handler uforstandig og ikke vil lytte til god veiledning fra andre, vil han ikke bli vist oppriktig ære, sin stilling og alder til tross. Det at en har oppnådd en viss stilling eller alder, utgjør ikke i seg selv noen garanti for at en vil bli vist respekt. Det er derfor en fattig, men vis ungdom er i en gunstigere stilling enn en konge som en gang hersket på en forstandig måte, men som i sin alderdom har kjørt seg inn i et fast spor og ikke vil lytte til god veiledning. Som følge av sitt vanstyre kan den gamle kongen sette hele riket i håpløs gjeld, støte sine undersåtter fra seg og til og med bli avsatt og dø i vanære. En ungdom som fortsetter å handle vist, kan på den annen side oppnå den respekt som en gammel dåre av en konge ikke blir vist.

Som Salomo sa, kunne en slik vis ungdom til og med komme ut av fengslet og bli konge. Det var det som skjedde med Josef. Han gjorde så dypt inntrykk på Egypts Farao at Farao sa til ham: «[Det er] ingen så forstandig og vis som du. Du skal forestå mitt hus, og hele mitt folk skal rette seg etter ditt ord; bare tronen vil jeg ha framfor deg.» (1 Mos. 41: 39, 40) På denne måten ble Josef opphøyd til den nest høyeste stilling i Egypt.

Salomo retter videre oppmerksomheten mot folkets reaksjon på å få en ny hersker over seg, og hvor lunefullt et folk kan være: «Jeg så alle de levende som ferdes under solen, følge med den unge mann, han den nye, som skulle tre i den gamles sted. Det var ingen ende på alt det folk han var fører for. Allikevel har etterkommerne ingen glede av ham, for også dette er tomhet og jag etter vind.» — Pred. 4: 15, 16.

Hva mente Salomo med uttrykket «den unge mann, han den nye»? Han siktet tydeligvis til kongens etterfølger. «De levende» gleder seg over å få en ny hersker. Det er «ingen ende på alt det folk» han står foran for å lede som konge. Det betyr at alle står bak ham og støtter hans styre. Men hans popularitet vedvarer ikke i det uendelige. Den tid kommer raskt da den som folket hyllet, ikke lenger innfrir deres forventninger. De blir desillusjonert og slutter å glede seg over ham.

Det forholder seg på lignende måte i vår tid. Én gruppe politikere erstatter ofte en annen. I begynnelsen er folk kanskje begeistret for en bestemt guvernør, statsminister eller president. Men det går ikke lang tid før folket blir misfornøyd med mannen og hans politikk. De begynner snart å se etter en annen som kan overta makten.

Det å ha den høyeste stilling er derfor også «tomhet». Hvor sterkt understreker ikke dette at det beste en kan oppnå i denne verden, ikke er en høy stilling, men et godt forhold til den evige Gud, Jehova!

Folket «midt imellom»

«Jøder har ikke samkvem med samaritaner,» sa evangelieskribenten Johannes. (Joh. 4: 9) En undersøkelse av jødiske skrifter bekrefter dette. Bibelforskeren A. Edersheim skriver: «Det gikk så langt at de ble fullstendig utelukket fra ethvert fellesskap.» Likevel kan vi kalle samaritanene et folk «midt imellom», for jødene betraktet dem ikke «som hedninger, men satte [dem] på samme nivå som en uvitende jøde . . . de ble ikke behandlet som hedninger, og deres land, deres kilder, deres bad, deres hus og deres veier ble erklært rene». Sosialt sett ble samaritanene foraktet, men i jødenes øyne hadde de likevel visse juridiske og moralske privilegier. Dette forklarer hvorfor Jesus kunne drikke vann som en samaritansk kvinne hadde dratt opp, hvorfor disiplene kunne kjøpe mat i en samaritansk by, og hvorfor Jesus kunne tilbringe to dager sammen med samaritaner. — Joh. 4: 7, 8, 40.