Forsamlerens uttalelser om nytteløse og verdifulle gjerninger

«Frykt Gud og hold hans bud! Det er hva hvert menneske bør gjøre.» — Pred. 12: 13.

 1. Hvilke to grupper er blitt forsamlet siden slutten av den første verdenskrig, og hvem forestår samlingsarbeidet i hvert enkelt tilfelle?

ETTERAT den første verdenskrig sluttet i året 1918, er alle nasjonenes politiske herskere og stridskrefter etter hvert blitt samlet sammen eller forsamlet på «det sted som på hebraisk heter Harmageddon». (Åpb. 16: 14, 16; Esek. 38: 7, 13) Det har også foregått en stor, verdensomfattende innsamling av fredselskende menn og kvinner, og de er kalt sammen til et sted med virkelig sikkerhet. Disse menneskene utgjør allerede en forsamling eller menighet som er utbredt over hele jorden, men likevel øker deres antall fra dag til dag ved at mange andre blir samlet til dem. I denne vanskelige tiden etter den første verdenskrig har de sett flere og flere beviser for at denne verden eller tingenes ordning ikke har noen framtid, men kommer til å forgå i den universelle Harmageddon-strid. De forstår at menneskenes bestrebelser for å støtte opp om denne gamle verden, er fåfenge, og nytteløse. De ønsker ikke lenger å kaste bort livet sitt på jag etter vind. De vil heretter bruke sitt liv til verdifulle gjerninger som gir glede og tilfredshet nå, og som fører til resultater som er så gode at de ikke vil bli utslettet i Harmageddon, men fortsette i den kommende nye, rettferdige verden. Alle som gjør verdifulle gjerninger, blir samlet sammen under en makt som er helt annerledes enn den makt som virker på denne verden. Herskerne og deres stridskrefter blir samlet til Harmageddon under innflytelse av demonene som står under Satan Djevelens ledelse. De menn og kvinner som gjør slike gjerninger som er i harmoni med den rettferdige, fredelige nye verden, blir samlet sammen av en vis, gudfryktig forsamler som lærer dem opp og veileder dem i å gjøre verdifulle gjerninger.

 2. Hvordan tilkjennegir forsamleren hvem han er, og hvorfor er det på sin plass at han bruker et hunkjønnsord om seg selv?

² Hvem er denne forsamler? Det er mulig å bli kjent med hvem han er. Han ble for lenge siden forbilledlig framstilt ved den viseste hersker i fortiden, kong Salomo, som regjerte i Jerusalem i førti år. Tusen år før den kristne tidsregning skrev kong Salomo en bok som bærer preg av overmenneskelig visdom, den såkalte Predikerens bok, og i åpningsordene i denne boken omtaler han seg selv som en forsamler, en som samler mennesker sammen: «Ord av forsamleren, sønn av David, kongen i Jerusalem. ’Den største tomhet!’ har forsamleren sagt, ’den største tomhet! Alt er tomhet!’ Det falt seg slik at jeg, forsamleren, var konge over Israel i Jerusalem.» (Pred. 1: 1, 2, 12, NW) Ja, på det språk kong Salomo benyttet da han skrev denne boken, har den fått navnet Qo^.hel’eth, som betyr «forsamler». Det stemmer at ordet Qo^.hel’eth står i hunkjønn på hebraisk, men det gjør også det hebraiske ordet for «visdom», og likevel ble kong Salomo på grunn av sin gudsgivne visdom benyttet som et symbol på visdom, som om han skulle vært den personifiserte visdom. Den kong Salomo var et bilde på så lenge han hadde sin visdom i behold, er dessuten i enda høyere grad eksponent for himmelsk visdom. — Ordspr. 8: 12, 22—31.

 3. Hvordan var kong Salomo en forsamler, og hva var målet for hans samlingsarbeid?

³ Men hvordan var kong Salomo en forsamler, og hva var målet for hans samlingsarbeid? Han forsamlet mennesker, både sitt eget folk, sine egne undersåtter, og andre vennligsinnede og velvillige mennesker. Han samlet dem alle om tilbedelsen av fredens og lykkens Gud, Jehova. I sju og et halvt år var Salomo opptatt med å bygge et praktfullt tempel for Jehovas navn i Jerusalem; og det ble fullført i det ellevte år av hans regjering. Da dette tilbedelsens tempel skulle innvies, kalte kong Salomo sammen alle de menneskene som var spesielt interessert i det. Beretningen om dette lyder slik: «Da kalte kong Salomo Israels eldste og alle stammehøvdingene, overhodene for Israels barns familier, sammen til seg i Jerusalem for å føre [Jehovas] pakts-ark opp fra Davids stad, det er Sion. Prestene bar [Jehovas] paktsark inn på dens plass i husets kor, i det Aller-helligste, under kjerubenes vinger.» (1 Kong. 8: 1, 6; 2 Krøn. 5: 2, 7) Således forsamlet Salomo sine undersåtter omkring det nybygde Jehovas tempel, og han fikk derved i gang deres tilbedelse av Gud på det sted Han hadde knyttet sitt navn til.

 4. Hvorfor kalte han seg Qo·hel’eth i sin bok, og hva blir vi i dag hjulpet til hvis vi studerer hans bok?

⁴ Som sitt folks forsamler handlet Salomo til deres beste og ledet dem i tilbedelsen av den Gud de hadde inngått en nasjonal pakt med, en høytidelig overenskomst om å elske, tilbe og tjene ham. Da han senere skrev Predikerens bok, omtalte han seg selv som Qo^.hel’eth eller «forsamleren». Dette gjorde han ikke bare fordi han allerede hadde samlet sitt folk og deres velvillige medarbeidere i forbindelse med innvielsen av det nye templet, men også fordi han ved hjelp av denne boken søkte å samle sitt folk og redde dem vekk fra denne verdens nytteløse og ufruktbare gjerninger og over til gjerninger som var verdige den Gud de var innvigd til som et folk. Formålet med den boken som fikk navnet Qo^.hel’eth, var å hindre Guds folk i å komme på avveier, eller å hente tilbake dem som allerede hadde begynt å komme på avveier og hengi seg til denne verdens materialistiske streben. Dette framgår av det siste kapitel i denne boken, der han sier: «’Den største tomhet!’ sa forsamleren, ’alt er tomhet!’ Og i tillegg til at forsamleren var blitt vis, lærte han også til stadighet folket kunnskap, og han grunnet og gransket omhyggelig så han kunne ordne mange ordspråk. Forsamleren søkte å finne de liflige ord og skrive hva rett er, sannhets ord.» (Pred. 12: 8—10, NW) Hvis vi studerer Qo^.hel’eth-boken og dens ordspråk som er skrevet med velvalgte ord og inneholder sanne og rette uttalelser, blir også vi hjulpet til å komme nærmere Jehova Gud og til å få en dypere verdsettelse av den dyrebare tjenesten for ham.

 5. Hva har vi som er enda viktigere enn Qo·hel’eth-boken, og hvorfor er det så viktig å gi akt nå?

⁵ I vår tid har vi imidlertid ikke bare Qo^.hel’eth-boken, som feilaktig blir kalt Predikerens bok; men vi har også en større forsamler enn kong Salomo. Det var meget viktig å høre på Jesus Kristus da han var på jorden, for, som han sa: «Dronningen fra Syden skal stå opp på dommens dag sammen med denne slekt og fordømme den; for hun kom fra jordens ytterste ende for å høre Salomos visdom, og se, her er mer enn Salomo.» (Matt. 12: 42) Det er enda viktigere å høre på Jesus Kristus nå i vår tid da han er i himmelen og sitter og hersker ved sin himmelske Fars, Jehova Guds, høyre hånd. Vi tilhører den generasjon av mennesker som lever i «endens tid» for denne gamle verden. De synlige kjennetegn på at hans herredømme har begynt, er blitt tydeligere og tydeligere for hver dag siden 1914. Vi lever i en domsperiode, og de som blir dømt, er ikke bare de hellige som utgjør den menighet som kongen Jesus Kristus er hode for, men også denne verdens nasjoner som blir forsamlet på Harmageddons slagmark.

 6. Hvordan kan vi vite hvorvidt dronningen av Saba er bedre enn vi er, og hvem var hun spesielt et forbilde på?

⁶ Dronningen av Saba fra Syden vil ved sitt eksempel på trofasthet dømme oss i dag hvis vi ikke verdsetter den større Salomo i himmelen og kommer til ham for å lære om hans visdom og hans gudfryktige gjerninger. Hun, en ikke-jøde, var bedre enn de fleste av jødene på Jesu tid fordi hun verdsatte Salomo så høyt. Er hun bedre enn vi er i dag? Ja, hvis vi ikke verdsetter ham som nå er nærværende, og som er langt større enn kong Salomo, da er hun det. Forsamleren Jesus Kristus samler i dag sammen en stor skare mennesker av god vilje, som dronningen av Saba var et forbilde på, og han er den kongelige hyrde for disse «andre får». Dette har han holdt på med etterat han samlet sammen levningen av den «lille hjord», den menighet som består av 144 000 får som han selv er det himmelske hode for. Alle sine får-lignende etterfølgere nå i denne tiden har han forsamlet på Guds rikes side og ført til Guds tilbedelses åndelige tempel. Om dette står det skrevet: «For også å samle til ett de Guds barn som er spredt omkring.» — Joh. 11: 52; Åpb. 7: 1—17; Joh. 10: 16.

«Alt er tomhet»

 7. Hva mente kong Salomo, og hva mente han ikke, da han ropte ut: «Alt er tomhet»?

⁷ Til den menighet som er underordnet kongen Jesus Kristus, skriver apostelen Paulus: «Mine elskede brødre, vær faste, urokkelige, alltid rike i Herrens gjerning, da I vet at eders arbeid ikke er unyttig i Herren!» (1 Kor. 15: 58) Men helt i begynnelsen av Predikerens bok roper kong Salomo ut: «Idelig tomhet! Alt er tomhet.» (Pred. 1: 2) Men hvorfor gjør kong Salomo dette hvis han er et profetisk bilde på kongen Jesus Kristus? Det kong Salomo her sikter til, er ikke den gjerning å tjene Jehova Gud og hans salvede konge. Den er ikke innbefattet i hans omfattende uttrykk «alt». Med «alt» mener han alt det han tar opp til behandling, alt det han setter fingeren på i sin bok ved å trekke fram det ene eksempel etter det andre. Alt dette har med denne verden å gjøre, og ikke med Guds rike, himlenes rike, som skal herske for bestandig i Guds nye, rettferdige verden. Etter som Salomo dengang var Guds salvede Konge som satt på «Jehovas trone», og som hadde bedt Gud spesielt om å få visdom til å dømme Jehovas folk, lå forholdene svært gunstig til rette for ham til å studere menneskenes atferd og virksomhet og til å prøve dem. Han sier selv:

 8. Hva forteller han oss om sin beskjeftigelse, og hvilken konklusjon kom han til?

⁸ «Jeg, predikeren [forsamleren, NW], var konge over Israel i Jerusalem, og jeg vendte min hu til å ransake og utgranske med visdom alt det som hender under himmelen; det er en ond plage, som Gud har gitt menneskenes barn å plage seg med [— den ulykksalige beskjeftigelse som Gud har gitt menneskenes sønner å være beskjeftiget med, NW]. Jeg så alle de gjerninger som gjøres under solen, og se, alt sammen var tomhet og jag etter vind. Alt det mine øyne attrådde, det forholdt jeg dem ikke, jeg nektet ikke mitt hjerte noen glede; for mitt hjerte hadde glede av alt mitt strev, og dette var det jeg hadde igjen for alt mitt strev. Men når jeg så på alt det som mine hender hadde gjort, og på den møye det hadde kostet meg, da så jeg at alt sammen var tomhet og jag etter vind, og at det ikke er noen vinning å nå under solen. Er det ikke et gode for mennesket at han kan ete og drikke og unne seg gode dager til gjengjeld for sitt strev? Men jeg så at også dette kommer fra Guds hånd; for hvem kunne ete og hvem nyte mer enn jeg?» — Pred. 1: 12—14; 2: 10, 11, 24, 25.

 9. Hvorfor tenkte ikke Salomo i denne forbindelse på templet og den oppriktige tilbedelse av Gud?

⁹ Når kong Salomo sier at han personlig hadde utprøvd forskjellige ting og kommet til at «alt sammen var tomhet og jag etter vind», da regner han ikke med byggingen av Jehovas tempel på Moria berg i Jerusalem. Dette var hans største verk. Han nevner ikke det når han forteller om sine omfattende arbeider, om de husene han bygde, om de vingårdene han plantet, om de hagene og parkene han anla, om de vanndammene han gjorde seg for å bruke dem til vanning, og om alle de tjenerne og tjenestepikene han skaffet seg, for alt dette var noe han gjorde for seg selv og ikke for Jehova Gud og tilbedelsen av ham. Slike arbeider så kong Salomo at også andre mennesker beskjeftiget seg med og prøvde å glede seg over, men det var ikke noe annet menneske på hans tid som i likhet med ham bygde et tempel for Jehova Guds navn. Da han bygde dette templet, etterlignet han ikke og utprøvde han ikke noe som andre mennesker holdt på med. Dette hans største byggearbeid var ikke «idelig tomhet», for Gud hadde forutsagt at Salomo skulle bygge templet, og byggingen ble fullført ved Guds hjelp og under Guds ledelse. Templet tjente også Jehovas formål så lenge han valgte å benytte dette materielle byggverk som et forbilde på sitt store åndelige tempel. (2 Sam. 7: 12, 13; 1 Kong. 8: 15—21) Da Salomo sa at alt var tomhet og jag etter vind, tenkte han derfor ikke på templet og den oppriktige tilbedelsen av Gud, og det bør heller ikke vi gjøre i denne forbindelse.

10. Hvordan beskriver Salomo i Predikeren Guds gave til oss?

¹⁰ Jehova Gud, Skaperen, vil at hans menneskelige skapninger skal være lykkelige og nyte livet på jorden. Dette er en gave han vil gi oss hvis vi vil ta imot den. Legg merke til hvordan kong Salomo henleder vår oppmerksomhet på denne Guds gave: «Jeg skjønte at de intet annet gode har enn å glede seg og å gjøre seg til gode i livet; men når et menneske, hvem det så er, får ete og drikke og unne seg gode dager til gjengjeld for alt sitt strev, så er også det en Guds gave.» Og videre: «Se, dette er det jeg har funnet godt og skjønt: å ete og drikke og å gjøre seg til gode til gjengjeld for alt det strev som en møyer seg med under solen alle de levedager som Gud gir ham; for det er det gode som blir ham til del. Og når Gud gir et menneske rikdom og skatter og setter ham i stand til å nyte godt av det og ta det som blir ham til del, og glede seg i sitt strev, så er det en Guds gave; for da vil han ikke tenke så meget på sine levedager, fordi Gud svarer ham med å gi ham glede i hjertet.» Og videre: «Så priste jeg da gleden, fordi mennesket ikke har noe annet godt under solen enn å ete og drikke og være glad; og dette følger ham under hans strev i de levedager som Gud har gitt ham under solen.» — Pred. 3: 12, 13; 5: 17—19; 8: 15.

11. Hvordan kan vi glede oss over denne «Guds gave» nå? Motsier dette den omstendighet at Gud har gitt menneskene en ’ulykksalig beskjeftigelse’?

¹¹ Vi kan nå glede oss over denne «Guds gave» som trofaste og lydige undersåtter under den regjerende konge Jesus Kristus, Forsamleren, ved at vi handler i samsvar med den himmelske visdom som han nå inngir de ydmyke og lærvillige. Hvorfor sier da Salomo at han søkte å utgranske og skaffe seg visdom angående den «ulykksalige beskjeftigelse som Gud har gitt menneskenes sønner å være beskjeftiget med»? Står vi ikke overfor en selvmotsigelse her? Nei! Hvem er det da Gud har gitt en ’ulykksalig beskjeftigelse’, og hvordan har han gjort det?

12. Hvordan forklarer Salomo dette, og på hvilken måte har Gud gitt menneskene en ’ulykksalig beskjeftigelse’?

¹² Salomo forklarer selv dette når han sier: «Se, dette er det eneste jeg har funnet ut, at Gud skapte mennesket som det skulle være, men de søker mange kunster:» (Pred. 7: 29) For om lag 6000 år siden skapte Jehova Gud i Edens hage mennesket Adam som han skulle være, fullkommen og i den fullkomne Guds bilde og lignelse. Han ga også Adam en hustru. Da de ble fristet av den gamle slange, Satan Djevelen, søkte de nye kunster eller planer for å gjøre seg selv vise «liksom Gud» uten å måtte dø. Og da Jehova Gud ødela den gamle verden med vannflommen på Noahs tid, bevarte han en rettskaffen familie i live, nemlig Noah og hans hustru og deres tre gifte sønner, forat menneskeheten skulle få en ny start i rettskaffenhet og gudsfrykt. Men etter hvert begynte menneskene igjen å søke mange kunster eller legge mange planer i strid med Guds vilje og befalinger. Av den grunn har Gud ganske enkelt ved å fullbyrde sin dom over syndige og villfarne mennesker brakt over dem noe som har vist seg å være ulykksalig for dem i deres selviske livsførsel. Han opplyste Adam om at synd ville bli straffet med døden, og da Adam syndet, kom dødens fordømmelse også over hans ufødte avkom i hans lender. (1 Mos. 2: 15, 17; Rom. 5: 12) De begynte å dø slik dyrene dør.

13. Hvordan viser Salomo at menneskene er liksom dyrene i denne henseende?

¹³ Salomo sa: «Jeg sa i mitt hjerte: Dette skjer for menneskenes barns skyld, forat Gud kan prøve dem, og forat de kan se at de i seg selv ikke er annet enn dyr; for det går menneskenes barn som det går dyrene; den samme skjebne rammer dem; som den ene dør, så dør den andre, og én livsånde har de alle; mennesket har ikke noe fortrin framfor dyret; for alt er tomhet. De farer alle til ett sted; de er alle blitt til av støvet, og de vender alle tilbake til støvet. Hvem vet om menneskenes ånd stiger opp, og om dyrets ånd farer ned til jorden?» — Pred. 3: 18—21.

Ulykksalige følger

14. Hvorfor har ikke menneskene uavbrutt kunnet glede seg over sine personlige gjerninger, og hva bør vi nå prøve å vise oss verdige til i tilfelle vi skulle komme til å dø?

¹⁴ Døden er en ulykke, men Adam kunne ha spart seg selv og oss, hans etterkommere, for denne ulykken hvis han hadde fryktet Gud og holdt hans bud. Døden er en fiende (1 Kor. 15: 26), men Adam kunne ha bevart oss fra denne fiendens klør hvis han hadde fortsatt å være Guds venn og vise ham kjærlig lydighet. På grunn av døden har ingen mann eller kvinne kunnet glede seg ved sine personlige gjerninger og anstrengelser uavbrutt, uten å bli forstyrret. Alle mennesker ville ha dødd vekk for bestandig, akkurat som dyrene, hvis ikke Gud ved Forsamleren Jesus Kristus i sin kjærlighet hadde truffet en ordning for å oppheve dødsstraffen og gjenreise alle de døde som er i minnegravstedene. (1 Kor. 15: 17—24) De som i sin kjærlighet til synden har valgt å sette seg opp imot Jehova Gud med vitende og vilje, kommer til å forgå for bestandig liksom dyrene. De har selv valgt å være som dyrene på den måten at de bare vil ete og drikke og leve i samsvar med sine dyriske lyster i rendyrket materialisme, uten å ha tanker for eller respekt for Gud. Etter som de foretrekker å leve som dyr, men dermed ikke tjener Guds hensikter, noe som dyrene likevel gjør, så får de bare gå til grunne som dyrene. Hvorfor skulle vi etterligne dyrene og bare leve i selviskhet og til slutt dø vekk sammen med dyrene? Hvorfor ikke prøve å vise oss verdige til å bli gjenreist til liv i Guds nye verden selv om vi skulle komme til å dø, og derved komme i en bedre og høyere klasse enn dyrene?

15. Hvilken ulykke kan skje i forbindelse med en arv som en mann har eslet sin sønn, og hvordan kan vi handle klokere med hensyn til den arv vi søker å overlate våre barn?

¹⁵ Dødens inntog blant menneskene har selvfølgelig ført til mange ulykksalige følger for dem som ikke kjenner eller ikke vil kjenne Jehova Gud. En materialistisk innstilt far arbeider kanskje hardt for å kunne etterlate sin sønn en arv, det være seg penger i banken eller annen eiendom. Men så går banken fallitt, eller det kommer et annet krakk, og faren mister alt og har ikke noe å overlate sin sønn. Ville ikke en verdsligsinnet mann betrakte dette som en ulykke? Salomo sier: «Der er et stort onde [en alvorlig ulykke; NW], som jeg har sett under solen: rikdom gjemt av sin eier til hans egen ulykke. Går denne rikdom tapt ved et uhell, og han har fått en sønn, så blir det intet igjen for ham.» (Pred. 5: 12, 13) Hvor flyktige og uvisse jordiske rikdommer er, og hvor plutselig de kan gå tapt, og hvor lett de kan bli til åndelig forderv for sin eier eller hans barn og arving! Vi gjør derfor langt bedre og klokere i å søke å overlate våre barn åndelige rikdommer av varig verdi — et godt navn, et trofast eksempel på gudsfrykt, en god og fast oppdragelse som hjelper barna til å bli modne menn og kvinner, en solid daglig undervisning i Guds sannhet og en teokratisk opplæring i å overbringe andre hans sannhet som tjenere for Gud. En økonomisk ulykke kan ikke ta fra oss disse åndelige verdier, og selv om vi skulle dø, etterlater vi oss ikke barn som blir stående tilbake uten sanne rikdommer.

16. Hvordan beskriver Salomo en annen ulykke som nødvendigvis må ramme dem som er rike materielt sett og hvorfor bør vi i betraktning av dette sørge for at vi ikke blir slaver av mammon?

¹⁶ De som er rike materielt sett, bør huske en annen ulykke som nødvendigvis må ramme dem. Salomo beskrev den slik: «Som han kom ut av mors liv, skal han igjen gå bort naken som han kom; og ved sitt strev vinner han ikke noe som han kunne ta med seg. Også dette er et stort onde [en alvorlig ulykke, NW]: Aldeles som han kom, skal han gå bort; hva vinning har han da av at han gjør seg møye bort i været? Dessuten eter han alle sine dager sitt brød i mørket, og megen gremmelse har han og sykdom og vrede.» (Pred. 5: 14—16) Hvorfor skulle en da gjøre seg til slave av materielle rikdommer, av mammon, og utsette seg for det store mørke angående Guds hensikter og dessuten all den gremmelse, alle de skuffelser, alle de fristelser og snarer og alle de sviende plager som dette medfører? Vi kan ikke være Guds slaver og samtidig være slaver av rikdommer eller mammon. (Matt. 6: 24) Et menneske kan ved sin selviske streben bli overmåte rik, han kan bli mangemillionær, og når han dør, kan hans etterlatte utstyre graven hans med allslags husgeråd og verdifulle edelstener og klær og en himmelbåt og til og med likene av slaver som de har drept ene og alene for å begrave dem med ham, men likevel kan han ikke ta noe med seg som han kan glede seg ved. Han har ikke hatt noe med seg til denne verden, og han kan ikke ta noe med seg når han forlater den. Han har dødd som et dyr, og han har ikke lagt seg noen grunnvoll for virkelig liv og frihet i den kommende verden. For en ulykke som rammer et slikt menneske som ikke har vært en Guds slave! «For hva gagner det et menneske om han vinner den hele verden, men tar skade på [forspiller, NW] sin sjel? eller hva vil et menneske gi til vederlag for sin sjel?» Det sier seg selv hva svaret må bli på dette spørsmålet, som Jesus Kristus stilte. — Matt. 16: 26.

17. Hvilken annen ulykke nevner Salomo, og hvordan ble dette illustrert i Nebukadnesars tilfelle?

¹⁷ Salomo fortsetter å regne opp ulykker: «Det er en ulykke som jeg har sett under solen, og som hviler tungt på mennesket: Når Gud gir en mann rikdom og skatter og ære, så han for sin del ikke fattes noe som han attrår, men Gud ikke setter ham i stand til å nyte godt av det, men en fremmed mann får nyte det, så er det tomhet og en ond, lidelse.» (Pred. 6: 1, 2) Hvis en bare tenker på seg selv, er det en hjerteskjærende lidelse å skaffe seg noe og ikke være i stand til å nyte det. Hvis en har velsmakende mat, men ikke kan nyte den selv på grunn av mavebesværligheter, er det like ille som å bli holdt for narr. Jehova Gud lot Nebukadnesar få bli verdenshersker i Babylon, men da Gud ydmyket ham på grunn av hans stolthet og hovmod og selvopphøyelse og lot ham bli vanvittig, slik at han trodde han var blitt til et dyr, fant han ikke lenger behag i den overdådighet av mat og drikke som ble servert i hans palass. Han foretrakk å spise gress som en okse. For en ulykke, for en ond lidelse dette var for Nebukadnesar i sju år! — Dan. 4: 28—37.

18. Bedre enn hvem er et ufullbåret foster faren, og hva skyldes alt dette?

¹⁸ En som må leve et langt liv uten selv å kunne glede seg over det han kommer i besittelse av, og som til og med lengter etter graven, blir fylt av misnøye og fortvilelse, og har nødvendigvis mange uoppfylte ønsker. «Om en mann får hundre barn og lever i mange år, så tallet på hans levedager blir stort, men hans sjel ikke mettes av det gode, og han heller ikke får noen jordeferd, da sier jeg: Et ufullbåret foster er bedre faren enn han. For som et intet kom det [det ufullbårne foster] til verden, og i mørke går det bort, og med mørke blir dets navn skjult, og det har hverken sett eller kjent solen; det har mer ro enn han [som har levd lenge]. Og om han så hadde levd tusen år to ganger, men ikke nytt noe godt — går ikke alt til ett sted?» (Pred. 6: 3—6) Hvis man ikke har noe håp utover dette liv, da er det bedre for en å være dødfødt og ikke få noen start i denne materialistiske verden enn å leve et langt liv uten å ha noen virkelig tilfredsstillelse av det, men bare lidelser og gremmelse. Alt dette skyldes at en ikke legger vekt på annet enn de materielle goder her på jorden eller denne verdens selviske gjøremål.

19. Hvilken ulykke viser Salomo at en regjering kan føre til, og hvilken ulykke vil i Harmageddon komme over dem som støtter dårlige regjeringer?

¹⁹ En annen ulykke Salomo beskriver, har å gjøre med det som skjer når et menneske eller en regjering kommer til makten i et land. Den påtar seg ansvaret med å dirigere folket og holde det vekk fra Gud og føre det på avveier. Et folk som underkaster seg en slik falsk ledelse og adlyder den framfor Gud, gjør seg medansvarlig i regjeringens misgrep og i dens kamp mot Gud. Sammen med sin hersker blir det ansvarlig for regjeringens dårskap. Salomo sier: «Der er et onde som jeg har sett under solen — et misgrep som utgår fra makthaveren: Dårskapen sitter i høye stillinger, mens fornemme folk må sitte lavt. Jeg har sett tjenere ride på hester og fyrster gå til fots som tjenere.» (Pred. 10: 5—7) Nå i «endens tid» står denne verdens nasjoner til doms for Guds opprettede rike. Han har derfor gjennom sitt Ord og ved sine vitner rådet de politiske herskere og dommere til å handle viselig, frykte Jehova og kysse hans Sønn i lydighet. Men folkenes herskere og ledere fortsetter å handle i dårskap overfor Jehova Gud, og deres regjeringsformer vil bli knust i Harmageddon av Jehovas Sønn Jesus Kristus. Det vil bli en verdensomfattende ulykke, ikke bare for de forskjellige regjeringer og deres herskere, men også for de menneskene som har støttet opp om sine regjeringers store feilgrep ved å kjempe mot Jehova Gud og hans rike ved Kristus. — Salme 2: 1—12.

20. Hvordan tenker menneskene fordi døden rammer alle, og hvordan stiller de seg selv i en hjelpeløs stilling?

²⁰ Fordi menneskene ikke har noe håp om en oppstandelse, men tror at døden gjør slutt på alt for alle, oppstår det også en annen ulykke under solen: «Det er en ond ting [ulykke, NW] ved alt det som hender under solen, at det går alle likedan, og så er også menneskenes hjerte fullt av det som ondt er, og det er uforstand i deres hjerte, så lenge de lever, og siden går det av sted til de døde.» (Pred. 9: 3) Når Vestens demokratiske regjeringer tenker på Ungarn, kaller de det som har skjedd der siden 1956, for en forferdelig ulykke. Men undertrykkelse finner også sted andre steder i verden. De stakkars menneskene det går ut over, er hjelpeløse i seg selv. Men hvis de ikke vender seg til Jehova Gud og hans rike, hvem kan da hjelpe dem? Forsamleren i fortiden kommenterte denne ulykksalige situasjonen: «Fremdeles så jeg alle de voldsgjerninger som skjer under solen; jeg så de undertryktes gråt — det var ingen som trøstet dem; jeg så voldsmennene bruke makt mot dem, og det var ingen som trøstet dem. Da priste jeg de døde, de som allerede hadde fått dø, lykkelige framfor de levende, de som ennå var i live, men framfor dem begge priste jeg lykkelig den som ennå ikke er til, som ikke har sett de onde [ulykksalige, NW] gjerninger som skjer under solen.» — Pred. 4: 1—3.

21. Hvorfor kunne Salomo godt uttale seg om de forhold som rådet under regjeringer som besto av mennesker som ikke tilba Jehova?

²¹ Med disse ord beskrev ikke kong Salomo det som foregikk i sitt rike, i Guds forbilledlige rike her på jorden. Så lenge han hersket som en vis konge, drev ikke regjeringen undertrykkelse: «De åt og drakk og var glade» og «bodde trygt, hver mann under sitt vintre og under sitt fikentre, fra Dan like til Be’erseba». (1 Kong. 4: 20—25) Det rike hvor fortidens forsamler var konge, skilte seg sterkt ut fra de undertrykkende regjeringene til mennesker som ikke tilba Jehova. Salomo kunne derfor godt uttale seg om de ulykksalige forhold som rådet under slike regjeringer.

22. På grunn av hvilken kunnskap synes ikke Jehovas vitner synd på seg selv når de lever under silke undertrykkende regjeringer, og hvordan viser de at de ynkes over dem som er ynkverdige?

²² Men de Jehovas vitner som i vår tid lever under slike troløse og materialistiske menneskers undertrykkende regjeringer, beklager seg ikke. De har en trøster. De vet at Jehova hjelper dem hver dag. De forstår at deres ulastelighet overfor Jehova, den Gud hvis vitner de er, nå blir prøvd under slike knugende forhold. De vet hva fortidens forsamler sa: «Om du ser at den fattige undertrykkes, og at rett og rettferdighet tredes under føtter i landet, så undre deg ikke over den ting! For den som er høytstående, har en høyere til å vokte på seg, og en høyeste vokter på dem begge.» (Pred. 5: 7) Vi vet at over Det høyeste råd eller Høyesterett eller hva det enn kan være menneskene kaller høyest på jorden, finnes det noen som er uendelig meget høyere, nemlig Jehova Gud, den Høyeste, og hans konge Jesus Kristus som sitter ved hans høyre hånd og regjerer. De er de guddommelige Dommere som ikke lar sitt granskende blikk hindre av noe jernteppe eller bambusteppe, og deres dom over alle undertrykkere vil bli fullbyrdet i Harmageddon. Jehovas undertrykte vitner venter i tillitsfull tålmodighet på at disse Dommere ved universets høyeste rett skal skride til handling. De blir holdt oppe av Guds Ord og ånd, og Guds kjærlighet fyller deres hjerte. Derfor kan de ynkes over de stakkars menneskene som ikke har noe håp, men er hjelpeløse under slike ulykksalige forhold. De forkynner fryktløst det gode budskap om Guds rike for alle som har hørende ører, og gjør dem oppmerksom på at Guds rike er menneskenes eneste håp og det eneste som kan hjelpe dem.

Et forhatt liv

23. Hvorfor sa Salomo at han var lei av livet?

²³ Kong Salomo som i sin tid var den viseste mann på jorden, visste ikke hva slags etterfølger han skulle få på tronen, og med tanke på dette og på alle de ulykker som rammer menneskene når de er fremmede for Guds rike, sa han: «Da ble jeg lei av livet; for ondt [ulykksalig, NW] var i mine øyne alt som skjer under solen; for alt sammen er tomhet og jag etter vind. Og jeg ble lei av alt mitt strev, som jeg [forsøksvis] hadde møyet meg med under solen, fordi jeg skulle etterlate det til den som kommer etter meg. Hvem vet om det blir en vis eller en dåre? Og enda skal han råde over alt det jeg har vunnet ved min møye og min visdom under solen; også det er tomhet. Da begynte jeg å bli fortvilet i mitt hjerte over alt det strev som jeg hadde møyet meg med under solen; for er det et menneske som har gjort sitt arbeid med visdom og kunnskap og dyktighet, så må han allikevel gi det fra seg til et menneske som ikke har hatt noen møye med det, som hans eiendom; også dette er tomhet og et stort onde [en stor ulykke, NW].» — Pred. 2: 17—21.

24. Hvordan ser hinduene på livet og hvordan ville vi hatt grunn til å se på livet hvis det ikke bød på annet enn de ulykker Salomo beskrev?

²⁴ Hinduene hevder at de hater livet, fordi deres religion tilsier dem å tenke som så at livet i en materiell, fysisk verden ikke betyr annet enn uopphørlig lidelse. De søker derfor å bli utslettet av tilværelsen ved å bli absorbert i et evig intet, et nirvana, nettopp på det tidspunkt da de tror at de er blitt så gode som mulig og har innlagt seg de største fortjenester. Hvis livet i denne gamle verden ikke innebar annet enn slike ulykker som Salomo beskrev, da hadde han grunn til å hate et slikt verdslig, materialistisk liv. Da ville det ikke tjene noen hensikt å leve. Da ville en ikke tjene noen evige verdier med sitt liv. Ens tilværelse her på jorden, som ville være fylt av en rekke mindre ulykker av et eller annet slag, ville ende med den største ulykke, den at en måtte dø akkurat som alle andre og akkurat som dyrene. Da ville graven bli det felles sted hvor ens legeme havnet. Og hva har graven, den felles grav eller Sheol, å by de døde? Hør:

25. Hvordan beskriver Salomo forskjellen mellom de levende og de døde, og hva har Sheol i beredskap for de døde?

²⁵ «En levende hund er bedre enn en død løve; for de levende vet at de skal dø, men de døde vet ikke noen ting, og de får ikke lenger noen lønn, for minnet om dem er glemt. Både deres kjærlighet og deres hat og deres ærgjerrighet er det for lenge siden forbi med, og de har i all evighet [til ubestemt tid, NW] ingen del mer i alt det som hender under solen. Alt det din hånd er i stand til å gjøre med din kraft, det skal du gjøre! For det finnes hverken gjerning eller klokskap eller kunnskap eller visdom i dødsriket [Sheol, NW], dit du går.» — Pred. 9: 4—6, 10.