Kyros — en mann som spilte en profetisk rolle

OM BARE få menn i historien er det blitt forutsagt at de skulle spille en spesiell rolle i forbindelse med Guds hensikt. Kyros, Kambyses’ sønn og grunnleggeren av det persiske verdensrike, var imidlertid en slik mann. Han erobret Babylon i år 539 f. Kr. og løslot deretter jødene fra fangenskapet. Dette ble forutsagt lenge før hans fødsel.

I det åttende århundre før Kristus sa Jehova ved sin profet Esaias:

«Jeg er [Jehova], som gjør alle ting, . . . som stadfester sin tjeners ord og fullbyrder sine sendebuds råd, som sier om Jerusalem: Der skal bo folk, og om Judas byer: De skal bygges opp igjen, deres ruiner vil jeg reise, som sier til dypet: Bli tørt, dine strømmer vil jeg tørke ut, som sier om Kyros: Han er min hyrde; all min vilje skal han fullbyrde og si om Jerusalem: Det skal bygges opp igjen, og templet skal bli grunnlagt. Så sier [Jehova] til sin salvede, til Kyros, som jeg holder i hans høyre hånd for å kaste hedningefolk ned for ham og løse beltet fra kongers lender, for å åpne dører for ham, og for at ingen porter skal holdes stengt.» — Es. 44: 24 til 45: 1.

Gamle historieskriveres beretninger bekrefter oppfyllelsen av denne forbausende profetien. Selv om de greske historieskriverne Herodot og Xenofon har en litt forskjellig framstilling, forteller de begge den samme grunnleggende beretning. Kyros ledet bort vannet i elven Eufrat, som strømmet gjennom Babylon og tjente som en del av byens forsvarsverk. Angrepsstyrkene marsjerte deretter langs elveleiet og kom seg inn i byen gjennom portene langs kaiene. Babylonierne, som var opptatt av løssloppen festing, ble fullstendig overrumplet, og byen falt samme natt.

Som det også var blitt forutsagt, utstedte Kyros et dekret som gjorde det mulig for de jødiske fangene å vende tilbake til sitt hjemland for å gjenoppbygge templet. Dette dekretet lød slik: «Så sier Kyros, kongen i Persia: [Jehova], himmelens Gud, har gitt meg alle jordens riker, og han har pålagt meg å bygge ham et hus i Jerusalem i Juda. Er det noen blant eder av alt hans folk, så være [Jehova] hans Gud med ham, og han kan dra dit!» — 2 Krøn. 36: 23.

Innskriften på Kyros’ sylinder bekrefter at et slikt dekret ville ha vært i harmoni med denne herskerens politikk. På denne sylinderen siteres følgende uttalelse av ham: «Jeg ga [visse tidligere nevnte] hellige byer på den andre siden av Tigris, hvis helligdommer hadde ligget i ruiner i lang tid, tilbake de bilder som (pleide) å være der, og grunnla permanente helligdommer for dem. Jeg samlet (også) alle deres (tidligere) innbyggere og ga (dem) tilbake deres boliger.» — Ancient Near Eastern Texts av James B. Pritchard, 1955, side 316.

Den jødiske historieskriveren Josephus, som levde i det første århundre, sier at Kyros utstedte dekretet fordi han var blitt gjort oppmerksom på Esaias’ profeti. Han skriver:

«I det første år av Kyros’ regjering — det var det 70. år etter at vårt folk var blitt dømt til å forlate sitt eget land og dra til Babylon — fikk Gud medlidenhet med disse ulykkelige menneskene i deres fangenskap og vanskeligheter, slik han hadde forutsagt gjennom profeten Jeremias før byen ble ødelagt, nemlig at når de hadde tjent Nebukadnesar og hans etterkommere og utholdt denne trelldommen i 70 år, ville han la dem vende tilbake til sine forfedres land, og de skulle bygge templet og glede seg over sin velstand som i gammel tid. Dette oppfylte han for dem. Han vekket Kyros’ ånd og fikk ham til å skrive til hele Asia: ’Så sier kong Kyros. Ettersom den høyeste Gud har utnevnt meg til konge over den beboelige verden, er jeg overbevist om at han er den gud som det israelittiske folk tilber, for han har forutsagt mitt navn gjennom profetene og at jeg skulle bygge hans tempel i Jerusalem i Judea.’

Dette hadde Kyros fått kunnskap om ved å lese den profetiske bok som Esaias hadde etterlatt seg 210 år tidligere. For denne profeten hadde sagt at Gud fortalte ham en hemmelighet: ’Jeg vil at Kyros, som jeg skal gjøre til konge over mange store folk, skal sende mitt folk til deres eget land og bygge mitt tempel.’ Esaias profeterte om dette 140 år før templet ble ødelagt. Da Kyros leste det, undret han seg over Guds makt og ble grepet av ærgjerrighet og fikk et sterkt ønske om å gjøre det som var blitt skrevet. Han sendte bud etter de fornemste jøder i Babylon og sa til dem at han ga dem tillatelse til å dra tilbake til sitt hjemland og gjenoppbygge både Jerusalem og Guds tempel, for Gud, sa han, ville være deres forbundsfelle, og han skulle selv skrive til dem av sine stattholdere og satraper som var i nærheten av deres land, om at de skulle gi dem gull og sølv til byggingen av templet og dessuten dyr til ofringene.» — Antiquities of the Jews, bok XI, kap. 1, avsn. 1, 2, oversatt til engelsk av Ralph Marcus.

Et bibelsk oppslagsverk (The Zondervan Pictorial Encyclopedia of the Bible, bind 1, side 1055) sier angående denne uttalelsen av Josephus: «Det er all grunn til å godta Josephus’ vitnesbyrd hva dette angår.» Mange kritikere er imidlertid ikke enige i dette. De kan rett og slett ikke tro at profetien om Kyros kan ha blitt skrevet før Babylons fall i år 539 f. Kr. De hevder at kapitlene 40 til 66 i Esaias’ profeti ble skrevet av en som levde etter at disse hendelsene inntraff. Med sin påstand benekter de at Jehova Gud er i stand til å åpenbare ting for sine tjenere lenge før de inntreffer, og at han er i stand til å sørge for at hans ord går i oppfyllelse.

Esaias’ profeti er autentisk

Den oppfatning at dette ikke kan ha vært skrevet av Esaias, er i strid med alle kjensgjerninger fra det første om ikke også fra det annet århundre før Kristus og framover. Den delen av Dødehavsrullene som omfatter Esaias’ profeti, og som en mener skriver seg fra det første eller det annet århundre før Kristus, viser ikke at profetien er delt. Det som i dag kalles kapittel 40 i Esaias’ profeti, begynner på den siste linjen i den spalten hvor kapittel 39 slutter. Bibelskribenter som skrev under inspirasjon i det første århundre etter Kristus, tilskriver Esaias den siste delen så vel som den første delen av den boken som bærer hans navn. (Es. 42: 1—4; 53: 1; Matt. 12: 17—21; Rom. 10: 16) De tilskriver således hele profetien en skribent, nemlig Esaias.

Uansett hvordan kritikerne måtte forsøke å datere visse deler av Esaias’ bok, kommer de ikke utenom at den inneholder profetier som ble oppfylt lang tid etter at de var blitt nedskrevet. Vi har for eksempel den profetien som sier at Babylon skulle bli like øde som Sodoma og Gomorra, at det skulle bli et sted som aldri mer ville bli bebodd, og hvor ikke engang hyrder ville la sin hjord beite. (Es. 13: 19, 20) På det tidspunkt da denne delen av Dødehavsrullene ble skrevet av fra et tidligere manuskript, eksisterte Babylon fortsatt, og bortsett fra denne bibelske profetien var det ikke noe som tydet på at byen skulle bli som en øde ørken. Men i dag vitner de smuldrende ruinene av fortidens Babylon om hvor nøyaktig profetien har gått i oppfyllelse.

Det finnes således ikke noe grunnlag for de menneskelige teorier som benekter at Kyros spilte en profetisk rolle i forbindelse med Guds hensikt. Vi kan stole på Guds Ords profetier. Dette bør tilskynde oss til å undersøke hans Ord og forvisse oss om at vi både vet hva det sier, og at vi lever i harmoni med det.