Det straffer seg å bryte Guds lov
Det lønner seg å holde seg innenfor de grenser Gud har satt for sine skapninger.
VI ER skapninger som har moralbegreper, skapninger som er underlagt Guds lov. Vi ble skapt med en samvittighet, det vil si med evner til å skille mellom rett og galt, og vi må derfor stå til regnskap for våre handlinger overfor Gud; Skaperen.
Hvis vi bryter Guds lov, vil det straffe seg, noe hans eget Ord advarer oss om: «Far ikke vill! Gud lar seg ikke spotte; for det som et menneske sår, det skal han og høste. For den som sår i sitt kjød, skal høste fordervelse av kjødet; men den som sår i Ånden, skal høste evig liv av Ånden. Men la Oss gjøre det gode og ikke bli trette! for vi, skal høste i sin tid, såfremt vi ikke går trett.» — Gal. 6: 7—9.
Nettopp hva dette angår, er det stor forskjell mellom mennesket og dyrene. Dyrene har ingen moralbegreper. Evnen til å tenke og resonnere er nær knyttet til taleevnen, og dyrene har ingen av disse evnene. Evolusjonisten Hooten innrømmer dette i sin bok Up from the Ape: «Alle de menneskelignende aper er hva stemmemidler og muskler angår, slik utrustet at de kunne hatt et artikulert språk hvis de hadde hatt den fornødne forstand. . . . Det er ikke noen spesiell egenskap ved en snute som hindrer dens eier i å snakke, men det er noe ved den hjernen som hører til snuten, som gjør det umulig å snakke.» Dette viser tydelig at dyrene ikke kan ha noe begrep om moralske verdier.
Det viser seg at mange mennesker i vår tid unngår å påta seg det ansvar å leve i samsvar med moralnormene, og det er ikke få psykologer som gjør sitt beste for å overbevise dem om at moralske spørsmål er uten betydning. Det går imidlertid mer og mer opp for dem at det er til menneskenes eget beste å leve i samsvar med sine egne moralbegreper. Dette er noe som Også Guds Ord påpeker: «For når hedningene, som ikke har loven [det vil si mennesker som ikke har Guds lov gjennom Moses], av naturen gjør det loven byder, da er disse, som dog ikke har loven, seg selv en lov; de viser at lovens gjerning er skrevet i deres hjerter, idet også deres samvittighet gir sitt vitnesbyrd, og deres tanker innbyrdes anklager eller også forsvarer dem.» — Rom. 2: 14, 15.
Hvorfor forholder det seg slik? Jo, fordi det bare er menneskene som ble skapt i Guds bilde, og som fikk et visst mål av de egenskaper Skaperen har i fullt mål og til fullkommenhet, nemlig kjærlighet, rettferdighet, visdom og makt. Det er på grunn av disse egenskapene at menneskene må stå til regnskap overfor Gud, og når noen bryter Guds lov, vil det derfor straffe seg på mer enn en måte. Ja, når et menneske bryter Guds lov, fører det til at han kommer i et dårlig forhold til Skaperen, til sine medmennesker, til seg selv og til dyrene. Et brudd på Guds lov fører også til mentale, psykiske og følelsesmessige lidelser. Det skader ham og fører til slutt til døden for han.
La oss som et eksempel på dette se hva som hendte med de første som brøt Guds lov, nemlig det første menneskepar, Adam og Eva. Noen vil kanskje innvende at beretningen om dem er basert på en myte. Men legg merke til at 1 Mosebok ikke er den eneste av Bibelens bøker hvor Adam blir omtalt som hele menneskehetens stamfar. Både han som har skrevet 1 Krønikebok, evangelieskribenten Lukas og apostelen Paulus viser at Adam var det fødte menneske. Disippelen Judas viser det samme når han omtaler Enok som «den sjuende fra Adam». Herren Jesus henviste selv til beretningen i 1 Mosebok om Adam og Eva som pålitelig. — 1 Mos. 3: 17; 1 Krøn. 1: 1; Luk. 3: 38; 1 Kor. 15: 45; 1 Tim. 2: 13; Jud. 14; Matt. 19: 4, 5.
Et dårlig forhold til Gud og til våre medmennesker
Hva var det som hendte med det første menneskepar? Da Adam og Eva syndet, mistet de Guds gunst, noe som førte til at de kom i et dårlig forhold til ham. Dette framgår av den tonen Gud talte i til Adam og Eva etter at de hadde syndet: «Har du [Adam] ett av det tre som jeg forbød deg å ete av?» Og: «Hva er det du [Eva] har gjort?» — 1 Mos. 3: 11, 13.
Vi kan følgelig ikke unngå å komme i et dårlig forhold til vår Skaper, Jehova Gud, hvis vi bryter hans lov, og særlig ikke hvis vi er forsømmelige eller synder med fullt overlegg, slik Adam og Eva gjorde. Salmisten, sa med rette: «Du — forferdelig er du, og hvem kan bli stående for ditt åsyn når du blir vred?» Det er ytterst uforstandig å utsette seg for Guds vrede, for «vi er vel ikke sterkere enn han?» Visdommen hjelper oss til å vokte oss for å bryte Guds lov, slik at vi kan få nyte godt av hans miskunnhet, hans gunst, som er «bedre enn livet». — Sl. 76: 8; 1 Kor. 10: 22; Sl. 63: 4.
Det å bryte Guds lov fører også til at vi kommer i et dårlig forhold til våre medmennesker. Hvordan reagerte Adam da han så at Eva hadde tatt av den forbudte frukt og nå tilbød ham noe av den, slik at han ble tvunget til å ta en avgjørelse? Det er tydelig at han ikke la kjærlighet for dagen, for senere omtalte han Eva som «kvinnen» og la skylden på henne: «Hun ga meg av treet, og jeg åt.» Hvordan må ikke Eva ha følt det da hun hørte at Adam la skylden på henne, i stedet for å stå fram som en mann og ta sin del av skylden? Deres overtredelse hadde sannelig ført til at de kom i et dårlig forhold til hverandre. — 1 Mos. 3: 12.
Slik har det vært siden dengang. De som bryter Guds lov, må ofte erfare at det straffer seg, for de kommer i et dårlig forhold til sine medmennesker og går hverandre på nervene eller blir bitre mot hverandre. Samfunnet i sin helhet eller den spesielle gruppe de hører til, kan treffe disiplinære tiltak mot dem og ilegge dem bøter, sette dem i fengsel eller utstøte dem. Selv om de ikke alltid får så strenge straffer, fører de uvegerlig skam og vanære over seg selv. En som bryter Guds lov, vil kanskje prøve å holde det skjult, men det nytter ikke, for «intet er dulgt som ikke skal bli kjent». «De vise», de som holder Guds lov, «arver ære, men dårene får skam til lønn». — Matt. 10: 26; Ordspr. 3: 35.
Et dårlig forhold til seg selv og til dyrene
Det dårlige forhold en kommer i til seg selv i form av dårlig samvittighet, er et ytterligere bevis for at det straffer seg å bryte Guds lov. Både Adam og Eva fikk dårlig samvittighet straks de hadde brutt Guds lov, derfor skjulte de seg. «Alt er rent for de rene,» men fordi de hadde syndet, følte de seg ikke lenger rene. (Tit. 1: 15) Når en med vitende og vilje bryter Guds lov, overtrer en i virkeligheten den grense Gud har satt for ens frihet, bare for senere å erfare at en må slite med en dårlig samvittighet og faktisk har mindre frihet enn før. — 1 Mos. 3: 7.
Mennesker som med overlegg bryter Guds lov, glemmer ofte hvor viktig det er å bevare et godt forhold til seg selv. De blir derfor plaget av dårlig samvittighet og gjør ofte forsøk på å bli kvitt den, for eksempel ved å straffe seg selv, skrifte for en prest, betro seg til en psykiatriker, be eller ofre til en gud. Bibelen viser at en som ønsker å komme i et godt forhold til Gud, også kommer i et godt forhold til seg selv. For å oppnå dette må en vise oppriktig anger og tro på Jesu Kristi rensende blod, som er skaffet til veie nettopp for det formål. Hvor stor straffen vil bli, avhenger imidlertid av hvorvidt en har syndet med fullt overlegg eller ikke. «Men den tjener som kjente sin herres vilje, og ikke stelte til eller satte i verk det han ville, han skal få mange slag; men den som ikke kjente den, men gjorde det som er slag verd, han skal få færre.» Men en som synder med vilje etter at han er blitt opplyst, får ingen tilgivelse. — Luk. 12: 47, 48; Ap. gj. 3: 19; 1 Joh. 1: 7; Heb. 10: 26.
Når en bryter Guds lov, fører det endog til at en kommer i et dårlig forhold til dyrene. Slik gikk det til slutt med Adam og Eva. Som fullkomne mennesker hadde de fullkommen kontroll, over dyrene, og det var i samsvar med det oppdrag Gud hadde gitt dem: «Råd over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over hvert dyr som rører seg på jorden!» Det at Adam hadde makt over dyrene, kom tydelig til uttrykk ved at han ga dem navn. Ja, Adam og Eva kom i nær berøring med dyrene, både feet og de ville dyr, uten at det medførte noen fare for dem. Men i dag er det fiendskap mellom menneskene og dyrene. Ved sin tankeløse nedslaktning har menneskene redusert mange dyrearter sterkt og til og med utryddet dem, og dyrene på sin side har tatt livet av mange av sine menneskelige herskere. Guds Ord forsikrer oss imidlertid om at i Hans nye verden skal menneskene igjen råde over dyrene. — 1 Mos. 1: 28; 2: 19, 20; Es. 11: 6—9.
Fysisk og moralsk fordervelse
Brudd på Guds lov fører også til at sinn og legeme blir fordervet, noe som igjen fører til smerter, lidelser og uheldige psykosomatiske virkninger. Før Adam og Eva brøt Guds lov, var deres liv en uavbrutt glede, men etter at de hadde syndet, måtte de lide. Gud sa til Eva: «Jeg vil gjøre din møye stor i ditt svangerskap; med smerte skal du føde dine barn.» Til Adam sa han: «Jorden [skal] være forbannet for din skyld! Med møye skal du nære deg av den alle ditt livs dager.» — 1 Mos. 3: 16, 17.
Hvilke vanskeligheter har ikke mannen og kvinnen vært utsatt for siden den gang! Det skyldes ikke bare at de har måttet slite hardt for å tjene til livets opphold, men er også en følge av legemlige svakheter og sykdommer. Mange mennesker lider av sykdommer som de selv har pådratt seg på grunn av sin egen dårskap, for eksempel veneriske sykdommer; alkoholisme, narkomani og lungekreft. Tenk også over hvilke skader legeme og helse blir påført av slike følelser som misunnelse, griskhet, selvisk ærgjerrighet, hat, bekymring og frykt! Ja, legemet er ett, og det som virker på legemet, virker også på sinnet, og det som virker på sinnet, virker på legemet, noe som er helt i samsvar med det psykosomatiske prinsipp. Bibelen anerkjenner også dette prinsippet: «Et glad hjerte gir god legedom, men et nedslått mot tar margen fra beinene.» «En manns mot kan holde ham oppe i hans sykdom; men et nedslått mot — hvem kan bære det?» «De ugudelige flyr uten at noen forfølger dem; men de rettferdige er trygge som ungløven.» — Ordspr. 17: 22; 18: 14; 28: 1.
Brudd på Guds lov fører imidlertid ikke bare til fysisk fordervelse, men også til moralsk fordervelse. Jo mer et menneske synder, jo mer brutal og fordervet blir han. Han blir følelsesløs, og hans evne til å sette pris på alt det vakre, rene, gode og edle i livet blir nedsatt. Husk hvor raskt det gikk nedover med Adam etter at han hadde brutt Guds lov! For en utakknemlighet han viste da han la skylden på Gud, som hadde gitt ham alt, og på kvinnen, som han var «ett kjød» med! Mange sosiologer innrømmer at den moralske fordervelse tiltar i verden i dag, og selv om de ikke er særlig interessert i Bibelens moralnormer, råder de til seksuell avholdenhet før ekteskapet, fordi det er større utsikter for å oppnå et lykkelig ekteskap når begge parter trer inn i det i en jomfruelig tilstand. Ja, synden preger personligheten, slik at en som en gang har begått et alvorlig brudd på Guds lov, neppe blir den samme som før selv om han angrer oppriktig.
Den endelige straff — døden
Den endelige straff for brudd på Guds lov er døden. Fordi Adam brøt Guds lov, måtte han vende tilbake til jorden, som han var tatt av: «Støv er du, og til støv skal du vende tilbake.» Gud hadde advart: «På den dag du eter av [den forbudte frukt], skal du visselig dø.» Adam og Eva fikk erfare at det gikk slik. De døde innenfor en av Guds tusen-år lange dager, for Adam ble 930 år gammel. Alle deres etterkommere er blitt født som syndere og dør igjen. — 1 Mos. 3: 19; 2: 17; Rom. 5: 12; 2 Pet. 3: 8.
Det ble ikke sagt noe til Adam om at hans sjel skulle komme til himmelen eller til et brennende helvete, for Adam hadde ikke en sjel, han var en sjel. «Og Gud Herren dannet mennesket av jordens muld og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket ble til en levende sjel.» «Den sjel som synder, den skal dø.» «Den lønn som synden gir, er døden.» Hvor vi enn leser i Bibelen om ild i forbindelse med straff for synd, framgår det av sammenhengen at ilden blir brukt som et symbol på ødeleggelse. — 1 Mos. 2: 7; Esek. 18: 20, eldre norsk overs.; Rom. 6: 23.
Ja, Skaperen, Jehova Gud, er den eneste suverene Lovgiver og Dommer, den som gir sine skapninger rettferdige lover og krever at de skal adlyde dem. Det straffer seg å bryte Guds lov. Menneskene gjør klokt i å adlyde Guds lov, for ettersom han er deres Skaper og Eier og har stor makt, har han rett til å bestemme hva de skal gjøre. Når de adlyder hans lov, viser de at de stoler på at han vet hva som er best for dem, og at han uselvisk ønsker det som er best, for dem. Følgende ord gir uttrykk for hvor klokt det er å adlyde Guds lov og bud: «Min sønn! Glem ikke min lære [lov, NW] og la ditt hjerte bevare mine bud! For langt liv og mange leveår og fred skal de gi deg i rikt mål.» Og med alle disse årene med fred følger også lykke. «Lykkelig er det menneske som har funnet visdom,» og «de som holder fast på den, skal kalles lykkelige». — Ordspr. 3: 1, 2; 3: 13, 18, NW.