Alt har sin tid

«ALT har sin tid, og en tid er det satt for hvert foretagende under himmelen,» skrev den vise kong Salomo under den allmektige Guds inspirasjon. Og slik har det vært. «Å fødes har sin tid og å dø har sin tid, . . . å drepe har sin tid og å lege har sin tid; . . . å gråte har sin tid og å le har sin tid; å klage har sin tid og å danse har sin tid; . . . å elske har sin tid og å hate har sin tid; krig har sin tid og fred har sin tid.» — Pred. 3: 1—8.

I snart 6000 år har jorden gjenlydt av gråt og klage fordi hatefulle mennesker har ligget i krig med hverandre og har ødelagt og drept hverandre. Ja, å le og danse av glede og å elske og leve i fred med sine medmennesker har kommet i annen rekke. Skal det alltid være slik? Er det mulig at det til og med for Guds tjenere er en tid til å gråte og klage, til å hate og til å føre krig, til å drepe og til å dø?

Fra først av var det ikke Guds vilje at menneskene skulle dø eller noensinne oppleve krig og ødeleggelse. Det var hans opprinnelige hensikt at mennesket skulle leve evig i fullkommen fred og aldri oppleve en tid med gråt. Det første menneskepars opprør mot Guds herredømme betydde imidlertid at de vendte seg bort fra Gud. Synd og død ble resultatet, og krig, mord og hat hører derfor til dagens orden. Guds tjenere lever midt i denne onde verden som er fiendtlig innstilt overfor Gud, og de får derfor erfare at Salomos ord i Predikeren også gjelder dem.

Men hvordan kan dette være tilfelle? Skulle ikke Guds tjenere le og danse i stedet for å gråte? Når ville de føre krig mot hverandre og drepe eller hate hverandre?

Salomo sa: «Bedre er gremmelse enn latter; for mens ansiktet er sørgmodig, er hjertet vel til mote.» Han som er større enn Salomo, Jesus, sa: «Salige er I som nå gråter; for I skal le.» Og videre: «Ve eder, I som nå ler! for I skal sørge og gråte.» I denne farlige, onde tiden er menneskene omgitt av ulykker og store farer. Uforstandige mennesker som lever et tøylesløst liv, ler det hele bort som om det var en normal tilstand, men forstandige mennesker gleder seg ikke. De sukker og jamrer over alle de vederstyggelige ting som skjer. De finner ingen grunn til glede i denne verden, men gleder seg bare i Gud og hans rettferdige, nye verden. — Pred. 7: 3; Luk. 6: 21, 25; Esek. 9: 4.

Guds tjenere er ikke ukjent med å føre krig og å drepe. De har funnet at det har sin tid. Abraham førte krig mot onde overfallsmenn for å befri sin nevø Lot som var blitt tatt til fange. David, som Gud elsket, var en stor kriger, han ’slo sine titusener’. I motsetning til Guds tjenere i fortiden kjemper de kristne «ikke på kjødelig vis», men fører en åndelig kamp idet de «omstyrter tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud». — 1 Mos. 14: 14—16; 1 Sam. 18: 7; 2 Kor. 10: 3—5.

Jesus formante sine etterfølgere til å elske sine fiender, men Guds Ord sier også at man skal ’hate det onde’. Når et menneske fortsetter å handle ondt etter å ha fått kjennskap til hva som er rett, når ondskapen er blitt så rotfestet at den er en uatskillelig del av vedkommendes vesen, da må en kristen, hvis han skal hate det onde, hate et slikt menneske. Noe som viser at Jesus ikke mente at vi skulle elske Jehovas forherdede fiender, er den innstilling David ga uttrykk for, og som hadde Guds godkjennelse: «Skulle jeg ikke hate dem som hater deg, [Jehova], og avsky dem som reiser seg imot deg? Jeg hater dem med et fullkomment hat; de er mine fiender.» — Matt. 5: 44; Amos 5: 15; Sl. 139: 21, 22.

Guds tjenere ser fram til å oppnå evig liv. Det kan likevel være slik at å dø kan ha sin tid, også for en kristen. For dem som skal arve himmelsk liv og være konger og prester sammen med Jesus Kristus, er døden uunngåelig — den har sin tid. For å oppnå den himmelske belønning er det nødvendig for dem å dø. Selv om mange kristne i dag har håp om å få overleve avslutningen på denne onde tingenes ordning og komme inn i Guds nye verden uten å dø, kan det likevel komme en tid da de må dø. Når en Guds tjener står overfor valget mellom å måtte dø fordi han trofast velger å adlyde Guds lov, eller å gå på akkord for å oppnå en midlertidig forlengelse av livet, da vil han være trofast inntil døden. Ved en slik anledning har døden sin tid for ham. — Matt. 16: 25.

Denne onde verden har vist seg å være arnestedet for hat, krig, mord, død, gråt og sorg. Så lenge denne gamle verden består, vil det være tider da også Guds tjenere vil bli utsatt for sorg og lidelse. Guds Ord gir oss imidlertid det gledelige løfte at «verden forgår og dens lyst». De som gjør Guds vilje, vil overleve denne verdens ende og komme inn i Guds nye verden, hvor «han skal tørke bort hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke være mer, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mer; for de første ting er veket bort». Guds løfte er at han skal gjøre «ende på krigene over hele jorden», og at «det skal være megen fred, inntil månen ikke er mer». — 1 Joh. 2: 17; Åpb. 21: 4; Sl. 46: 10; 72: 7.

I Guds nye verden er tiden inne til å glede seg over disse Jehovas velsignelser. Jorden vil da være et sted som er fylt med latter og kjærlighet, et sted hvor syke som er blitt helbredet, vil danse, og hvor freden skal være uten ende. Menneskene vil aldri mer føre krig og drepe eller hate hverandre, og ingen vil gråte. — Ordspr. 10: 22.

For alle som ønsker å leve i den nye verden, er tiden nå inne til å søke kunnskap om hva Jehova krever av dem, og til å leve i samsvar med disse kravene. Bare på den måten kan man være sikker på å oppnå en plass i Guds nye verden og glede seg over å ha «liv inntil evig tid». — Sl. 133: 3.