Den elskede kvinne i Høysangen
«Alt er fagert ved deg, min venninne, og det er intet lyte på deg.» — Høys. 4: 7.
1. Hvilken kjærlighet kan overgå en manns kjærlighet til en kvinne, og hvor høyt elsket Kristus den gruppe han dannet omkring seg?
KJÆRLIGHET til en kvinne kan overgås av kjærlighet til en organisasjon av menn og kvinner. Og på den annen side kan en organisasjons kjærlighet til en mann eller til dens leder være så sterk at ingen ting i denne verden kan overvinne den. Den mest fremtredende mann som noensinne har levd på jorden, den leder som over 800 000 000 troende omkring på jorden hevder at de følger, var Jesus Kristus, som ble født i Betlehem for over 1900 år siden, og som led martyrdøden i år 33 i den kristne tidsalder. Ble han noensinne forelsket i en kvinne og tok henne til hustru? Nei, han døde ugift og barnløs, trettitre og et halvt år gammel. Men han dannet en organisasjon av menn og kvinner omkring seg, og disse menneskene elsket han inderlig som medlemmer av organisasjonen. Ja, han ga faktisk sitt liv for disse menn og kvinner og for de menn og kvinner som fremdeles kommer til å bli medlemmer av organisasjonen.
2. Med hvilke ord erkjente Jesus hvem det var som ga ham denne organisasjon av etterfølgere?
2 Det var ikke tømmermannen Josef fra Nasaret, som virket som en jordisk far for Jesus, som ga ham denne organisasjonen av etterfølgere. Gud, hans himmelske Far, var den som ga ham organisasjonen. Dette var noe som Jesus selv erkjente. Han sa: «Ingen kan komme til meg uten at Faderen, som har sendt meg, drager ham.» (Joh. 6: 44) «Min Fader, som har gitt meg dem, er større enn alle, og ingen kan rive dem ut av min Faders hånd.» (Joh. 10: 29) Og Jesus ba til sin himmelske Far: «Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker som du ga meg av verden; de var dine, og du ga meg dem.» (Joh. 17: 6) Den himmelske Far ga dem til sin Sønn Jesus som en pike som var trolovet med sin framtidige ektemann.
3. Hvilken billedlig uttrykksmåte brukte døperen Johannes og Paulus om denne organisasjon av etterfølgere?
3 Denne organisasjon eller menighet av menn og kvinner ble derfor omtalt som hans brud, som en kvinne som skulle bli gift eller uatskillelig forent med ham i framtiden i hans himmelske Fars bolig. Hans slektning Johannes, presten Sakarias’ sønn, omtalte denne saken på denne måten ved å si: «Den som har bruden, han er brudgom; men brudgommens venn, som står og hører på ham, gleder seg storlig over brudgommens røst. Denne min glede er nå blitt fullkommen.» (Joh. 3: 29) Den kristne apostel Paulus, som vant mange etterfølgere for Jesus Kristus, brukte en lignende uttrykksmåte som Johannes og snakket som Brudgommens venn til disse etterfølgerne da han sa: «Jeg er nidkjær for eder med Guds nidkjærhet; jeg trolovet eder jo med én mann, for å framstille en ren jomfru for Kristus.» (2 Kor. 11: 2) Apostelen Paulus oppfordret dem inntrengende til å være trofaste i sin kjærlighet til og hengivenhet for sin brudgom, Kristus.
4. a) I hvilken grad er Kristi kjærlighet til organisasjonen blitt bevist? b) Hvor lenge må menighetens kjærlighet til Kristus bevises, og i motsetning til hvilken organisasjon?
4 Den kjærlighet Jesus Kristus nærer til organisasjonen eller menigheten som hans himmelske Far gir ham til hustru, er blitt bevist ved hans egen død. Paulus sier: «Kristus er menighetens hode, han som er sitt legemes frelser. . . . Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den, for å hellige den, idet han renset den ved vannbadet i ordet, forat han selv kunne framstille menigheten for seg i herlighet, uten plett eller rynke eller noe sådant, men at den kunne være hellig og ulastelig.» (Ef. 5: 23, 25—27) Menighetens kjærlighet til Kristus, Brudgommen, må imidlertid bevises helt til den siste av menighetens 144 000 medlemmer har bestått alle prøver. Det finnes mange religiøse organisasjoner som kaller seg kristne, og som sier at de elsker Kristus. Bare i De forente stater er det registrert 265 slike religiøse sekter, og i Sør-Afrika er det over tusen. Men ved sine gjerninger viser de at de elsker denne verden mer enn de elsker Jesus Kristus og det riket som hans himmelske Far, Jehova Gud, har salvet ham til å være konge i, og som han nå har gitt ham makten over. Disse religiøse sektene søker å vinne denne umoralske verdens vennskap. Disippelen Jakob spør alle kristne som har en slik delt kjærlighet: «I utro! vet I ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den altså som vil være verdens venn, han blir Guds fiende.» — Jak. 4: 4.
5. Hvor mange menigheter er virkelig trolovet med Kristus, og hvordan vil de som er igjen av de trolovede bevise sin kjærlige hengivenhet?
5 Det finnes imidlertid bare én organisasjon som virkelig er trolovet med Jesus Kristus for å bli gift med ham i de kongelige himler, og til dens medlemmer sa Jesus: «Når verden hater eder, da skal I vite at den har hatet meg før eder. Var I av verden, da ville verden elske sitt eget; men fordi I ikke er av verden, men jeg har utvalgt eder av verden, derfor hater verden eder.» (Joh. 15: 18, 19) Den sanne menighet av 144 000 trofaste har ingen kjærlighet til denne fordervede, døende, verden. Den gir Jehova Gud, den himmelske Far, udelt hengivenhet, og den viser hans Sønn Jesus Kristus den fullstendige kjærlighet som den skylder sin himmelske brudgom. I de forløpne 1900 år har den himmelske Far ved sin hellige ånd gjenfødt troende mennesker som har innvigd seg til ham i oppriktighet, og på den måten har han trolovet dem med sin elskede Sønn. I dag, da alle beviser peker på at han innsatte sin Sønn, Brudgommen, på tronen i det himmelske rike i året 1914, er det bare en levning av den brudelignende menighet på jorden. Så lenge denne gamle verden, som nå er i sin opprørte «endens tid», består, må de fortsette å bevise at deres kjærlige hengivenhet for deres himmelske brudgom, Kristus, er større enn alt annet. De vil gjøre det på grunn av den glødende, uutslokkelige kjærlighet de nærer til ham. Den vakre boken i Bibelen som heter Salomos høysang, fastslår dette.
Salomos høysang
6. Hører Salomos høysang med til de inspirerte skrifter? Begrunn svaret.
6 Dengang Jesus var på jorden, ble Salomos høysang anerkjent av den jødiske menighet som en del av de inspirerte skrifter og sto oppført i fortegnelsen over deres hellige hebraiske manuskripter. Den ble likeledes akseptert av den første kristne menighet som en ekte del av den hellige skrift. Når vi forstår denne boken riktig, er det til stort gagn for oss å studere den. Apostelen Paulus tok også med Salomos høysang da han sa: «Den hele Skrift er innblest av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, forat det Guds menneske kan være fullkomment, dugelig til all god gjerning.» (2 Tim. 3: 16, 17) Akiba, en jødisk rabbi som levde i det første århundre av den kristne tidsalder, uttrykte sin verdsettelse av denne boken på følgende måte: «Hele verden var ikke verd den dag da denne opphøyede sang ble gitt til Israel; for hele Skriften er hellig, men denne opphøyede sang er høyhellig.» — Mishnah, i sjette avdeling under «Yadaim», avsnitt 3, paragraf 5.
7. Hva er den såkalte Salomos høysang, når ble den skrevet og hva er dens tema?
7 Den som skrev denne sangen, kong Salomo fra Jerusalem, sier i første vers i sitt dikt: «Høysangen av Salomo.» Ifølge den hebraiske tekst kalles den ordrett «sangenes sang», det vil si den vakreste, den mest fortreffelige sang. Den er ikke en samling av sanger, men én sang, selv om den vanligvis deles opp i åtte kapitler. Den ble skrevet av kong Salomo etterat han hadde bygd det praktfulle templet for Jehova Gud i Jerusalem, og etterat han var blitt gift. Tidspunktet da Høysangen ble til, var derfor omkring år 1010 før den kristne tidsalder. Det er ett tema som går igjen i hele Høysangen, og det er den kjærlighet en landsbypike fra Sunem eller Sulem hadde til en hyrde. Kong Salomo forelsket seg i den samme piken, men hennes kjærlighet til hennes kjæreste, hyrden, ble bevart sann og ekte under de prøver som oppsto, og kongen fikk henne ikke. Den kunne derfor med rette kalles Sangen om Salomos forsmådde kjærlighet.
8. Hvilken betydning tilla de gamle hebreere Høysangen, men hva viser historien med hensyn til riktigheten av dette?
8 De gamle hebreere tilla boken en symbolsk mening. De forsto det slik at piken var et bilde på den jødiske menighet fra profeten Mose tid og framover. Den som var gjenstand for denne menighets hengivenhet, var Jehova Gud, som følgelig ble framstilt ved hennes elskede, hyrden. Et studium av den jødiske menighets historie i løpet av de siste 1900 år slår imidlertid fast den sørgelige kjensgjerning at den har vært troløs i sin kjærlighet til Jehova som sin Gud. Den har for lenge siden sluttet å være en menighet av vitner for Jehova Gud. Deres egen historie, slik den er nedtegnet i de hebraiske skrifter, viser at de avviste de profeter som han sendte i sitt navn, og de kristne greske skrifter viser at de nådde et høydepunkt med hensyn til å avvise Guds talsmenn da de nektet å ta imot Jesus Kristus, som kom og forkynte for dem i Jehovas navn, og til slutt fikk ham henrettet på en grusom måte på en torturpel. Dette var ikke å legge for dagen en sann, urokkelig kjærlighet til Jehova, han som er den store hyrde for sin hjord.
9. Hvilken nedskrevet advarsel gjør Paulus oss oppmerksom på, og i forbindelse med hvem får derfor Høysangen sin oppfyllelse?
9 Apostelen Paulus skrev til den kristne menighet i det første århundre og fortalte om flere tilfelle da israelittene sviktet sin kjærlighet til Jehova Gud, og så sa han: «Dette hendte dem som forbilder, men det er skrevet til formaning.» Til formaning for hvem? «For oss, til hvem de siste tider er kommet.» (1 Kor. 10: 11) Derfor må det være slik at Salomos høysang får sin oppfyllelse i forbindelse med den kristne menighet som apostelen Paulus var et medlem av i det århundre da den jødiske tingenes ordning ikke lenger fant gunst i Guds øyne og derfor endte, og da Jehova av den grunn overførte sin barmhjertighet til den kristne menighet som han trolovet med sin Sønn Jesus Kristus, Brudgommen.
10. Hvem er den elskede pike i Høysangen et bilde på, hvem er hennes elskede, Hyrden, et bilde på, og hvis eksempel må levningen i dag etterligne?
10 Den elskede pike i Høysangen må altså være den sanne kristne menighet, som består av 144 000 trolovede medlemmer, og hennes elskede, hyrden, må være Herren Jesus Kristus som nå er herliggjort i himmelen på grunn av sin brennende kjærlighet til sin himmelske Far. Den tredje dag etterat han var blitt drept på torturpelen, oppreiste den allmektige Gud ham fra de døde. Kan ble da en åndelig Sønn igjen, men udødelig og høyt opphøyet Over det menneskelige kjød som han engang hadde. Førti dager senere lot Jehova Gud ham stige opp til himmelen, hvor han har sin trone. Han lot ham sitte ved sin høyre hånd for blant annet å vente på at hans ekteskap i himmelen med sin brud og menighet skulle fullbyrdes til hans himmelske Fars beleilige tid. Etterat han steg opp til himmelen, er medlemmene av hans brud, hans menighet, blitt trolovet med ham i troen. Det var til dem apostelen Peter skrev: «Ham elsker dere, enda dere ikke har sett ham; ham tror dere på, enda dere nu ikke ser ham! Og i troen på ham jubler dere med en usigelig og forherliget glede: dere skal jo nå målet for deres tro, sjelenes frelse!» (1 Pet. 1: 8, 9, LB) Det samme gjelder den lille levning av hans menighet i dag, som må bevise sin kjærlighet til den usynlige Kristus på samme måte som piken Sulamit beviste sin kjærlighet til sin elskede.
11. Hva hadde Salomo funnet ut med hensyn til menn i motsetning til kvinner, og hvem må menigheten etterligne når det gjelder trofast kjærlighet?
11 I Predikerens bok fortalte kong Salomo som forsamleren av sitt folk det som han hadde funnet ut ved erfaring. Han skrev: «Se, dette fant jeg ut, sier predikeren [forsamleren, NW], idet jeg la det ene til det andre for å finne hovedsummen. Det som jeg stadig har søkt, men ikke har funnet, det er: Én mann har jeg funnet blant tusen, men en kvinne har jeg ikke funnet blant dem alle.» (Pred. 7: 27, 28) Men hvis kong Salomo i Høysangen beskriver sine egne nytteløse tilnærmelser til Sulamit, da fant han virkelig i henne til sin egen skuffelse en kvinne som var trofast i sin kjærlighet til en mann som ikke var omgitt av en slik prakt som Salomo. Hvis kong Salomo hadde levd i det første århundre av den kristne tidsalder, da ville han ha vært nødt til å innrømme at han i Jesus Kristus hadde funnet ’den ene mann blant tusen’, ja, åpenbart den ene mann blant alle menn som noensinne har levd på jorden. Den menighet som er trolovet med Jesus Kristus, må etterligne ham. Ved at hun er trofast i sin kjærlighet til ham, må hun bevise at hun er som en enestående trofast kvinne, en sjeldenhet blant kvinner, den eneste brude-organisasjon blant alle kristenhetens religiøse systemer som forblir trofast og bevarer sin renhet i denne verden slik at hun kan bli funnet verdig til det himmelske ekteskap med Kristus.
Personene og intrigen
12. Hvem er de personer som omtales eller har taleroller i Høysangen?
12 Salomo presenterer seg selv i Høysangen og spiller rollen som kongen i Jerusalem, den by som også ble kalt Sion på grunn av sin festning eller sitt sitadell som hadde det navnet. Hovedpersonen i Høysangen er den ikke navngitte landsbypike fra Sunem eller Sulem, som kong Salomo kaller Sulamit. (Høys. 6: 13) Landsbyen Sunem, som i dag heter Solem, lå ved den sørvestre grense av Issakars stammes område, om lag 25 kilometer sørvest for Den galileiske sjø, eller om lag 90 kilometer nord for Jerusalem. Den vakre piken som het Abisag, ble funnet i Sunem og ble ført til Salomos fars, kong Davids, slott for å tjene som pleierske for ham i hans alderdom. (1 Kong. 1: 1—4; 2: 17—22) Det var i Sunem at en velstående kvinne, den barnløse hustruen til en gammel mann, sørget for losji for profeten Elisa i et lite tak-kammer, som han kunne benytte når som helst han dro forbi. (2 Kong. 4: 8—10) Sulamits mor bodde i Sunem. Hun blir omtalt i Høysangen, men det blir ikke Sulamits far. Piken har flere brødre som er med i den dramatiske sangen. En annen viktig person i sangen er den elskede hyrde. Andre som har taleroller i Høysangen, er kvinnene i Salomos hoff, som kalles «Jerusalems døtre», og også byens kvinnelige innbyggere, som kalles «Sions døtre». (Høys. 1: 5; 2: 7; 3: 5, 10, 11) Personene i Høysangen identifiseres ved det som de sier, eller ved det som blir sagt til dem.
13. Hvor traff hyrden Sulamit, og hva førte det til?
13 Hvordan traff Sulamit hyrden? Hun minner ham om det ved å si: «Under epletreet vekket jeg deg; der ble din mor forløst med deg, der ble hun forløst, hun som fødte deg.» (Høys. 8: 5) Det var et tre som ville minne hyrden om hans egen ringe fødsel, ute på marken, borte fra hjemmets trygghet og bekvemmelighet. Men hans mor var sterk og oppfostret ham til å bli den vakre unge mannen han var. Da de møttes på det stedet hvor han ble født, fant hyrden ut at Sulamit var en elskelig pike, og hun oppdaget at hyrden på alle måter var storartet.
14. Hvilken holdning inntok Sulamits brødre overfor henne, og hvorfor ble de en gang sinte på henne?
14 Men akkurat som apostelen Paulus var nidkjær for den kristne menighet, var Sulamits brødre meget nidkjære for sin søster. De var ivrige etter å beskytte sin søsters jomfruelighet, for de var ikke helt sikre på hvor karakterfast hun var. De forsøkte å beskytte henne mot fristelse. En gang syntes de at de hadde grunn til å være sint på henne. Dette var tydeligvis en gang da hyrden skyndte seg bort til henne og foreslo at de skulle gå en spasertur for å nyte vårens skjønnhet. For å sitere hennes ord til kvinnene i kong Salomos hoff: «Hør, der er min elskede! Se, der kommer han springende over fjellene, hoppende over haugene. Min elskede ligner et rådyr eller en ung hjort. Se, der står han bak vår vegg; han kikker gjennom vinduene, gjennom gitteret ser han inn. Min elskede tar til orde og sier til meg: Stå opp, min venninne, du min fagre, og kom ut! For se, nå er vinteren omme, regnet har dratt forbi og er borte; blomstene kommer til syne i landet, sangens tid er inne, og turtelduens røst har latt seg høre i vårt land; fikentreets frukter tar til å rødme, og vintrærnes blomster dufter. Stå opp, kom, min venninne, du min fagre, så kom da! Du min due i bergrevnene, i fjellveggens ly! La meg se din skikkelse, la meg høre din røst! For din røst er blid og din skikkelse fager.» — Høys. 2: 8—14.
15. Hva gjorde hennes brødre for å hindre henne i å gå ut alene med hyrden?
15 Sulamits brødre blir sinte fordi hun ønsker å følge hans innbydelse. For å hindre henne og hyrden i å dra ut på en spasertur helt alene og komme i fristelse, finner de nå ut at det er tvingende behov for å sette ut vakter i vingårdene deres mot de små revene som skader vintrærne ved å grave hull under dem. Derfor roper brødrene: «Fang revene for oss, de små rever som ødelegger vingårdene! Våre vingårder står jo i blomst.» — Høys. 2: 15.
16. Hvilken virkning hadde det på henne at hun måtte vokte vingårdene, som hun forteller om det til «Jerusalems døtre»?
16 Brødrene benyttet seg av det behov som oppsto på grunn av årstiden, og forlangte at deres søster skulle holde seg i vingårdene og vokte dem mot de små revene, som voldte slik skade. Som hun selv forteller om det til «Jerusalems døtre» som er i kong Salomos hoff: «Min mors sønner ble vrede på meg, de satte meg til å vokte vingårdene; min egen vingård har jeg ikke voktet.» (Høys. 1: 6) Dette forklarer hvorfor hennes hud ikke lenger var skjær og lys: «Sort er jeg, men yndig, I Jerusalems døtre, som Kedars telter [av sort hår], [og likevel vakker] som Salomos telttepper. Se ikke på meg, fordi jeg er så sort, fordi solen har brent meg!» (Høys. 1: 5, 6) Voktingen av vingårdene utsatte henne for solens brennende stråler.
17. Hvilken annen fare ble imidlertid Sulamit utsatt for i forbindelse med kong Salomos leir?
17 Denne sikkerhetsforanstaltning som hennes brødre traff, holdt henne riktignok borte fra hennes hyrde i disse vårdagene, men den førte til at hun snart ble utsatt for en annen fare. Selveste kong Salomo kom i nærheten av Sunem eller Sulem og satte opp sine telt med deres vakre tepper ikke langt fra hennes hjem og vingårdene. En dag befant Sulamit seg i nærheten av kong Salomos leir. Hun hadde ikke gått dit for å vise fram sin skjønnhet og for å glimre med sin sjarm, hverken for kong Salomo eller for de seksti Israels krigsmenn som alle var oppøvd i krig og væpnet med sverd ved sin lend, eller for vognkjørerne. (Høys. 3: 7) Hun hadde ikke i vegelsinnethet glemt sin hyrde, sin kjæreste, og at hennes ynde bare tilhørte ham. Nei, hun forklarte det selv senere for kong Salomo: «Jeg gikk ned i nøttehagen for å se på dalens grønnende spirer, for å se om vintreet hadde satt skudd, om granatepletrærne sto i blomst. Før jeg visste av det, førte min sjel meg opp på mitt gjeve folks vogner.» (Høys. 6: 11, 12) Fordi hun gikk ut i et ærend i forbindelse med sitt arbeid, hadde hun helt uforvarende kommet over Israels konges leir.
18. Hvordan kom Sulamit inn i Salomos leir, og hvilken virkning hadde det på henne?
18 Da fikk enten kong Salomo selv se henne, eller så ble hun rosende omtalt for ham av hans leirtjenere som så henne. Salomo tok henne så bort fra hennes mor og brødre og deres vingårder og førte henne inn i sin praktfulle leir. Der, midt i den kongelige leirs imponerende verdighet og prakt, som man kunne vente ville overvelde en beskjeden landsbypike, ga den store og berømte kong Salomo uttrykk for sin beundring for henne og ba henne bli med ham tilbake til Jerusalem for å bli en av hans hustruer. All den kongelige rikdommen omkring henne gjør ikke inntrykk på henne. Hun føler seg fremmed og uvel midt oppe i den og føler seg ikke tiltrukket av kongen. Hun lengter etter ham som er hennes eneste kjærlighet, og begynner å snakke som om han var til stede der og kunne høre henne:
19. Hvilke ord rettet hun til sin elskede hyrde, som ikke var til stede?
19 «Han kysser meg med kyss av sin munn! For din kjærlighet er bedre enn vin. Liflig er duften av dine salver, ditt navn er en utgytt salve; derfor elsker jomfruene deg. Drag meg! Vi vil løpe etter deg. Kongen har ført meg inn i sine kammer; vi vil fryde og glede oss i deg, vi vil prise din kjærlighet mer enn vin; oppriktig elsker de deg. Si meg, du som min sjel elsker: Hvor vokter du hjorden? Hvor lar du den hvile om middagen? For hvorfor skal jeg være lik en kvinne som går tilsløret [tilsløret i sorg, NW] ved dine stallbrødres hjorder?» — Høys. 1: 2—4, 7.
20. Hvordan svarer «Jerusalems døtre» henne, og hvordan reagerer hun på Salomos tilnærmelser?
20 Til dette spørsmålet svarer hoffdamene, «Jerusalems døtre»: «Vet du det ikke, du fagreste blant kvinner, så gå ut i fårenes spor og vokt dine kje ved hyrdenes hytter!» De forsto at hun måtte forlate Salomos leir og gå ut der hvor hennes elskede voktet sine får. Men Salomo var ikke villig til å la henne gå. Han begynte å uttale seg om sin beundring for henne og gi løfter om hvordan han skulle pynte henne med smykker i slottet i byen. Han sa til henne: «Med gangerne foran Faraos vogner ligner jeg deg, min venninne! Yndige er dine kinner mellom kjedene, din hals i perleradene. Gullkjeder vil vi gjøre deg med sølvprikker på.» Men Sulamit motstår Salomos tilnærmelser og lar ham forstå at hennes eneste kjærlighet gjelder en annen. Hun sier: «Så lenge kongen satt ved sitt bord, ga min nardus sin duft. Min elskede er meg en myrrakule, som hviler mellom mine bryster. Min elskede er meg en cyperdrue i En-Gedis vingårder.» (Høys. 1: 8—14) Sulamit lengter etter å holde sin elskede hyrde i armene sine.
Materielle tiltrekninger
21. Hva må levningen nå gjøre med hensyn til sin hengivenhet i betraktning av det som fant sted i 1914?
21 Hvilken likhet kan vi finne mellom alt dette og den trofaste levning av Kristi brud og menighet i dag? Jehova Gud innsatte sin Sønn Jesus Kristus på tronen i himmelen i 1914, men han har likevel ikke tatt levningen til seg. Disse trolovede er altså borte fra ham. De befinner seg i verden, men de tør ikke gjøre seg til en del av denne verden ved å gå tilbake til den verden som de har forlatt fordi de er blitt dratt til Kristus. De må bevare seg som rene jomfruer, ubesmittet av denne verden. Som en parallell til kong Salomos ytre prakt som konge har denne verden mange ytre ting som virker tiltrekkende. Ved hjelp av disse tingene forsøker den å lede den trolovede levnings hengivenhet bort fra Kristus. Men levningen adlyder befalingen om ikke å elske de ting som er i verden, «kjødets lyst og øynenes lyst og storaktighet i levnet». (1 Joh. 2: 15, 16) På Paulus’ tid var det enkelte kristne som var besnæret av tanken på straks å herske som konger, på samme måte som Salomo, og de ventet ikke på at den regjerende Konge, Jesus Kristus, skulle opphøye dem til en plass på hans trone ved slutten av deres jordiske løpebane. «Dere er rike alt, er dere? Dere har begynt å herske som konger uten oss, har dere?» spør Paulus. — 1 Kor. 4: 8, NW.
22. Hvordan viser levningen at de foretrekker å følge Hyrden framfor å få makt i verden?
22 Levningen i dag vet imidlertid at den ikke er kalt til å herske på jorden i denne nåværende onde verden. Vårt kall består i å følge i fotsporene til Jehovas rette hyrde, Herren Jesus Kristus, som fant de tapte får, ga dem føde og beskyttet dem og til og med ga sitt jordiske liv for dem. Levningen gir ikke etter for denne verdens materialisme og lar seg heller ikke lokke av den ytre prakt som følger med politisk lederskap i denne verden. De følger ikke denne verdens konger, men Jehovas rette hyrde, og de etterligner ham ved å utføre et lignende hyrdearbeid som han gjorde på jorden. De samler hans får, før hans får fordi de elsker ham, holder fårene sammen i fred og enhet og beskytter dem mot selviske, ulvelignende mennesker av denne verden som vil undertrykke fårene og utbytte dem. (Joh. 21: 15—17) Levningen retter sitt sinn mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden, og derfor fortsetter de å søke det som er der oppe. De søker først Guds rike og den rettferdighet som kommer fra ham gjennom Kristus. Deres inderlige kjærlighet til deres himmelske brudgom får dem til å avvise de besnærende tilnærmelser som denne verden gjør til dem med sin materialisme.
23. Hvordan er levningen lik Sulamit med hensyn til kjærlighetserklæringer overfor hyrden, og hvordan viser hun hva hun synes om Salomos leir?
23 Levningen ligner Sulamit ved at den søker sin Hyrdes, Jesu Kristi, kjærlighet. Dette oppveier hatet fra denne verden. De fryder seg over bevisene for at han er med dem, selv om han er usynlig, akkurat som da Sulamits elskede fant veien inn i Salomos leir, og satte seg i forbindelse med henne og lot sin kjærlighet strømme mot henne med disse ord: «Hvor fager du er, min venninne, hvor fager du er! Dine øyne er duer.» Sulamit foretrekker å være nær sin kjæreste, å være sammen med ham ute på marken og i skogen, under sedrene og cypressene. Den praktfulle leiren til kong Salomo gjør ikke noe inntrykk på henne. Hun viser at hun ikke føler seg smigret eller er imponert over å være midt oppe i den kongelige leirs ytre, materielle herlighet, og sier til hyrden: «Hvor du er vakker, min elskede, hvor skjønn du er! Og vårt leie er grønt. Sedrer er bjelkene i vårt hus; cypresser er vårt tavlede loft.» — Høys. 1: 15, 16.
24. a) Hvordan betrakter Sulamit seg selv, men hvordan betrakter hennes elskede henne? b) Hvordan betrakter hun ham, og hvilken inntrengende oppfordring kommer hun derfor med til «Jerusalems døtre»?
24 Sulamit er en beskjeden kvinne som ikke trakter etter å være noe stort her på jorden. Hun sier: «Jeg er Sarons blomst, dalenes lilje.» Bare en enkel blomst på marken som vokser uten å bli dyrket! Hennes hyrde synes at hun er uten like, og sier: «Som en lilje blant torner, så er min venninne blant de unge kvinner.» Sulamit viser hvor høyt hun setter ham over alle andre. Hun sammenligner ham med et fruktbart, skyggefullt, høytvoksende tre blant de alminnelige trærne i en skog: «Som et epletre blant skogens trær, så er min elskede blant de unge menn; i hans skygge lyster det meg å sitte, og hans frukt er søt for min gane. Han har ført meg til vinhuset, og hans banner over meg er kjærlighet. Styrk meg med druekaker, kveg meg med epler! For jeg er syk av kjærlighet. Hans venstre hånd er under mitt hode, og hans høyre favner meg.» Når hun har en slik kjærlighet til sin elskede hyrde, hvordan skulle hun da i vegelsinnethet kunne flytte over sin kjærlighet til en annen? Derfor kommer hun med følgende inntrengende oppfordring til kvinnene i kong Salomos hoff: «Jeg ber eder inderlig, I Jerusalems døtre, ved rådyrene eller ved hindene på marken, at I ikke vekker og ikke egger kjærligheten [hos meg], før den selv vil!» (Høys. 2: 1—7) Ved alt som er vakkert og yndig tar hun hoffdamene høytidelig i ed på at de ikke skal forsøke å vekke kjærlighet hos henne til kong Salomo, slik at hun blir utro i sin første kjærlighet, hennes kjærlighet til hyrden.
25. Hva er Sulamits standhaftighet et fint eksempel på for levningen, og hvordan behandler de materialistiske menneskers overtalelsesforsøk?
25 Den standhaftighet hun viste i sin kjærlighet til hyrden, er et fint eksempel for levningen i dag på hvor uforanderlig og urokkelig deres kjærlighet til Kristus, Jehova Guds rette hyrde, bør være. Ingen ting i denne verden eller på denne jord bør være i stand til å svekke deres kjærlighet til Kristus eller vende den bort fra ham. Ingen forsøk som materialistiske mennesker gjør på å overtale dem, bør kunne vekke kjærlighet til eller selvisk begjær etter noe som helst som ikke har med den rette hyrde og hans elskede får å gjøre. Vi bør alltid minne mennesker som bruker verdslige overtalelseskunster, om at vår hengivenhet er fast knyttet til Kristus, den rette hyrde, Brudgommen, og at vi vil følge ham og ikke denne verden med dens materialisme og ytre prakt.
26. Hvordan må levningen være en trofast vingårdsvokter lik Sulamit, og hvordan må de i likhet med henne ha et godt vitnesbyrd fra dem som er utenfor?
26 Sulamit var en pålitelig arbeiderske. Hun holdt vakt over familiens vingårder. Hennes motstykke i vår tid, den trolovede levning, er likeledes forpliktet til å holde seg til Vintreet, Jesus Kristus, og tjene som grener som bærer meget frukt til ære for den store vingårdsmann, Jehova Gud. Dette er til deres egen beskyttelse. (Joh. 15: 1—8) Sulamit hadde et godt vitnesbyrd fra dem som ikke hørte til familien. «Jerusalems døtre» i Salomos hoff kalte henne «du fagreste blant kvinner». Selv kong Salomo sa at hun var vakker, «fager som Tirsa, . . . skjønn som Jerusalem, fryktelig som hærskarer med sine banner». Kvinnene i byen, dronningene og medhustruene, sa at hun «stråler fram som morgenrøden, fager som månen, ren som solen». (Høys. 1: 8; 6: 1, 4, 9, 10) Den trolovede levning må på samme måte «ha godt vitnesbyrd av dem som er utenfor». De må «omgås sømmelig med dem som er utenfor», slik at de ikke gir noen grunn til å finne feil ved sannheten, men slik at de i stedet anbefaler den ved sitt liv. — 1 Tim. 3: 7; 1 Tess. 4: 12.
27. Hvorfor må den trolovede levning, og likeledes dens store skare av medarbeidere, fortsette å vandre i tro, til tross for at Brudgommen har begynt å herske?
27 Brudgommens, Kongens, herredømme er et usynlig, himmelsk herredømme. Det utøves fra hans himmelske Fars høyre hånd. Det står høyt over englene og alle andre herredømmer, for «engler og makter og krefter er ham underlagt». (1 Pet. 3: 22) Vi må derfor fortsette å vandre i tro, selv om bevisene for at han har hersket i det himmelske Sion siden 1914, gjør det til en levende virkelighet for oss at han sitter på tronen og utstrekker sin herskerstav. (Sl. 110: 1, 2) Full av glede hyller vi ham som den regjerende Konge, og den store skare av den trolovede levnings medarbeidere svinger billedlig talt med palmegrener ved at de offentlig anerkjenner ham og underordner seg ham. Men likevel er det et skille mellom den trolovede levning og deres Brudgom og Hyrde, som om det skulle være et stort fjell mellom dem og ham, for levningen er fremdeles i kjødet og ennå ikke oppreist fra de døde med herlige åndelige legemer. — 1 Kor. 15: 42—44; 2 Kor. 5: 1—8.
28. Hvordan fører levningen det på samme måte som Sulamit, som uttrykker sin lengsel etter sin elskede hyrde?
28 Av denne grunn må den trolovede levning fremdeles fortsette å lengte etter at Brudgommen skal komme og ta dem til seg ved en himmelsk oppstandelse og derved gjøre slutt på deres atskillelse fra ham. De føler det på samme måte som Sulamit da hun sa: «Min elskede er min, og jeg er hans, han som vokter sin hjord blant liljene. Innen dagen blir sval og skyggene flyr, vend om, min elskede, lik et rådyr eller en ung hjort på de kløftede fjell [på atskillelsens fjell, NW].» (Høys. 2: 16, 17) Det er på samme måte apostelen Johannes uttrykker denne lengselen helt til slutt i Bibelen: «Amen, ja kom, Herre Jesus!» — Åpb. 22: 20.
29. Hvor kan vi finne ham nå i tiden for hans annet nærvær, og hvor kan vi ha fellesskap med ham?
29 I denne tiden da Kristus igjen er nærværende, nemlig siden året 1914, kan vi lete etter Kristus hvor som helst, men vi kommer ikke til å finne ham noe sted på jorden. Han er nærværende på sin himmelske trone og har utstrakt «sitt veldes kongestav» til jorden og lar sine fiender på jorden få føle hans makt. Vi kan imidlertid finne fellesskap med ham ved å gå ut for å komme sammen med hans etterfølgere på deres møter, for han sa: «Hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.» (Matt. 18: 20) Dette kan ofte kreve av oss at vi går ut om kvelden for å overvære møtene til hans etterfølgere og også for å besøke de «andre får» som han nå samler inn, for å holde bibelstudier med dem slik at de kan få føde i den rette hyrdes navn. — Joh. 10: 16.
30. Hvordan beskriver Sulamit det spesielle fellesskap levningen har med sin Hyrde som en menighet?
30 På denne måten nyter den trolovede levning et spesielt fellesskap med sin Hyrde og Konge som en menighet, innenfor sin åndelige mors organisasjon, det himmelske Sion, det «Jerusalem som er der oppe». Sulamit, som var holdt tilbake i kong Salomos leir, beskriver det på denne måten: «På mitt leie lette jeg om natten etter ham som min sjel elsker; jeg lette etter ham, men jeg fant ham ikke. [Da sa jeg:] Jeg vil stå opp og gå omkring i byen, på gatene og på torgene; jeg vil lete etter ham som min sjel elsker. Jeg lette etter ham, men jeg fant ham ikke. Vekterne, som går omkring i byen, møtte meg. [Jeg sa til dem:] Har I sett ham som min sjel elsker? Ikke før var jeg gått fra dem, før jeg fant ham som min sjel elsker; jeg tok fatt i ham, og jeg slipper ham ikke før jeg har ført ham til min mors hus, til hennes kammer som har født meg. Jeg ber eder inderlig, I Jerusalems døtre, ved rådyrene eller ved hindene på marken, at I ikke vekker og ikke egger kjærligheten [hos meg], før den selv vil!» (Høys. 3: 1—5) Alt vårt åndelige fellesskap med Kristus, som krever at vi selv gjør noe, styrker oss i vår beslutning om ikke å la noen annen kjærlighet på jorden fortrenge vår helhjertede kjærlighet til ham.
Prøven i Jerusalem
31. Hvor blir Sulamit ført for å bli ytterligere prøvet, og hvordan beskrives opptoget til dette stedet?
31 Sulamit besto den prøven som hun ble utsatt for i kong Salomos leir i nærheten av hennes hjem i Sunem, så inderlig var hennes kjærlighet til en mann som bare var en hyrde. Hvordan ville hun reagere hvis kongen kom med sine lokkende tilbud i det kongelige slott innenfor hovedstaden Jerusalems murer? Da kong Salomo og hans følge dro tilbake til Jerusalem om lag 90 kilometer lenger sør, tok han Sulamit med seg. Kvinnene i hovedstaden, «Sions døtre», ser opptoget som nærmer seg byen. En av dem sier: «Hvem er hun [hva er dette, NW] som kommer opp fra ørkenen, som det var røkstøtter, omduftet av myrra og virak, av alle kremmerens krydderier?» En annen svarer: «Se, her er [Se! det er, NW] Salomos seng med seksti krigsmenn omkring, av Israels krigsmenn, alle væpnet med sverd, oppøvd i krig, hver med sverdet ved lend til vern mot nattens farer.» Atter en annen utbryter: «En bæreseng gjorde kong Salomo seg [Det er den bæreseng som kong Salomo gjorde seg, NW] av Libanons trær. Dens stolper gjorde han av sølv, dens ryggstø av gull, dens pute av purpur; innvendig er den smykket i kjærlighet av Jerusalems døtre.» En annen av byens kvinner roper ut: «Gå ut, I Sions døtre, og se på kong Salomo med den krone hans mor har kronet ham med på hans bryllupsdag, på hans hjertegledes dag!» (Høys. 3: 6—11) Sulamit står overfor en avgjørende prøve.
32. Hvordan blir levningen hjulpet til å motstå denne verdens fristende tilbud, og hvordan vises dette nå i Sulamits tilfelle?
32 I denne «endens tid» blir den prøve som verdens materialisme innebærer, stadig større. Forat vi skal kunne motstå denne glorete gamle verdens fristende tilbud, forbereder og styrker vår Hyrde oss ved å forsikre oss om sin vedvarende kjærlighet til oss og ved å gi uttrykk for sin beundring for det rette slags kristne arbeid vi utfører. Dette er akkurat det samme som det Sulamits hyrde gjorde ved å følge etter Salomos kortesje inn i Jerusalem og der komme i forbindelse med Sulamit, som nå var dekket med et slør, og si til henne: «Hvor fager du er, min venninne, hvor fager du er! Dine øyne er duer bak ditt slør; ditt hår er som en hjord av gjeter som leirer seg nedover Gilead-fjellet. Dine tenner er som en hjord av klippede får som stiger opp av badet; alle har de tvillinger, og intet blant dem er uten lam. Dine lepper er som en skarlagensnor, og din munn er yndig [din tale er behagelig, NW]; som et stykke granateple er din tinning bak ditt slør. Din hals er som Davids tårn, bygd til våpenhus; tusen skjold henger på det, alle krigsmennenes skjold. Dine bryster er som to rådyrskalver, tvillinger av et rådyr, som beiter blant liljer.» Sulamit forteller sin hyrde at hun ønsker å bli fri og forlate byen: «Når dagen blir sval og skyggene flyr, vil jeg gå til Myrra-åsen og til Virak-haugen.» — Høys. 4: 1—6.
33. Hvordan kan Hyrden si til levningen at dens lepper er lik en skarlagensnor og dens tale behagelig, og som hva er disse uttalelser for ham?
33 Kan den rette Hyrde si til sin trolovede levning der de nå befinner seg midt i de verdslige fristelser fra materialismen: «Dine lepper er akkurat som en skarlagensnor, og din tale er behagelig»? (NW) Ja, det kan han, for med sin munn kunngjør levningen offentlig Jehovas navn, og det er en handlemåte som fører til frelse og til forening med deres Brudgom. (Rom. 10: 8—10, NW) Deres lepper er vakre med lovprisning av Jehova, hvis herlighet har gått opp over dem og blir gjenspeilt fra dem til denne mørke verden. De er Jehovas vitner. (Es. 43: 10, 12) Deres tale er i høyeste grad behagelig i deres rette Hyrdes ører, for de taler i oppfyllelse av hans egen profetiske befaling til dem: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord, forat det kan bli avlagt et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal den fullbyrdede ende komme.» (Matt. 24: 14, NW) Dette er som kjærlighetsforsikringer, som en liflig duft, som den søteste honning for den himmelske Brudgom. Med hyrdens ord til Sulamit sier han: «Alt er fagert ved deg, min venninne, og det er intet lyte på deg. . . . Hvor liflig din kjærlighet er [Hvor vakre dine kjærlighetsforsikringer er, NW], min søster, min brud! Hvor meget bedre er ikke din kjærlighet [dine kjærlighetsforsikringer, NW] enn vin, og duften av dine salver bedre enn alle velluktende urter! Av honning drypper dine lepper, min brud! Honning og melk er under din tunge, og duften av dine klær er som duften av Libanon.» — Høys. 4: 3, 7—11.
34. Hva innbyr levningen sin Hyrde til å gjøre ved at den vitner om Riket, og ved hvilken oppmuntring etterligner velvillige mennesker kvinnene i Jerusalem?
34 Ved sitt kjærlige og modige vitnearbeid i forbindelse med Guds elskede Sønns rike innbyr levningen sin kjære Hyrde og Brudgom til å komme og spise av Rikets frukter som de holder fram. Han kommer også og gleder seg over disse offentlige kjærlighetsforsikringer for ham, og sier: «Jeg har ett min honningkake og min honning, jeg har drukket min vin og min melk.» I likhet med kvinnene i Jerusalem er det mange velvillige mennesker som legger merke til den offentlige forsikring levningen gir om sin hengivenhet for sin himmelske Brudgom, og de oppmuntrer levningen i deres kjærlige arbeid med å samle Hyrdens «andre får», slik at levningen og Brudgommen kan fortsette å glede seg over hverandres kjærlighet. De sier: «Et, venner! Drikk og bli drukne av kjærlighetsforsikringer!» — Høys. 4: 16; 5: 1, NW.
35. Hvordan fikk levningen oppleve store prøvelser fordi den var sen til å etterkomme innbydelsen under den første verdenskrig, i likhet med Sulamit i hennes onde drøm?
35 Ved en anledning etterat Brudgommen ble nærværende i sin Fars rike i 1914, var ikke levningen snar nok til å etterkomme Brudgommens innbydelse til å ha fellesskap med ham i innsamlingen av hans får. Det skyldtes de vanskeligheter tidens mørke førte med seg. Dette var på den tid da den første verdenskrig raste som verst, og da særlig i 1918. Denne opplevelsen virker nå som den onde drømmen som Sulamit fortalte til hoffdamene i Salomos slott: «Jeg sover, men mitt hjerte våker; da lyder min elskedes røst — han banker på.» I drømmen hører hun ham si utenfor døren: «Lukk opp for meg, min søster, min venninne, min due, du rene! For mitt hode er fullt av dugg, mine lokker av nattens dråper.» Hun svarer at hun har lagt seg: «Jeg har tatt av meg min kjortel, skulle jeg da ta den på igjen? Jeg har tvettet mine føtter, skulle jeg da skitne dem til?» Da hun til slutt sto opp for å åpne for ham, var han forsvunnet i natten. Og så, med hennes egne ord: «Jeg lette etter ham, men fant ham ikke; jeg ropte på ham, men han svarte meg ikke. Vekterne, som går omkring i byen, møtte meg, de slo meg, de såret meg; de tok mitt slør fra meg, vekterne på murene.» På samme måte som Sulamit ble levningen hjertesyk da deres håp om å bli forent i det himmelske rike ikke ble til virkelighet og de i stedet ble utsatt for forfølgelse fra kristenhetens vektere. — Høys. 5: 2, 3, 6, 7.
36. Hvordan har levningen gitt offentlig til kjenne at den er syk av kjærlighet til sin himmelske Brudgom, og hvilket spørsmål får dette velvillige mennesker til å stille?
36 Etter denne mareritt-lignende erfaring har levningen, i likhet med Sulamit i hennes drøm, uten å skamme seg gitt offentlig til kjenne at de er syke av kjærlighet til sin himmelske Brudgom. Ved å gå av sted i lydighet mot sin Hyrdes befaling for å forkynne Rikets gode budskap på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd har de gitt underretning om, særlig til kristenheten, at de elsker Brudgommen og Hyrden: «Jeg ber eder inderlig, I Jerusalems døtre! Om I finner min elskede, hva skal I si ham? At jeg er syk av kjærlighet.» De ønsker å samle hans får, slik at disse innsamlede får kan være som skrevne «anbefalingsbrev» som bekrefter deres uforgjengelige kjærlighet til ham. (2 Kor. 3: 1—3, NW) Velvillige mennesker undrer seg og spør hvorfor levningen vil at de skal søke Kristus og framstille seg som resultatet av levningens kjærlige vitnearbeid: «Hva er din elskede framfor andre elskede, siden du ber oss så inderlig?» — Høys. 5: 8, 9.
37. Hvorfor frykter ikke levningen for å bekjenne Kristus for menneskene, og hvilken begrunnelse gir de for at de elsker ham?
37 Levningen er blitt advart om at de ikke må skamme seg for å bekjenne Kristus for menneskene. Fordi de elsker ham, frykter de ikke for å gjøre det. De snakker om ham for de får-lignende mennesker som ønsker å søke Kristus sammen med dem, og beskriver ham som Hyrden og som Guds salvede Konge som nå regjerer i himmelen siden 1914. De forklarer hvorfor de elsker ham, og de beskriver ham på en så tiltalende måte som det overhodet går an. Med Sulamits ord lyder beskrivelsen:
38. Hvordan beskrev Sulamit sin elskede for «Jerusalems døtre»?
38 «Min elskede er hvit og rød, utmerket framfor ti tusen. Hans hode er som det fineste gull; hans lokker er kruset, sorte som ravnen. Hans øyne er som duer ved rinnende bekker; de bader seg i melk, de hviler i sin ramme. Hans kinner er som velluktende blomstersenger, som det vokser krydderurter i; hans lepper er som liljer, de drypper av flytende myrra. Hans hender er gullringer med innlagte krysolitter, hans midje er et kunstverk av elfenben, dekket med safirer. Hans ben er marmorstøtter, som står på fotstykker av fineste gull; hans skikkelse er som Libanon, herlig som sedrene. Hans gane er sødme, og alt ved ham er liflighet. Slik er min elskede, slik er min venn, I Jerusalems døtre! . . . Jeg tilhører min elskede, og min elskede tilhører meg, han som vokter sin hjord blant liljene.» — Høys. 5: 10—16; 6: 2, 3.
39. a) Hvordan gagner det levningen at den kommer med en slik offentlig kunngjøring om Kristus? b) Hvilken endelig prøve kommer nå over Sulamit i Jerusalem, og hvilket spørsmål stiller hun?
39 Når levningen kommer med en slik offentlig kunngjøring om Jesus Kristus, som nå samler inn sine «andre får», hjelper det levningen til å ha ham og deres trolovelse med ham i tankene. Det styrker dem til å motstå fristelsen til å søke jordisk berømmelse og verdslige rikdommer og fornøyelser. En slik prøve på kjærligheten til Hyrden og hans innsamlingsarbeid er kommet over levningen i vår materialistiske tid, akkurat som den kom over Sulamit da hun ble holdt tilbake i Jerusalem av kong Salomo. På den tiden var Salomo allerede gift med flere dronninger og medhustruer. Hans kjærlighet til Sulamit ville hverken være hans første kjærlighet eller en udelt kjærlighet. Han ønsket å ha henne som en av sine mange medhustruer og ikke som den eneste kvinne som han hadde ekteskapelige interesser for. Han kunne ikke tilby henne det som hennes elskede, hyrden, tilbød henne. Etterat hun har fortalt hoffdamene at hun ikke tilhører andre enn sin elskede hyrde, og at det bare er ved ham at ’alt er liflighet’, henvender kong Salomo seg til henne. Han uttrykker sin beundring for henne. Han finner henne ualminnelig tiltrekkende, mer tiltrekkende enn seksti dronninger og åtti medhustruer. Han skulle sette henne først og gjøre henne til gjenstand for sin største kjærlighet. Slike uttalelser fra den verdensberømte kong Salomo kunne ha fordreid hodet på mange alminnelige piker, men ikke på Sulamit. Hun forteller ham at hun ikke hadde forsøkt å søke hans selskap, og hun vender seg bort. «Vend om, vend om, Sulamit! Vend om, vend om, så vi får se på deg!» roper Salomo. Sulamit spør så hva han og hans folk ser i en landsbypike fra Sunem som hun er! — Høys. 6: 4—13.
40. Hvordan besvarer Salomo hennes spørsmål, og hvilket eksempel har levningen i Sulamits erfaring?
40 Kong Salomo benytter seg av dette troskyldige spørsmålet og forteller hvor tiltrekkende han synes hun er fra fotsålen til issen: «Hvor vakker du er, og hvor deilig du er, o elskede pike, blant utsøkte gleder!» (NW) Han ønsker å ha henne som sin egen for å kunne glede seg ved henne. (Høys. 6: 13; 7: 1—9) Det ville gi henne anledning til å få all slags luksus i hovedstaden, og dessuten ære og berømmelse og stillingen som hustru til kongen selv! Dette er et utmerket bilde på den tiltrekning materialismen har i dag. Hvilket eksempel gir så Sulamit den trolovede levning med hensyn til å motstå denne tiltrekningen?
Triumf ved Jehovas lue
41. Hva gjør Sulamit som svar på Salomos beileri, og hva gjør så Salomo?
41 I sitt livs store øyeblikk avviser Sulamit beileriet til den mest fremtredende person i landet. «Jeg hører min elskede til, og til meg står hans attrå,» svarer hun modig. Hun vender seg bort fra den praktfulle kongen som står foran henne, og bryter ut i et rop om at hennes elskede hyrde må komme og ta henne bort. Å, om han var som hennes egen bror som hadde ammet ved hennes mors bryst! Da ville hun kunne kysse ham uten å bli foraktet av offentligheten, og hun ville føre ham til sin mors hus, hun som hadde lært henne ulastelighetens og trofasthetens prinsipper. Hun har truffet sitt valg, og hun oppfordrer hoffdamene til ikke å slutte seg til kong Salomo i hans forsøk på å vekke eller egge kjærligheten til Salomo når den ikke vil komme av seg selv. (Høys. 7: 10 til 8: 4) Den mektige kong Salomo har tapt. Det nytter ikke å gjøre flere forsøk på å vinne henne. Derfor lar han henne dra hjem.
42. Hvilket spørsmål, som de tidligere hadde stilt angående henne, for gjennom hennes brødres sinn da de så henne komme mot Sunem, og hva hadde de bestemt seg for å gjøre med henne?
42 Hennes brødre i Sunem ser henne komme, men hun kommer ikke alene. De spør: «Hvem er hun som kommer opp fra ørkenen, støttende seg på sin elskede?» De hadde ikke forstått at deres engang så lille søster hadde en slik trofast og standhaftig kjærlighet. Noen år tidligere hadde en bror sagt om henne: «Vi har en liten søster, hun har ennå ikke bryster. Hva skal vi gjøre med vår søster når den tid kommer at hun får beilere?» Til dette spørsmålet svarte en annen bror: «Er hun en mur, vil vi bygge på den tinder av sølv; er hun en dør, vil vi stenge den med en sederplanke.» (Høys. 8: 5, 8, 9) Hennes opplevelse med kong Salomo var en gjennomgripende prøve som viste hvorvidt hun var ustabil i kjærlighet og dyd, lik en dør som dreier seg på sine hengsler og som trenger å bli stengt igjen med en solid sederplanke for å hindre at den åpner seg for noen som er uvelkommen og som gjør skade.
43. Hva kunne hun nå si om seg selv uten noen selvbeundring, og hva var derfor hennes brødre forpliktet til å gjøre?
43 Etterat hun har seiret over alle fristelsene fra en praktfull konge og stått som en mur mot alle tillokkelser fra denne verdens forgjengelige materielle goder, har hun bevist hva hun er, at hun er en fullmoden kvinne med bryster, og standhaftig i de ærbare prinsipper hennes mor har lært henne. Uten noen selvbeundring kunne hun derfor med rette si: «Jeg var en mur, og mine bryster som tårner; da vant jeg yndest for hans øyne og fikk fred.» (Høys. 8: 10) Nå burde altså hennes brødre bygge på henne tinder av sølv som en erkjennelse av hennes trofasthet og renhet. La dem nå samtykke i at hun gifter seg med sin elskede hyrde.
44. a) Hvor lenge må levningen utholde prøven på sin kjærlighet til Kristus? b) Hvordan vil de være i stand til å vinne seier i prøven, ifølge Sulamits uttalelse?
44 Helt inntil Harmageddon-slaget ødelegger denne gamle verdens materialisme, må Hyrden Kristi trolovede levning utholde prøven på at de har en urokkelig kjærlighet til ham. Hvordan vil de kunne seire i denne gjennomgripende prøven? De kan det fordi de elsker ham slik som Sulamit elsket sin kjære hyrde. Salomo kunne ha sine tusen vingårder, slike materielle rikdommer fristet henne ikke. Hun er tilfreds med sin egen vingård. (Høys. 8: 11, 12) Hvorfor? Jo, fordi hun elsker en som virkelig er henne kjær, og en slik kjærlighet kan ikke kjøpes med materielle verdigjenstander. «Sett meg,» sier hun til ham, «som et segl på ditt hjerte, som et segl på din arm; for sterk som døden er kjærligheten, hård som dødsriket er dens nidkjærhet; dens glød er som ildens glød, en [Jehovas] lue. Mange vann kan ikke utslukke kjærligheten, og strømmer ikke overskylle den; om noen [selv kong Salomo] ville gi alt han har i sitt hus, for kjærligheten, ville han bare bli foraktet.» — Høys. 8: 6, 7.
45. Hva ønsker den elskede hyrde nå å høre, og hvilket ønske gir hun uttrykk for?
45 En slik uovervinnelig kjærlighet sikret henne ’hyrdens kjærlighet. Han ønsker å høre hennes stemme som taler fra et trofast hjerte: «Du som bor i hagene! Venner lytter til din røst; la meg høre den!» Etter denne oppfordring uttrykker hun sitt ønske om at han må komme springende og krysse de fjellene som skiller dem, og forvandle dem til slike duftende fjell som den herlige og opphøyde forening med ham vil være: «Fly, min elskede! Vær som et rådyr eller en ung hjort på fjell med duftende urter!» — Høys. 8: 13, 14.
46. Hva ble Sulamit kronet med fordi hun var trofast mot sin elskede, og av hvilken grunn kommer levningen til å bli kronet på samme måte, og hvem vil dele levningens glede?
46 Kronet med glede er den elskede Sulamit i kong Salomos høysang. Kronet med glede kommer også den trolovede levning til å være ved at den motstår verdslig materialisme og bevarer sin trofasthet mot sin Hyrde og Brudgom. Alle de «andre får», lik «jomfruer, hennes venninner, [som] følger henne», vil dele den trofaste levnings glede. Jehova Gud være takket for denne inspirerte Høysang som maner oss alle til trofasthet i vår kjærlighet til hans rette Hyrde, Jesus Kristus.