Hva mente vismannen?
Gud gir til den rettferdige og til den onde
Om det Gud gir til den rettferdige og til den onde, sier Predikeren 2: 26: «For det menneske som tekkes ham, gir han visdom og kunnskap og glede; men synderen gir han den umak å sanke og samle for å gi til den som tekkes Gud.»
Fordi den gode følger de retningslinjer Skaperen har trukket opp, blir han vis og kunnskapsrik. Han blir i stand til å bruke sine evner og det han har, i harmoni med visdom og kunnskap, og dette bidrar til å gjøre ham glad og tilfreds. Hadde det ikke vært for hans forhold til Gud, ville han ikke ha hatt denne sanne visdom, kunnskap og glede. Derfor er det helt riktig å si at Jehova Gud har gitt ham «visdom og kunnskap og glede».
Den onde eller synderen derimot ignorerer Guds råd. Den Høyeste lar ham bare gå videre med sine selviske planer og så ta følgene av sin handlemåte. Synderen strever og gjør seg umak i sine forsøk på å samle seg eiendeler. Men han oppnår aldri tilfredshet, for han mangler visdom og kunnskap og får derfor ingen glede av sitt arbeid. Han går glipp av den lykke det bringer å bruke det man har, for å hjelpe dem som er i nød. (Ap. gj. 20: 35) Det kan også være at han når sine mål ved å bruke ulovlige midler, og at han med tiden blir et offer for sitt eget renkespill. Til slutt vil kanskje alt han har samlet seg, falle i hendene på den gode. Det var slik det gikk med kana’anittene. De var moralsk fordervet, men hadde likevel framgang i mange år. Men så gikk det akkurat som Jehova Gud hadde erklært: deres vingårder, oljetrær og hus og andre eiendommer ble overtatt av israelittene. — 5 Mos. 6: 10, 11.
«Alt har sin tid»
Kong Salomo pekte på at alt på jorden er underlagt visse kretsløp og forandringer. På samme vis som tiden kommer da en gravid kvinne skal føde sitt barn, så kommer også til slutt tiden da alderdom eller sykdom gjør slutt på livet. På lignende måte er det også ’en tid til å plante og til å rykke opp med rot, til å drepe og til å lege, til å rive ned og til å bygge opp, til å gråte og til å le, til å tie og til å tale, til å elske og til å hate, til krig og til fred’. — Pred. 3: 11.
Tiden for slike ting kommer ofte på grunn av omstendigheter som ligger utenfor menneskers kontroll. Det er derfor Salomo stiller følgende spørsmål like etter at han har omtalt disse tingene: «Hva vinning har den som gjør noe, av det strev han har med det?» (Pred. 3: 9) Ja, når man tenker over at store hendelser i livet inntreffer uten at man har noen kontroll over det, hvor klokt er det da å prøve å sikre seg lykke utelukkende gjennom hardt arbeid? Det er så mye som er usikkert her i livet, og hvis man utelukkende setter seg materielle mål, kan derfor alt ens strev og slit bli gjort til intet på et øyeblikk. — Matt. 6: 27.
Salomo fortsetter: «Jeg så den plage [beskjeftigelse, NW] som Gud har gitt menneskenes barn å plage seg med.» (Pred. 3: 10) Han kunne si om seg selv at han hadde ’sett’ det, for han hadde selv foretatt en grundig undersøkelse av det menneskene strever med. Hvilken slutning trakk så Salomo, på basis av sine skarpe iakttagelser, om den ramme mennesket må utfolde all sin virksomhet innenfor? Vi leser: «Alt har han [Gud] gjort skjønt i sin tid.» — Pred. 3: 11.
I harmoni med dette skrev Salomo i Predikeren 7: 29: «Se, dette er det eneste jeg har funnet ut, at Gud skapte mennesket som det skulle være.» Ja, Gud skapte det første menneske fullkomment og på en passende tid i sitt skapelsesprogram. Til dette menneske, mannen Adam, ga Gud en hustru, Eva, som var den fullendte kvinnelige skjønnhet, langt vakrere enn Jobs tre viden omtalte døtre. (Job 42: 15) Da Adam og Eva ble ført sammen i ekteskap i det skjønne Eden, endte Guds sjette skapelsesdag, og da så Gud «på alt det han hadde gjort, og se, det var såre godt». — 1 Mos. 1: 31.
I Edens paradis gjorde Gud menneskehetens jordiske foreldre kjent med muligheten til å få leve lykkelig i fullkommenhet i all evighet. Han ga dem håp om en evig framtid på betingelse av at de fortsatte å vise ubrytelig lydighet mot ham. På den måten ’la han evigheten i deres hjerte’. (Pred. 3: 11; 1 Mos. 2: 16 til 3: 3) Da det første menneskepar på Satan Djevelens tilskyndelse begynte å ’søke mange kunster’ eller legge egne planer, i ulydighet mot Skaperen, gjorde Gud i et avgjørende øyeblikk også noe som var «skjønt»: Han kom med sitt løfte om å frambringe en ætt som skulle knuse hodet på den store Slange, til opphøyelse av Gud og til velsignelse for hele menneskeheten. (1 Mos. 3: 15) Denne dyrebare ætt skulle framstå en gang i en ubestemt framtid, i «evigheten». Menn og kvinner som viste tro på Guds løfte, så derfor fra da av med forventning framover, mot den tid da den lovte ætt skulle komme og de kunne bli velsignet ved hjelp av den. Gud ga dem på den måten et enestående framtidshåp, uansett hvor langt inn i framtiden ættens komme lå.
Etter at Gud hadde bevart Noah og hans familie gjennom den verdensomfattende vannflommen, ga han menneskeheten håp om en rettferdig framtid og knyttet en skjønn regnbue til sin pakt. Gud hadde faste tider for de tiltak han deretter traff i harmoni med sin hensikt. Han inngikk i sin kjærlighet en pakt med Abraham om at alle jordens slekter og folk skulle velsignes gjennom hans ætt. Løftet i Eden og Guds kvinnes ætt ble på den måten bekreftet.
Til rette tid i ættelinjen fra Abraham til den lovte ætt framsto David, konge over Israel i Jerusalem. Gud gjorde igjen noe «skjønt» da han opprettet en pakt om et evig kongedømme med den trofaste David. I og med at kongedømmet skulle komme i Davids slektslinje, hadde Gud ytterligere innsnevret den slekt som den lovte Ætt skulle komme fra. Det var også Gud som utvalgte Davids unge sønn Salomo til hans etterfølger, og det ble han som bygde Jehovas tempel i Jerusalem. Under hans fredelige herredømme ’bodde Juda og Israel trygt, hver mann under sitt vintre og under sitt fikentre, fra Dan like til Be’erseba’. (1 Kong. 4: 25) Med god grunn kunne Salomo skrive: «Se, dette er det jeg har funnet godt og skjønt: å ete og drikke og å gjøre seg til gode til gjengjeld for alt det strev som en møyer seg med under solen alle de levedager som Gud gir ham; for det er det gode som blir ham til del.» — Pred. 5: 17.
Når vi tenker over alt det ’skjønne’ Gud har gjort til passende tid, forstår vi hvor sant det er, som Salomo også sier om Jehova Gud: «Også evigheten har han lagt i deres [menneskenes barns] hjerte, men således at mennesket ikke til fulle kan forstå det verk Gud har gjort, fra begynnelsen til enden.» (Pred. 3: 11) Da tiden var inne til det, sendte Gud den større Salomo, den fremste av den lovte Ætt, Jesus Kristus. Gud brukte også denne Messias til å legge «evigheten» i menneskenes hjerte. Denne Guds Sønn kunngjorde det messianske rike, som skal være herligere enn Salomos rike, da de lydige av menneskenes barn vil kunne oppnå evig liv. Dette rike vil være noe av det skjønneste Gud har gjort. Evig liv vil ikke bli en kjedelig tredemølle, for dette rike vil åpne veien inn til tidsaldere uten ende, da den gjenløste menneskehet vil granske det verk og de gjerninger Gud videre vil gjøre, men uten noensinne å komme til enden på det hele. Men vi kan være sikre på at hver eneste en av disse gjerninger, som ennå ikke er åpenbart, vil være ’skjønne i sin tid’. For en storslagen framtid det er som ligger foran menneskeheten!
Gled deg over det Gud gir
Hvilken vei er det da tilrådelig å følge? Salomo anbefaler at man sørger for å skaffe seg sunne interesser og innser hvilket gode hardt arbeid er, i stedet for å prøve å forandre på det Gud har gitt oss å glede oss over. Vi leser videre: «Jeg skjønte at de intet annet gode har enn å glede seg og å gjøre seg til gode i livet; men når et menneske, hvem det så er, får ete og drikke og unne seg gode dager til gjengjeld for alt sitt strev, så er også det en Guds gave. Jeg skjønte at alt hva Gud gjør, det varer evig; intet kan legges til og intet kan tas fra. Så har Gud gjort det, for at vi skal frykte ham.» — Pred. 3: 12—14; 5: 17.
Det som skjer oss mennesker, fødsel og død innbefattet, finner sted innenfor en ramme som ikke kan endres av mennesker. Så lenge det tjener Guds hensikt, vil alt dette fortsette å skje. Det er derfor øyensynlig med tanke på at det er satt en tid «for hvert foretagende under himmelen», at Salomo sier: «Jeg skjønte at alt hva Gud gjør, det varer evig [til ubestemt tid, NW].» (Pred. 3: 14) Menneskene kan simpelthen ikke gjøre noe med den tingenes tilstand som rår på jorden, enten den nå er en følge av Guds tillatelse eller av hans ledelse. Den mektige kong Nebukadnesar ble for eksempel tvunget til å innrømme: «Alle de som bor på jorden, er som intet å akte, og han gjør med himmelens hær og med dem som bor på jorden, hva han vil, og det er ingen som kan hindre ham og si til ham: Hva gjør du?» (Dan. 4: 35) Ingen forsøk på å legge noe til eller trekke noe fra vil lykkes — det vanlige livsmønster på jorden fortsetter på grunnlag av Guds tillatelse og hensikt. At det fulle omfang av Guds verk på dette område ikke kan forstås av mennesker, bør fylle menneskeheten med ærefrykt.
Samtidig har menneskehetens historie vist at det her på jorden er et stadig kretsløp som preges av fødsel og død, krig og fred, latter og gråt og så videre. Disse kretsløp knytter fortid, nåtid og framtid sammen. Derfor kunne Salomo si: «Hva der er, det var allerede før, og hva der skal bli, det har også vært før.» Hans neste ord er imidlertid ikke så lette å forstå: «Gud søker fram igjen det forgagne [fortsetter å søke det som blir forfulgt, NW].» (Pred. 3: 15) Dette kan sikte til at de rettferdige ofte blir forfulgt av de onde. Gud ’søker’ det gode for sine tjenere, og siden han har full kontroll over fortid, nåtid og framtid, kan han la de onde forfølgernes urette gjerninger komme over deres eget hode, slik at de rettferdige får sin rett. Eller det kan bety at Gud gjennomfører sin gode hensikt selv om de faste kretsløp stadig går sin gang og det ikke ser ut til å være noe nytt. Selv om altså mennesker kan være maktesløse når det gjelder å ha kontroll over visse forhold, så kan den Høyeste alltid påvirke begivenhetenes gang, slik at det hele blir til gagn for hans lydige tjenere.
Dette er en trøst, for i denne ufullkomne verden kan man ikke vente at mennesker skal opptre rettferdig i enhver sak. Salomo ga en god beskrivelse av situasjonen da han sa: «Fremdeles så jeg under solen at på dommersetet, der satt gudløsheten, og hvor rettferdighet skulle rå, der rådde gudløshet.» (Pred. 3: 16) Man har rett til å vente at en domstol skal opptre med rettferdighet. Men i stedet kan det være bestikkelser og partiskhet som rår, slik at det blir umulig for mange mennesker å få en rettferdig behandling. Hvordan kan det rettes på alle slike urettferdigheter? Salomo svarer: «Gud skal dømme den rettferdige så vel som den gudløse; for hos ham er det fastsatt en tid for hvert foretagende og for alt hva som gjøres.» (Pred. 3: 17) I stedet for å bli forstyrret over det som skjer i verden, venter derfor den forstandige tålmodig på Gud, som vil gå til aksjon til sin fastsatte tid og til varig gagn for sitt trofaste folk. — 1 Sam. 26: 7—10; Sl. 37: 12, 13.