Tegn og under i endens tid

Dette foredraget slo grunntonen under Jehovas vitners internasjonale sammenkomst med mottoet «Guds vilje», slik det ble holdt av presidenten for Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap om ettermiddagen mandag 28. juli 1958 for en tilhørerskare på 151 003 som fylte Yankee Stadium og Polo Grounds i New York.

«Se, jeg og de barn [Jehova] har gitt meg, er til tegn og forbilder i Israel fra [Jehova], hærskarenes Gud, som bor på Sions berg.» — Es. 8: 18.

 1, 2. a) Hvorfor var Jehovas vitners internasjonale sammenkomst med mottoet «Guds vilje» som ble holdt i 1958, et tegn og et under? b) Hva var den internasjonale konferansen som ble holdt i San Francisco i 1945, et tegn på, men hvorfor var sammenkomsten i New York i 1958 kommet i stand?

HVA betyr det at en skare på over 145 000 mennesker fra alle verdens kanter kommer sammen hver dag i åtte dager og fyller to veldige stadioner i New York by ikke så langt fra De Forente Nasjoners hovedsete, en skare som under det offentlige møtet den siste dagen når et høydepunkt på 253 922? Hva er dette et tegn på nå i denne tiden da forholdene i verden er så spente? At det er et under, er sikkert, for her midt i en verden som er plaget av internasjonale vanskeligheter, har representanter fra 123 forskjellige nasjoner, territorier og øyer kommet sammen i en fredelig hensikt, og de omgås som medlemmer av én menneskelig familie trass i alle forskjelligheter med hensyn til rase, farge, språk, nasjonalitet og kultur.

² På den andre siden av det amerikanske kontinent, i San Francisco i California, var for tretten år siden 10 000 menn og kvinner kommet sammen for å konferere og arbeide. De var kommet som representanter for 50 politiske stater, hvorav 13 var européiske, 15 asiatiske, afrikanske og fra Stillehavet, og 22 amerikanske. Denne konferansen i San Francisco var et tegn på internasjonal planlegging, og den var et under som innvarslet, opprettelsen av den organisasjonen som er kjent som De Forente Nasjoner, for konferansens arbeid ble avsluttet den 26. juni 1945 ved at representanter for 50 nasjoner undertegnet De Forente Nasjoners pakt. Men i juli og august 1958 tjener denne langt mer storslagne sammenkomst med representant fra mange flere nasjoner som et tegn og under av langt større betydning for hele menneskeheten. Disse representanter er ikke kommet sammen for å drøfte og tjene menneskers vilje, men Hans vilje som er universets Overherre. Sammenkomsten er blitt kalt Jehovas vitners internasjonale sammenkomst med mottoet «Guds vilje».

 3. Hvem hadde virkelig sine øyne rettet mot den sammenkomsten, og hvorfor?

³ På grunn av all den publisitet som gis denne sammenkomsten, er hele verdens øyne rettet mot den, for det er mennesker her fra alle verdens kanter. Men noe som er enda mer alvorlig, er at den Høyeste Gud i himmelen har sine øyne rettet mot denne internasjonale sammenkomsten. Denne sammenkomsten holdes i en tid da følgende skriftsted oppfylles: «[Jehovas] øyne er allesteds, de ser både etter onde og etter gode.» «[Jehova] er i sitt hellige tempel, [Jehovas] trone er i himmelen, hans øyne skuer, hans blikk prøver menneskenes barn. [Jehova] prøver den rettferdige [så vel som den ugudelige, NW].» (Ordspr. 15: 3; Sl. 11: 4, 5) For ham er nasjonene, De Forente Nasjoner innbefattet, bare som «en dråpe av et spann». — Es. 40: 15.

 4. Hvorfor var det ingen ting å være bekymret for hva reportere, kritikere eller historikere ville komme til å si om sammenkomsten, og hvorfor ville ingen nasjon eller noe folk gjøre vel i å ignorere denne sammenkomsten?

⁴ Vi nærer ingen bekymring eller engstelse for hva politiske kommentatorer eller avisskribenter og redaktører eller religiøse kritikere i kristenheten eller verdslige historieskrivere kan komme til å si om denne internasjonale sammenkomsten med mottoet «Guds vilje». Det er ikke overfor menneskeheten i sin alminnelighet eller overfor alle de nasjonene som her er representert, eller overfor De Forente Nasjoner som har sitt hovedsete i nærheten, denne sammenkomsten må stå som forkastet eller godkjent, men det er overfor Jehova Gud, den høyeste dommer. Hvorfor? Fordi det er med temaet «Guds vilje» at alle vi 151 003 er kommet sammen. Hvis vi konsentrerer oss om å fremme Guds vilje over hele hans grønne jord, kommer denne sammenkomsten til å tjene som et tegn og under fra ham, noe som ingen nasjon eller noe folk på jorden gjør vel i å ignorere.

 5. Hvorfor er dette den mest bemerkelsesverdige tid med hensyn til tegn og under i hele menneskehetens historie?

⁵ Dette er den mest bemerkelsesverdige tid med hensyn til tegn og under i hele menneskehetens historie. Vi mener synlige tegn og under fra den usynlige Gud i himmelen, som alle mennesker bør legge merke til. Hans tegn og under varsler dem som forstår dem, om at vi befinner oss på terskelen til en fredelig, lykkelig og livgivende ny verden. Dette er et enestående godt budskap, selv om det betyr at vi lever ved slutten på denne vanvittige og kjærlighetsløse verden som er full av bekymringer og problemer. Vi ønsker den nye verden. Vi er ivrige etter å forlate den gamle.

 6. Hvorledes er menneskene i vår tid ikke noe annerledes enn menneskene i Midt-Østen var da Jesus var på jorden for nitten hundre år siden?

⁶ Mange mennesker i kristenheten og innenfor den jødiske religion har sine egne meninger om hva slags tegn og under Gud burde tilveiebringe hvis de skulle tro. Disse menneskene er ikke noe annerledes enn mange mennesker i Midt-Østen var for nitten hundre år siden. Der trådte det fram en mann som framla beviser for at han var Guds enbårne Sønn. Hans navn var Jesus Kristus, og han var født i Davids, Jerusalems konges, ættelinje. De to jødiske religiøse sektene, fariseerne og sadduseerne, stilte seg tvilende med hensyn til hvem han i virkeligheten var. De ønsket overnaturlige beviser som var annerledes enn de vidunderlige miraklene han utførte. En gang bespiste han fire tusen menn foruten kvinner og barn med bare sju brød og noen få små fisker. En som var øyenvitne til dette, forteller så at «fariseerne og sadduseerne gikk til ham og fristet ham, og ba at han ville la dem få se et tegn fra himmelen». Han fortalte dem om det ene tegnet som ville bli gitt dem. Ved en annen anledning sa han til en stor skare mennesker: «Denne slekt er en ond slekt; den krever tegn, og tegn skal ikke gis den, uten Jonas’ tegn. For liksom Jonas ble et tegn for folket i Ninive, således skal også Menneskesønnen bli det for denne slekt. . . . Ninives menn skal stå opp på dommens dag sammen med denne slekt og fordømme den; for de omvendte seg ved Jonas’ forkynnelse, og se, her er mer enn Jonas.» Det var Jesus Kristus selv som var «mer enn Jonas». — Matt. 16: 1; Luk. 11: 29—32.

 7. Hvordan var Jesus et større tegn enn Jonas hadde vært, og hvordan var han motbilde til et annet tegn som hadde vist seg i kong Akas’ dager?

⁷ På grunn av det han opplevde, og på grunn av sin forkynnelse ble Jonas et «tegn» for hovedstaden i det assyriske rike. Jesus Kristus var et enda større «tegn» for jødene i sin generasjon. Jesus var ikke bare et motbilde til Jonas mens han var i jordens buk, da han var død i deler av tre dager og deretter ble oppreist, men han var også motbilde til en annen mann som hadde tjent som et tegn i fortiden, nemlig profeten Esaias, som levde noen år senere enn Jonas. Det var mens kong Akas regjerte i Jerusalem, at Esaias gjorde oppmerksom på at han var et tegn fra Jehova Gud. På den tiden var selve Juda rikes eksistens, det rike som Akas regjerte over, i fare. I denne kritiske tiden var det Esaias erklærte at han var et «tegn» av overordentlig stor betydning. Esaias’ navn betyr «Jehovas frelse». Han sa: «Se, jeg og de barn [Jehova] har gitt meg, er til tegn og forbilder i Israel fra [Jehova], hærskarenes Gud, som bor på Sions berg.» — Es. 8: 18.

 8. Hvordan benyttet Jehova Esaias som et tegn og et under mot Egypt i tre år, og hva ble israelittene derved på forhånd advart mot?

⁸ På Esaias’ tid var Egypt og Midt-Østen gjenstand for verdens oppmerksomhet akkurat som i dag. Jehova ville at Esaias skulle være et tegn imot Egypt, som israelittene på den tiden hadde en tendens til å søke hen til for å få militær hjelp. Oppe fra nord sendte assyrerkongen Sargon sin hærfører Tartan imot filistrene, og Tartan inntok deres by Asdod. «På den tid talte [Jehova] ved Esaias, Amos’ sønn, og sa: Du skal løse hårkjortelen av dine lender og dra skoen av din fot! Og han gjorde så og gikk naken og barfotet.» I tre år gjorde Esaias det. Da forklarte Jehova Gud hva denne Esaias’ uvanlige oppførsel betydde. Han forklarte at Esaias var et tegn og et under for israelittene, og sa: «Liksom min tjener Esaias har gått naken og barfotet og nå i tre år har vært et tegn og varsel om Egypt og Etiopia, således skal kongen i Assyria føre bort fangene fra Egypt og de landflyktige fra Etiopia, de unge og de gamle, nakne og barfotede og med bar bak, til vanære for Egypt. Da skal de forferdes og ha skam av Etiopia, som de satte sitt håp til, og av Egypt, som de var stolte av. På den tid skal de som bor her i kystlandet, si: Se, således er det gått dem vi satte vårt håp til, dem som vi tydde til etter hjelp, for å fries fra kongen i Assyria. Hvorledes skal da vi komme unna?» (Es. 20: 1—6) De av Guds folk som ga akt på det tegn og under Jehova ga i og med Esaias for å advare dem om Egypts og Etiopias nederlag, forandret sin innstilling med hensyn til å ty til Egypt i stedet for til Jehova etter hjelp og frelse.

Esaias og hans sønner

 9. Hva var Esaias og hans barn tegn på for fortidens Israel, og hva var hans første sønns navn et varsel om for Israel?

⁹ Både Esaias selv og hans barn var tegn og under i fortidens Israel. Hvem var disse Esaias’ barn? Vi kan være sikre på to av dem. Den første het Sjear Jasjub. Hans navn er i seg selv profetisk. Det betyr «bare en levning skal vende tilbake». Denne sønnen var et tegn, og hans navn var et under eller et varsel. Like sikkert som denne sønnen ble født og fikk navnet Sjear Jasjub, like sikkert skulle den begivenhet hans navn forutsa, finne sted.

10. Med hvilke profetiske ord gjorde Esaias oppmerksom på denne begivenheten?

¹⁰ Esaias gjorde oppmerksom på denne begivenheten i en profeti. Han sa: «På den tid skal levningen av Israel og de unnkomne av Jakobs hus ikke mer bli ved å stole på ham som slo det [assyrerkongen], men de skal trofast stole på [Jehova], Israels Hellige. En levning skal omvende seg, levningen av Jakob, til Gud den veldige. For om ditt folk, Israel, er som havets sand, skal bare en levning av det omvende seg; tilintetgjørelse er fast besluttet, en flom av rettferdighet. For tilintetgjørelse og fast besluttet dom fullbyrder Herren [Jehova], hærskarenes Gud, over all jorden.» — Es. 10: 20—23.

11. Hva betydde derfor Sjear Jasjubs navn, og hva kom følgelig over israelittene i Juda rike?

¹¹ Navnet Sjear Jasjub betydde derfor at Juda rike ville bli omstyrtet, at dets hovedstad Jerusalem og dens tempel ville bli ødelagt, at de jødene som overlevde, ville bli ført fangne til Babylon, og at bare en levning ville vende tilbake til sitt hjemland etter en lang tid for å gjenoppbygge hovedstaden og dens tempel for Jehova. Så kritisk ville det komme til å se ut for Israels folks fortsatte eksistens, at Esaias uttalte denne profeti: «Hadde ikke [Jehova], hærskarenes Gud, levnet oss en liten rest, da var vi som Sodoma, da lignet vi Gomorra.» (Es. 1: 9) Sodoma og Gomorra var blitt brent opp i et regn av ild og svovel som styrtet ned fra himmelen. Fordi Juda rike var blitt urent som fortidens Sodoma og Gomorra, skulle det likeledes bli ødelagt, og dets ødeleggelse ville ha vært fullstendig hvis det ikke hadde vært for at Jehova Gud lot en levning av trofaste jøder bli spart og i sin tid vende tilbake til sitt hjemland for å gjenoppbygge Jerusalem og Jehovas tempel. Like sikkert som at Esaias’ eldste sønn var blitt født og hadde fått navnet Sjear Jasjub, like sikkert kom virkelig alt dette over israelittene i Juda rike.

12. Hvem var den Esaias’ sønn som fikk navn før han ble unnfanget, og hvordan ble betydningen av hans navn oppfylt, som bekreftelse på at han var et tegn og under?

¹² En annen av Esaias’ sønner fikk til og med navn før han ble unnfanget, og dette navnet ble bekreftet av pålitelige vitner. Esaias forteller: «Og [Jehova] sa til meg: Ta deg en stor tavle og skriv på den med alminnelig skrift: Snart bytte, rov i hast [Maher-Sjalal Hasj-Bas, NW]! Og jeg vil ta meg sikre vitner, presten Uria og Sakarias, Jeberekjas sønn. Og jeg gikk inn til profetinnen, og hun ble fruktsommelig og fødte en sønn; og [Jehova] sa til meg: Kall ham Maher-Sjalal Hasj-Bas! For før gutten skjønner å rope far og mor, skal de bære rikdommene i Damaskus og byttet fra Samaria fram for Assurs konge.» (Es. 8: 1—4) Historien beretter at Samaria, hovedstaden i tistammeriket Israel, ble plyndret og ødelagt av kong Salmanassar i 740 f. Kr., og at de overlevende israelitter ble ført i landflyktighet til Assyria og Medias byer. (2 Kong. 17: 1—6) Det profetiske bilde som Esaias’ sønn Maher-Sjalal Hasj-Bas utgjorde, fikk en bokstavelig oppfyllelse. Denne gutten hadde således tjent som et sannferdig tegn og under.

13, 14. a) Hvilken tredje sønn er det mulig at Esaias hadde, og under hvilke omstendigheter ble hans navn forutsagt? b) Hvilken oversvømmelse av landet ble han advart om?

¹³ Esaias hadde muligens en sønn til, og det var en som skulle kalles Immanuel. På den tiden hadde kongen i nordriket Israel og kongen av Syria dannet en sammensvergelse mot Juda rike for å avsette kong Akas, kong Davids etterkommer, og innsette en av Tabe’els sønner, som muligens var syrer, på «Jehovas trone». Denne politiske sammensvergelsen gjorde kong Akas redd. Til tross for at kong Akas var ugudelig, ville ikke Jehova Gud la denne sammensvergelsen lykkes. For å forsikre kong Akas om dette, sa han til Esaias: «Gå av sted, du og din sønn Sjear Jasjub, og møt Akas, . . . derfor sier [Jehova], Israels Gud, således: Det skal ikke lykkes og ikke skje! For Syrias hode er Damaskus, og Damaskus’ hode er [kong] Resin og om fem og seksti år skal Efra’im [den ledende stamme i Israel] bli knust, så det ikke mer er et folk. . . . vil I ikke tro, skal I ikke holde stand.»

¹⁴ Deretter sa Jehova til kong Akas av Juda: «Krev et tegn av [Jehova], din Gud! Krev det i det dype eller i det høye der oppe!» Den troløse Akas nektet å sette Jehova på prøve. Så sa Esaias: «Derfor skal [Jehova] selv gi eder et tegn: Se, en jomfru blir fruktsommelig og føder en sønn, og hun gir ham navnet Immanuel.» (Es. 7: 1—14) Senere, da Jehova fortalte Esaias hvordan de assyriske hærer skulle oversvømme Syria og Israel og til og med trenge inn i Judas land og true Jerusalem, sa han: «Se, derfor fører [Jehova] over dem elvens vann, de mektige og store — Assurs konge og all hans herlighet — og den stiger over alle sine løp og går over alle sine bredder, og den trenger inn i Juda, skyller over og velter fram og når folk like til halsen, og dens utspente vinger fyller ditt land, så vidt som det er, Immanuel!» (Es. 8: 5—8) Hvordan fikk den profetien som navnet Immanuel rommer, sin oppfyllelse?

Immanuel

15, 16. a) Når og hvordan ble den profetien som navnet Immanuel rommer, oppfylt? b) Hvordan beviste så han for oss betydningen av sitt forutsagte navn?

¹⁵ For å få historiens svar på dette må vi gå over sju hundre år framover i tiden, til han som Esaias’ sønn var et profetisk bilde på, ble født. Tømmermannen Josef fra Nasaret i Galilea nølte med å ta sin forlovede Maria til hustru, for på en uforklarlig måte var hun blitt fruktsommelig. I en drøm viste Jehovas engel seg for den forvirrede Josef og sa: «Josef, Davids sønn! frykt ikke for å ta din hustru Maria til deg! for det som er avlet i henne, er av den Hellige Ånd; og hun skal føde en sønn, og du skal kalle ham Jesus; for han skal frelse sitt folk fra deres synder. Men alt dette skjedde forat det skulle oppfylles som er talt av Herren ved profeten, som sier: Se, en jomfru skal bli fruktsommelig og føde en sønn, og han skal kalles Immanuel, det er utlagt: Gud med oss.» Da Josef våknet, gjorde han som det var sagt ham.

¹⁶ Da tiden kom, fødte Maria en sønn, og han ble kalt Jesus. Da Jesus var tretti år gammel, begynte han å forkynne Guds rike. På grunn av sin troskap mot Guds rike ble han henrettet. Den tredje dag oppreiste den allmektige Gud ham fra de døde. Førti dager senere for Guds Sønn opp til himmelen og satte seg ved Guds høyre hånd. Ved å anvende verdien av sitt offer og sin store makt i himmelen og på jorden gikk han derfra i gang med å frelse sitt folk, sine etterfølgere på jorden fra deres synder, forat de skulle få evig liv i Guds nye verden på den måten har han like til nå bevist at ’Gud er med oss’, og han bærer derfor med rette navnet Immanuel. — Matt. 1: 18—25.

17. Hvem gir Jehova til Immanuel, og hvor nært forhold kommer de i til ham?

¹⁷ Jehova har gjort 144 000 slike trofaste etterfølgere til sine sønner, Guds barn, fordi de har vist tro på denne Immanuel i den grad at de har innvigd seg til Jehova Gud og gått i hans trofaste Sønns, Immanuels, fotspor. Han gjør disse sine åndsfødte sønner til Immanuels, Jesu Kristi, medarvinger til det lovte himlenes rike. På denne måten blir de Guds kongelige Sønn Immanuels åndelige brødre. Fordi det var gjennom Jesus deres evige frelse ble gjort mulig, gir Jehova Gud disse sine barn til Jesus som en brudeklasse og som en ’liten hjord’ av får, som det har behaget deres himmelske Far å gi Riket til. (Luk. 12: 32; Rom. 8: 14—17) I dag, etter 1900 år, er det bare en levning av dem tilbake på jorden.

18, 19. Hvilken likhet er det mellom navnene Esaias og Jesus, og som hva tjener Jesu etterfølgere sammen med Jesus, som vist i Hebreerne 2: 10—13?

¹⁸ La oss nå huske at Jesus var et tegn akkurat på samme måte som Esaias var et tegn. (Luk. 11: 30) Navnene Jesus og Esaias betyr det samme. Forskjellen er bare at i Jesu navn står Guds navn Jehova i begynnelsen, mens det i Esaias’ navn står til slutt. Jesu navn betyr «Jehova er frelse», og Esaias betyr «frelst har Jehova». I likhet med sin Frelser og Leder er Jesu 144 000 etterfølgere et tegn. Levningen av dem er et tegn for den generasjon som lever nå i «endens tid» for denne urolige verden. På hvilket grunnlag kan vi si dette? Vi kan si det på grunnlag av profetens ord i Esaias 8: 18. Under inspirasjon siterte Hebreerbrevets kristne forfatter disse ordene og anvendte dem på Jesus og hans 144 000 disipler. Han sa:

¹⁹ «For det sømmet seg for ham [Gud] for hvis skyld alle ting er til, og ved hvem alle ting er til, da han førte mange barn til [himmelsk] herlighet, gjennom lidelser å fullende deres frelses høvding. For både [Jesus] som helliggjør, og de som helliggjøres, er alle av én [Far]; derfor skammer han seg ikke ved å kalle dem brødre, når han sier: Jeg vil kunngjøre ditt navn for mine brødre, . . . Og atter: Se, her er jeg og de barn som Gud har gitt meg.» — Heb. 2: 10—13.

20. Hva er disse som blir gitt til Jesus, i forhold til ham, til tross for at de blir kalt «barn», og i hvilken gjerning er de hans medarbeidere?

²⁰ Disse «barn» er ikke den store skare «andre får» som Kongen Jesus Kristus vil bli «evig fader» for i «den kommende verden». (Es. 9: 6; Heb. 2: 5) Disse Guds «barn» er de som er blitt født av Guds ånd til å bli hans åndelige barn. Dem er det Jehova har gitt til Jesus. I bønn til Jehova Gud uttalte Jesus: «Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker som du ga meg av verden; de var dine, og du ga meg dem, og de har holdt ditt ord. Jeg ber for dem; jeg ber ikke for verden, men for dem som du har gitt meg, fordi de er dine; alt mitt er jo ditt, og ditt er mitt; og jeg er herliggjort i dem.» (Joh. 17: 6, 9, 10) Den himmelske Far gir Jesus 144 000 slike Guds «barn» forat de skal være hans brødre i Guds åndelige familie og hans medarbeidere i Guds gjerning. Hvilken gjerning? Den gjerning som går ut på å være et tegn og under på jorden. Jesus sa at han var et tegn. Han sier også at hans åndsfødte, salvede brødre også må være tegn og under. Og det har de vært like til denne dag.

21, 22. a) Hvordan utviklet forholdene seg, slik at hans gjenværende åndelige brødre ble en moderne Sjear Jasjub? b) På hvilken måte fikk den større Esaias vår tids Sjear Jasjub-klasse?

²¹ Derfor må de være som Sjear Jasjub og som Maher-Sjalal Hasj-Bas. Jesus Kristus selv er den større Immanuel. De av hans åndelige brødre som er igjen på jorden i dag, er vår tids Sjear Jasjub. Betydningen av dette hebraiske navnet passer på dem. Under den første verdenskrig kom de i en fangen tilstand, i fangenskap under kristenhetens krigførende nasjoner, både i åndelig og fysisk forstand. Ja, både presidenten og sekretæren for Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap ble arrestert og kastet i fengsel som en følge av de lidenskaper denne verdenskonflikten utløste. Disse Guds barn ventet at den første verdenskrig ville utvikle seg til en verdensrevolusjon, og at verdensrevolusjonen så ville gå over i et verdensanarki som ville bety Harmageddon for alle denne verdens nasjoner. Men hvis det hadde gått slik, hvis den allmektige Gud hadde latt det forutsagte Harmageddon-slag begynne den gangen, da ville disse åndelige brødre av den større Esaias, som var i åndelig fangenskap under verdens nasjoner, kunne ha blitt tilintetgjort sammen med nasjonene. De kunne ha blitt som Sodoma og Gomorra. Men for lenge siden ga Gud Esaias en sønn med navnet Sjear Jasjub, som betyr «bare en levning skal vende tilbake». For å oppfylle den profetiske betydning av dette navnet måtte Jehova gi Jesus Kristus, den større Esaias, en levning av «barn», hans brødre, som hadde vendt tilbake til Jehovas organisasjon.

²² Jehova Gud gjorde dette. I 1918 stanset han den store trengsel som hadde begynt over Satan Djevelens fiendeorganisasjon. Samtidig stanset den første verdenskrig den 11. november det året. Hans tid for Harmageddon, «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», hørte fremdeles framtiden til. På denne måten forkortet han trengselens dager over Satans usynlige og synlige organisasjon. Våren 1919 befridde han så sine «barn», levningen av dem Jesus Kristus erklærer som sine brødre, fra deres fangenskap i vår tids Babylon. Gjennom deres eldste bror, Jesus Kristus, sørget Gud for at de vendte tilbake til hans teokratiske organisasjon og dens arbeid. På denne måten var det at bare en levning av virkelig innvigde, salvede Guds «barn» vendte tilbake, og Gud ga dem til den større Esaias, Jesus Kristus. Jesus hadde forutsagt at dette ville finne sted i endens tid for denne verden. (Matt. 24: 21, 22, 30, 31) Det gjorde det, og den større Esaias fikk sin Sjear Jasjub-klasse. I løpet av noen år etter krigen økte den tilbakevendte levning, men i den senere tid har deres antall blitt mindre og mindre etter hvert som mange av dem avslutter sitt jordiske løp i Jesu fotspor.

23. Hvor mange teller denne åndelige levning nå, men hvorfor må de ikke foraktes eller betraktes som en klasse uten noen betydning?

²³ I dag er levningens antall på mindre enn 16 000, ifølge rapportene for 1958. Men ingen av verdens nasjoner bør forakte dem og betrakte dem som en klasse uten noen betydning. Får-lignende mennesker bør heller ikke se på dem som om de ikke har noen spesiell betydning i Jehova Guds hensikt. Denne åndelige levning står fram som et tegn for hele verden. I likhet med Esaias’ sønn Sjear Jasjub i fortiden er denne åndelige minoritet et synlig bevis fra den Høyeste Gud for at levningen har vendt tilbake. De utgjør et konkret, håndgripelig bevis for at Jehova Gud er trofast mot sitt ord, og at han har oppfylt den profetien som for lang tid siden ble uttalt i hans hellige navn. Alle mennesker bør se på denne åndelige levning som et tegn fra den Høyeste Gud.

24. Hvorfor må de tjene som et bevis på noe bestemt, hvilket oppdrag har han følgelig sendt sin levning ut i, og hvortil?

²⁴ Etter som de ble befridd for å være et tegn, må de tjene som bevis eller tegn på noe bestemt for alle nasjoner nå i endens tid for verden. De må stå fram som et levende bevis for at Jehova ved sin hellige styrkes arm er i stand til å utfri og frelse sitt folk fra fiendens vold. I vår tid er disse ord blitt oppfylt: «[Jehova] avdekker sin hellige arm for alle folkenes øyne, og alle jordens ender får se vår Guds frelse.» (Es. 52: 10) I denne hensikt måtte han sende levningen, forat de skulle bli kjent til jordens ender. Han erklærte at han ville gjøre dette for å få utført en verdensomfattende innsamling av fårlignende mennesker fra jordens fire hjørner. Han sa: «Den tid kommer da jeg samler alle folk og tungemål, og de skal komme og se min herlighet. Og jeg vil gjøre et tegn på dem [sette et tegn blant dem, NW, AS] og sende noen av de unnkomne blant dem til hedningefolkene, . . . til de fjerne kyster som ikke har hørt tidenden om meg og ikke sett min herlighet; og de skal kunngjøre min herlighet blant hedningefolkene. Og fra alle hedningefolkene skal de komme med alle eders brødre til matoffer [gave, NW] for [Jehova], . . . og føre dem opp på mitt hellige berg i Jerusalem, sier [Jehova], . . . For liksom den nye himmel og den nye jord som jeg gjør, blir til evig tid for mitt åsyn, sier [Jehova], således skal eders ætt og eders navn bli til evig tid.» — Es. 66: 18—22.

25—27. a) Hvem har Jehova således samlet til den større Esaias? b) Hva har Jehova befalt dem å gjøre, og hvem har derfor sluttet seg til Jehovas tegn og under i vår tid?

²⁵ Ved således å sette den utfridde levning som et tegn blant folkene, har Jehova nå samlet til Jesus Kristus, den større Esaias, hele den gjenværende del av hans levningklasse, slik at det forutbestemte antall på 144 000 av Sønnens medarvinger er blitt fullt. I harmoni med levningens funksjon som tegn og under har Jehova gjennom den større Esaias gitt dem denne befaling: «Dra inn, dra inn gjennom portene, rydd veien for folket, bygg, bygg veien, rens den for sten, løft et banner [signal, NW] for folkene!» (Es. 62: 10) Det banner eller signal som de løfter, er budskapet om Guds rike. Dette Rikets signal er allerede blitt reist innenfor 170 nasjoner. Hundretusenvis av får-lignende mennesker, Jehovas gode hyrde Jesu Kristi «andre får», har sett dette oppreiste «signal». De har hilst det med glede. De har samlet seg under det og gitt sin udelte støtte til Guds rike ved Kristus og stilt seg under dets beskyttelse og under dets herredømme. De har antatt den eneste religion, den eneste form for tilbedelse som dette himmelske rike godkjenner og tillater, den opphøyde tilbedelse av Jehova Gud i hans åndelige tempel. Deres samling er et verdensomfattende tegn på at dette er «endens tid» for verden, for det var i de «siste dager» Esaias forutsa at dette skulle finne sted. Han sa:

²⁶ «Og det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der [Jehovas] hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene og høyt hevet over alle høyder, og alle hedningefolk skal strømme til det. Og mange folkeslag skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opp til [Jehovas] berg, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi ferdes på hans stier! For fra Sion skal lov utgå, og [Jehovas] ord fra Jerusalem. Og han skal dømme mellom hedningefolkene og skifte rett for mange folkeslag, og de skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver; et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og de skal ikke mer lære å føre krig. Jakobs hus! Kom, la oss vandre i [Jehovas] lys!» — Es. 2: 2—5.

²⁷ På den måten slutter de seg til Jehovas tegn og under.