Hva mente vismannen?
Hva kan du gjøre sammenlignet med en konge?
Kong Salomo gransket menneskenes livsforhold nøye. Han hadde tid, midler og innsikt nok til å foreta en grundig undersøkelse. Vi kan derfor ha stort gagn av å gjennomgå det Salomo kom fram til. Vi kan lese om det i Predikerens bok.
Vismannen gjør først oppmerksom på at det ville være nytteløst for andre å prøve å foreta en lignende undersøkelse: «Så ga jeg meg til å se på visdom og på dårskap og uforstand; for hva vil det menneske gjøre som kommer etter kongen? Det samme som andre har gjort for lenge siden.» (Pred. 2: 12) Ja, hva kan et vanlig menneske gjøre? Han har jo langt færre fordeler og midler enn en konge. Hvis et vanlig menneske skulle prøve å gjøre noe av det Salomo gjorde, ville han bare så vidt ha berørt overflaten og gjort det samme som det andre hadde gjort før ham. Han ville ikke finne ut noe nytt om hva som gjør livet virkelig tilfredsstillende.
Hva var det så Salomo kom til? Han sier videre: «Da så jeg at visdommen har samme fortrinn framfor dårskapen som lyset har framfor mørket.» (Pred. 2: 13) En som er i besittelse av visdom, er naturligvis i en langt gunstigere stilling enn en som ikke er det. Visdommen setter en i stand til å løse livets problemer og bruke sine evner og krefter på en mer formålstjenlig måte enn en som bare har svært begrenset innsikt. Det kan bli utrettet langt mer i lyset enn i fullstendig mørke.
Salomo skrev: «Den vise har øyne i sitt hode, men dåren vandrer i mørket.» (Pred. 2: 14) Den vise har øynene åpne. Han har dem i «sitt hode» i den forstand at de tjener hans intellekt. Han er derfor i stand til å gjennomføre det han setter seg fore. Han famler ikke omkring i et forgjeves forsøk på å nå et bestemt mål. Dåren derimot vandrer i mørket. Hans øyne er lukket og hjelper ham ikke til å finne den rette vei.
Men selv om visdommen har en rekke fortrinn framfor dårskapen, betyr ikke det at menneskelig visdom kan bringe sann lykke og varig tilfredshet. Det er det Salomo videre erkjenner: «Jeg skjønte også at det går den ene som den andre. Da sa jeg i mitt hjerte: Som det går dåren, så vil det også gå meg; hva skulle det da være til at jeg var så vis? Og jeg sa i mitt hjerte at også dette var tomhet. For minnet om den vise vil like så litt vare til evig tid som minnet om dåren; i de kommende dager vil jo alt sammen for lengst være glemt, og må ikke den vise dø like så vel som dåren?» (Pred. 2: 14—16) I forholdet til døden er det ikke noen fordel å være i besittelse av verdslig visdom. Alt det en har utrettet, blir gjort til intet. Med tiden blir den døde glemt av de levende, uansett hvor vis han har vært.
Men er det ikke et gode at en kan etterlate seg en arv til sine etterkommere som følge av at en har brukt sine midler på en forstandig måte? Dette er også noe en ikke kan være så sikker på. Salomo sier: «Da ble jeg lei av livet; for ondt var i mine øyne alt som skjer under solen; for alt sammen er tomhet og jag etter vind. Og jeg ble lei av alt mitt strev, som jeg hadde møyet meg med under solen, fordi jeg skulle etterlate det til den som kommer etter meg. Hvem vet om det blir en vis eller en dåre? Og enda skal han råde over alt det jeg har vunnet ved min møye og min visdom under solen; også det er tomhet. Da begynte jeg å bli fortvilt i mitt hjerte over alt det strev som jeg hadde møyet meg med under solen; for er det et menneske som har gjort sitt arbeid med visdom og kunnskap og dyktighet, så må han allikevel gi det fra seg til et menneske som ikke har hatt noen møye med det, som hans eiendom; også dette er tomhet og et stort onde.» — Pred. 2: 17—21.
En har virkelig ikke noen mulighet til å vite hvordan det vil gå med den arv en etterlater seg. Fordi arvingene ikke har arbeidet hardt for å få arven, verdsetter de kanskje ikke verdien av den og setter kanskje alt sammen over styr. Hvilken verdi vil da alt det harde arbeid ha som gikk med til å skaffe disse tingene? Enda verre er det hvis den som arbeidet hardt, hadde mange ubehageligheter og ergrelser og ikke engang fikk seg en god natts søvn på grunn av alle sine bekymringer. Salomo uttrykte det på denne måten: «For hva har mennesket for alt sitt strev og for sitt hjertes attrå, som han møyer seg med under solen? Alle hans dager er jo fulle av smerte, og all hans umak er bare gremmelse; selv om natten har hans hjerte ikke ro; også dette er tomhet.» — Pred. 2: 22, 23.
Hva kan du så gjøre i betraktning av dette? Salomo svarer: «Er det ikke et gode for mennesket at han kan ete og drikke og unne seg gode dager til gjengjeld for sitt strev? Men jeg så at også dette kommer fra Guds hånd; for hvem kunne ete og hvem nyte mer enn jeg?» (Pred. 2: 24, 25) Et menneske bør nyte fruktene av sitt arbeid mens han lever. Det er selvfølgelig bare naturlig at foreldre også tenker på sine barn. Den kristne apostelen Paulus skrev: «Barna er jo ikke skyldige å samle til foreldrene, men foreldrene til barna.» (2 Kor. 12: 14) Det betyr imidlertid ikke at foreldre skal gå så langt for å skaffe seg en mengde materielle eiendeler med tanke på sine barn at de ikke unner seg selv de aller nødvendigste ting, eller at de lever unødig spartansk. Foreldre bør huske at uansett hvor kjekke eller forstandige deres barn er, kan materielle eiendeler bli mistet, stjålet, misbrukt eller ødelagt. Det beste er derfor å glede seg over de gode tingene på en sunn måte mens en kan, i stedet for å gå til ytterligheter ved å samle ting til barna uten at en selv har noe gagn av disse eiendelene i sin egen levetid.