Enhver skal gjøre regnskap
«Vi skal jo alle stilles fram for Guds domstol. Så skal da hver av oss gjøre Gud regnskap for seg selv.» — Rom. 14: 10, 12.
1, 2. Hvem vil vi alle måtte gjøre regnskap for angående hva og hvorfor?
INGEN vil kunne unngå å måtte gjøre Gud regnskap. Vi blir forsikret om at den store Dommer «skal holde regnskap på jorden». Det har ingen betydning hvor vi lever, eller hvilken religion vi bekjenner oss til, for «det finnes ikke en skapning som ikke er åpenbar for hans øyne, men alt er nakent og åpent blottlagt for hans øyne som vi må gjøre regnskap for». — Rom. 9: 28; Heb. 4: 13, NW.
2 Enten vi gjør våre gjerninger åpenlyst eller i hemmelighet, vil vi måtte stå til regnskap for dem. Alt vi gjør, er «åpent blottlagt for hans øyne» som er universets Dommer. Vi må stå til regnskap for hvordan vi har holdt Guds bud: «Enden på det hele, etter at alt er hørt, er dette: Frykt Gud og hold hans bud! Det er hva hvert menneske bør gjøre. For hver gjerning vil Gud føre fram for dommen over alt som er skjult, enten det er godt eller ondt.» — Pred. 12: 13, 14.
3. Er barna ifølge Bibelen fritatt for å gjøre Gud regnskap?
3 Barna selv er ikke helt fritatt for å måtte gjøre Gud regnskap. Foreldrene er riktignok de som i første rekke blir holdt ansvarlige overfor Gud for sine barn; hvis en av foreldrene er en tilbeder av Jehova, er således alle barn som blir født i dette ekteskapet, hellige i Guds øyne. (1 Kor. 7: 14) Men det er verdt å ha klart for seg at den bibelske beretning viser at Gud ikke har sett gjennom fingre med de urette handlinger som er blitt begått av barn. Ved en anledning lot Jehova to bjørner sønderrive 42 spottende smågutter fordi de ikke viste respekt for Jehovas profet. — 2 Kong. 2: 23, 24.
4. Hvordan bør foreldrene lære opp sine barn i betraktning av det som sies i Bibelen?
4 Det er derfor forstandig av foreldre å gjøre det klart for sine barn at de er ansvarlige overfor Gud for det de gjør, akkurat som foreldrene selv må gjøre Gud regnskap. I det gamle Israel ble barn som ble uforbederlige lovovertredere, i henhold til Guds vilje straffet med døden: «Når en mann har en ustyrlig og gjenstridig sønn, som ikke vil lyde sin far og mor, og som, endog de tukter ham, er ulydig mot dem, da skal hans far og mor ta og føre ham ut til de eldste i hans by, til byens port. Og de skal si til de eldste i byen: Denne vår sønn er ustyrlig og gjenstridig, han vil ikke lyde oss, han er en ødeland og en drikker. Og alle mennene i hans by skal steine ham til døde; således skal du rydde det onde bort av din midte.» (5 Mos. 21: 18—21) Gud krever også i dag at barna skal være lydige mot sine foreldre «i forening med Herren», slik det framgår av Efeserne 6: 1—3 (NW): «Barn, vær lydige mot deres foreldre i forening med Herren, for dette er rettferdig: ’Ær din far og din mor,’ som er det første bud med et løfte: ’For at det må gå deg godt, og du må få leve lenge på jorden.’»
Forpliktet til å anvende Jehovas tukt
5. Hva krever Gud av foreldrene, og hvilket spørsmål melder seg i denne forbindelse?
5 Etter at apostelen Paulus har vist at barna ikke er fritatt for å bli krevd til regnskap for det de gjør, går han over til å understreke det ansvar foreldrene har overfor Gud: «Og dere fedre, irriter ikke deres barn, men fortsett å oppdra dem i Jehovas tukt og autoritative råd.» (Ef. 6: 4, NW) Legg merke til at Gud krever at foreldrene skal oppdra sine barn, ikke bare i Jehovas autoritative råd, men også i Jehovas tukt. Det er når det gjelder å anvende tukt, at foreldrene undertiden er forsømmelige. Selv om foreldrene viser barna kjærlig omsorg og oppmerksomhet, og selv om de underviser dem ut fra Guds Ord, kan det likevel være at de unnlater å håndheve Jehovas lover. Ettersom foreldrene vil måtte stå til regnskap for hvordan de oppdrar sine barn, melder følgende spørsmål seg: Hva er Jehovas tukt?
6. Hva begynner Jehovas tukt med, og hvorfor er det så viktig?
6 Jehovas tukt begynner nødvendigvis ikke med det bokstavelige riset. Den begynner med at foreldrene setter det rette eksempel. Jehova setter et fullkomment eksempel, og det gjør også hans elskede Sønn. Vi må etterligne dem; vi må bli Herren Jesu Kristi disipler. Et annet ord for «tukt» er «disiplin», og dette ordet kommer fra det samme rotordet som ordet «disippel». En disippel er en som følger en leders eksempel. Tukt har derfor mye å gjøre med det å gjøre disipler, for barna skal etterligne sine kristne foreldre og bli gode lederes disipler. Ved å sette det rette eksempel hjelper foreldrene sine barn til å bli Herren Jesu disipler. Det at foreldrene foregår barna med et rett eksempel, er derfor en måte å anvende Jehovas tukt på. Foreldre kan nok undervise sine barn i det som er rett i Guds øyne, men de kan neppe vente at deres barn skal sette et bedre eksempel enn det de selv setter i hjemmet eller på andre steder. Foreldre kan ikke praktisere det som er galt i Guds øyne, og så vente at barna skal gjøre alt det som er rett. Dette innebærer at til sine tider må foreldrene tukte seg selv for å forvisse seg om at de i alle henseender lever i samsvar med de rette normer som kommer til uttrykk i Jehovas hellige Ord. Da vil ikke barna bare gi akt på den opplæring de får av sine foreldre, men ved det eksempel foreldrene setter, vil de også se hva som er den rette handlemåte å følge.
7. a) Hvordan bør Jehovas tukt bli anvendt? b) Hvorfor bør ikke foreldrene oppirre sine barn, og hvordan kan de unngå det?
7 Hvis foreldrene på en tilfredsstillende måte skal kunne gjøre Gud regnskap for hvordan de oppdrar sine barn, må de ikke bare anvende Jehovas tukt i kjærlighet, men også med fasthet. Dette krever at tukten må gis med bestemthet, og at den ikke må bestå i at foreldrene bestikker sine barn for å få dem til å oppføre seg ordentlig. At foreldrene tukter barna med fasthet, vil si at de ikke tar på dem med silkehansker. Barna må få vite hva deres foreldre står for, og at deres foreldre ikke vil bryte Jehovas prinsipper uansett hvor mye de forsøker å komme med innvendinger, innynde seg eller gråte. Selv om Jehovas tukt er bestemt, blir den anvendt i kjærlighet, og den er derfor konsekvent, rimelig og rettferdig. Kjærlige foreldre er klar over at barna er ufullkomne og vil gjøre feil hvis barna blir truet med at de vil bli straffet for ethvert lite uhell eller for enhver liten forsyndelse eller forseelse de gjør seg skyldig i, vil de bli irritert. Paulus sa: «Dere fedre, oppirr ikke deres barn, sa de ikke skal bli motløse.» (Kol. 3: 21, NW) Hvis barna blir oppirret av sine foreldre, blir de nervøse og ulikevektige og kan ikke høste gagn av irettesettelsen. Kjærlige foreldre er derfor rimelige, selv om de tukter sine barn med fasthet. Barna vil sette pris på det. Forklar tingene for dem. Da vil også barna kunne forstå hvorfor de blir irettesatt, at det er for å lede dem inn på den veien som Jehova Gud har stukket opp.
8. Hvilken form for tukt vil ifølge Jehovas Ord undertiden være nødvendig, og hvilke gagnlige virkninger har den?
8 Alle Adams barn trenger tukt, og for å kunne tukte med fasthet vil det til sine tider være nødvendig å påføre barnet smerte, det vil si å la det få ris. «Dårskap er bundet fast til den unges hjerte; tuktens ris driver den bort.» (Ordspr. 22: 15) Jehovas tukt er således ikke en kraftløs tukt, ikke en slik tukt som den som blir anbefalt av enkelte verdslige autoriteter som alltid vil unngå å bruke riset. Det er det bokstavelige ris som det i første rekke siktes til i Ordspråkene 23: 13, 14: «La ikke den unge være uten tukt! Når du slår ham med riset, skal han ikke dø. Du slår ham med riset, men du frelser hans sjel fra dødsriket.» Til sine tider vil det derfor være nødvendig for foreldrene å tale til barnet ved å påføre det smerte. Guds Ord forsikrer oss om at denne smerte ikke kommer til å drepe barnet, men vil ha gagnlige virkninger, beskyttende virkninger, for det, for det «frelser hans sjel fra dødsriket».
Forhindrer at foreldrene blir skuffet
9. Hvordan er Jehovas tukt beskyttende i dobbelt forstand?
9 Jehovas tukt er beskyttende i dobbelt forstand. Den er beskyttende 1) for barnet selv og 2) for foreldrene. Hvis barnet ikke blir tuktet, kan det komme til å fortsette å følge en handlemåte som Jehova ikke finner behag i, og det vil ikke oppnå liv i Guds nye verden. Et barn som ikke blir tuktet, vil ved sin urette oppførsel volde sine foreldre sorg. En kan ikke vente at et barn fullt ut er klar over hvor stor sorg og smerte det er i stand til å påføre sine foreldre ved sin dårlige oppførsel. Noe må gjøres, for ellers vil et barn bli til stor sorg for sine foreldre. «Den som har en narr til sønn, får sorg av ham; en dåres far har ingen glede. En uforstandig sønn er en gremmelse for sin far og en bitter sorg for henne som fødte ham.» «Ris og tukt gir visdom; men en gutt som er overlatt til seg selv, gjør sin mor skam.» — Ordspr. 17: 21, 25; 29: 15.
10, 11. a) Hvordan kan foreldrene unngå å måtte lide sorg og smerte? b) Hva kan foruten det bokstavelige ris også bli brukt når en anvender Jehovas tukt?
10 Hva er det så som vil forhindre at foreldrene blir utsatt for all denne skam, gremmelse, sorg og skuffelse? Jo, det er Jehovas tukt. Ettersom følgen av at et barn får gjøre som det vil, blir at det kommer på avveie, er det nødvendig med «ris og tukt». For at foreldrene ikke skal komme til å lide sorg og smerte, må barnet bli påført smerte. «Tukt din sønn, så skal han bli deg til glede og vederkvege din sjel!» «Den som sparer sitt ris, hater sin sønn; men den som elsker ham, tukter ham tidlig.» «Tukt din sønn, for det er ennå håp.» (Ordspr. 29: 17; 13: 24; 19: 18) Foreldre unnlater undertiden å tale til sine barn på denne måten, men Jehova krever av foreldrene at de skal tukte sine barn i samsvar med hans vilje.
11 Jehovas tukt behøver naturligvis ikke alltid å innbefatte at en bruker det bokstaveIige riset. Den kan være en irettesettelse og ydmykelse i form av en uttalelse, slik at virkningen av det en sier, blir den samme som når en bruker et ris. Det framgår tydelig av Paulus’ ord til korintierne at leppene kan bli brukt på en slik måte: «Skal jeg komme til eder med ris?» Etter hvert som barna blir eldre, kan munnens ris og det å berøve dem forskjellige privilegier utgjøre en stor del av tukten. — 1 Kor. 4: 21.
12. Hva bør foreldrene gjøre for at barna skal kunne bli forvisset om at det er «Jehovas» tukt som blir anvendt?
12 Enten det er det bokstavelige ris eller munnens ris som blir anvendt, må tukten bli gitt på en slik måte at det er Jehovas tukt som kommer til uttrykk. Barnet må forstå hvis tukt det er foreldrene anvender, og at foreldrene ikke tukter det bare for å behage seg selv. Det må bli gjort kjent med at Gud krever at foreldrene skal anvende hans tukt — at de må gi «ris og tukt». Foreldrene må alltid forklare barnet hvorfor riset blir brukt. Barnet må få vite hvilket av Jehovas påbud det har brutt, slik at det skjønner at den tukt det får, virkelig kommer fra Jehova.
Krevd til regnskap
13, 14. a) Hva er det som er alvorligere for foreldrene enn den sorg som barn som ikke er blitt tuktet, kan påføre dem? b) Hvordan viser det som skjedde med Eli, at Gud krever at foreldrene anvender hans tukt?
13 Barn og unge mennesker som ikke blir tuktet, vil ved sine urette handlinger påføre sine foreldre sorg og føre vanære over dem, men noe som er alvorligere, er at Gud vil trekke foreldrene til ansvar på grunn av deres forsømmelighet. Det som skjedde med ypperstepresten Eli, viser at både foreldre og de som innehar ansvarsfulle stillinger i Guds organisasjon, har plikt overfor Jehova Gud til å anvende hans tukt.
14 I egenskap av far var Israels dommer og yppersteprest, Eli, forsømmelig hva det å anvende Jehovas tukt angikk. Hans to sønner, Hofni og Pinehas, tjente som prester og skulle derfor ha vist en eksemplarisk oppførsel. Men det gjorde de ikke: «Elis sønner var ryggesløse; de brydde seg ikke om [Jehova].» Den bibelske beretning viser videre hvordan disse sønnene som tjente som prester, ikke var tilfreds med det arbeid som ifølge Guds lov var blitt tildelt dem. Disse gjerrige sønnene forsynte seg også selv før de ofret til Jehova. Før de tilfredsstilte sin egen appetitt, skulle de ha ofret fettet på Jehovas alter, men de forsynte seg selv først. Deres far og yppersteprest irettesatte dem tydeligvis ikke for dette, og Jehova sa derfor til Eli: «Du ærer dine sønner mer enn meg.» Da Eli var blitt meget gammel, ga han sine sønner en mild irettesettelse, men det var først da deres oppførsel var blitt enda mer avskyelig og skandaløs: «Han hørte om alt det hans sønner gjorde mot hele Israel, og at de lå hos de kvinner som gjorde tjeneste ved inngangen til sammenkomstens telt.» Elis sønner fortjente ifølge Guds lov å dø, men Eli anvendte ikke Jehovas tukt ved å fjerne sine ryggesløse sønner fra deres stilling. Jehova kunngjorde derfor at det skulle bli slutt på den innflytelsesrike stilling Elis hus hadde, og at begge hans sønner skulle dø på en dag. Eli traff fremdeles ikke noen disiplinære forføyninger mot sine sønner, men lot dem fortsette i deres stilling. Til slutt erklærte Jehova gjennom profeten Samuel: «Jeg har kunngjort ham at jeg vil dømme hans hus for alltid for den misgjernings skyld at han visste at hans sønner førte forbannelse over seg, men allikevel ikke holdt dem i age.» Eli hadde tydeligvis vært for ettergivende overfor sine barn eller hadde forkjælt dem helt fra de var ganske små, og da hans sønners synder ble kjent av alle, kom han i sin alderdom med en mild irettesettelse da han heller skulle ha truffet disiplinære forføyninger mot dem. Hverken i egenskap av far, yppersteprest eller dommer i Israel anvendte han Jehovas tukt, og for dette holdt Gud ham ansvarlig: «Aldri i evighet skal Elis ætts misgjerninger kunne sones.» — 1 Sam. 2: 12—3: 14.
15. Hva kan det at en kristen far i dag unnlater å anvende Jehovas tukt, føre til for ham, og hvordan betrakter derfor Gud dette?
15 Det er av så stor betydning i Jehova Guds øyne at foreldrene anvender hans tukt, at da den kristne apostel omtalte de kvalifikasjoner en mann måtte ha for å bli en tilsynsmann i menigheten, skrev han: «Derfor skal en tilsynsmann være . . . en som styrer sitt eget hus vel og har lydige barn med all sømmelighet — men hvis noen ikke vet å styre sitt eget hus, hvorledes kan han da ha omsorg for Guds menighet?» Gud betrakter det ikke som noe uvesentlig at en far forsømmer å oppdra sine barn i Jehovas tukt. — 1 Tim. 3: 2, 4, 5.
16. Hvilke gode resultater gir det å oppdra barna i samsvar med Jehovas vilje, slik det ble vist i en avismelding?
16 Når barna blir oppdratt i «Jehovas tukt og autoritative råd» med kunnskap om at både de selv og deres foreldre skal gjøre Gud regnskap, vil også de gode resultater vise seg. Da en avisskribent besøkte Jehovas vitners stevne med mottoet «Forente tilbedere» på Yankee stadion i 1961; la han merke til alle de unge menneskene som var til stede, og han skrev en artikkel som ble trykt på førstesiden i bladet Post for 2. august 1961, en avis som kommer ut i Queens County i New York. Der het det blant annet:
«Nå i våre dager da en ser så mye ungdomskriminalitet, så mange uoppdragne barn, så liten respekt blant de unge for de eldre og at det hvert år blir begått stadig flere forbrytelser av dem som er 20 år og yngre, vil en knapt tro sine egne øyne når en ser at en veldig organisasjon som består av hundretusenvis av familier, ikke har noen problemer i forbindelse med ungdomskriminalitet. Og en undres naturligvis på hva grunnen til det kan være. . . . Når det gjelder oppdragelsen av barna, rådfører Jehovas vitner seg med den samme boken som de vender seg til for å få råd angående ethvert annet problem i livet, nemlig Bibelen. . . . Jehovas vitner tror at den beste måten å bekjempe kriminaliteten på, er å forebygge den. Dere vil straks være enige i det når dere ser store grupper av unge vitner for Jehova som tar opp forkynnergjerningen i stedet for å gjøre ugagn, som vitner i stedet for å drive ørkesløse omkring, og som forkynner i stedet for å dra på tyvetokt. Dere vil forstå at de unge menneskene her på Yankee stadion ikke representerer ungdommer som én gang i året opplever en vekkelse, men ungdommer som hele året har en slik livsførsel. Verdensforholdene, som får noen unge mennesker til å bli slike som uten noe som helst formål søker spenning med en ’et, drikk og vær glad, for i morgen dør vi’-innstilling, skaper hos disse unge vitner en følelse av ansvar. De har en sikker forventning om noe bedre og et ønske om å dele det med sine medmennesker. De har et høyst virkelig mål i livet, og det er så betydningsfullt at det gir dem den følelsen av å være til nytte som den moderne ungdom i høy grad mangler.»
Gjør Guds vilje i den tiden som er igjen
17. a) Hva viser Bibelen angående det å måtte gjøre Gud regnskap når det gjelder den store masse av mennesker som nekter å leve i samsvar med Jehovas Ord? b) Hva vil enden bli for dem som er ulydige mot Gud, hvis de ikke forandrer seg?
17 Alle mennesker er naturligvis ikke innvigde tilbedere av Jehova Gud. Ikke desto mindre må de alle gjøre Gud regnskap. Hvis Guds sanne tilbedere må avlegge regnskap, hvordan vil det da gå med den store masse av mennesker som nekter å gjøre Guds vilje og fortsetter å gjøre folkeslagenes vilje? Apostelen Peter erklærer: «For det er nå tiden da dommen skal begynne med Guds hus; men begynner det med oss, hva blir da enden for dem som ikke vil tro Guds evangelium? Og blir den rettferdige vanskelig frelst, hvor skal det da bli av den ugudelige og synderen?» Med mindre de forandrer sin handlemåte, vil «enden for dem som ikke vil tro Guds evangelium», komme «når vår Herre Jesus åpenbares fra himmelen med sin makts engler, med luende ild, når han tar hevn over dem som ikke kjenner Gud, og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium, de som skal lide straff, en evig fortapelse [ødeleggelse, NW]». — 1 Pet. 4: 17, 18; 2 Tess. 1: 7—9.
18. Hva må en person slutte med hvis han ønsker å unngå den «straff» som Gud skal iverksette, og overfor hvem vil de ugudelige måtte gjøre regnskap?
18 Størsteparten av menneskene i vår tid hengir seg til en verdslig levemåte som er preget av løsslopne og tøylesløse handlinger, og hvis vi ønsker å unngå å lide den «straff» som skal komme over dem i Harmageddon, kan vi ikke tillate oss, enten vi er unge eller gamle, å bruke mer tid til å gjøre de ting apostelen Peter beskriver: «Det er nok at I i den framfarne livstid har gjort hedningenes [folkeslagenes, NW] vilje, idet I ferdedes i skamløshet, lyster, fyll, svir, drikk og skammelig avgudsdyrkelse; derfor undrer de seg når I ikke renner med dem ut i den samme strøm av ryggesløshet, og spotter eder; men de skal gjøre regnskap for ham som står ferdig til å dømme levende og døde.» De ugudelige og de som spotter dere fordi dere gjør Guds vilje, må derfor «gjøre regnskap» overfor Guds Dommer, Jesus Kristus, «som av Gud er bestemt til å være dommer over levende og døde». — 1 Pet. 4: 3—5; Ap. gj. 10: 42.
19. Hva bør en kristen mene angående den tiden som har gått, og hvorfor behøver han ikke å fortvile? Hva bør han imidlertid gjøre?
19 Det er nok, ja, mer enn nok, for de kristne at de har gjort folkeslagenes vilje i den tiden som har gått, men de kunne ikke noe for det ettersom de er blitt født i denne tingenes ordning og ikke kjente til Guds sannheter. Men når en lærer sannheten fra Bibelen å kjenne, er tiden inne til å gjøre en forandring, nemlig å omvende seg og leve i samsvar med Guds lover. Selv om en nok vil beklage at en tidligere brukte sin tid, kraft og styrke til å gjøre verdens vilje og leve et verdslig liv, behøver en ikke å fortvile, for det er ennå tid igjen, men ikke mye tid. Peter fortsetter med å si: «Alle tings ende er kommet nær.» Ettersom vi er klar over at det ikke er mye tid igjen for denne verden, ønsker vi å bruke den resterende tid på en forstandig måte ved å gi den til Jehova Gud for å gjøre hans vilje. — 1 Pet. 4: 7.
Dommen har allerede begynt
20, 21. a) Hvordan og ved hvilken anledning viste Jesus at domsarbeidet skulle være i gang i vår tid? b) På hvilket grunnlag blir mennesker av alle folkeslag nå dømt av Kongen, og hva lyder domsavsigelsen på for henholdsvis geitene og fårene?
20 Jehovas Dommer, Jesus Kristus, har nå begynt å dømme, og enten mennesker av alle folkeslag er klar over det eller ikke, blir de nå krevd til regnskap. Jesus fortalte med tanke på vår tid en lignelse om får og geiter etter at hans disipler hadde stilt ham følgende spørsmål: «Si oss: Når skal disse ting skje, og hva skal være tegnet på ditt nærvær og på avslutningen på tingenes ordning?» Jesus kom da med sin store profeti angående «avslutningen på tingenes ordning», og lignelsen om fårene og geitene utgjør profetiens avsluttende ord eller klimaks. — Matt. 24: 3, NW.
21 På hvilket grunnlag avgjør Kongen om folkeslagene er får-lignende eller geit-lignende? Jo, han gjør det på grunnlag av deres innstilling til det gode budskap om Guds opprettede rike som nå blir forkynt «over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og da skal enden komme». (Matt. 24: 14) At domsarbeidet skulle bli utført mens de verdslige nasjoner fremdeles er til, framgår tydelig av følgende ord av Jesus: «Når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, . . . [skal alle folkeslag] samles for hans åsyn, og han skal skille dem fra hverandre, liksom hyrden skiller fårene fra geitene.» (Matt. 25: 31, 32) De geit-lignende mennesker viser ikke vennlighet mot Kongens vitner på jorden. De geit-lignende motstanderne av Riket på Kongens venstre side blir krevd til regnskap, og dommen er: «Disse skal gå bort til evig avskjærelse.» De får-lignende forkjempere for Riket behandler imidlertid ikke bare Rikets vitner med vennlighet, men de tar også imot det gode budskap om Riket, forkynner om det og støtter helhjertet opp om Guds rike. Disse får-lignende menneskene på Kongens høyre side må også avlegge regnskap, og domsavsigelsen lyder: «Kom, dere som har min Fars velsignelse, arv det rike som er beredt for dere fra verdens grunnleggelse.» De arver evig liv på jorden under himlenes rike. — Matt. 25: 46, 34, NW.
22. Hvorfor påhviler det de sanne kristne et spesielt ansvar i dag?
22 Ettersom menneskenes liv er i fare, påhviler det de sanne tilbedere av Gud et spesielt ansvar. Hvordan det? Jo, det blir krevd av dem at de skal advare dem som gjør folkeslagenes vilje, og oppfordre dem til å vende om og gjøre Guds vilje ved å tjene hans rikes interesser. Det prinsipp som gjelder i denne forbindelse, er at hver den som ikke advarer den ugudelige, vil bli krevd til regnskap. — Esek. 3: 17, 18.
23. a) Hva bør alle som søker liv, nå gjøre i betraktning av den tiden som er igjen, og at dommen allerede har begynt? b) Hva bør vi ha klart for oss og hvilke velsignelser håper vi å få del i?
23 Hvorfor skulle en så utsette å gjøre Guds vilje nå da det er så kort tid igjen og dommen allerede har begynt? Dere barn, adlyd deres kristne foreldre. Dere foreldre, oppdra deres barn «i Jehovas tukt og autoritative råd». Dere som nettopp har lært Guds sannheter å kjenne, bruk den tiden som er igjen, på en forstandig måte, vend dere bort fra verdens levemåte og ta opp tjenesten for Gud. Dere som er Guds innvigde forkynnere, utfør en trofast tjeneste. Ettersom vi alle skal «stilles fram for Guds domstol, så la oss ha klart for oss at det ikke er overfor noe menneske, ikke engang overfor myndighetene i det landet vi bor, at vi i siste instans skal bli trukket til ansvar. «Vi skal jo alle stilles fram for Guds domstol. Så skal da hver av oss gjøre Gud regnskap for seg selv.» (Rom. 14: 10, 12) Måtte Jehovas Dommer «over levende og døde» kunne glede seg over å se at vi har gjort det som er blitt krevd av oss, og sammen med det evige livs gave gi oss nye oppgaver og privilegier etter Harmageddon.