Prøvelsens stund har begynt!

 1. Hvorfor er det vanskelig å ha et objektivt syn på verdenssituasjonen?

EN SOLDAT som deltar aktivt i en hard kamp, kan ikke få et omfattende inntrykk av kampen som et hele. Det blir ikke ventet av ham at han skal ha det. Han er altfor opptatt til det, og hans syn på hele kampen blir i høy grad påvirket av hans egne opplevelser. Hvis det blir vanskeligheter på industrifronten, kanskje streiker og voldshandlinger, er det likeledes sannsynlig at den gjennomsnittlige arbeider bare har lyttet til propaganda fra dem som sier at de er på hans side. I likhet med soldaten ser arbeideren subjektivt på saken, det vil si, han ser på den slik den berører ham personlig. Det motsatte er å se objektivt på en ting. Det vil si å være upartisk og fordomsfri og ikke la seg påvirke av personlige følelser eller personlig engasjement. Blant oss mennesker er det vel kanskje historikeren som best kan bedømme en ting objektivt når han kan se tilbake og se en begivenhet i sin rette sammenheng. Hvis dette gjelder tider da det er stort press, hva skal en så si om en hel verdenssituasjon som blir mer truende for hver dag som går? Hvem er i en så høy stilling at han kan skaffe seg et fullstendig overblikk over situasjonen, forstå de prinsipper det gjelder, og komme med veiledning som andre kan stole på? Ledende skikkelser i den politiske og religiøse verden hevder ofte at de kan det, og kommer med sine erklæringer, men viser det seg at de har rett? Hvor ofte hender det ikke at deres ord snart blir glemt, eller at de senere blir brukt mot dem!

 2. Hvilke grunner har vi for å vende oss til Bibelen for å få pålitelig veiledning?

² Hvor kan vi vende oss for å finne opplysning og veiledning som vi virkelig kan stole på? Vi burde vente å finne det i Bibelen, som inneholder «Guds ord», for det er kraftig og gjennomtrengende og uttrykker det som Guds «Hellige Ånd sier». (Heb. 3: 7; 4: 12) Det var dette ord som ledet Jesus gjennom hans tjeneste, og som han sa følgende om: «Ditt ord er sannhet.» (Joh. 17: 17) Det ga ham det rette syn, Guds syn, på tingene da han var utsatt for et enormt press. Hvorfor skulle ikke da også vi gjøre det til vår veileder? Det sviktet aldri Jesus. Vi kan derfor være forvisset om at når vi nå nærmer oss den fullstendige ende på denne tingenes ordning, vil vi få autoritativ støtte både fra det levende «Guds ord», Kristus Jesus, og fra Guds skrevne Ord. — Matt. 28: 20; Åpb. 19: 13.

 3. Hvordan har Bibelen vist seg å være en enestående historiebok, og hva er grunnen til det?

³ Bibelen er den mest bemerkelsesverdige historiebok som finnes. Den gjengir historien på en objektiv måte og gir en korrekt beskrivelse av begivenhetene og de personer og folkeslag som var berørt, idet den tar deres bakgrunn i betraktning. Men det mest enestående er at Bibelen inneholder historie som er skrevet på forhånd. Med sin gjennomtrengende kraft retter den søkelyset mot vår tid og viser at «alt som før er skrevet, det er skrevet oss til lærdom», ja, «til formaning for oss, til hvem de siste tider er kommet». (Rom. 15: 4; 1 Kor. 10: 11) Historie skrevet på forhånd kalles profetier. Mange av profetiene er allerede blitt oppfylt, og det er aldri, ikke en eneste gang, blitt bevist at Bibelen har tatt feil, trass i all den kritikk som er blitt rettet mot den. Dette vil ikke overraske deg hvis du virkelig tror at Jehova er dens Forfatter. Som Jehova selv sier: «Jeg er Gud, og ingen annen, . . . jeg er Gud, og . . . det er ingen som jeg, jeg som fra begynnelsen forkynner enden, og fra fordums tid det som ikke er skjedd.» — Es. 46: 9, 10.

 4. Hvorfor gråt Johannes da han så bokrullen i Guds hånd, og hva ble utfallet?

⁴ Men du har kanskje i likhet med mange andre som leser Bibelen, en følelse av at den for en stor del er en lukket bok, bortsett fra at den tydelig framholder visse moralnormer. La ikke det ta motet fra deg. Det var sannsynligvis slik Johannes følte det da han i et syn så Jehova sitte på en trone i himmelen i de fryktinngytende, herlige omgivelser som blir beskrevet i Åpenbaringen, kapittel 4. Han la merke til at Jehova i sin høyre hånd hadde «en bokrull, skrevet innvendig og utvendig, og forseglet med sju segl». Denne bokrullen i Jehovas hånd inneholdt tydeligvis viktige opplysninger som det ville være vel verdt å ha kjennskap til, men i begynnelsen var det «ingen [som] ble funnet verdig til å åpne boken eller se i den». Johannes ble så bedrøvet på grunn av dette at han ’gråt sårt’, men like etter ble det sagt til ham: «Gråt ikke! se, løven av Juda stamme, Davids rotskudd, har seiret og kan åpne boken og de sju segl på den.» — Åpb. 5: 1—5.

 5. a) Hvordan kan vi finne ut hvem løven av Juda stamme er? b) I hvilken forstand må alle sanne kristne vise at de er seiervinnere?

⁵ Vi har ikke noe problem med å identifisere den seirende «løven» med Kristus Jesus, for den blir også omtalt som «et lam . . . liksom slaktet», og det blir sunget en sang til dets pris: «Verdig er du til å ta boken og åpne seglene på den, fordi du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud . . . og gjorde dem til et kongerike og til prester for vår Gud, og de skal være konger på [over, UO] jorden!» (Åpb. 5: 6—10) Som vi allerede har sett, beviste Jesus sin lydighet under det hardeste press og gjorde seg derved kvalifisert til sin opphøyde stilling ved Guds høyre hånd. Gjennom sin prestegjerning blir han brukt som Hovedformidler til å ’føre mange sønner til herlighet’, til å herske sammen med ham i himmelen. Disse «mange sønner», som utgjør den kristne menighet, må også være seiervinnere. Trass i alt det press Jesus ble utsatt for, kunne han si: «Jeg har seiret over verden!», og hver og en av disse som «er gjenfødt» for å tilhøre Guds familie av sønner, må kunne si det samme. Johannes ikke bare bekrefter dette, men nevner også grunnen til at det kan og må gjøres. Han sier: «Dette er kjærligheten til Gud at vi holder hans bud; og hans bud er ikke tunge. For alt det som er født av Gud, seirer over verden; og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro.» La du merke til de brannsikre egenskaper som en lydig tro består av, en tro som blir tilskyndt av den kjærlighet som på gresk kalles agápe? Dette personlige ansvar blir kraftig understreket i avslutningen på hvert budskap til de sju menigheter som utgjør den sanne kirke, hvor lønnen blir lovt «den som seirer». — Heb. 2: 10, NW; Joh. 16: 33, UO; 1 Pet. 1: 23; 1 Joh. 5: 3, 4; Åpb. 2: 7—3: 21.

Prøvelsens stund for alle jordens innbyggere

 6. Hvilke ting kjennetegner noen av Johannes’ syner? Hvilken tid gjelder de?

⁶ Du synes kanskje at det er tydelig at dette er et krav til de forholdsvis få som skal herske sammen med Kristus, men gjelder det ikke flere? La oss se på hva som senere ble åpenbart for Johannes som følge av at bokrullen ble åpnet av ham som ble funnet verdig til det, slik at hemmeligheter som fram til da hadde vært godt bevart, ble åpenbart. Dette banet vei for flere syner «som Gud ga ham [Jesus] for at han skulle vise sine tjenere det som snart skal skje». (Åpb. 1: 1) Vi sikter særlig til en rekke levende bilder som beskriver en situasjon med stort press som virker meget tyngende på alle mennesker som lever i den tiden, alle mennesker uten unntagelse. Som vi skal se, er den tiden nå. Prøvelsens stund har begynt!

 7. Hvilken forklaring gir Åpenbaringen på Djevelens store vrede?

⁷ Vi skal her bare komme inn på de punktene som har tilknytning til vårt tema. Vi husker at vi i Åpenbaringen, kapittel 12, i symbolske vendinger får høre om at Riket ble født og dets Konge innsatt på tronen i 1914. Vi får vite at Djevelen etter at han ble kastet ned fra himmelen, er i «stor vrede, fordi han vet at han bare har en liten tid». Han føler selv at han er under stort press. Han har ingen tid å miste. Han er rasende fordi han vet at «de [Kristi brødre] har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet». Han drar derfor av sted «for å føre krig mot . . . dem som holder Guds bud og har Jesu vitnesbyrd». — Åpb. 12: 11, 12, 17.

 8. a) Hvilket syn fikk Johannes deretter? b) Hva ble derved symbolsk framstilt, og hvilket stridsspørsmål og hvilket press hadde det forbindelse med?

⁸ Disse er imidlertid ikke de eneste som er berørt. Johannes ser deretter «et dyr» med «ti horn og sju hoder», som symboliserer Satans synlige, politiske organisasjon på jorden som har bestått fram til vår tid. Legg nå merke til hvordan situasjonen utvikler seg og viser hvordan det stridsspørsmål som skaper presset, kan sammenfattes i spørsmålet: Hvem tilber du? Johannes forteller at «dragen [Satan] ga det [dyret] sin kraft og sin trone og stor makt . . . og all jorden undret seg og fulgte etter dyret, og de tilba dragen, . . . og de tilba dyret». Johannes sier også at «der ble gitt det [dyret] makt over hver stamme og folk og tunge og ætt. Og alle som bor på jorden, skal tilbe det, hver den som ikke . . . har fått sitt navn skrevet i livsens bok hos Lammet». (Åpb. 13: 1—4, 7, 8) Det er tydelig at ikke noen blir unntatt. Men det siste uttrykket viser at selv om folk i sin alminnelighet gir etter for presset og utøver falsk tilbedelse, finnes det unntagelser, som vi snart igjen skal komme inn på. Er ikke dette en ypperlig beskrivelse av situasjonen i vår tid? Går ikke folk i sin alminnelighet med på å tjene og støtte en eller annen del av den nåværende politiske ordning og sverge den troskap? De underkaster seg dens myndighet, kanskje uvillig hvis de er vernepliktige. For dem er keiseren den eneste og endelige autoritet. I Guds øyne er en slik innstilling ensbetydende med tilbedelse av dyret og dragen, Djevelen, «denne verdens gud». — 2 Kor. 4: 4.

 9. Hvordan viste Jesus ved sitt eksempel hvilket standpunkt vi bør innta til sann tilbedelse?

⁹ Hvor står så du? Husker du hva Jesus svarte da Satan øvde press på ham og prøvde å friste ham til å «falle ned og tilbe» mot at Satan ga ham «alle verdens riker og deres herlighet» (som utgjorde «dyret»)? Jesus svarte: «Bort fra meg, Satan! for det er skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene.» (Matt. 4: 8—10) Legg merke til at tilbedelse og tjeneste blir nøye knyttet sammen. Hvis du hevder at du tilber Jehova, må du bevise det ved å tjene ham og ham alene. Dette prinsippet ble understreket for lang tid siden. Josva sa til israelittene: «Han [Jehova] er en Gud som fordrer udelt hengivenhet.» Dette er det standpunkt du må ta. Du må lære å se hvordan den nåværende situasjon og stridsspørsmålet berører deg fra Guds synspunkt. — Jos. 24: 19, NW.

10. Hvilken utvikling i vår tid blir skildret ytterligere i Johannes’ neste syn?

¹⁰ Johannes har imidlertid mer å si om tilbedelse. Han ser deretter «et annet dyr . . . [med] to horn liksom et lam . . . Og det . . . gjør at jorden og de som bor på den, tilber det første dyr». Deretter får vi vite at «det sier til dem som bor på jorden, at de skal gjøre et bilde til det dyr», et bilde som får livsånde (eller liv), «så at dyrets bilde endog kunne tale, og gjøre så at alle de som ikke ville tilbe dyrets bilde, skulle drepes». Og som om det ikke skulle være nok, fortsetter beretningen: «Det setter alle mennesker under tvang, . . . at ingen kan kjøpe eller selge uten den som har merket, dyrets navn eller tallet for dets navn.» (Åpb. 13: 11—17, vers 16 fra NW) Her får vi en billedlig framstilling av utviklingen av Satans synlige organisasjon i det angloamerikanske dobbeltrike og denne store verdensmakts frambringelse av et «bilde», som først framsto som Folkeforbundet og i dag er blitt gjenopplivet som De forente nasjoner. Men hvordan utviklingen enn er, er det det samme som skjer om og om igjen. «Alle mennesker», små og store, rike og fattige, frie og treller, blir satt under et ubønnhørlig press som har til hensikt å få dem til å tilbe og tjene disse dyrlignende redskapene og gjennom dem Satan Djevelen selv.

11. Hvilken fin kontrast finner vi i Åpenbaringen 14: 1—5?

¹¹ Dette var sakens skyggeside. Men se nå hvordan det som så følger, danner en motvekt mot det. Johannes ser deretter dem som utgjør Kristi brud, 144 000 i tallet, stå sammen med Lammet på Sions berg. De har ikke dyrets merke på sine panner, men Lammets og dets Fars navn, noe som viser at de er seiervinnere. For å understreke at de er lojale og har en udelt hengivenhet overfor sin himmelske brudgom, sier beretningen at de «ikke har gjort seg urene med kvinner; for de er som jomfruer. Disse er de som følger Lammet hvor det går. . . . og i deres munn er ikke funnet løgn; for de er uten lyte». Deres navn er innskrevet i «livsens bok hos Lammet». Vi må også huske at det finnes en annen «livsens bok», en bok for alle som skal leve på jorden og er trofaste under prøver, spesielt den endelige prøve etter Kristi tusenårige styre. — Åpb. 14: 1—5; 21: 27; 20: 12.

12. Hvilken viktig sannhet blir understreket i Åpenbaringen 14: 7, og hvordan blir den kunngjort?

¹² Johannes hører og gjengir så et budskap som blir forkynt for alle som bor på jorden.» Frykt Gud og gi ham ære! for timen for hans dom er kommet; og tilbe ham som gjorde himmelen og jorden og havet og vannkildene!» (Åpb. 14: 6, 7) Hvor tydelig og mektig er ikke dette budskapet! Den store Skaper og Kilde til liv har all rett til å kreve at alle skapninger uten unntagelse skal tilbe og tjene ham. Han fortjener å bli tilbedt og tjent. Han sørger for at dette budskapet blir forkynt jorden over, for det er det grunnleggende tema i det sannhetens budskap som blir kunngjort av Jehovas vitner og forkynt «over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag». Det er en del av det ’tegn’ som Jesus sa skulle bli oppfylt før den nåværende slekt eller generasjon skulle forgå. Dette budskapet blir nå forkynt med større kraft og intensitet enn noen gang tidligere. — Matt. 24: 3, 14, 34.

13. Hvilket annet budskap viser at vi kan velge mellom to muligheter?

¹³ Deretter hørte Johannes en annen engel kunngjøre hvilken dom som ville bli fullbyrdet «dersom noen tilber dyret og dets bilde og tar merket på sin panne eller i sin hånd». (Åpb. 14: 9—11) Guds Ord viser således meget tydelig at menneskene har to muligheter å velge mellom. Denne advarselen utgjør en del av det bibelske budskap som Jehovas vitner forkynner. De betrakter det som sitt gudgitte oppdrag å forkynne dette budskapet. De ønsker å kunne si det samme som Paulus sa: «Jeg er ren for alles blod; for jeg holdt ikke noe tilbake, men forkynte eder hele Guds råd.» — Ap. gj. 20: 26, 27.

14. Hvilken handlemåte bør vi følge hvis vi føler at vi kommer til kort?

¹⁴ Selv om det er helt klart at det er et krav og et påbud at vi skal tilbe og tjene Jehova alene, føler du deg kanskje ikke i stand til å motstå alt det voldsomme press som blir omtalt i de foregående skriftstedene. Men Jehova «kommer i hu at vi er støv». Han er oppmerksom på våre svakheter og våre behov. La oss derfor undersøke hvilken foranstaltning han har truffet for at vi skal kunne unnslippe og likevel, hvor merkelig det enn kan høres, bli der hvor vi er. Hvordan kan det være mulig? — Sl. 103: 14.

Et byggearbeid under kyndig veiledning

15. a) Hvordan kan vi unnslippe den snare som Jesus omtalte? b) Hvilket godt eksempel satte Noah hva det angår?

¹⁵ Det er spesielt fire skriftsteder som kommer inn på det å unnfly og bli utfridd. Vi har allerede nevnt at Jesus talte om en dommens dag som skulle komme «som en snare» over alle jordens innbyggere, akkurat som vannflommen på Noahs tid kom som en snare over menneskene den gangen og begravde alle sammen på åtte nær fordi de ikke ga akt på advarselsbudskapet. Som Jesus sa, måtte en være påpasselig, ’vokte seg’, for å unngå selviske tilbøyeligheter og ’våke og be’. Hvis du gjør det og blir der hvor du er, vil du «være i stand til å unnfly» den endelige dom, som nå er nær. Du vil være «i stand til . . . å bli stående for Menneskesønnen» og oppnå hans gunst og godkjennelse. Vær lik Noah og hans familie, som ble der hvor de var, men unnlot å bli besmittet av datidens fordervede generasjon, og som bygde arken under kyndig veiledning. — Matt. 24: 37—39; Luk. 21: 34—36; 1 Mos. 6: 14—16.

16. Hvordan blir løftet i Åpenbaringen 3: 10 oppfylt, og hva må en gjøre for å få del i det?

¹⁶ Jesus ga «menigheten i Filadelfia» dette løftet: «Fordi du har tatt vare på mitt ord om tålmodighet [utholdenhet, NW] vil jeg og fri deg ut fra den prøvelsens stund som skal komme over hele jorderike, for å prøve dem som bor på jorden.» (Åpb 3: 7, 10) Det riktige vil altså ikke være å forsøke å flykte fra prøvelsene eller skjule seg i et kloster, men å bli der hvor en er, og hver dag vise lydighet og utholdenhet. En slik handlemåte vil være i samsvar med Jesu eksempel. Jesus ble der hvor Gud hadde anbrakt ham, i verden, men uten å bli en del av den eller å bli besmittet av den. Når du følger Jesu eksempel, vil du ikke bli svekket under presset fra Satans dyrlignende tingenes ordning. Når du holder deg sammen med Guds folk og får hjelp av dem, vil du kunne holde stand og trofast tjene og tilbe Jehova og derved støtte hans rike. Under sin jordiske tjeneste utførte Jesus det arbeid han hadde fått av sin Far, og bygde under kyndig veiledning. — Joh. 9: 4; 17: 4.

17. Hvilken trøst kan vi finne i løftet i 1 Korintierne 10: 13, men hva må vi huske?

¹⁷ Dette blir bekreftet av Paulus’ ord: «Gud er trofast, som ikke skal la eder fristes over evne, men gjøre både fristelsen og dens utgang, så I kan tåle den.» (1 Kor. 10: 13) Gud prøver oss, og han tillater at Satan frister oss. Det lar seg ikke gjøre å unngå dette. Vi må imidlertid huske at Satans hensikt er å bryte ned vår tro og vår hengivenhet, mens Guds hensikt alltid er å bygge oss opp ved å undervise og tukte oss og gi oss kyndig veiledning, slik han gjorde i Jesu tilfelle. Han er som en kjærlig og vis far for oss og vet langt bedre enn vi hvordan vi kan utvikle vår evne til å holde ut, og «salig er den mann som holder ut i fristelse». Frykt ikke! Hvis du legger ditt liv i Jehovas hender, vil han ikke la Satan legge så tunge byrder på deg at du ikke makter å holde ut. — Heb. 12: 7—11; Jak. 1: 12.

18. a) Hvilken fin foranstaltning forteller Joel 3: 5 om? b) I hvilke forskjellige betydninger blir ordet «hus» brukt i Bibelen?

¹⁸ I en profeti som blir oppfylt nå, før Jehovas «store og forferdelige» dag, leser vi: «Og det skal skje: Hver den som påkaller [Jehovas] navn, skal bli frelst; for på Sions berg og i Jerusalem skal det være en flokk av unnkomne, således som [Jehova] har sagt, og blant de unnslopne skal de være som [Jehova] kaller.» (Joel 3: 4, 5) For en trøsterik foranstaltning dette er! Men hvor kan en finne dette Sions berg og Jerusalem, hvor en kan unnslippe? Dette spørsmålet bringer emnet «husbygging» på bane. Salmisten sa: «Dersom [Jehova] ikke bygger huset, arbeider de forgjeves som bygger på det.» (Sl. 127: 1) Men hvis Jehova bygger huset og anerkjenner det som sitt hus, kan de som arbeider under ledelse av den store Byggmester, være sikre på at de vil oppnå gode resultater. Hvor er Jehovas hus? Hva er det? Ordet «hus» sikter ikke alltid til en bolig. Det blir ofte brukt om en familie eller om et folk, for eksempel i uttrykkene «Arons hus» og «Israels hus». (Sl. 115: 10; 3 Mos. 10: 6) Som folk betraktet var israelittene troløse, noe som førte til at Jesus sa angående deres tempel i Jerusalem: «Se, eders hus skal lates eder øde.» (Matt. 23: 38) Jesus hadde imidlertid allerede begynt å gjøre forberedelser til byggingen av et annet slags hus eller tempel, et åndelig hus. I løpet av sin tjeneste begynte han å samle inn og tilberede byggematerialer, det vil si, hans disipler, som på pinsedagen i år 33 e. Kr. ble offentlig anerkjent av Gud som hans åndelige hus eller tempel, en bygning som var «bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, mens hjørnesteinen er Kristus Jesus selv». — Ef. 2: 20—22. (Se også Hebreerne 3: 6; 1 Peter 2: 5.)

19. Hvor kan vi finne Guds «hus» og «stad» i dag?

¹⁹ I det gamle Israel ble Sion eller Jerusalem sentret for tilbedelse med dets tempel, hvor paktens ark, som symboliserte Jehovas nærvær, sto. Og om den kristne menighet, det åndelige Israel, sies det at den kommer til «Sions berg og den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem». (Heb. 12: 22; Åpb. 21: 2) I dag er det en levning tilbake av denne åndelige tempelklassen. Denne levning utgjør kjernen blant Jehovas kristne vitner, og rundt denne kjernen pågår det et gagnlig og effektivt byggearbeid, et åndelig byggearbeid. Det blir utført i Guds ånds kraft under kyndig veiledning av den kristne menighets Hode, Kristus Jesus, og er på alle måter i full harmoni med Guds Ord. Du er på det hjerteligste innbudt til å være med Jehovas vitner i dette fine byggeprogrammet, overvære og delta i deres møter og delta i alle greiner av deres forkynnelses- og undervisningsarbeid. Du vil ikke bare få kyndig veiledning, men du vil også få hjelp til selv å skaffe deg kyndig veiledning og stadig bli mer dyktiggjort med tanke på at du skal utføre et bibelsk undervisningsarbeid sammen med de andre «unnkomne».

20. Hvordan understreket både Jesus og Paulus betydningen av et åndelig byggearbeid?

²⁰ Foruten at Bibelen oppfordrer deg til å delta i kollektiv husbygging, oppfordrer den deg til å foreta personlig husbygging. Jesus la stor vekt på lydighet og tegnet en skarp kontrast mellom den som «hører disse mine ord og gjør etter dem», og den som «hører disse mine ord og ikke gjør etter dem». Når «huset», mulighetene til å oppnå evig liv, blir «bygd» av den som «gjør etter» det han hører, på det fjell som lydighet mot den gudgitte veiledning utgjør, vil det bli stående under uværet. Men når «huset» blir «bygd» av den som «ikke gjør etter» det han hører, på ulydighetens sand, faller det fort sammen under press. (Matt. 7: 24—27) Paulus, som var en dyktig og «vis byggmester», tegnet også en skarp kontrast mellom den hvis personlighetsmønster var bygd av slike sterke egenskaper som utholdenhet, ulastelighet og trofast hengivenhet, som blir sammenlignet med «gull, sølv, kostelige steiner», og den hvis religiøse personlighet mangler disse egenskapene og følgelig er bygd av «tre, høy, strå». Den førstnevnte, kristne personlighet overlever ildprøven, og den eller de som har bygd vedkommende opp, får lønn. Men om den sistnevnte religionsutøver, som ikke er riktig bygd, kan det sies, som Jakob skrev, at han ikke har latt «tålmodigheten [utholdenheten, NW] . . . føre til fullkommen gjerning . . . ikke må det menneske tro at han skal få noe av Herren, slik en tvesinnet mann, ustø på alle sine veier». — 1 Kor. 3: 10—15; Jak. 1: 4, 7, 8.

21. a) Kan vi på noen måte bygge et fullkomment verk sett fra Guds synspunkt? b) Hva sa Jesus angående dette?

²¹ Vær derfor ydmyk og villig til å «motta tukt til klokskap og lære rettferdighet og rett og rettvishet [brannsikre egenskaper] . . . Den vise skal høre på dem og gå fram i lærdom, og den forstandige vinne evne til å leve rett [skaffer seg kyndig veiledning, NW]». (Ordspr. 1: 3, 5) For å kunne delta i det rette slags åndelige byggearbeid må en innvie seg til Jehova og søke fellesskap med hans folk. Det er sant at du ikke kan bygge et absolutt fullkomment byggverk i kjødet, men du kan bygge opp et nytt livsmønster, «den nye personlighet . . . i samsvar med Guds vilje i sann rettferdighet og lojalitet». (Ef. 4: 24, NW) Husk hva Jesus sa om fullkommenhet. Da han hadde forklart sine disipler om den gudlignende kjærlighet som er selve kjernen til en uselvisk og ekte interesse for andre, og til og med sagt at de skulle elske sine fiender og be for sine forfølgere, sa han: «Derfor skal I være fullkomne, liksom eders himmelske Fader er fullkommen.» Selv til den rike, unge rådsherren, som ikke var noen disippel, talte Jesus om fullkommenhet på denne måten: «Vil du være fullkommen, da gå bort og selg det du eier, og gi det til de fattige, . . . kom så og følg meg!» — Matt. 5: 43—48; 19: 21.

22. a) Hvordan kan vi framelske gudlignende kjærlighet? b) På hvilken måte er denne kjærlighet det viktigste for en som ønsker å bli en seiervinner?

²² Denne gudlignende kjærlighet er den største av alle egenskaper, det viktigste kravet. Den er ikke automatisk noen del av fullkommenheten. Vi bør derfor gjøre vårt ytterste for å framelske den som en del av vår nye personlighet. Det lar seg gjøre. Jesus så tydeligvis at det ville være mulig for den unge rådsherren å gjøre dette, for ellers ville ikke evangelieskribenten Markus ha sagt at Jesus «fikk ham kjær». (Mark. 10: 21) Jesus fikk ikke kjærlighet til noen bare på grunn av ytre ting. Kjærlighet kan i likhet med tro være en prøvd egenskap. «Kjærligheten er langmodig . . . [og] utholder alt.» (1 Kor. 13: 4—7, 13) Du må ha denne egenskapen for å kunne være en seiervinner. Du kan ikke beseire presset fra det onde bare ved å forsøke å unngå presset og derved skape et tomrom som Satan og hans demoner vil være snare til å fylle. (Matt. 12: 43—45) Gå heller inn for frivillig å bli tilskyndt til å gjøre det som er godt. Som Paulus sa: «La deg ikke overvinne av det onde, men overvinn det onde med det gode!» (Rom. 12: 21) Du oppfordres til å gjøre det ved å innvie deg til Jehova. Lær deg å se alle ting fra hans synspunkt, det bibelske synspunkt. Det er den rette og fornuftige måte å se tingene på. Underkast deg det gagnlige press fra hans Ord og hans organisasjon. Innby andre til å komme til hans organisasjon, til «[Jehovas] hus», det himmelske Sion eller Jerusalem, det senter for tilbedelse som Jehovas lov og ord utgår fra. Tjen og tilbe Jehova sammen med hans folk, idet du anerkjenner hans rettmessige overhøyhet over deg og over alle andre skapninger. — Es. 2: 2—4.

[Studiespørsmål]

[Bilde på side 86]

Alle mennesker blir utsatt for press som har til hensikt å få dem til å tilbe Djevelens synlige, politiske organisasjon på jorden, som ble framstilt ved dyret som steg opp av havet. Hvem tilber du?