Verdsett vår Guds frelse

1, 2. Hvilken stor feil begår mange mennesker, og med hvilket resultat?

SKYLDER Gud oss noe? Mange mennesker oppfører seg som om de mener at han gjør det. De betrakter livet som noe som skal brukes for å oppnå personlige fordeler og få selviske ønsker oppfylt. Men de er ikke virkelig tilfreds med livet. Grunnen til dette er at de overtrer de to store bud som Jesus Kristus nevnte: «Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én, og du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din hu og av all din makt. Det annet, som er like så stort, er dette: Du skal elske din neste som deg selv.» — Mark. 12: 29—31.

² Det er svært få mennesker som er interessert i å følge disse budene i dag. De ligner den rike mann som Jesus fortalte om i en av sine lignelser, og som sa: «Sjel! du har meget godt liggende for mange år; slå deg til ro, et, drikk, vær glad!» Men den samme natt mistet denne mannen sin sjel. (Luk. 12: 16—21) Slik er det også i dag. De som ikke er rike i Gud, men som skaper seg sitt eget materialistiske paradis i denne tingenes ordning, vil komme til å miste alt i den ’store trengsel’, som snart vil ramme jorden. Deres interesser er materielle, kjødelige, og ikke åndelige. — Matt. 24: 21, 22; Jer. 25: 31—36; Jak. 5: 1—5.

 3. Hvilket syn har det ’kjødelige menneske’ i motsetning til det «åndelige menneske»?

³ Hvor kortsynt er ikke et slikt «kjødelig menneske»! Ting som er av Guds ånd, er dårskap for ham, og derfor kan han ikke se lenger enn til det å leve høyst 70—80 år. Men det «åndelige menneske» kan se inn i evigheten. Også ’åndelige mennesker’ som har materielle eiendeler, blir formant til å «være rike på gode gjerninger, gavmilde, godgjørende, så de legger seg opp en god grunnvoll for den kommende tid, at de kan gripe det sanne liv». Alle som søker «det sanne liv», må gjøre «gode gjerninger». I det speil som Guds fullkomne lov utgjør, kan vi se i hvor høy grad vi når opp til de krav som stilles til dem som ønsker å oppnå evig liv. «Den som skuer inn i frihetens fullkomne lov og holder ved med det, så han ikke blir en glemsom hører, men gjerningens gjører, han skal være salig i sin gjerning.» — 1 Kor. 2: 14, 15, NW; 1 Tim. 6: 18, 19; Jak. 1: 25.

 4. Hva er nødvendig hvis vi skal kunne forstå Guds visdom?

⁴ Da Paulus talte om den frelse som først kommer til jødene og deretter til folkeslagene, sa han: «O dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier!» (Rom. 11: 33) Betyr dette at Guds visdom er så dyp at vi aldri kan forstå hans veier? Nei, langt ifra! Men vi må lese Guds Ord med den rette sinnsinnstilling og hjertetilstand. Vi kan ikke vente at vi skal kunne lese Bibelen som en leser en verdslig roman som bare skal være underholdende. Bibelen er en bok som må studeres med et rett motiv. På Jesu tid var det noen som kom til Jesus med urette motiver, som bare søkte å oppnå selviske fordeler eller å fange ham i ord. (Joh. 6: 26, 27; Luk. 20: 20—26) Det var imidlertid bare de som ydmykt søkte ham av et rent hjerte, Jesus hjalp til å forstå de dypere ting i Guds Ord. (Matt. 13: 10—15; Luk. 13: 23, 24) Det er nødvendig at vi også oppriktig verdsetter Bibelens lære, som er så forskjellig fra verdslig filosofi.

Synden og gjenløsningen

 5. a) Hva er synd ifølge Bibelen? b) Hvorfor er utfrielsen fra synden et uttrykk for ufortjent godhet?

⁵ La oss se litt nærmere på begrepet synd. Vi lever kanskje i et samfunn som ikke forstår hva synd er. Synden har imidlertid eksistert like siden opprøret i Eden. Synd er å forfeile målet for fullkommenhet eller ikke å nå opp til Guds rettferdighet. (Rom. 3: 23, 24) Vi har arvet synden fra vår ulydige forfader Adam, og vi er derfor alle syndere. I gammel tid var det nødvendig at Guds lov, som ble gitt gjennom Moses, tydelig viste hva synd er, selv om døden, som er en følge av synden, hadde hersket over menneskene i tusener av år. Denne loven viste også tydelig at mennesket ikke kan utfri seg selv fra synden. I dag bør vi også være fullt ut klar over synden og dens følger. (Rom. 5: 12—14; 7: 7, 21—25) Hvor uverdige er vi ikke til selv å utfri oss fra synden og dens virkninger! Hvilken ufortjent godhet har ikke da Gud vist oss ved å tilveiebringe en utfrielse fra synden på grunnlag av sin Sønns fullkomne offer! — Ef. 2: 4—8.

 6. a) Hva er grunnlaget for utfrielsen fra synden? b) Hvem finner det ikke vanskelig å forstå læren om gjenløsningen?

⁶ Dette leder oss inn på Bibelens lære om gjenløsningen. Det er mulig å bli utfridd fra synden på grunnlag av Jesu gjenløsningsoffer. Er dette spørsmålet om gjenløsningen så vanskelig at vi ikke kan forstå det og ikke kan forklare det tydelig for andre? Måtte ingen si noe slikt! Når Bibelens lære om gjenløsningen blir forstått på rette måte, er den både gripende og trosstyrkende. Hvis vi godkjenner den lære som blir framholdt av kristenhetens prester, som framstiller Jesus som «Gud i menneskeskikkelse», som halvt Gud og halvt menneske, eller hvis vi er oppslukt av den orientalske filosofi som går ut på at menneskets endelige mål bør være nirvana, vil vi kanskje finne det vanskelig å forstå gjenløsningen. Men hvis vi jager etter «rettferdighet, tro, kjærlighet, fred med dem som påkaller Herren av et rent hjerte», vil det ikke være vanskelig å forstå og glede seg over Jehovas enestående foranstaltning med gjenløsningen. — 2 Tim. 2: 22.

 7. Hvordan kan ordet «løsepenge» defineres?

⁷ Som et fullkomment menneske — intet mer og intet mindre — og som det nøyaktige motstykke til den tidligere fullkomne Adam, kunne Jesus gi «seg selv som en tilsvarende løsepenge for alle», det vil si for alle synderen Adams ufullkomne etterkommere. (1 Tim. 2: 5, 6, NW) Det greske ordet anti’ly·tron, som bare blir brukt her i dette skriftstedet i hele Bibelen, blir definert som: «en løsepenge, en gjenløsningspris eller snarere en tilsvarende løsepenge. ’Det betegner med rette en pris som blir betalt for å løskjøpe fanger fra fienden; og den slags utveksling hvor en persons liv blir løskjøpt med en annen persons liv.’ Aristoteles bruker derfor verbet antilytróo om det å løskjøpe liv for liv.»a Ja, til og med den stolte Aristoteles forsto dette med en «løsepenge». Men hvis han hadde levd 400 år senere, ville hans filosofi, som omfattet treenige guder, evolusjonslære og sjelens udødelighet, uten tvil ha hindret ham i å forstå betydningen av Jesu gjenløsning.b

 8. Hvordan og i hvilken rekkefølge skal alle «levendegjøres»?

⁸ Det syndige menneskes sjel er ikke udødelig. Sjelen har ingen rett til liv. Bibelen lærer tydelig: «Den sjel, som synder, den skal dø.» (Esek. 18: 4, 20, eldre norsk overs.; Matt. 10: 28) Ja, det syndige menneskes sjel dør, men Bibelen holder fram et enestående håp: «For liksom alle dør i Adam, så skal og alle levendegjøres i Kristus. Men hver i sin egen avdeling: Kristus er førstegrøden; deretter skal de som hører Kristus til, levendegjøres ved hans komme [under hans nærvær, NW].» Like så sikkert som at Kristus ble oppreist fra de døde, blir den lille hjord av hans salvede etterfølgere nå i tiden for hans usynlige nærvær levendegjort for å være sammen med ham. (1 Kor. 15: 20—23) I sin tid kan også andre mennesker som viser tro, vente å bli «frigjort fra forgjengelighetens trelldom til Guds barns herlighets frihet». — Rom. 8: 21.

To familier

 9. På hvilken måte skiller Jesu etterfølgere seg ut fra Adams etterkommere?

⁹ Læren om gjenløsningen henleder vår oppmerksomhet på to familier — Adams etterkommere og Jesu Kristi etterfølgere. Begge disse gruppenes medlemmer blir omtalt som «mange». (Rom. 5: 15) Det kreves ikke noe spesielt for å bli medlem av Adams syndige familie. Alle blir født inn i den på naturlig måte. Men angående det Jesus gjorde, sies det: «For Menneskesønnen er heller ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge for mange.» (Mark. 10: 45; Matt. 20: 28) For hvor «mange»? Som vi allerede har sett, ga han seg selv som «en tilsvarende løsepenge for alle». Han smakte døden «for alle». (1 Tim. 2: 5, 6, NW; Heb. 2: 9) I løpet av de siste 6000 år har Adams familie formert seg slik at den nå omfatter milliarder. Kristus kjøpte dem alle. Men for å bli godkjent av Gud måtte de tro at Jesus Kristus er den som Gud har gjort det mulig for dem å oppnå evig liv gjennom. (Joh. 3: 16, 36) Om Jesu etterfølgere sies det: «Alle dem som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, dem som tror på hans [Jesu] navn; og de er født ikke av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud.» — Joh. 1: 12, 13.

10. Hvorfor stiftet Jesus ikke en kjødelig familie?

¹⁰ Det forholder seg på samme måte med dem som gjennom verdien av Jesu syndoffer oppnår evig liv på jorden. De må også vise tro på Jesu blod, som er grunnlaget for deres utfrielse fra synd og død. (Heb. 9: 12, 28; Rom. 5: 8—11) Som en fullkommen mann kunne Jesus ha giftet seg og fått barn, og hvilke begavede barn ville ikke det ha blitt! Men var det det Jesus ønsket? Var det det som var Jehovas hensikt med å sende Jesus til jorden? Jesus var interessert i å gjøre sin Fars vilje, som omfattet noe som var langt viktigere enn det å stifte en ny familie. (Joh. 5: 30; 6: 37—40) Jesus var framfor alt interessert i at Jehovas hellige navn og hensikt skulle bli opphøyd i forbindelse med den opprinnelige menneskelige familie. Gud hadde hvilt fra sine gjerninger hva det å skape angår, i tillit til at hans storslåtte hensikt, som går ut på at en paradisisk jord skal bli oppfylt med rettferdige etterkommere av Adam, ville være fullført når hans 7000 år lange ’hviledag’ var til ende. — 1 Mos. 2: 1—3; 1: 27, 28.

11. a) Hvordan blir Jesus «evig far»? b) Hvem adopterer Gud først som sine åndelige barn?

¹¹ Da mennesket ble skapt av Gud, var det fullkomment, og det var mulig å gjenopprette denne fullkommenheten. Hvorfor skulle det da stiftes en ny menneskelig familie? Det var ikke nødvendig. Det som var nødvendig, var at den fullkomne Jesus ble frambåret som et offer, slik at lydige mennesker blant Adams etterkommere som viste at de elsket Gud, kunne bli overført til Jesu familie, så å si bli adoptert av ham, og på grunn av gjenløsningen få ham som sin ’evige far’. (Es. 9: 6) Men først var det Guds hensikt at en «førstegrøde», et lite antall av Adams etterkommere, på grunnlag av sin tro på Jesu offer skulle bli adoptert som åndelige barn og gjennom en åndelig oppstandelse få del med Jesus i hans himmelske herredømme over den menneskelige familie. — Rom. 8: 23; Jak. 1: 18.

12. a) Hva medfører gjenløsningen for menneskeheten? b) Hvordan bør vi reagere på foranstaltningen med gjenløsningen?

¹² Gjenløsningen medfører enestående velsignelser for menneskeheten i sin alminnelighet. Paradiset vil bli gjenopprettet over hele jorden. De som elsker rettferdighet, vil overleve og komme inn i dette paradiset, milliarder av mennesker som har dødd, vil bli oppreist, og sykdom, synd og død vil bli fjernet. Fred, tilfredshet og harmoni vil råde i hele Jehovas skaperverk. (Sl. 37: 10, 11; 72: 7, 8; Joh. 5: 28, 29; Es. 33: 24) Når vi tenker over de enestående velsignelser vi kan få del i, hvor dypt takknemlige kan vi ikke da være for den kjærlighet og ufortjente godhet som Jehova har vist gjennom sin Sønn! Dette er i sannhet «ufortjent godhet på ufortjent godhet»! (Joh. 1: 14, 16, 17, NW) Det er ikke så merkelig at Jesu disipler ga uttrykk for sin store verdsettelse av gjenløsningen. (Rom. 3: 21—26; 1 Peter 1: 18, 19; 1 Joh. 1: 7; Jud. 20, 21) Er ikke også du dypt takknemlig for den store kjærlighet Gud har vist ved å tilveiebringe en gjenløsning, og for alle de velsignelser den bringer? — Rom. 8: 38, 39; Es. 65: 17, 18.

Hvordan vi kan vise vår takknemlighet

13, 14. a) Hva bør vår verdsettelse av gjenløsningen bevirke? b) Hva bør få oss til å unnlate å praktisere synd?

¹³ Apostelen Paulus skrev til sine medtroende: «Og dette ber jeg om at eders kjærlighet ennå må bli alt rikere og rikere på kunnskap og all skjønnsomhet, for at I må kunne dømme om de forskjellige ting, så I kan være rene og uten anstøt til Kristi dag, fylt med rettferdighets frukt, som virkes ved Jesus Kristus, Gud til ære og lov.» (Fil. 1: 9—11) Hvis vår verdsettelse av gjenløsningen bevirker at vår kjærlighet blir rikere og rikere, bør den også få oss til å hate det som er ondt.

¹⁴ På grunnlag av Jesu offer har Gud gjort det mulig for oss å få vår synd tilgitt, men dette gir oss ikke tillatelse til å synde. Det er sant som det sies i 1 Johannes 2: 1, at hvis vi på grunn av vår nedarvede ufullkommenhet «synder, da har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige». Men kan vi vente å bli hjulpet av denne talsmannen hvis vi med overlegg tar oss friheter og synder? Kan vi vente at verdien av Jesu syndoffer skal bli anvendt til gagn for oss hvis vi forherder oss og synder? Første Johannes 3: 2, 6, 8 (NW) sier: «Elskede, nå er vi Guds barn . . . Enhver som fortsetter å være i forening med ham, praktiserer ikke synd; ingen som praktiserer synd, har sett ham eller fått kjenne ham. Den som fortsetter å gjøre synd, er av Djevelen, for Djevelen har syndet fra begynnelsen. Derfor ble Guds Sønn åpenbart, for at han skulle ødelegge Djevelens gjerninger.» Dette gjør han gjennom sin kjærlige foranstaltning med gjenløsningen. Ingen som virkelig verdsetter Kristi enestående gjenløsning, ønsker å begynne å praktisere synd.

15. Hvorfor er det uforstandig å synde med den tanke at en kan få tilgivelse på grunnlag av Jesu offer?

¹⁵ Noen mener kanskje at det ikke er så ille å forsøke å gå så langt en kan, uten direkte å synde. Andre tenker kanskje: ’Bare én gang og aldri mer, og jeg kan alltid få tilgivelse på grunnlag av Jesu offer.’ Men er dette sunn tenkning? Det kan føre til at en begynner å praktisere kjødets gjerninger, det motsatte av det å dyrke åndens frukt, og Bibelen advarer tydelig om at «de som praktiserer slike ting, skal ikke arve Guds rike». (Gal. 5: 19—24, NW) Det er så lett å begynne å praktisere det som er galt. Motstå fristelsen av et rent hjerte. (Matt. 5: 8) Når vi blir fristet til å gjøre noe som er galt, bør vi bli tilskyndt til å si: ’Nei, jeg vil ikke gjøre det. I betraktning av det Gud og Kristus har gjort for oss ved å tilveiebringe gjenløsningen, hvordan kan jeg da gjøre noe slikt som dette? Det ville i høy grad være å vise mangel på verdsettelse.’ Måtte vi alltid når vi tenker på gjenløsningen, av hjertet si: «Men vi er ikke av dem som unndrar seg til fortapelse, vi er av dem som tror til sjelens frelse.» — Heb. 10: 39, se også vers 29.

16. Hvordan kan vi unngå å vike tilbake og synde?

¹⁶ Måtte vi i stedet for å unndra oss eller vike tilbake og synde og vise mangel på tro stadig bli nærmere knyttet til vår Gud. Dette betyr også at vi må bli nærmere knyttet til våre brødre. Vi bør elske våre brødre av hjertet. «Hver den som ikke gjør rettferdighet, er ikke av Gud, heller ikke den som ikke elsker sin bror. For dette er det budskap som I hørte fra begynnelsen, at vi skal elske hverandre.» (1 Joh. 3: 10, 11) Hvordan viser vi denne kjærligheten til hverandre? Det gjør vi ved å tilbringe tid sammen med hverandre — før møtene, etter møtene og ved andre anledninger. (Sl. 133: 1; Rom. 12: 9, 10) Ja, ved å vise interesse for hverandre, ved å bygge hverandre opp i kjærlighet og ved å glede oss over å dele med hverandre de åndelige velsignelser som Jehova har skaffet til veie gjennom Herren Jesus Kristus. — 1 Tess 5: 11—13

En positiv verdsettelse

17. a) Hvordan kan vi på en positiv måte gi uttrykk for vår tro? b) Hva kan dette ofte være ensbetydende med?

¹⁷ Gjenløsningen bør tilskynde oss til positive handlinger, til å gjøre troens gjerninger som gjenspeiler den store takknemlighet vi føler for alt det Jehova og Kristus har gjort for oss. Da kan vi være forvisset om at vi vil bli regnet blant dem som er nevnt i Salme 11: 7: «For [Jehova] er rettferdig, elsker rettferdighet [rettferdige gjerninger, NW]; på den oppriktige ser hans åsyn.» I dag finnes det over hele jorden over en og en halv million Jehovas vitner som gjør rettferdige gjerninger til gagn for andre oppriktige mennesker. Den tjeneste de utfører, innbefatter det å besøke andre i deres hjem og undervise dem gratis i Bibelens lære og vise dem den vei som fører til det evige liv, som en bare kan oppnå ved å tilegne seg nøyaktig kunnskap om Gud og Kristus og om foranstaltningen med gjenløsningen. (Joh. 17: 3; 14: 6) Denne tjenesten blir utført frivillig og uten tanke på å oppnå materiell vinning. Det er også ofte ensbetydende med å måtte bevare sin ulastelighet under motstand og til og med under forfølgelse. — Matt. 10: 28—39.

18. Hvordan viste en fem år gammel pike verdsettelse av Jehovas foranstaltning?

¹⁸ Som et eksempel kan nevnes en fem år gammel pike. Hennes mor underviste henne trofast, og hun fikk stor kjærlighet til Jehova og hans Sønn. Men hennes vantro far sendte henne til en buddhistisk barnehage. Der ble hennes kristne tro satt på en hard prøve. Hun avholdt seg fra å tilbe Buddha når hun gikk inn gjennom porten til barnehagen. I klassen nektet hun å bøye seg for et bilde av Buddha. Hennes lærer skjente ofte på henne. Men til og med i denne barnehagen var det mulig for henne å utøve tilbedelse av det rette slag. Hver dag, før hun spiste, bøyde hun sitt lille hode og ba en stille bønn til Jehova gjennom Kristus. Læreren var også sint på grunn av dette, og forsøkte å få henne fra det, men forgjeves. Da det heller ikke lyktes læreren å få piken til å ta del i en buddhistisk fest, spurte hun henne: «Er det fordi din mor har sagt til deg at du ikke skal gjøre det?» Den lille piken svarte: «Nei, det er fordi det ikke vil behage Jehova Gud.» Dette var i sannhet et fint uttrykk for tro som er basert på gjenløsningen!

19. a) Hvordan velsigner Jehova dem som søker ham av et rent hjerte? b) Hvordan viste en eldre kvinne sin verdsettelse?

¹⁹ Jehovas foranstaltning med gjenløsningen gjør det mulig for alle slags mennesker å oppnå evig liv. Ved hjelp av sine engler samler han dem som viser at de har et oppriktig ønske om å lære hans vilje å kjenne og å gjøre den. (Åpb. 14: 6, 7) Et av Selskapet Vakttårnets avdelingskontorer mottok følgende brev: «Jeg er 68 år gammel og helt blind. Jeg har tilbrakt mange år på et sykehus uten å ha noen å støtte meg til. Til slutt, i november 1970, mistet jeg viljen til å leve og så bare fram til å dø. En morgen stanset jeg foran Shinto-helligdommen i hallen og ba følgende bønn: ’Måtte det bli meg forunt bare én gang, før jeg dør, å møte den sanne Gud, som ikke er den slags gud som er i denne helligdommen.’ Mens jeg ennå ba, hørte jeg forundret en stemme ved døren. Til min overraskelse sa vedkommende: ’Som et vitne for den sanne Gud, Jehova, forkynner jeg et godt budskap.’ Jeg ba straks dette vitnet inn og lyttet ivrig til alt som ble sagt. Fra den dagen av har jeg aldri forsømt et møte i den lokale menighet av Jehovas vitner. I mai 1971 begynte jeg selv å forkynne fra hus til hus, og den 4. desember samme år symboliserte jeg min innvielse ved å la meg døpe i vann ved et kretsstevne som ble holdt av Jehovas vitner. Den 25. i samme måned begynte jeg som midlertidig pioner. Aldri i de 68 år jeg har levd, deriblant de 28 år da jeg hadde synet i behold, har mine dager i en slik grad som nå vært fylt med håp og glede.» Som et håndgripelig bevis på sin glede sendte denne kristne søsteren sammen med sitt brev et rundhåndet bidrag for å støtte utvidelsen av det teokratiske byggearbeid som pågår i det landet hvor hun bor.

20. Hvordan kommer Jehova og frelser sitt folk?

²⁰ Jehova har i sannhet oppfylt sitt løfte om å ’komme og frelse’ sitt folk. Han har frelst dem fra Babylon den store og gjort dem til sine venner, ja, han har ført dem inn i et åndelig paradis. De troende som er blitt gjenløst og befinner seg i dette åndelige paradis, får del i mange velsignelser. «Da skal de [åndelig] blindes øyne åpnes, og de [åndelig] døves ører opplates; da skal den [åndelig] lamme springe som en hjort, og den [åndelig] stummes tunge juble.» Selv nå i vår tid blir følgende profeti oppfylt: «Og der skal være en ryddet vei [ut av Babylon den store], og den skal kalles den hellige vei, ingen uren skal gå på den, men den hører hans folk til; ingen veifarende, ikke engang dårer, skal fare vill [ingen dåre skal streife om på den, NW].» Denne veien er åpen for alle som legger sann visdom for dagen ved ydmykt å lære Guds krav å kjenne og godta den foranstaltning for liv som han har truffet gjennom Kristus. «Og [Jehovas] forløste [fra trelldommen under Babylon den store] skal vende tilbake og komme til Sion [Guds messianske rike] med frydesang, og evig glede er det over deres hode; fryd og glede skal de nå, og sorg og sukk skal fly.» — Es. 35: 4—6, 8, 10.

21. Hvilket håp har vi, og hva bør det tilskynde oss til?

²¹ Disse åndelige mirakler vil snart bli gjentatt. Når? I Guds kommende, tusenårige rike ved Guds Sønn, Jesus Kristus. Da Jesus Kristus var på jorden for 1900 år siden, utførte han slike bokstavelige mirakler. Som konge vil han gjøre det igjen, denne gangen i det gjenopprettede, bokstavelige, jordiske paradis. (Luk. 23: 43) For et strålende håp! De profetier som nå blir oppfylt, viser at vi befinner oss på terskelen til denne glederike tiden. Nå er tiden inne til at vi anstrenger oss på det kraftigste og viser at vi er frelsens Guds venner, og vil fortsette å være det gjennom den ’store trengsel’ og i den tid med evige velsignelser som følger etter. — Luk. 13: 24, NW.

[Fotnoter]

[Bilde på side 566]

På grunnlag av Kristi offer har Gud tilveiebrakt en utfrielse fra synden