Hvorfor en kjærlig Gud irettesetter sine tjenere
«Lykkelig er den førlige mann som du irettesetter, o Jah, og som du underviser fra din lov.» — Sl. 94: 12, NW.
JEHOVA GUD vil at menneskene skal leve, ja, at de skal glede seg over livet. Han har ikke engang behag i den ugudeliges død, men «i at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever». — Esek. 33: 11.
Fordi Gud har en slik interesse for menneskeheten, tilveiebrakte han en gjenløsning ved at han lot sin elskede Sønn gi sitt fullkomne liv som et offer. «For så har Gud elsket verden [menneskeverdenen] at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» — Joh. 3: 16.
Det er den samme interesse for menneskene som gjør at Gud sørger for at de blir irettesatt og tuktet. Det er temmelig åpenbart at ingen av oss er fullkomne. Vi kommer stadig til kort. Vi når ikke målet i våre bestrebelser for å gjøre tingene akkurat slik som vi burde. Det er det som er den bokstavelige betydningen av de hebraiske og greske ordene for «synd», nemlig «å forfeile målet». Vi trenger derfor alle irettesettelse og tukt. Vi bør verdsette det at Gud tukter oss, som et uttrykk for hans kjærlighet, som noe han ikke bare gjør for å straffe oss, men også for å lære oss rettferdighet, på samme måte som en far lærer opp sine barn. — Heb. 12: 5—11, NW.
La oss illustrere dette med en mann som befinner seg alene ute på havet i en båt og slipper opp for mat og vann. Hvis han på grunn av uvitenhet eller dårlig dømmekraft følger en gal kurs og ikke kommer inn til land, kommer han til å dø. Han ville naturligvis være takknemlig hvis noen på en eller annen måte signaliserte til ham, slik at han kunne finne den rette kurs og redde livet. Det ville være tåpelig av ham å ta denne hjelpen ille opp eller å avvise den.
Ettersom vi alle er født syndere, trenger vi likeledes regelmessig å bli tilrettevist for at vi skal kunne holde oss på den smale vei, som fører til livet. Hvis vi ikke fikk slik tilrettevisning, ville vi uvegerlig vike av fra den smale vei og komme inn på den brede vei, som fører til ødeleggelse. — Matt. 7: 13, 14.
Helt fra barndommen av er det tydelig at vi er ufullkomne og har behov for tilrettevisning. Som alle foreldre kan bekrefte, må de ha stor kjærlighet til barna for å kunne oppdra dem riktig og innprente verdsettelse av rette prinsipper i deres sinn og hjerte. Ordspråkene 22: 15 sier med rette at «dårskap er bundet fast til den unges hjerte». Et barn trenger tukt for å komme til det punkt at det lærer å ta hensyn til livets realiteter og lar seg lede av sannheten i stedet for av uforstandige, barnslige ideer.
Alt dette utgjør en prøve på foreldrenes tålmodighet og på deres ønske og deres beslutning om å være langmodige når de veileder barnet og lærer det å gå på en vei som vil bringe det lykke i framtiden. Når barnet reagerer sent eller ikke vil lyde, kan foreldrene kanskje få lyst til å gi opp og betrakte situasjonen som håpløs. Sårede følelser eller vrede kan lett komme til å dominere. Men kjærlige foreldre gir ikke opp bare fordi situasjonen er ubehagelig. Foreldre som lar være å gi sitt barn nødvendig veiledning og tukt på en tålmodig, veloverveid måte, viser ikke kjærlighet, men mangel på kjærlighet, for kjærligheten søker det som både nå og i framtiden er til gagn for den som blir elsket. (Se Ordspråkene 13: 24.) Kjærligheten blir dessuten «ikke bitter» og «gjemmer ikke på det onde». Den «håper alt». — 1 Kor. 13: 5, 7.
Kjærlige foreldre fortsetter derfor å håpe at deres barn skal følge den rette vei, så lenge det overhodet er noe grunnlag for å nære et slikt håp. Fedre og mødre som virkelig bryr seg om sine barn, gir ikke så lett opp; de slutter ikke å gi barna den nødvendige veiledning og tilrettevisning. De resonnerer med dem og viser dem kjærlighet. De er langmodige.
’AKKURAT SOM EN FAR IRETTESETTER SIN SØNN’
Hvor godt er det ikke å tenke over at slike foreldre bare etterligner det enestående eksempel Gud selv har satt! Han gir ikke så lett opp når det gjelder hans tjenere; han viser dem en enestående langmodighet. I en bønn til Gud kom levittene på Nehemias’ tid inn på israelittenes opplevelser i ørkenen Sinai og sa:
«De, våre fedre, var overmodige . . . De ville ikke høre og kom ikke i hu de undergjerninger du hadde gjort for dem, men var hårdnakkete og valgte seg en høvding og ville i sin gjenstridighet vende tilbake til sin trelldom [i Egypt]; men du er en Gud som tilgir, nådig og barmhjertig, langmodig og rik på miskunnhet, og du forlot dem ikke.» — Neh. 9: 16, 17.
Foruten at Gud er tålmodig, kan vi merke oss at den tukt og tilrettevisning han gir som en far, alltid har positiv karakter, selv om den kanskje kan være temmelig ubehagelig for den som blir tilrettevist. Tilrettevisningen har alltid et gagnlig formål. Det er derfor Ordspråkene 3: 11, 12 (NW) kommer med denne inntrengende oppfordringen: «Forkast ikke Jehovas tukt, o min sønn; og avsky ikke hans irettesettelse, for den som Jehova elsker, irettesetter han, akkurat som en far irettesetter en sønn som han har behag i.» — Jevnfør Hebreerne 12: 5—11, NW.
Jehova er således ikke lik en hevngjerrig hersker som blir forarget og rasende fordi noen har unnlatt å vise respekt for hans lover. Grov synd vekker riktignok Guds vrede, og det med rette. (4 Mos. 25: 1—3) Men hans vrede skyldes ikke selviskhet eller bare personlig stolthet. Han vet bedre enn noen annen hvilke fryktelige følger synd kan få, hvor farlig syndens innflytelse kan være, hvor skadelig den er for menneskenes lykke. Manglende respekt for hans overherredømme kan aldri føre til noe godt, bare til ondt. Det skader den som viser en slik mangel på respekt, og også andre. En kjærlig Gud kunne derfor ikke la være å bli harm over synden. Han kunne ikke bare overse synd. Gud er riktignok «langmodig» eller «sen til vrede» (NW), men han går til slutt til handling mot synd, og da for å hindre at det skjer ytterligere skade. — 2 Mos. 34: 6; jevnfør Salme 106: 36—40.
Jehova justerer dessuten sin irettesettelse og lar graden av strenghet (eller mildhet) variere, ikke i samsvar med en streng regel, men i samsvar med behovet. Jehova illustrerer dette med den framgangsmåte en bonde følger, og sier i Esaias 28: 23—29:
«Vend øret til og hør min røst, gi akt og hør min tale! Når plogmannen vil så, holder han da alltid på med å pløye, åpne og harve sin jord? Når han har jevnet sin aker, sprer han da ikke ut dill og karve og sår hvete i rader og bygg på avmerket sted og spelt i kanten? Hans Gud har vist ham den rette måte, han lærte ham det. For en tresker ikke dill med treskeslede, ruller heller ikke vognhjul over karve; men med stav banker en ut dill, og karve med kjepp. Blir vel brødkorn knust? Nei, en tresker det ikke uavlatelig, og når en driver sine vognhjul og sine hester over det, knuser en det ikke. Også dette kommer fra [Jehova], hærskarenes Gud; han er underfull i råd, stor i visdom.»
En bonde pløyer ikke opp jorden hele tiden, men bare i den utstrekning det er nødvendig. I Israel pleide bonden å spre mindre frø utover, mens mer verdifulle kornsorter ble sådd i rader. Og når tiden var inne til å treske, tresket han ikke de mindre, sartere kornsortene med tunge treskeredskaper, som ville knuse dem, men med en stav eller en kjepp (sliul). De større, mer robuste kornsortene, som ble tresket med tyngre redskaper, for eksempel en treskeslede eller et vognhjul, ble heller ikke tresket så lenge at de ble helt knust. Jehova går fram på samme måte når han i sin store visdom irettesetter, tukter og tilretteviser sitt folk som et uttrykk for sin kjærlighet og rettferdighet. Han gjør det på en lett, moderat, streng eller svært streng måte, alt etter hva den enkelte situasjon tilsier. Det er bare de som med overlegg motarbeider hans tålmodige bestrebelser for å hjelpe dem, som vil få føle kraften av hans ødeleggende makt.
HYRDER SOM HJELPER OG BESKYTTER HJORDEN
Hvor godt er det ikke også å se på det eksempel som er blitt satt av Guds Sønn, den «gode hyrde» for Guds får! (Joh. 10: 11) Da han var på jorden, gjenspeilte han Guds egenskaper og satte et eksempel for alle hyrder i den kristne menighet. Hvordan handlet og handler han med sine disipler? Han kom selv med denne kjærlige innbydelse:
«Kom til meg, alle I som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi eder hvile! Ta mitt åk på eder og lær av meg! for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet; så skal I finne hvile for eders sjeler. For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett.» — Matt. 11: 28—30.
Hans kjærlige holdning overfor angrende syndere kommer godt til uttrykk i lignelsen om mannen som mister ett av sine 100 får og forlater de 99 for å lete etter det han har mistet. Når mannen finner det tapte fåret, skriker han ikke til det og sparker det ikke fordi det har forvillet seg, men, som Jesus sa, han legger «det på sine skuldrer med glede, og når han kommer hjem, kaller han sine venner og granner sammen og sier til dem: Gled eder med meg, for jeg har funnet mitt får som jeg hadde mistet!» Jesus sa videre: «Således skal det være glede i himmelen over en synder som omvender seg, mer enn over nittini rettferdige som ikke trenger til omvendelse.» — Luk. 15: 1—7.
Et av de krav til en kristen eldste som apostelen Paulus nevnte, var at han måtte være «en som holder fast ved det troverdige ord etter læren, for at han kan være i stand til både å formane ved den sunne lære og å tale til rette dem som sier imot». (Tit. 1: 9) Ja, det kan bli nødvendig for de eldste å irettesette noen i den menigheten som de tjener i. Dette er ikke noe behagelig. Det er ikke noen lett oppgave. Men de vet at «tilrettevisninger til tukt er en vei til livet», og at ’alle dem Jehova elsker, irettesetter han’. De vet at dette også gjelder dem selv. (Ordspr. 6: 23; 3: 11, 12, NW; Heb. 12: 6) De vet dessuten at «den som irettesetter et menneske, skal siden finne mer yndest enn den som gjør sin tunge glatt». (Ordspr. 28: 23) Når omstendighetene tilsier det, unnlater de derfor ikke å vise dem som har handlet galt, hvordan de kan og bør gjøre rette stier for sine føtter. (Ordspr. 27: 5) I likhet med Gud gjør de dette med et positivt mål for øye.
Hvordan bør en eldste gå fram når han henvender seg til en som har slått inn på en gal vei? Hvis den eldste inntar en overlegen holdning, som om han skulle være en politimann som står overfor en forbryter, eller en dommer som forhører en mistenkt, vil det ganske sikkert ikke framkalle noen gagnlig reaksjon. (1 Pet. 5: 2, 3, 5) Men hvis den eldste viser medfølelse og innser at han selv er ufullkommen og kan komme til å gjøre feil, kan han legge broderkjærlighet for dagen. (Gal. 6: 1) Han har ikke først og fremst kommet for å dømme, men for å hjelpe, og sannsynligheten for at den som har handlet galt, skal reagere positivt, er langt større når den eldste følger en slik framgangsmåte. (1 Pet. 3: 8) Det finnes ikke to situasjoner som er helt like. En som er forstandig, vil prøve å sette seg inn i de forskjellige forhold som berører saken, og ikke trekke forhastede slutninger. — Ordspr. 18: 15; 21: 11.
Selv om den som har handlet galt, kanskje ikke har lyst til å snakke eller til og med er noe unnvikende, kan tålmodighet og vennlighet bidra mye til å overvinne en slik holdning. (Ordspr. 25: 15, NW; 2 Tim. 2: 24—26) Vedkommende bør være overbevist om at de eldste virkelig har det som tjener til hans beste, i tankene; de er hans brødre. Selv når det er nødvendig å komme med streng veiledning og kanskje til og med gi en kraftig irettesettelse, er det viktig at den eldste alltid husker at det er den onde handlingen som blir hatet og fordømt, og ikke personen. (Jud. 23) De som avviser alle forsøk på å hjelpe dem, og som trosser Guds lov og ikke angrer alvorlige forseelser, viser derved at de utgjør en fare for menigheten, og bør utstøtes av hensyn til dens interesser. Men selv i slike tilfelle kan og bør det bli gitt bibelsk veiledning, slik at de som har syndet, forstår at de senere kan bli opptatt i menigheten igjen hvis de viser oppriktig anger.
Hva vil det egentlig si å «irettesette» noen? Er hensikten med å «irettesette» noen i den kristne menighet i første rekke å gjøre vedkommende skamfull eller å gi ham en reprimande? Vil det ganske enkelt si å opplyse at vedkommende har oppført seg galt, og gi uttrykk for at denne urette oppførsel ikke godkjennes? Vi skal nå se hva Bibelen viser.
[Bilde på side 221]
«Den som Jehova elsker, irettesetter han, akkurat som en far irettesetter en sønn som han har behag i.» — Ordspr. 3: 12, NW
[Bilder på side 222]
TRESKESLEDE
SLIUL
STAV
VOGNHJUL