Hva er det bibelske syn?

Finnes det et brennende helvete?

LÆREN om pine etter døden blir forfektet av de største religionssamfunnene i kristenheten og også av hinduene, buddhistene og muhammedanerne. Er du tilsluttet et av disse religionssamfunnene?

Ifølge katolikkene «vil den syndige sjel umiddelbart etter døden bli hjemsøkt av» helvetes pinsler. (The Catholic Encyclopedia for School and Home) Augustana, de lutherske kirkers viktigste bekjennelsesskrift, sier at «de ugudelige mennesker og djevlene skal han [Kristus] fordømme til å pines uten ende». Er det det du har lært? Visste du at buddhistene tror at det finnes både varme og kalde helveter? Ifølge deres lære blir de som kommer til et av de varme helvetene, skåret i stykker og så brakt tilbake til livet bare for å få den samme straffen. Om den muhammedanske oppfatning angående hva som skjer i helvete, leser vi: «De skal leve ’i hete luftstrømmer og kokende vann og en skygge av beksvart røyk’. De ’skal stekes på en brennende ild, skal få drikke fra en kokende kilde! ingen føde skal de få, bortsett fra den motbydelige torn, som ikke vil fete dem og ikke hjelpe mot sulten’. De skal bli der i uminnelige tider. De skal hverken smake eller drikke noe kaldt.» — Encyclopædia of Religion and Ethics.

Læren om helvete er basert på den oppfatning at noe, en «sjel», fortsetter å leve etter at kroppen er død. Alt etter hva slags liv et menneske har levd, kommer så sjelen til et sted med velsignelse eller et sted med pine, mener en.

Det har vært hevdet at truselen om helvete får folk til å avholde seg fra å begå forbrytelser. M’Clintock og Strongs Cyclopædia sier (idet Knapps Christian Theology blir sitert): «Å true med en virkelig straff har langt større virkning både på de kultiverte og de ukultiverte når det gjelder å avholde dem fra å begå forbrytelser, enn å forkynne og få folk til å vente bare de naturlige følger av synd, hvor forferdelige de enn måtte være.»

Men har læren om helvete avholdt folk fra å begå forbrytelser? Historien viser at de ivrigste talsmenn for helveteslæren har vært blant dem som har begått noen av de verste forbrytelser mot menneskeheten. Det var for eksempel menn som trodde på helveteslæren, som sto bak inkvisisjonens og korstogenes tortur og grusomheter. Og troen på helvete avholdt på ingen måte folk fra å begå de verste ugjerninger under de to verdenskrigene.

Hva så med grunnlaget for troen på evig pine i helvete? Ingen kan framholde vitenskapelige eller andre beviser for at en «sjel» lever videre når legemet dør. Det en selv kan se når døden inntreffer, bekrefter Bibelens ord: «Det går menneskenes barn som det går dyrene; . . . som den ene dør, så dør den andre, og én livsånde har de alle; . . . De farer alle til ett sted; de er alle blitt til av støvet, og de vender alle tilbake til støvet.» — Pred. 3: 19, 20.

Den oppfatning at «sjelen» lever videre etter døden, er således et spørsmål om «tro». Men har denne tro et sikkert grunnlag?

Hvis mennesket har en usynlig, udødelig sjel som lever videre etter legemets død, kan mennesket bare ha kjennskap til sjelens eksistens ved hjelp av en guddommelig åpenbaring. De som godtar Bibelen som Guds åpenbaring til menneskene, burde derfor kunne vise at de har støtte for sin tro i den, ikke sant? Kan så de som tror på menneskesjelens udødelighet, gjøre det? Undersøk kjensgjerningene og se etter i din egen bibel.

Ordene «udødelig» og «udødelighet» blir aldri brukt i forbindelse med menneskesjelen i Bibelen. Men vi leser: «Den sjel, som synder, den skal dø.» — Esek. 18: 4, eldre norsk overs.

Med hensyn til Bibelens bruk av ordet «sjel» sier New Catholic Encyclopedia: «Begrepet menneskesjelen er ikke det samme i Det gamle testamente som i den greske og den moderne filosofi. . . . Sjelen i Det gamle testamente er ikke en del av mennesket, men hele mennesket — mennesket som et levende vesen. I Det nye testamente betegner ordet likeledes menneskelivet: livet til et individuelt, bevisst vesen.»

Mennesket er underlagt døden og har ikke en udødelig sjel, men er en sjel. Bibelen sier: «Det første menneske, Adam, ble til en levende sjel.» (1 Kor. 15: 45) Det finnes altså ikke noen «sjel» som lever videre etter at kroppen er død, og det er følgelig ingenting som kan pines etter døden. Men hva kan en så si om ordet «helvete»?

Noen bibeloversettelser gjengir det hebraiske ordet «sheol» og det greske ordet «hades» med «helvete», mens den norske bibeloversettelsen gjengir disse ordene med «dødsriket». Et glossar til en fransk utgave som er basert på Louis Segonds oversettelse, revisjon av 1910, sier under «De dødes oppholdssted»: «Dette uttrykket er en oversettelse av det greske ordet hades, som tilsvarer det hebraiske sheol. Det er det sted hvor de døde befinner seg mellom sin død og sin oppstandelse (Luk. 16: 23; Ap. gj. 2: 27, 31; Åpb. 20: 13, 14). Visse oversettelser har feilaktig gjengitt dette ordet med helvete.»

Det som sies om hades og sheol i Bibelen, kan følgelig ikke brukes til støtte for at det finnes et sted hvor de døde pines. Det som sies om «Gehenna», som i vår bibeloversettelse blir gjengitt med «helvete», kan heller ikke brukes som bevis for at de døde har en bevisst tilværelse og pines. Bibelen sier ikke at Gud vil pine dem som blir kastet i Gehenna, men at han «kan ødelegge både sjel og legeme i helvete [gresk: Gehenna]». (Matt. 10: 28) Ild var det mest virkningsfulle ødeleggelsesmiddel i bibelsk tid, og Gehennas «ild» er derfor et passende symbol på fullstendig ødeleggelse.

Når det gjelder «ildsjøen», som er omtalt i Åpenbaringen 20, blir det i vers 14 vist at denne «sjøen» ikke er en bokstavelig sjø, men at den symboliserer «den annen død». Alle som får erfare «den annen død», vil fortsette å være i dens grep «i all evighet». (Åpb. 20: 10) Legg merke til at vers 14 sier at «døden og dødsriket» selv blir «kastet i ildsjøen». Det er tydelig at døden og dødsriket ikke er bevisste, men at begge deler kan ødelegges, og ilden symboliserer ødeleggelse.

Vi ser således at læren om et brennende helvete ikke er basert på Bibelen. Den er bare et utslag av at menneskene ikke har villet godta det faktum at døden gjør ende på all bevisst tilværelse. Denne læren har framstilt Gud som en grusom Gud, og den har skjult hva han ønsker å gjøre for dem som han godkjenner. Jehova Gud ønsker ikke at noen skal tjene ham av frykt for en forferdelig straff, men av kjærlighet til ham. (Jer 9: 24; Sl. 97: 10; 119: 104, 128, 163; 1 Joh. 4: 8—12) Kjærlighet vil i langt høyere grad enn frykten for straff få folk til å avholde seg fra å gjøre det som er galt. (Rom. 13: 8—10) Jehova Gud holder muligheten til å vinne evig liv fram for dem som ønsker å behage ham. Millioner av mennesker vil få mulighet til å benytte seg av denne anledningen ved at de blir oppreist fra de døde. — Joh. 5: 28, 29; 17: 3.