skaper i din ungdoms dager, før de onde dager kommer, og det lider mot de år hvorom du vil si: Jeg har ingen glede av dem, før solen og lyset og månen og stjernene formørkes, og skyene kommer igjen etter regnet.» — Pred. 12: 1, 2.

Det finnes ikke noen bedre tid da en kan tenke alvorlig på Skaperen, enn når en er i sin ungdoms blomst og er i stand til å gi det beste i tjenesten for den Høyeste. Denne mulighet blir borte når alderdommens «onde dager kommer» og en blir svak og sykelig. Særlig den som har brukt ungdomstiden på en gal måte, har ingen «glede» i alderdommen. Salomo sammenligner ungdomstiden med den palestinske sommer, da sol, måne og stjerner skinner fra en skyfri himmel. Når en blir gammel, er den tiden forbi, og dagene er lik den kalde, regnfulle vintertiden, med den ene skur av problemer etter den andre.

I en beskrivelse av den virkning alderdommen har på menneskekroppen, som han sammenligner med et hus, fortsetter Salomo med å si: «Den tid da husets voktere [hendene og armene som tar vare på kroppen og skaffer til veie det den trenger] skjelver, og de sterke menn [beina] blir krokete, og de som maler på kvernen [tennene], stanser sitt arbeid, fordi de er blitt for få, og de som ser ut gjennom vinduene [øynene], formørkes, og begge dørene [til munnen, leppene] til gaten stenges [en lar sjelden sin røst høre offentlig], mens kvernduren blir svak [ettersom lyden av tygging med tannløse gommer blir svak] og ikke når høyere enn til spurvekvitter [og en står opp ved lyden av en fugl, NW; fordi søvnen er meget lett], og alle sangmøene blir lavmælte [fordi hørselen er svak; dessuten er stemmen svak, slik at en bare kan synge med lav stemme].» — Pred. 12: 3, 4.

«Og en frykter for hver bakke [det som er høyt, NW; fordi en er redd for å falle], og det lurer skremsler på veien [offentlige veier er nå fulle av farer fordi en ser og hører dårlig og reagerer sent], og mandeltreet blomstrer [håret blir hvitt og faller av lik mandelblomstens kronblad, som faller til jorden], og gresshoppen [en som er gammel, stiv og kroket og med albuene bøyd bakover, ligner en gresshoppe] sleper seg fram, og kapersen mister sin kraft [for den har ikke lenger evnen til å stimulere matlysten hos et gammelt menneske med dårlig appetitt]; for mennesket drar bort til sin evige bolig [graven], og de sørgende går allerede og venter på gaten — før sølvsnoren [ryggmargen] tas bort, og gullskålen [det skållignende kranium med hjernemassen] slås i stykker, og krukken [hjertet] brytes sønder ved kilden, og hjulet [blodomløpet] knuses og faller ned i brønnen, og støvet vender tilbake til jorden og blir som det var før, og ånden [livskraften] vender tilbake til Gud, som ga den.» (Pred. 12: 5—7) At ånden eller livskraften vender tilbake til Gud, betyr at det er den Høyeste som avgjør hvorvidt en skal få den tilbake. Gud alene kan gjenreise den døde til liv.

De unge som bruker sin tid og sine krefter til å tjene Skaperen, er i sannhet vise. Når de blir voksne, vil de ikke angre på dette. De vil da være bedre rustet til å bære tapet av fysisk styrke. Ved å holde Skaperens lover unngår de dessuten å miste sin helse og styrke for tidlig.