Mennesket — dets frihet og ansvar

DEN store Skaper, det Høyeste Vesen, Jehova Gud, er det ypperste eksempel på frihet og ansvar. Som hans Ord viser, var det en tid da han var alene. Da var han uten noe som helst ansvar. Hvis han hadde ønsket det, kunne han for bestandig ha fortsatt i en slik tilstand uten noe ansvar. Men fordi han er kjærlighet, lot han sine egenskaper visdom og makt komme til praktisk anvendelse, og han ble derved moralsk ansvarlig for sine skapningers liv, velferd og lykke. På grunn av sin storhet og overhøyhet står han imidlertid ikke til regnskap for noen annen enn seg selv, som det så tydelig framgår av Jobs bok.

Jehova vedkjenner seg det ansvar han pådrar seg ved sine handlinger, og han vedkjenner seg likeledes det ansvar hans uttalelser medfører. Man kan derfor stole på hans løfter. De er ikke bare tomme ord. De er sikre og pålitelige som fjell, ja, enda sikrere, for Gud selv sier: «Jeg har både sagt det og vil la det komme,» og: «Således skal mitt ord være, som går ut av min munn; det skal ikke vende tomt tilbake til meg, men det skal gjøre det jeg vil, og lykkelig utføre det som jeg sender det til.» — Es. 46: 11; 55: 11.

Da Gud skapte menneskene i sitt bilde, ga han dem ikke bare intelligens, moralsk sans og et visst mål av sin kjærlighet, rettferdighet, visdom og makt, men han ga dem også et mål av sin frihet og tilsvarende ansvar og forpliktelser. Begrepene frihet og ansvar er faktisk avhengig av hverandre, for det ene medfører og innebærer det annet. Frihet medfører forpliktelse til å velge, og ved å treffe et valg, pådrar man seg ytterligere ansvar.

Menneskene skiller seg herved fullstendig ut fra det livløse skaperverk. Himmellegemene beveger seg i overensstemmelse med Guds uforanderlige lover i en viss bane og med en bestemt hastighet. Menneskene skiller seg også i høy grad ut fra dyrene, som blir drevet av instinkter og er prisgitt sine skiftende omgivelser. Følgelig er hverken det livløse skaperverk eller dyrene moralsk ansvarlig overfor Skaperen.

Men det er menneskene. De er blitt utstyrt med evnen til å være pålitelige, og de er derfor blitt betrodd visse interesser som de er gjort ansvarlige for. Av den grunn har Gud gjort kjent for menneskene hva hans vilje med dem er, ved å gi dem sine oppdrag eller bud: «Vær fruktbare og bli mange og oppfyll jorden og legg den under eder, og råd over» alle dyrene. «Du må fritt ete av alle trær i hagen; men treet til kunnskap om godt og ondt, det må du ikke ete av; for på den dag du eter av det, skal du visselig dø.» Det sto menneskene fritt å adlyde eller unnlate å adlyde disse budene, men de måtte naturligvis bære ansvaret for konsekvensene av sitt valg. — 1 Mos. 1: 28; 2: 16, 17.

Hele livet igjennom står menneskenes frihet og ansvar i forhold til hverandre. Når man blir født til verden som et hjelpeløst spebarn, har man hverken frihet eller ansvar. Etter hvert som man vokser til og får kunnskap og forstand, får man også en viss frihet og tilsvarende ansvar. Når man er voksen, har man frihet under ansvar til å velge sin kurs i livet, til å velge sin religion, til å avgjøre om man skal gifte seg eller ikke, og til å velge hvem man skal gifte seg med, og man er også forholdsvis fri når det gjelder valg av yrke eller fag eller levevei, skjønt dette valg er til en viss grad avhengig av ens evner og miljø. I samme grad som man er blitt åndelig og følelsesmessig moden, vil man fryde seg over denne frihet, og ikke med lengsel tenke tilbake på barndommens dager da man hverken hadde ansvar eller forpliktelser.

«Flukten fra ansvaret»

Særlig i løpet av de siste syttifem årene har imidlertid visse verdsligvise mennesker, som nekter for at menneskene ble skapt av Gud i hans bilde, gjort sitt beste for å undergrave den ansvarsfølelse menneskene bør ha i samsvar med sin frihet. Deres livssyn går ut på at det er en unnskyldning for alt. Uansett hvor grov forbrytelse et menneske kan begå, uansett i hvor stor grad han kan komme til kort med hensyn til å oppfylle sine forpliktelser, så kan de alltid finne en unnskyldning. De tenker ikke over at det er utallige andre som befinner seg i nøyaktig samme stilling, men som ikke begår slike forbrytelser eller kommer så sørgelig til kort. Nei, de foretrekker å unnskylde folk som forgår seg, på grunnlag av deres innbilte slektskap med dyrene eller på grunnlag av den oppdragelse de har fått, eller det miljø de har vokst opp i. Freud og hans meningsfeller vil til og med ha det til at menneskene er slaver av sin kjønnsdrift, som om hjernen bare var et slags vedheng til kjønnsorganene. Derved prøver de å frata menneskene det ansvar de har til å utøve selvkontroll, og deres forpliktelse til å gjøre sitt beste under alle forhold. Det er ensbetydende med å bestride riktigheten av og logikken i Guds krav om at vi skal behandle andre på samme måte som vi ønsker at de skal behandle oss. Det er også ensbetydende med å benekte at menneskene er frie skapninger.

Den undervisningsmetoden som nå er så populær mange steder i De forente stater, bygger også på en dåraktig teori. Det er den teori at man ikke må forlange at barna skal anstrenge seg og vise selvtukt, og at man derfor må legge an undervisningen på en slik måte at den virker tiltalende på deres umodne sinn og faller i tråd med deres tilbøyeligheter. De blir automatisk oppflyttet ved skoleårets slutt uten hensyn til om de har lært noe eller ikke, men derved berøver man dem all lyst til å utnytte sine evner og fratar dem deres ansvar. Det er ikke til å undre seg over at folk som har en slik utdannelse, gjør en ynkelig figur både på det vitenskapelige, det økonomiske og det industrielle område, og man kan forstå hva det kommer av at de er mer interessert i hva en stilling kan gi dem med hensyn til feriepenger og lønn under sykdom, enn i hva slags framtid det er i den.

I landene i Vesten er det også en tendens til å befri folk for økonomisk ansvar. Den kommer til uttrykk i at det er arbeidsgiveren som tar av penger fra lønnen både til skatt, arbeidsløshetstrygd og alderstrygd osv. Det enkelte individ blir også i mindre og mindre grad personlig ansvarlig for et bestemt ferdig produkt, som ville gjenspeile hans evner, flid og ærlighet. Som den nå avdøde dr. Alexis Carrell, en av det tjuende århundres ledende biologer, viser i sin bok Man, the Unknown, tjener kombinasjonen av materiell framgang, moderne oppfinnelser og masseproduksjon til å frarøve menneskene deres ansvarsfølelse, deres personlige særpreg og verdighet, og til å gjøre dem mer og mer lik roboter uten moralsk sans, og dette innebærer en fare for menneskeheten, hevder Carrell.

Tidens tendens gjør seg også gjeldende i familielivet. Mange foreldre innfrir ikke de forpliktelser de har pådratt seg ved å sette barn til verden, men de lar barna klare seg som best de kan. Barna på sin side vil ikke ha noen plikter i hjemmet, og de nekter å ha noe slags ansvar overfor andre medlemmer av familien. Fedrene følger den minste motstands vei i stedet for å bære sitt ansvar, og mødrene skulker altfor ofte unna de plikter som spesielt hviler på dem, og prøver i stedet å tilta seg fedrenes ansvar og oppgaver. Mange ektefeller ignorerer det ansvar de har for hverandres åndelige, følelsesmessige og fysiske velvære, og unge forelskede par viser en lignende tilbøyelighet ved å leke med hverandres følelser. Legen L. A. Alesen har meget treffende beskrevet dette som «flukten fra personlig ansvar».

Det alvorligste utslag av denne flukten fra ansvar kan man iaktta på det religiøse område. Kirkenes fellesråd i Amerika har gitt en utredning om dette i en artikkel som hadde overskriften «Kirkesamfunnenes tilstand». I denne utredningen het det: «Det later til at den religiøse interesse er mer levende enn noensinne, for kirkesamfunnenes samlede medlemstall er på over 100 millioner, men også kriminaliteten, umoralen og den sosiale forvirring er nå på sitt høyeste.» (Progress Bulletin, Pomona, California, 3. desember 1957) Nøyaktig som forutsagt i profetien, viser folk et skinn av gudfryktighet ved å melde seg inn i et eller annet kirkesamfunn, men de unndrar seg de forpliktelser gudsfrykten medfører, og fornekter derved dens kraft. Som en unnskyldning for at de ikke tar sitt ansvar alvorlig, peker de på at de bare gjør som de fleste andre, ja, de «rasjonaliserer» ved å anføre en mengde snedige argumenter for sin handlemåte. — 2 Tim. 3: 1—5.

Til og med blant dem som erkjenner at det budskap Jehovas vitner forkynner, er sant, kan man se eksempler på denne flukten fra ansvar. Det er nemlig enkelte som ikke vil ha noe bibelstudium i sitt hjem fordi de er redde for det ansvar det medfører å bli et vitne for Jehova. Andre kan sammenlignes med den steinete eller den torne-bevokste grunn hvor sæden vokser og trives for en tid. Men så snart de blir klar over sitt ansvar og sine forpliktelser, trekker de seg tilbake, og lar derved sannhetens sæd dø ut. Ja, selv blant de innvigde kristne er det noen som nødig vil lede hjemmebibelstudier med sine medmennesker eller ta imot utvidede tjenesteprivilegier i menigheten, for de har ikke lyst til å påta seg det ansvar som følger med. La det i forbifarten bli bemerket at en av grunnene til at ateistene benekter og agnostikerne betviler Skaperens eksistens, utvilsomt er at de, enten bevisst eller ubevisst, ikke ønsker å påta seg det ansvar som følger med å erkjenne at Skaperen er til. Å gjøre det vil si å innrømme at man skylder å vise Ham både takknemlighet og lydighet.

De kristnes ansvar og forpliktelser

På grunn av den omstendighet at sannheten frigjør de kristne, gjør den dem også i større grad ansvarlig. Apostelen Paulus sier: «For enhver skal bære sin egen byrde av ansvar.» Men friheten er relativ og ansvaret er relativt, og noe av det disse tingene er avhengig av, er kunnskap: «Den som altså vet å gjøre godt og ikke gjør det, han har synd av det.» Og i forbindelse med sine motstandere sa Jesus: «Var jeg ikke kommet og hadde talt til dem, da hadde de ikke synd; men nå har de ingen unnskyldning for sin synd.» — Gal. 6: 5, NW; Jak. 4: 17; Joh. 15: 22.

Etter hvert som man begynner å handle i overensstemmelse med kunnskapen, får man større ansvar. Når man innvier seg til Gud, må man derfor overholde sitt innvielsesløfte: «Når du gjør Gud et løfte, så dryg ikke med å holde det, . . . Hold det du lover! Bedre er det at du ikke lover, enn at du lover og ikke holder det.» — Pred. 5: 3, 4.

For å hjelpe oss til å holde våre løfter har Gud gitt oss sitt Ord, Bibelen. Men den gir oss ikke personlige råd om hva vi skal gjøre i hvert enkelt tilfelle. Nei, den framholder grunnleggende prinsipper eller regler for handling, og så har vi selv ansvaret for å anvende disse i vårt daglige liv. Vi må, for å nevne et eksempel, hver for oss finne ut hva som er keiserens, og hva som er Guds. — Matt. 22: 21.

Som Jesus viste, er dessuten alle kristne forpliktet til å bære frukt. (Joh. 15: 2) Denne frukt innbefatter blant annet «kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet». Det vil si at vi må hjelpe våre kristne brødre i den utstrekning vi har anledning til det. Vi må ikke være som presten og levitten, som forsøkte å komme utenom det ansvar de hadde overfor den mannen som var blitt skamslått og røvet, ved å gå over på den andre siden av veien. Vi bør snarere være som den barmhjertige samaritan, som gjorde seg stor umak for å hjelpe ham som var i nød. — Gal. 5: 22, 23; Luk. 10: 29—37, NW.

Etter som Jesus kom til jorden i den hensikt å «vitne for sannheten», hører det også med til de kristne frukter å forkynne ’dette gode budskap om Guds rike’ i så stor utstrekning som man har kunnskap og muligheter til. Vi må ikke være som den tjeneren i Jesu lignelse som ble betrodd en eneste talent, men som ikke ville påta seg noe ansvar for sin herres gods og derfor grov talenten ned og gjemte den, mens han i det minste kunne ha satt den ut hos pengevekslerne og hatt litt fortjeneste av den. Nei, vi bør ha samme innstilling som Paulus, som utbrøt: «Ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet!» Han vedkjente seg sitt ansvar, og han bar det. — Joh. 18: 37; 1 Kor. 9: 16.

En annen form for ansvar som de kristne har, og som det også er på sin plass å omtale, er det ansvar vi har i forbindelse med synder og feil vi begår. Vi bør ha en ømfintlig samvittighet med hensyn til disse ting, og stadig be Gud om tilgivelse på grunnlag av Kristi offer. Men vi må også innse at vi selv er moralsk ansvarlig for våre synder og for de ganger vi kommer til kort. Vi kan ikke legge skylden på Gud eller på våre foreldre eller på omstendighetene, og vi kan heller ikke skyte skylden over på Djevelen slik Adam og Eva og kong Saul gjorde. Å gjøre noe slikt røper ikke bare mangel på kjærlighet og modenhet, men det viser også at man ikke føler virkelig anger og derfor ikke fortjener tilgivelse.

Etter som vi er frie mennesker, må vi også bære vårt ansvar. For å kunne gjøre det, trenger vi en skarp rettferdighetssans og dessuten visdom og kjærlighet. Etter hvert som vi blir mer modne, burde vår ansvarsfølelse tilta. Når vi vedkjenner oss vårt ansvar og innfrir våre forpliktelser, vil vi oppnå større styrke, dypere tilfredsstillelse og rikere gleder, og til slutt vil vi få Guds godkjennelse og bli belønnet med evig liv i hans nye verden.