Tar du Gud i betraktning i ditt ekteskap?

EKTESKAPET er noe mer enn en forening av to mennesker av motsatt kjønn. Det er et fellesskap som har mange viktige sider. Følelsesmessige og religiøse faktorer, sosiale og økonomiske forhold, åndelige interesser og atspredelser må tas i betraktning.

Jehova Gud sa i begynnelsen: «Det er ikke godt at mennesket er alene; jeg vil gjøre ham en medhjelp som er hans like [motstykke, NW].» Gud skapte derfor Eva og førte henne til Adam. Fra da av gjaldt følgende regel: «[Mannen skal] forlate sin far og sin mor og bli hos sin hustru, og de skal være ett kjød.» Den vise kong Salomos ord: «Bedre å være to enn én» kan med rette anvendes på ekteskapet. — 1 Mos. 2: 18, 24; Pred. 4: 9.

Det er sant at det er bedre å være to enn én, men hvis disse to skal fortsette å være lykkelige og fast forent i ekteskapet, trenger de tydeligvis hjelp utenfra. Dette skjønner en når en tenker på det høye antallet av ulykkelige og oppløste ekteskap. De som har foretatt en undersøkelse av situasjonen i De forente stater, sier at selv om alle de som gifter seg, håper å oppnå et lykkelig ekteskap, er sjansen for at de skal gjøre det, langt under 50 prosent. I noen land ender hvert tredje ekteskap med skilsmisse, og i noen byer ender hvert annet ekteskap med skilsmisse! I Oslo oppløses hvert femte ekteskap.

På grunn av det press ekteskapet i vår tid utsettes for, gjør lovgiverne det stadig lettere å oppnå skilsmisse. I staten New York, hvor en i mange tiår bare har godtatt utroskap som en gyldig skilsmissegrunn, kan folk nå bli innvilget skilsmisse av en rekke andre grunner. Og for å få skilsmisse i California kreves det bare at den ene ektefellen eller begge ektefellene ønsker å oppløse ekteskapet på grunn av «uforenelige uoverensstemmelser». — Time for 12. januar 1970.

Hvorfor?

Det er med rette blitt sagt at de viktigste grunnene til ulykkelige og oppløste ekteskap er menneskelige svakheter og selviskhet, spesielt svakheter som skyldes følelsesmessig umodenhet. Det vil uvegerlig oppstå gnisninger mellom to mennesker som er følelsesmessig umodne. En slik umodenhet kommer til uttrykk ved at de hele tiden vil gjøre som de selv vil, at de vil ha noe for ingenting (akkurat som i spill om penger), at de tar sin tilflukt til alkohol for å drukne sine sorger, eller at de begynner å vise en løsaktig oppførsel eller begår umoralske handlinger. Presset i arbeidslivet bidrar også til å ødelegge ekteskapet, og det samme gjør reklamen, som forleder folk til å leve over evne.

Og ironisk nok er det sant at nettopp de ting som kan gjøre ekteskapet meget lykkelig — ulikhetene mellom kjønnene — også kan bringe det på sammenbruddets rand, hvis en har et feilaktig syn på dem. Mannen er for eksempel mer tilbøyelig til å betrakte tingene på en forstandsmessig og logisk måte, mens kvinnen er mer tilbøyelig til å betrakte tingene på en følelsesmessig måte.

For de fleste menn spiller det seksuelle en fremtredende rolle, mens det for de fleste kvinner ser ut til å være andre ting som har størst betydning. Tilfellet med patriarken Juda, Jakobs sønn, som hadde kjønnslig omgang med sin svigerdatter, er et eksempel på dette. (1 Mos. 38: 1—26) Det er derfor ikke uten grunn det sies at menn gir kjærlighet for å få ’sex’, og at kvinner gir ’sex’ for å få hengivenhet og kjærlighet. Det sies også at en mann skaffer seg et hjem for å få en hustru, mens en kvinne skaffer seg en mann for å få sitt eget hjem. — 1 Kor. 7: 1, 2.

«En tredobbelt tråd»

En viktig forutsetning for et lykkelig ekteskap er at begge ektefellene ønsker å glede hverandre, men det alene er ikke nok. Det skal noe mer til. Det forholder seg slik som det står skrevet: «En tredobbelt tråd sønderrives ikke så snart.» (Pred. 4: 12) Ekteskapet blir som en tredobbelt tråd når ektefellene tar Gud i betraktning. Hvordan kan de gjøre det? Ved at de avlegger ekteskapsløftet innfor Gud, og ved at de erkjenner at de alltid er forpliktet til å behage ham, som har innstiftet ekteskapet.

Dette erkjennes også av pedagoger og universitetsprofessorer som beskjeftiger seg med ekteskapelige problemer. F. Alexander Magoun, som i flere tiår har holdt forelesninger for college-studenter overalt i De forente stater, vier for eksempel det siste kapitlet i sin bok om kjærlighet og ekteskap til emnet «Religion i hjemmet». Han sier: «Liv og religion kan ikke atskilles . . . Sann religion er absolutt nødvendig for at en skal kunne leve et lykkelig og rikt liv . . . Ethvert materielt problem har alltid en åndelig side, og det er ikke mulig å løse et materielt problem før en er klar over hvilke åndelige prinsipper løsningen må baseres på.»

Sosiologen J. D. Unwin har likeledes sagt at for at ekteskapet skal bli fullt ut vellykket, ’må ektefellene vise den samme lojalitet mot et eller annet utenfor dem selv, noe som de mener har større betydning enn de selv eller deres forhold til hverandre’. For innvigde kristne dekker tjenesten for Jehova Gud dette behov.

Behag Gud ved å elske din neste

Å ta Gud i betraktning i ekteskapet innebærer å behage ham ved å holde hans bud, som finnes i hans Ord, Bibelen. Det står der: «Du skal elske din neste som deg selv.» For gifte personer er det ektefellen som er deres nærmeste neste. Begge ektefellene må også anvende følgende ord av Jesus på sitt forhold til hverandre: «Som I vil at menneskene skal gjøre imot eder, så skal og I gjøre imot dem.» Å følge disse påbudene vil i sannhet styrke ekteskapet. — Mark. 12: 31; Luk. 6: 31.

Ektefellene har avlagt løfte om at de skal elske hverandre. Hvordan kommer denne kjærlighet til uttrykk? Guds Ord sier: «Kjærligheten er langmodig, er velvillig; kjærligheten bærer ikke avind, kjærligheten brammer ikke, oppblåses ikke, den gjør intet usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde; den gleder seg ikke over urettferdighet, men gleder seg ved sannhet; den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten faller aldri bort.» Det er innlysende at ingen ekteskapelige bånd ville briste hvis disse påbudene ble fulgt. — 1 Kor. 13: 4—8.

På grunn av sin ufullkommenhet synder gifte mennesker av og til mot hverandre. Også i slike tilfelle er Guds inspirerte veiledning til hjelp: «Vær gode mot hverandre, barmhjertige, så I tilgir hverandre, liksom Gud har tilgitt eder i Kristus!» Bibelen påbyr også de kristne å framelske Guds ånds frukt: «Kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet [selvkontroll, NW].» Hvis ektefellene tar Gud i betraktning og bestreber seg på å være gode kristne, vil de i sannhet styrke ekteskapet. — Ef. 4: 32; Gal. 5: 22.

De prinsipper Gud har fastsatt for ekteskapet

Da Gud innstiftet ekteskapet, var det hans hensikt at det skulle være en velsignelse og en kilde til stor lykke for menneskene. Men dette kan en bare oppnå hvis en følger de prinsipper han har fastsatt for ekteskapet. De viser nemlig tydelig hvilken oppgave hver enkelt av ektefellene har.

Mannens oppgave består i å være familiens overhode, og han må ivareta denne oppgaven på en kjærlig måte: «Mannen er kvinnens [hustruens] hode.» (1 Kor. 11: 3) En familie er en liten organisasjon, og enhver organisasjon må ha en leder hvis den skal bestå og nå sine mål. En moden mann er mentalt, fysisk, følelsesmessig og biologisk egnet til å ta ledelsen i familien.

Men dette gir på ingen måte mannen rett til å være en selvisk og egenrådig diktator. Det ville være ensbetydende med å sette Gud ut av betraktning, for han gir følgende veiledning: «I menn! elsk eders hustruer, liksom Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den . . . Så er mennene skyldige å elske sine hustruer som sine egne legemer. Den som elsker sin hustru, elsker seg selv; ingen har jo noensinne hatet sitt eget kjød, men han før og varmer det.» Et av de største eksempler på uselvisk kjærlighet har vi i det eksempel Kristus satte, som alle ektemenn bør etterligne. — Ef. 5: 25—29.

En kan ikke bare si at det er gammeldags og umoderne å betrakte mannen som familiens overhode. Dette lederskap har Gud gitt mannen som en arv.

Noen vil at familien skal fungere som et demokrati, hvor alle dens medlemmer stemmer over hvordan den skal ledes. Dette er imidlertid ikke på noen måte Skaperens mening! Elton Trueblood, en av Amerikas fremste pedagoger, sier: «Det er først når begge ektefeller fullt ut anerkjenner mannens lederskap, slik det blir framstilt i Bibelens skapelsesberetning, at ikke bare mannens, men også kvinnens sanne verdighet blir verdsatt.» — The Recovery of Family Life, side 89.

Følgende ord av David og Vera Mace,a som har studert ekteskapelige problemer på de fem kontinenter, er enda tydeligere:

«Alle kan ikke bli behandlet som jevnbyrdige, ettersom de i virkeligheten ikke er det. En mann og en kvinne kan være likestilt som personer i samfunnet. Men som ektemann og hustru, når de ivaretar sin maskuline og feminine oppgave i ekteskapet, er de forskjellige og utfyller hverandre; tanken om likestilling er meningsløs i denne sammenheng. Foreldre og barn kan simpelthen ikke være likestilt, for barna har behov for foreldrenes beskyttelse og autoritet for å få den trygghet som de trenger for å kunne vokse opp og bli sunne og modne mennesker.

«Vi vil derfor i Vesten få se at vi ved å undergrave mannens autoritet i familien ikke bare skader mannen, men også alle de andre. Hustruen kan ikke ivareta sin feminine oppgave hvis mannens maskuline oppgave blir tatt fra ham. Familiegruppen kan ikke fungere som en familie hvis dens naturlige overhode blir avsatt.

«I ekteskapene i Vesten oppstår det mange problemer fordi det gjensidige forhold mellom mann og hustru er i uorden. Når mannen ikke lenger kan utføre sin oppgave som leder og initiativtager, lammes hustruen i den oppgave hun har som hans motstykke.» — Marriage: East and West (1960), side 297.

I og med at disse skribentene anerkjenner den oppgave mannen ifølge Bibelen har som familiens overhode, anerkjenner de også den oppgave Bibelen gir kvinnen, som er fornuftig også fra et biologisk synspunkt. Hennes gudgitte oppgave som mor gir henne uten tvil stor lønn, men den krever også at hun må yte noe. Hennes månedlige syklus, hennes svangerskap og barnefødsler, hennes stell av barna og bekymring for dem — understreker alt sammen hennes behov for trygghet, noe hennes mann kan gi henne. For å kunne dekke ethvert behov som et spebarn kan ha (følelsesmessig, mentalt eller fysisk), må hun ha en ytterst mild, følsom og feminin natur, akkurat det motsatte av den aggressive og maskuline natur som mannen har.

I sin visdom og kjærlighet har Skaperen ordnet det slik at hustruen skal være mannen underordnet. Det er faktisk bare ved at hun underordner seg sin mann, at han kan elske henne som sitt eget legeme, for hans eget legeme underordner seg under ham. Det er grunnen til at vi finner følgende påbud i Guds Ord: «I hustruer! underordne eder under eders egne menn som under Herren!» Og: «Hustruen skal ha ærefrykt [dyp respekt, NW] for sin mann.» Når både mannen og hustruen ivaretar den oppgave Gud har gitt dem, blir ekteskapet styrket. — Ef. 5: 22—33.

Kvinner som forsøker å konkurrere med menn og overta og spille mannens rolle, motarbeider i virkeligheten sine egne interesser. De fornekter sin egen kvinnelighet. Og selv om mannen er den naturlige leder og den som tar initiativet, vil han da ikke, hvis han er en kjærlig ektemann og far, bruke disse egenskapene til gagn for hustruen og barna? En fremtredende kvinnelig psykoanalytiker og forfatter i New York sa således blant annet i en diskusjon med kvinner om deres ekteskapelige problemer: «Kvinner må lære seg å takke Gud hver dag for sine menns store energi og handlekraft.»

Noe som også styrker de ekteskapelige bånd, er det Gud i sitt Ord sier angående det intime forhold mellom ektefellene: Hverken mannen eller hustruen rår fullt ut over sitt eget legeme, men rår over hverandres legeme for at de skal kunne få dekket sitt seksuelle behov. (1 Kor. 7: 3—7) Mannen og hustruen får også det råd at de må begrense sin seksuelle interesse utelukkende til sin ektefelle. Den eneste grunn til skilsmisse som gir en rett til å gifte seg igjen, er utukt. — Matt. 19: 4—6, 9, LB.

Vandre med Gud

Det er enda en måte hvorpå mannen og hustruen kan ta Gud i betraktning i ekteskapet og styrke det, og det er ved at de ’vandrer med Gud’. (Mika 6: 8) Hva innebærer det? Det innebærer at de begge står i et rett forhold til Gud. Dette kommer til uttrykk ved at de alltid ser hen til Gud for å få visdom og styrke, og spesielt ved at de ofte vender seg til ham i bønn. Det innebærer at de må være lik Moses, som «holdt ut, som om han så den usynlige». Det innebærer også at de ikke vil ’være bekymret for noe, men i alle ting la sine begjæringer komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takksigelse’. — Heb. 11: 27; Fil. 4: 6.

Det er sant at det er «bedre å være to enn én . . . om de faller, kan den ene reise sin stallbror opp». Men enda bedre er «en tredobbelt tråd», for den «sønderrives ikke så snart». Hvis du ønsker at ditt ekteskap skal bli som en tredobbelt tråd — og lykkelig — vil det beste du kan gjøre, være å la Gud bli den tredje tråden i det ekteskapelige bånd. — Pred. 4: 9—12.

[Fotnote]