Tid — hva er det?

HVOR mange er klokken? Hvor ofte har du stilt det spørsmålet? Mens du leser denne siden, føler du kanskje trang til å ta en titt på armbåndsuret ditt eller se på klokken på veggen. Hvorfor det? Fordi vi mennesker er oss tiden svært bevisst, som om vi ikke kunne leve uten å ha en fornemmelse av den. — Salme 90: 12; Forkynneren 3: 11.

De fleste av oss blir styrt av klokken hver dag. Vi sover, står opp, spiser, arbeider og kobler av, og det er ikke alltid vi gjør dette når vi har lyst til det, men når klokken får oss til å gjøre det. Og merkelig nok kan det være at vi er mindre interessert i hva klokken egentlig er, enn i å få vite hvor mye tid vi har igjen før vi må gjøre et eller annet.

Alt levende ser ut til å ha en innebygd klokke. Mange planter og dyr har for eksempel presise, tidsbestemte innebygde mekanismer. Det er grunnen til at blomstene blomstrer i rett tid, og at fuglene begynner å trekke når de skal. Uten at vi er klar over det, frigjøres det kjemiske stoffer inne i oss, og funksjoner i kroppen vår reguleres av en biologisk klokke. Får ikke dette oss til å tenke på ordspråket som sier: «Alt har sin faste tid»? — Forkynneren 3: 1.

Hvordan ville du forklare hva tid er? Noen sier kanskje at tid er en måte å betrakte ting på, eller at det er avstanden mellom begivenheter. Hvis det aldri hendte noen ting, ville det derfor ikke finnes noen tid. Men å definere hva tid egentlig er, er like vanskelig og forvirrende som å forklare hva verdensrommet er. Visse sider ved tiden er imidlertid kjent.

Fakta om tiden

Vi vet hvordan tiden går — framover. Den går i en retning. Fortiden er forbi og vil aldri komme tilbake. De feil vi har begått, har satt sine spor, og det samme har de gode ting vi har gjort. Vi lever alltid i nuet og går framover mot framtiden, men vi kan aldri gå tilbake i tiden og gjøre om de feilene vi har begått. Det er derfor viktig at vi tar rette avgjørelser nå, slik at vi i framtiden ikke skal behøve å angre på det vi har gjort. — Ordspråkene 3: 1, 2.

Vi vet hvordan vi skal måle tiden. For lenge siden var folk fornøyd med å la solen, månen og stjernene avmerke tiden. For mange var det naturlig å begynne dagens arbeid når solen stod opp om morgenen, og å legge seg når den gikk ned om kvelden.

Etter hvert som samfunnet ble mer innviklet og ustabilt, ble menneskene mer opptatt av å måle tiden. På grunn av menneskenes genialitet ble den ene tidsmåleren etter den andre oppfunnet. Vi fikk soluret, «kjerteuret» (brenning av vokslys), timeglasset og det mekaniske uret, og i dag har vi fått atomuret. Alt dette måler den usynlige strømmen som kalles tid. Fordi folk er så opptatt av tiden, er det mange som har gått over fra det arbeidsorienterte samfunn til det tidsorienterte samfunn.

Men hvorfor virker det som om tiden raser av gårde ved en anledning, mens den tilsynelatende snegler seg av sted ved en annen anledning? Det er fordi tiden kan måles etter begivenheter. En periode uten noen virksomhet virker lengre enn en periode med virksomhet, og jo mer interessert vi er i noe vi gjør, jo fortere synes vi tiden går. Hvis vi kjeder oss mens vi holder på med noe, synes vi tiden går altfor sakte. Har du noen gang vært nødt til å sitte og vente på noen? Bruker vi en time på det, virker den uendelig lang — vi venter på en begivenhet. Men sett at du i løpet av den samme timen måtte utføre en rekke oppgaver, som det å tilberede et måltid for noen gjester som plutselig hadde meldt sin ankomst. (Du måtte kanskje skrelle poteter, sette steken i ovnen, koke grønnsaker, dekke bordet, i en fei tørke støv i hele huset og gjøre deg selv presentabel for selskap.) Da ville det virke som om den timen fløy av sted i uendelig stor fart, siden den var fylt med så mange begivenheter.

Det at vi har et begrep om fortid, nåtid og framtid, skiller oss ut fra dyrene. Dyrene lever stadig i nåtiden, men mens menneskene lever i nåtiden, kan de benytte seg av erfaringer de har gjort før, og på den måten ta hensyn til framtidige behov. Og etter hvert som årene går og livet gir oss flere erfaringer, virker det som om tiden går enda fortere. Burde vi ikke derfor, etter hvert som vi blir gamle og smertelig klar over vår egen dødelighet, tenke mer over livet og hvordan vi lever? — Salme 90: 10.

Det forfatteren Henry Austin Dobson sa om tiden, er virkelig sant:

«Time goes, you say? Ah no!

Alas, Time stays, we go.»

(«Tiden går. sier du? Å nei!

Tiden står dessverre; vi går.»)

Men må dette alltid være tilfelle? Ikke hvis vi virkelig vet hvilken tid vi lever i. Menneskene kan beregne tiden, lage sine teorier om tiden og måle tiden nøyaktig, men vet de hvilken tid de lever i sett fra Guds synspunkt? Hvor befinner vi oss i forhold til de begivenhetene som står på hans tidsskjema?