En annen grunn til at de ikke kan se, er at de ikke har et «friskt øye». Det er som når øynene ikke kan feste seg ordentlig på ett punkt, og sinnet blir fylt med mange forvirrende stråler og en ikke får noe klart bilde av hva øynene ser på. Vanskeligheten for dem som ikke har et «friskt øye» er at de prøver å tjene Gud og rikdommen, eller mammon eller egen vinning, samtidig. Dette er et tvesyn og gjør dem ute av stand til å se at delvis hengivenhet og delvis tjeneste ikke behager noen av de to store herrer, Jehova Gud og Satan Djevelen. Begge krever alt eller ingenting.

En med et slikt uklart, ettergivende syn, er i mørke angående Guds rike og livet i den nye verden som nå er nær, og famler omkring snart på den siden og snart på den andre siden. Han går ikke på lysets sti, men snubler nedover den brede veg som leder til tilintetgjørelse. Han tror kanskje han er i lyset, men det som han tror er lyset, er nettopp mørket, og på grunn av hans gale selviske oppfatning, «hvor stort blir da mørket!» — Matt. 6: 23.

Hvordan en lærer å se

Ved fødselen kan ikke et barn se noen ting, selv om øynene er åpne. Men gradvis, etter som dagene og månedene går, dukker de samme tingene og fargene opp igjen. Barnet blir kjent med dem, det husker dem og kan identifisere dem ved synet. På den måten lærer det å bruke øynene og blir kjent med verden omkring seg.

Slik er det også med en som kommer i kontakt med sannhetens lys. I begynnelsen er alt ukjent, og vi kan se bare litt av det som blir åpenbart for oss. Men hvis vi har ærlige hjerter som er villige til å lære og ta vare på det vi lærer, så vil vi fortsette å speide oppmerksomt på sidene i Guds ord og på gjerningene til den organisasjon han bruker på jorden. På den måten blir vi kjent med disse tingene. Med god hukommelse og fortrolighet vokser vår iakttagelsesevne, det vil si vår evne til å velge eller plukke ut forskjellige ting og skjelne dem fra andre ting og oppdage detaljer og spesielle trekk. Herren besvarer vår bønn: «Lat opp mine øyne, så jeg kan skue de underfulle ting i din lov!» — Sl. 119: 18.

Slik opplæring til å se krever selvfølgelig tid og øvelse, men lønnen vi får i form av resultater, er velsignet. Vi behøver aldri mer å følge blinde veiledere, aldri mer å famle i mørket, aldri mer å bli forvirret på grunn av de mange religiøse trosbekjennelser, aldri mer å bli gjort rådvill på grunn av innviklede spørsmål. Skjønnheten i Guds sannhet får oss til å utbryte: «Av [Jehova] er dette gjort, det er underfullt i våre øyne.» — Sl. 118: 23.

Vi må sette stor pris på våre ’hjerters øyne’ og være meget forsiktig med dem. Vi må aldri la dem få svekkes i synskraft og skarphet eller falle tilbake til verdslig blindhet. De må stadig bli styrket slik at de ikke blir overanstrengt eller irritert over den økende glansen av Guds ord i dag. Vi må ikke la dem bli uklare, men må stadig bruke dem, i harmoni med de fine regler for kunsten å se åndelig.

En gang Jesus snakket med sine disipler som nettopp var kommet tilbake etter en kampanje i felttjenesten, forkynnelsen av Guds rike, sa han: «Lykkelige er de øyne som ser det dere ser. For jeg sier til dere: Mange profeter og konger ønsket å se det dere ser, men fikk ikke se det, og å høre det dere hører, men fikk ikke høre det.» (Luk. 10: 23, 24, NW) Våre øyne er enda mer velsignet enn deres, fordi vi ved oppfyllelsen av Bibelens profetier kan se at Jehovas kongelige regjering ved hans Kristus nå er fullt opprettet i himlene for evig. Fordi det er slik, kan vi med største tillit proklamere Guds rikes nærvær og virksomhet for alle folkeslag. — Matt. 24: 14.

Jehova Gud er vår store lærer, og profeten sier angående ham: «Din lærer skal ikke skjule seg mer, men dine øyne skal se din lærer.» (Es. 30: 20, AT) Vi må holde våre øyne festet på ham ved å gi akt på de instrukser som blir åpenbart gjennom hans ord og hans organisasjon, liksom en tjeners øyne følger sin herres hånd. (Sl. 123: 1, 2) Vi må holde våre øyne festet på «troens opphavsmann og fullender», Kristus Jesus. — Hebr. 12: 2.

Og når vi drar framover på den eneste rette veg med øynene festet på Jehova Gud, Kristus Jesus og Riket, så la oss se med edelmodighet på de stakkars mennesker som er i mørket og som hungrer etter lyset fra Rikets sannhet. Når vi omgås dem, så la oss huske: «Den som har et gavmildt øye, skal bli velsignet; for han gir den fattige av sitt brød.» (Ordspr. 22: 9, KJ) Ikke bokstavelig brød, men det som er av langt større betydning, åndelig brød, som resulterer i et godt syn, lik den honning som Jonatan spiste under forfølgelsen av filistrene. (1 Sam. 14: 27—29; Matt. 4: 4) Samme tanke er det i ordspråket: «Den som gir til den fattige, skal ikke lide mangel; men den som lukker sine øyne, får mange forbannelser.» — Ordspr. 28: 27.

Kristus Jesus så med medlidenhet på de stakkars blinde får på sin tid. La oss i dag gjøre det samme og derved få en del i oppfyllelsen av skriftstedet: «De som ikke har fått budskap om ham, skal se, og de som ikke har hørt, skal forstå.» (Rom. 15: 21) Våre øyne er blitt velsignet ved sannhetens lys; la andre få lyset, så de også kan se!

Religiøs aktverdighet og tilbakegang

● «Det kristne samfunns kraft kan ikke bedømmes etter hvor mange medlemmer det har som står i Hvem er hvem.» Dette ble for en stund siden framholdt av Elton Trueblood, som er professor i filosofi og religion ved Earlham College i Richmond, Indiana, USA. Han skrev i Presbyterian Life: «På mange steder har initiativet forlatt de steder der de har myke kirkestoler, fine orgler og profesjonelle sangere, og det har gått over til små uanselige kirker som ligger inneklemt mellom forretningslokaler. Små, men iherdige grupper av Jehovas vitner møtes i sine beskjedne lokaler, som de kaller Rikets saler, og Anonyme Alkoholikere møtes hvor de bare kan. Men mangelen på imponerende omgivelser ser ikke ut til å hindre dem det minste.» Han henviste til de første kristne og sa: «Men det var de som seiret, mens de fleste av de aktverdige menneskene fra den tiden nå er glemt. ... Vi kan like godt se den kjensgjerning i øynene at når vår religion i framtredende grad, ja hovedsakelig, bare representeres av velkledde mennesker fra den høyere middelstand i en imponerende kirke i én time søndag formiddag, da er vi allerede i tilbakegang.»