«Ditt Ord er sannhet»

Verdsett Guds gjestebud

EN AV de lignelser som Jesus fortalte, handlet om en mann som hadde gjort et gjestebud eller «en stor nattverd» som han hadde innbudt mange gjester til. I lignelsen sies det: «Han sendte sin tjener ut ved den tid nattverden skulle holdes, for å si til de innbudne: Kom! for nå er det ferdig. Men de begynte alle som én å unnskylde seg.» — Luk. 14: 16—20.

Hva betyr denne del av lignelsen?a Den mann som gjorde i stand den ’store nattverd’, kan ikke være noen annen enn Jehova Gud, han som er opphavet til «all god gave og all fullkommen gave». (Jak. 1: 17) Dette framgår også av en annen lignelse, som handler om en konge som gjorde i stand et bryllupsmåltid for sin sønn. (Matt. 22: 2) Den tjeneren han sendte ut for å gjøre de innbudte gjestene oppmerksom på at den ’store nattverd’ var ferdig, må være Jesus Kristus, som overbrakte innbydelsen fra sin himmelske Far. Hva er så den ’store nattverd’? Den representerer mulighetene til å få del i himlenes rike. — Matt. 4: 17.

Når ble den første innbydelsen til å få del i himlenes rike sendt ut, og hvem var det som fikk den? Jesus framsatte denne innbydelsen i løpet av de tre og et halvt år han forkynte. I løpet av denne tiden var det de religiøse lederne som i første rekke hadde anledning til å få del i himlenes rike. De var kjent med de hebraiske skrifter og skulle derfor være best skikket til å forstå innbydelsen. Dette framgår også av det faktum at Jesus en gang sa til en person som han hadde helbredet, at han ikke skulle si det til noen, men at han skulle gå og vise seg fram for presten. — Matt. 8: 4.

At det var disse prestene som først fikk anledning til å bli delaktig i himlenes rike, framgår også tydelig av Jesu ord til de religiøse lederne ved slutten av sin tjeneste: «Guds rike skal tas fra eder og gis til et folk som bærer dets frukter.» «Jerusalem! Jerusalem! . . . hvor ofte jeg ville samle dine barn, liksom en høne samler sine kyllinger under sine vinger! Og I ville ikke.» Nei, de religiøse lederne ville ikke. De var mer interessert i sine egne selviske bestrebelser og eiendeler enn i Guds rike. — Matt. 21: 43, 45; 23: 37, 38.

I lignelsen sies det videre: «Og tjeneren kom og fortalte sin herre dette. Da ble husbonden harm og sa til tjeneren: Gå i hast ut på byens gater og streder, og før her inn de fattige og vanføre og blinde og halte!» — Luk. 14: 21.

Denne delen av lignelsen har særlig fått sin oppfyllelse fra og med pinsedagen. De som ble sett ned på, og som ble foraktet, akkurat som Lasarus, var de neste som ble innbudt, og de tok imot innbydelsen. Disse to klassene blir også stilt opp som en motsetning til hverandre i lignelsen om ’penningen’, hvor de som hadde arbeidet hele dagen, knurret over den betaling som de som bare hadde arbeidet én time, fikk. — Matt. 20: 1—16; Luk. 16: 19—31; Ap. gj. 2: 14—41.

I tre og et halvt år etter pinsedagen gikk denne innbydelsen til å få del i himlenes rike ut til de ydmyke blant jødene. Men som det videre sies i lignelsen: «Og tjeneren sa: Herre! det er gjort som du bød, og der er ennå rom.» Herren sa da til tjeneren: «Gå ut på veiene og ved gjerdene og nød dem til å komme inn, for at mitt hus kan bli fullt!» Denne tredje innbydelsen gikk enda lenger ut, helt utenfor byen Jerusalem. Dette kan passende illustrere hvordan innbydelsen til å få del i himlenes rike ble utvidet til å omfatte andre enn jødene. Den gikk nå ut til hedningene, og de første som tok imot den, var Kornelius og hans husstand. — Luk. 14: 22, 23; Ap. gj. 10: 1—48.

Også i nyere tid har denne lignelsen fått en oppfyllelse, akkurat som lignelsene om den rike mann og Lasarus og lignelsen om ’penningen’. De religiøse lederne var de som først fikk innbydelsen. Men ettersom de var mer interessert i seg selv enn i Guds rike, unnskyldte de seg. I deres sted ble de som i åndelig forstand var fattige, vanføre, blinde og halte, innbudt, og de tok imot innbydelsen. Innbydelsen har til og med gått ut til de hedenske nasjonene, slik at alle plassene ved gjestebudsbordet kunne bli besatt. — Åpb. 14: 1, 3.

Jehova Gud har imidlertid ikke bare gjort i stand et gjestebud eller en «stor nattverd» for dem som skal få del i himlenes rike, men han har også gjort et gjestebud med velsignelser som alle de «andre får» kan få del i her på jorden. (Joh. 10: 16) Dette gjestebudet er beskrevet i Esaias 25: 6, 8: «Herren, hærskarenes Gud, skal på dette fjell gjøre et gjestebud . . . med gammel vin, med fete, margfulle retter, med klaret gammel vin. Han skal oppsluke døden for evig, og Herren, Israels Gud, skal tørke gråten av alle ansikter.»b

Bare tenk på hva dette gjestebudet vil bety! Det vil ikke bare være en overflod av materiell føde for alle mennesker, men også en overflod av åndelig føde. Og det skal heller ikke være noen gråt eller noen sorg. Til og med de døde skal bli oppreist, for ellers kunne det ikke sies at Jehova skal oppsluke døden for evig.

Har du lyst til å være med i dette gjestebudet? Hvis du har det, må du oppfylle visse krav, akkurat som de som ble innbudt til den ’store nattverd’. Når du hører det gode budskap om dette gjestebudet, må du ikke unnskylde deg og enten ignorere det fullstendig eller sette det på annenplass. Du må tvert imot fortsette å søke først Guds rike og hans rettferdighet. Det betyr at du må være klar over ditt åndelige behov og forstå at mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Jehovas munn. — Matt. 6: 33; 5: 3, NW; 4: 4.

Det vil igjen si at det er nødvendig for deg regelmessig å ta til deg åndelig føde, både ved å studere Guds Ord i ditt eget hjem og ved å komme sammen med andre i Guds folks menigheter for å bli undervist i Guds Ord og høre det bli forklart. Det betyr dessuten at du må handle i samsvar med det du lærer, for Jesus sa: «Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og å fullføre hans gjerning.» Hva slags gjerning er det vi skal gjøre? Vi må ta del i den storslåtte kunngjøring som nå finner sted, og som består i å fortelle alle som vil høre, om det gode budskap om Guds rike. Ved å gjøre det vil vi følge det profetiske påbud som blir gitt i Matteus 24: 14. Dette innbefatter også det å gjøre disipler av mennesker av alle folkeslag og døpe dem. Det er en gjerning som krever både tålmodighet og utholdenhet. — Joh. 4: 34; Matt. 28: 19, 20, NW.

Når du blir oppfordret til å øke dine privilegier, så unnskyld deg ikke, men vær lik Esaias, som tok imot innbydelsen og sa: «Her er jeg, send meg!» Når du gjør det, vil du få del i et åndelig festmåltid nå, og du vil også få del i det gjestebud som vil bli holdt for alle folk i Guds nye ordning. — Es. 6: 8.

[Fotnoter]