«Fyrstene skal styre etter rett»
«Se, med rettferdighet skal kongen regjere, og fyrstene skal styre etter rett.» — Es. 32: 1.
1. Hva forutså Jehova angående menneskelige regejringer, og hva lovte han derfor i Eden?
JEHOVA Gud er organisatoren av den eneste rettferdige regjering over menneskene. Lang tid i forvegen visste han at alle de regjeringssystemer som menneskene ville opprette, kom til å være ufullkomne og ville vise seg å være urettferdige og slå feil. Hvordan skulle man kunne vente at ufullkomne mennesker ville gi menneskeheten en regjering som var absolutt rett og rettferdig, som ikke viste partiskhet og ikke undertrykte folk? Gud visste at det ikke bare var menneskets medfødte tilbøyelighet til synd og urettferdighet som gjorde seg gjeldende, men også en mektig, overmenneskelig kraft som øvde en usynlig innflytelse på menneskene i retning av urettferdighet, nemlig Satan Djevelen. Herren Jesus Kristus kaller denne onde skapning for «denne verdens hersker». Ved siden av å være hersker er han også «guden for denne tingenes ordning», og apostelen Paulus kaller ham for det. (Joh. 12: 31; 16: 11 og 2 Kor. 4: 4, NW) Denne kjensgjerning er en ytterligere grunn til at alle regjeringer ved syndige mennesker har slått feil og vist seg å være urettferdige og korrupte. Jehova Gud forutså hvordan det ville gå med alt menneskelig herredømme i denne Satan Djevelens verden, og derfor gjorde han kjent at han hadde til hensikt å opprette et helt igjennom rettferdig rike, som ikke skulle slå feil. Det løfte han ga i Edens hage like etterat menneskene hadde syndet, var i fullkommen harmoni med denne hans hensikt i samband med Riket. Den kvinnens Ætt som der ble lovt, skulle være Kongen i denne kongelige regjering, og i egenskap av konge skulle han knuse hodet på den store Slange, Satan Djevelen. — 1 Mos. 3: 15.
2. Hva blir kunngjort i Esaias 32: 1, og hvem er denne kongen?
2 «Se! en konge skal regjere med rettferdighet, og fyrster skal styre med rett.» (Es. 32: 1, AT) Med disse oppmuntrende ord kunngjorde Jehova Gud gjennom sin profet Esaias den kommende rettferdige regjering for hele menneskeheten, for hele jorden. På Esaias’ tid hadde han åpenbart at denne rettferdighetens konge skulle være en kongelig etterkommer av David, Jerusalems konge. Tidligere hadde den høyeste Gud gjennom samme profet erklært at han skulle bli født av en jomfru og skulle arve kong Davids trone: «For et barn er oss født, en sønn er oss gitt, og herredømmet er på hans skulder, og han kalles under, rådgiver, veldig Gud, evig fader, fredsfyrste. Så skal herredømmet bli stort og freden bli uten ende over Davids trone og over hans kongerike; det skal bli støttet og oppholdt ved rett og rettferdighet, fra nå av og til evig tid; [Jehovas], hærskarenes Guds nidkjærhet skal gjøre dette.» (Es. 7: 14; 9: 6, 7) Disse betagende ord ble oppfylt på Jesus Kristus. Ved Jehovas mirakel ble han født av en jomfru i kong Davids hjemby Betlehem-Juda, og han beviste sin rett til Riket ved å dø i trofasthet mot Jehova Gud, opphavsmannen og grunnleggeren av det evige rike. Det er absolutt ingen tvil om hvem den kongen er som skal regjere med rettferdighet. Men et spørsmål som ofte er blitt stilt, er: Hvem er disse «fyrstene», som etter løftet skal styre etter rett samtidig med ham? Ved Guds styrelse er øyensynlig tiden nå kommet til at dette spørsmål skal bli besvart.
IDENTIFISERINGEN AV DEM
3. Hvilken tidsperiode ble Esaias 32: 1 tidligere anvendt på? Hvorfor?
3 Dette skriftstedet: «Og fyrstene skal styre etter rett,» har lenge vært knyttet sammen med salme 45: 17, der det står: «I dine fedres sted skal dine sønner trede; du skal sette dem til fyrster på den hele jord.» I lang tid hadde man den forståelse at de som ifølge dette skriftstedet skulle bli gjort til fyrster, var de trofaste vitner fra tiden før Kristus, som skulle bli Kongen Kristi barn ved å bli oppreist fra de døde. Da skulle de innsettes som fyrster over resten av menneskeheten og tjene som synlige representanter for Kristi Jesu himmelske rike. (Guds Harpe [fra 1921], § 556) Fordi Esaias 32: 1 taler om fyrster og setter dem i forbindelse med den nye verdens konge, ble det antatt at disse fyrstene var de samme som dem det snakkes om i Salme 45: 17. Derfor ble dette verset, Esaias 32: 1, anvendt på Kristi Jesu tusenårige styre etter Harmageddon-slaget. Siden 1947 har imidlertid ikke Vakttårnet sitert Esaias 32: 1 og anvendt det på den måten.
4. Behøver oppfyllelsen av Esaias 32: 1 å bli utsatt til etterat Harmageddon begynner eller til den jordiske oppstandelse begynner? Begrunn ditt svar.
4 Legg merke til at Esaias ikke sier at disse fyrstene under rettferdighetens konge er hans barn eller er begrenset til hans barn, slik Salme 45: 17 sier. Esaias’ profeti behøver altså ikke bare å omfatte dem som skal bli barn av Kristus Jesus, den ’evige far’, og som ved å være født som denne kongelige Fars barn er berettiget til å bli fyrster. Oppfyllelsen av denne profetien behøver derfor heller ikke å bli utsatt til etter Harmageddon-slaget, da Djevelens organisasjon og dens herskere og fyrster er blitt utslettet fra jordens overflate, og den behøver heller ikke vente til de trofaste vitner fra fortiden, som Abel, Abraham, Moses og David, får sin oppstandelse.
5. Hva sier Esaias 32. kapitel om fyrstene i vers 2?
5 Legg videre merke til hva Esaias sier om disse fyrstene i neste vers. Kong Jakob oversettelsen av Esaias 32: 2 lyder slik: «Og en mann skal være som et skjulested for vinden og et tilholdssted for stormen; som elver på et tørt sted, som skyggen av en stor klippe i et mødig land.» Hvem det menes med mann her, har lenge vært et fortolkningsspørsmål. Men nå har man fått forståelse av at det er det hebraiske uttrykk som betyr «enhver» eller «alle», og moderne oversettere gjengir det derfor på den måten. I den norske oversettelsen står det: «Og fyrstene skal styre etter rett, og enhver av dem skal være som et skjul for været og et ly mot regnskyll, som bekker i ørkenen, som skyggen av et veldig fjell i et tørstende land.» (Es. 32: 1, 2; også Crampon og Bover-Cantera) Moffatt sier det samme: «Med fyrster som hersker med rettskaffenhet, og hver av dem skal være lik et ly for en storm,» osv. Og Rotherhams Emphasised Bible sier: «Ja, og fyrster skal med rettferd regjere. Så skal enhver bli som et skjulested for vinden og et tilholdssted for stormen, som vannkanaler på et tørt sted, som skyggen av en svær klippe i et mødig land.» — Også Luther.
6. Når er det vi trenger beskyttelse for slike ting som Esaias 32: 2 beskriver, og hvem må vi vende oss til for å få slik beskyttelse?
6 I det messianske millennium, da Satan og alle hans demoner skal være bundet og i avgrunnen og hans synlige organisasjon vil være gjort til aske, vil ikke menneskene trenge beskyttelse for de tingene som Esaias her ga en billedlig beskrivelse av. Det er nå, i denne farlige «endens tid» for Satans onde verden, at vi så sårt trenger denne beskyttelsen, fordi vi ikke får den fra det offisielle element i Satans organisasjon. Det er nå det blåser sterke vinder med falsk lære og fordreid propaganda, og disse vindene er i stand til mer enn å gynge spebarn som ligger i en vugge; de er kraftige nok til å feie en fullvoksen mann eller kvinne over ende. Det er nå den store storm med varme og kalde kriger blant verdslige nasjoner raser, samtidig som Jehova Guds trofaste folk utsettes for den storm som angrepene fra Djevelens synlige hærskarer utgjør. Det er nå vi befinner oss i et verdslig land som er avsvidd av åndelig tørke og hvor vi har sterkt behov for bekkene med ren, teokratisk sannhet for å få slokket vår tørst etter Guds åpenbarte ord. Det er nå de herskende politiske, kommersielle og religiøse elementer prøver å skinne som solen for å opplyse denne formørkede verden, men i stedet kaster sine brennende stråler ned over menneskeheten med en undertrykkelsens hete og lar Jehovas vitner bli utsatt for en forfølgelsens ild. Det er derfor nødvendig at den store klippe, Guds rike, går imellom og skygger for oss i et mødig og tørstende land. Og etter som vi ikke får det skjulested og ly og den forfriskning og skygge som vi ønsker oss, fra det styrende element i Djevelens organisasjon, må vi vende oss til de offisielle tjenere i Jehovas organisasjon. Han lover at hans konge og hver og en av hans fyrster skal utføre en slik ønskverdig tjeneste for oss i denne nødstiden. De vil sørge for at vi får det som er rettferdig og rett.
7. Hvor hersker Kongen og fyrstene, og for å beskytte hvem?
7 Den rettferdige konge og hans fyrster skal herske i det land som er et bilde på Jehovas teokratiske organisasjon, og alle de som er inne i eller står under denne organisasjon, vil få nytte av deres rettferdige styre. Det vil derimot ikke de som befinner seg utenfor i verden.
8. Hvilken konge hersket da profetien ble gitt, og hvilken fare truet fra et fremmed land?
8 Det er derfor nå i denne «endens tid» forut for Harmageddon at vi med rette ser etter oppfyllelsen av Esaias profeti (32: 1, 2). Det ser ut til at profetien ble gitt på den tiden da Esekias var konge i Jerusalem i det åttende hundreåret før Kristus. Det assyriske rike, den annen verdensmakt i den bibelske historie, dominerte verden på Esekias’ tid, og truet den med sine grusomme, grådige angrep. Først drev det en kald krig med skremselspropaganda og kjempeløgner mot det lille Juda rike som kong Esekias hersket over. Som konge satt han på den forbilledlige «Jehovas trone» på Sions berg. Esekias kunne nok føle seg sterkt fristet til å se sørover og gå ned til Egypt, for å få hjelp av egypternes vogner og hestfolk, men han ville ikke gjøre det. Det ville vært å vise manglende tillit til Jehova, den store opphavsmann til frelse, og å la være å søke hans hjelp. Men nå ble krigen varm, og den assyriske herskeren, kong Sankerib, trengte inn på Judas territorium, tok mange av landets byer og beleiret andre. Mens han beleiret Lakis, som ligger omtrent fem mil sørvest for Jerusalem, sendte Sankerib et budskap til Jerusalem, hvori han hånte Jehova Gud og forlangte at byen skulle kapitulere betingelsesløst. Gjennom sin profet Esaias styrket Jehova Esekias til å nekte å etterkomme dette onde forlangende. Da Sankerib ikke greidde å ta Lakis, trakk han seg nærmere Jerusalem og beleiret Libna som lå ikke fullt fire mil fra byen, og på ny sendte han et formastelig krav til Esekias, og gjorde narr av Jehovas makt til å frelse.
9. Hvordan opphørte Assyria å være en trusel mot Juda?
9 Da var det at Jehova gjennom sin profet Esaias utfordret og trosset denne skrytende, spottende assyriske angriperen, og forutsa et forsmedelig nederlag for ham og en befrielse for Jerusalem, den by som Jehova hadde knyttet sitt navn til. Esekias forteller oss selv hva som så hendte. Han skriver: «Og [Jehovas] engel gikk ut og slo hundre og fem og åtti tusen mann i assyrernes leir; og da folk sto opp om morgenen, fikk de se dem alle ligge der som døde kropper. Da brøt kongen i Assyria Sankerib opp og dro bort og vendte tilbake, og siden holdt han seg i ro i Ninive. Men da han engang tilba i sin gud Nisroks hus, slo hans sønner Adrammelek og Sareser ham i hjel med sverd. De kom seg unna og flyktet til Ararats land.» (Es. 37: 36—38; 2 Kong. 19: 8—37) Etter dette ble assyrerne aldri mer noen trusel for Juda rike.
10. Hvem var Esekias et bilde på, og hvem var det Sankerib framstilte?
10 Apostelen Paulus forteller oss at det den gamle jødiske historie beretter om, hendte dem forat det skulle være forbilder eller advarende eksempler for oss, som lever i endens tid for de gamle tingenes ordninger. Da denne trusel ble rettet mot Jerusalem og byen ble utfridd, var Esekias et bilde på Kristus Jesus som sitter sammen med Jehova på Hans himmelske trone og ved Hans høyre hånd. (1 Kor. 10: 6, 11, NW) Den assyriske angriper, kong Sankerib, er et bilde på ham som vanærer Jehova Gud og motstår Kristus Jesus, nemlig Satan Djevelen, «guden for denne tingenes ordning». Hvis derfor versene 1 og 2 i Esaias 32 har kong Esekias i tanke, har han bare tjent som et forbilde, og det var da bare forbilledlig og delvis at de ble oppfylt på ham.
11. I hvis dager kommer den fullstendige oppfyllelse, og hvordan beskrives det i Esaias 31: 5—9?
11 Den fullstendige oppfyllelse kommer i den større Esekias’, Kristi Jesu, dager, da den større assyrer, Satan Djevelen, truer Jehovas synlige organisasjon på jorden og spotter Hans allmakt. For å gi stor trøst til dem som holder seg nær til hans teokratiske organisasjon nå i denne spente tiden, sier Jehova Gud til oss i det foregående kapitlet i dets avsluttende vers: «Som fuglene brer ut sine vinger; således skal [Jehova], hærskarenes Gud, verne Jerusalem, verne og frelse, gå forbi og redde. Vend om til ham som I er falt fra så dypt, I Israels barn! For på den tid skal hver av eder forkaste sine sølvguder og gullguder, som eders hender har gjort eder til å synde med. Og Assur skal falle for et sverd som ikke er en manns, og et sverd som ikke er et menneskes, skal fortære ham, og han skal rømme for sverdet, og hans unge menn skal bli treller. Og hans klippe [hans beskyttende gud] skal rømme i redsel, og hans fyrster skal skremmes bort fra sitt banner, sier [Jehova], han som har sin ild i Sion og sin ovn i Jerusalem.» — Es. 31: 5—9.
NÅR ER DEN ANVENDELIG OG HVORDAN?
12. Hvorfor er det ingen ting som taler imot at Esaias 32: 1 kan anvendes nå etter 1914 e. Kr.?
12 Etter å ha skrevet ned disse ordene, som nå nærmer seg sin fullstendige oppfyllelse, begynner profeten Esaias neste kapitel med å si: «Se, med rettferdighet skal kongen regjere, og fyrstene skal styre etter rett.» Det er ingen ting som taler imot at disse ordene får sin anvendelse nå i disse dager da den større assyrer, Satan, raser imot Jehovas synlige organisasjon, levningen av Guds «kvinnes» ætt. Vi lever nå tretti-sju år etter 1914, og se, Jehovas salvede konge regjerer nå! Han har regjert i rettferdighet siden slutten på «de fastsatte tider for folkeslagene» i det året. Det er ikke nødvendig at vi ser hen til tiden etter Harmageddon-slaget for å finne oppfyllelsen til dette trekk ved profetien. Det går i oppfyllelse nå. Det er fordi kongen nå regjerer rettmessig og for å yte Jehovas navn rettferdighet, at den større assyrer, Satan Djevelen, raser og fører krig mot den trofaste levning og deres velvillige ledsagere på jorden. Skulle det være noen som vet at Kongen regjerer, så måtte det være Satan Djevelen, for Kongen har beseiret ham i krigen i himmelen og har kastet ham og hans demoner ned til Guds fotskammel, jorden, under den regjerende konges føtter. — Luk. 21: 24; Åpb. 12: 1—17, NW.
13. Hvilket spørsmål oppstår da angående de fyrster som nevnes?
13 Hvordan forholder det seg da med den andre delen av profetien : «Og fyrstene skal styre etter rett, og enhver av dem skal være som et skjul for været»? Hvordan kan også dette gjelde nå, og hvem er disse fyrster som skal styre rettferdig og være en beskyttelse for Jehovas folk? I harmoni med Bibelen svarer vi følgende:
14, 15. a) Hvilket ord blir oversatt «fyrste», og hvem betegner det? b) Hvordan blir dette ordet for øvrig oversatt og anvendt?
14 Det hebraiske ordet som her er oversatt «fyrstene», er ordet sarim, som i entall heter sar (hunkjønn: sara). Som framholdt i Vakttårnet for 1. mai 1951, i artikkelen «Begynnelsen til den nye verdens samfunn» (§ 14), betyr ikke dette hebraiske ordet alltid en kongssønn eller sønnen til en politisk fyrste, og det blir heller ikke alltid oversatt «fyrste» eller brukt i en slik politisk betydning i Bibelen. Det betegner den første, den fremste eller den ledende i en hvilken som helst skare, lederen for en flokk eller gruppe. Ordet sar forekommer for eksempel 419 ganger i de hebraiske skrifter, fra 1 Mosebok til Sefanias. Den norske bibeloversettelsen av 1930 gjengir ordet med fyrste 73 ganger, men den bruker høvding 152 ganger, høvedsmann 64 ganger, krigshøvedsmann 2 ganger, byhøvedsmann 1 gang, hærfører 41 ganger, forskjellige forbindelser med øverste 30 ganger, fører 4 ganger, landshøvding 4 ganger, oppsynsmenn 4 ganger, overoppsynsmann 3 ganger, arbeidsformenn 3 ganger, domsmenn over, stormenn og sangmester 2 ganger hver og fornemste menn, de fornemste, familiehode, hersker, styrer, storkongen og arbeidsfogder 1 gang hver. Det blir altså oversatt mange flere ganger med disse andre ordene enn med fyrste. I 1 Mosebok 21: 22, 32 blir filisterkongens general kalt hærfører (sar). Den tjenestemann for Farao som Josef ble solgt til i Egypt, ble kalt «høvding» (sar) over livvakten. (1 Mos. 37: 36; 39: 1, 21—23) Faraos munnskjenk og baker som ble fengslet sammen med Josef, ble kalt den øverste (sar) munnskjenk og den øverste (sar) baker. (1 Mos. 40: 2, 9, 16) Senere gjorde Farao Josefs brødre til oppsynsmenn (sarim) over den kongelige buskap. — 1 Mos. 47: 6.
15 Etter Josefs død satte den nye Farao arbeidsfogder (sarim) over hebreerne, forat de skulle være slavedrivere over dem. (2 Mos. 1: 11) Da israelittene var kommet til Palestina og ba profeten Samuel sette en menneskelig konge over dem, advarte Samuel dem om at deres konge ville skrive ut menn og gjøre dem til høvdinger (sarim) over grupper på tusen, på hundre og på femti. Deres første konge Saul gjorde sin fetter Abner til hærfører (sar) over sin hær. Senere satte han David til høvedsmann (sar) over tusen mann. — 1 Sam. 8: 12; 14: 50; 17: 55; 18: 13.
16, 17. a) Hva viser om Israel hadde fyrster (sarim) fØr de hadde noen konge? Hvordan var det etterat deres konge var fjernet?
16 Legg imidlertid merke til følgende. Før israelittene i det hele tatt hadde bedt om og fått en menneskelig konge over seg, hadde de slike menn over seg som ble kalt fyrster eller sarim. Ute i ørkenen ved Sinai utnevnte Moses på sin svigerfar Jetros råd domsmenn eller høvdinger (sarim) over grupper på tusen, på hundre og på femti, ja, til og med over grupper på ti, forat de skulle være ham behjelpelig med å dømme. (2 Mos.18: 21; 4 Mos. 31: 14, 48, 52, 54; 5 Mos. 1: 15) Moses fikk av Jehova Gud beskjed om å sette hærførere (sarim) over Israels hærer, så de kunne lede dem. Og da Datan og Abiram gjorde opprør mot Moses i ørkenen, anklaget de ham for at han ville gjøre seg til hersker eller fyrste (KJ) over israelittene. — 5 Mos. 20: 9; 4 Mos. 16: 13.
17 Da de tolv stammer var kommet til det lovte land, hadde de hver sine fyrster over seg, mens dommerne fremdeles styrte og før det ennå var kommet noen menneskelig konge over Israel. Vi leser om «fyrster i Issakar» i dommer Baraks og Deboras dager; om «fyrstene» (KJ) eller «høvdingene i Sukkot» på dommer Gideons tid, og som «fyrstene» (KJ) eller «høvdingene i Gilead» på dommer Jeftas tid. (Dom. 5: 15; 8: 6; 10: 18) De hadde også «Judas fyrster», «Sebulons fyrster» og «Naftalis fyrster», som David senere sier i Salme 68: 28. Selv etterat Israels rike var blitt omstyrtet i to etapper av Assyria og Babylon og israelittene var kommet tilbake fra det babyloniske fangenskap til Jerusalem for å gjenoppbygge Jehovas tempel der, hadde de fyrster over seg, selv om de ikke hadde noen regjerende konge av Davids ættelinje. Både presten Esras og den jødiske stattholder Nehemias forteller oss om de fyrster og herskere (KJ) eller høvdinger og forstandere (alle sarim) som var satt over den hjemvendte levning av Jehovas trofaste tilbedere. (Esras 9: 1, 2, 14; Neh. 3: 9—19; 4: 16; 11: 1; 12: 31, 32) Men legg også merke til at det var noen som var de øverste (sarim) for prestene og levittene, akkurat som det i kongedømmets dager hadde vært en som var «levittenes sangmester», og prester som var «fyrster for helligdommen og Guds fyrster [fyrster for Guds hus, KJ]». — Esras 8: 24, 29; 10: 5; 1 Krøn. 15: 22; 24: 5.
18. Var det altså nødvendig med en konge for å ha sarim? Var alle det i politisk forstand?
18 Vi ser av dette at det ikke var påkrevet at en konge regjerte blant Jehovas teokratisk organiserte folk forat de kunne ha fyrster eller sarim. Det var heller ikke bare regjerende herskere som var fyrster, det ble også utnevnt fyrster blant menn som hadde å gjøre med militærvesenet, domstolene og tilbedelsen. Esaias, hvis profeti vi nå behandler, bruker ordet sar 17 ganger, og forteller oss at Kristus Jesus skal kalles «fredsfyrste». — Es. 9: 6.
19. Hva kan altså vår regjerende konge ha på jorden nå, og hvor ville de ha embeter og med hva slags tjeneste?
19 Når det hebraiske ordet sar har en så omfattende betydning og kan anvendes på så mange forskjellige måter, kan vi forstå hvordan den himmelske konge som regjerer i rettferdighet, kan ha sine synlige tjenere her på jorden nå i denne farefulle tiden og hvordan de kunne ha stillinger som svarer til dem som nevnes i Esaias 32: 1, når det der tales om fyrster (sarim). Det skulle ikke være innenfor denne verdens politiske systemer de hadde slike fyrstelige embeter, for selv om de er i verden, er de ikke noen del av verden. De skulle heller ikke ha et kombinert politisk-hierarkisk embete i likhet med det høyere presteskap i det romersk-katolske religionsystem, så de ble kalt «kirkefyrster ». Den romersk-katolske sekt er en del av denne verden, og begår åndelig ekteskapsbrudd med denne verdens politiske og kommersielle herskere. Nei, de som tjener i offisielle stillinger på jorden under Jehovas rettferdige konge, gjør det innenfor den teokratiske organisasjon. De representerer utelukkende Guds rike, og i denne tjenesten arbeider de bare med Hans rikes interesser, og det er sannelig en fyrstelig tjeneste!
I TIDEN FOR GJENOPPRETTELSEN
20. a) Har Kongen hatt sine sarim til å styre etter rett her på jorden etterat han begynte å regjere? b) Hvorfor blir ikke alle kalt «fyrster»?
20 Etter som Kristus Jesus begynte å regjere ved tiden for Rikets fødsel i 1914, skal vi da forstå det slik at hans fyrster har styrt synlig i rettferdighet her på jorden siden den gang? Ja, men først fra året 1919 av. Men hva kommer det da av at vi ikke finner menn i Jehovas synlige organisasjon som blir kalt «fyrster»? Det kommer av at dette uttrykket har en politisk klang i denne verden. På Bibelens hebraiske grunnspråk har ordet en mer omfattende betydning og kan brukes om mange forskjellige tjenestestillinger som en Guds mann kan ha ved å være høvedsmann, leder eller den fremste i en avdeling av tjenesten eller i en gruppe eller skare. I denne verden følger det en egen glans med ordet «fyrste», slik at det blir forherliget mer enn rett er. Men i den hebraiske tekst betydde ikke ordet bare at en person hadde en høy stilling, men det innebar også tanken av et stort ansvar og hardt arbeid for å fylle stillingen. Legg nå merke til hvordan Guds ord forutsa at trofaste kristne vitner for Jehova skulle settes i slike ansvarlige stillinger overfor hans rike, og hvordan han har oppfylt sitt ord.
21. Når var det Gud skulle innsette menn i slike stillinger, etter hva Han forutsa?
21 Gud forutsa at han ville gjøre dette i den tiden da han førte den trofaste levning av sitt folk tilbake til privilegiene i sin teokratiske organisasjon. Det er bemerkelsesverdig at da Jehovas salvede konge, Kristus Jesus, for første gang framstilte seg offentlig for sitt utvalgte folk, da var en gjenopprettelsens tid kommet for dem. Det var derfor Jesus dro rundt omkring i Palestina og forkynte: «Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær.» De av jødene som ikke ville omvende seg, ville heller ikke få oppleve noen gjenopprettelse. Det var også grunnen til at han i synagogen i Nasaret leste opp Esaias’ profeti som forutsa at Jesus skulle bli salvet for å «forkynne en løslatelse for fangene og en gjenvinning av synet for de blinde, til å sende de undertrykte bort med en løslatelse». (Matt. 4: 17 og Luk. 4: 18, NW) Det var bare en levning av jødene som trodde, og som fullt ut omvendte seg fra de synder de hadde begått mot Jehovas pakt. De ble ført ut av den babylonske trelldom som deres frafalne religiøse ledere hadde tvunget dem inn i. De ble ledet inn til den kristne frihet, og de fikk tjenesteprivilegier i Jehovas frie teokratiske organisasjon. Dette er også tilfelle ved Kristi annet komme i sitt rike.
22. På hvilken måte er riket ved Kristus en gjenopprettelse? Hva har opprettelsen av det betydd for Jehovas folk?
22 Kristi Jesu rike er i seg selv en gjenopprettelse av Jehovas herredømme på jorden ved hans salvede konge. Det er også det middel Han bruker til å gjenopprette alle mennesker som ønsker å få Guds gunst og få leve evig under hans universielle overhøyhet. Med tanke på hvordan Gud hadde omstyrtet sitt forbilledlige rike i Israel ved hjelp av det babyloniske verdensrike i 607 f. Kr., minte apostelen Peter om at Jehova hadde lovt å gjenopprette riket med en konge av Davids ættelinje på tronen. Derfor sa han til jødene i templet: «Fatt derfor et annet sinn, og vend om så dere kan få utslettet deres synder, forat vederkvegelsens tider kan komme fra Jehovas person og forat han kan sende den Kristus som er utnevnt for dere, Jesus, som himmelen i sannhet må ha i seg inntil de tider kommer da alt det skal gjenopprettes som Gud talte om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av.» (Ap. gj. 3: 19—21, NW) Følgelig har det vært en gjenopprettelsens tid for Jehovas folk på jorden siden Kristus Jesus ble sendt ut med Rikets makt i 1914. Det har ikke bare vært en gjenopprettelse hva tapte sannheter angår, men også en gjenopprettelse av Rikets ordning blant hans folk, en gjenopprettelse av den teokratiske organisasjon som anerkjenner og underkaster seg den universelle overhøyhet til Jehova Gud, evighetens konge.
23. Hvorfor er det siden 1919 at denne gjenopprettelse av dem har funnet sted?
23 Men hvorfor sier vi at denne gjenopprettelse først fant sted for hans folk på jorden etter 1919, når Riket ble født i 1914? Fordi Jehovas salvede levning på jorden ikke hadde den rette forståelse under den første verdenskrig, som begynte i 1914. De var fremdeles besmittet med babyloniske ting, og den teokratiske metode var ikke i virksomhet blant dem. Derfor ga de etter for frykt og for uberettiget innblanding fra denne verdens styrende elementer og kom i en babylonsk trelldom og ble ført bort fra Jehovas organisasjon og i landflyktighet. Men i 1919 sørget Jehova Gud for at de ble løslatt, for sitt eget navns skyld. Ved sin ånd drev han dem til å reorganisere seg for Rikets tjeneste i etterkrigstiden. På denne måten gjenopprettet han dem som sin virksomme organisasjon; og ved sitt ord og sin ånd inngjøt han i dem mot og fryktløshet for Riket og dets konge.
24. Hvordan virket dette på deres øyne, ører, hjerter og tunger?
24 Kristus Jesus godkjente sin levning som en ’tro og klok slave’, og satte denne slave-klassen over alle sine jordiske eiendeler. Deretter førte Jehova dem ved hjelp av den teokratiske organisasjon fra den ene sannhet til den andre, og han åpnet deres hjertes øyne og deres forstands ører så de kunne se og høre disse sannheter. Disse sannhetene hadde lært dem til å være fornuftige og sindige, og de handlet derfor ikke lenger overilt eller ubesindig, så de kastet seg ut i synd. I stedet fikk de sann kunnskap, og de talte med forståelse, med trosvisshet og med overbevisningens mot, og stammet ikke lenger i frykt og usikkerhet. Det ble akkurat som tredje vers i Esaias’ profeti hadde sagt det skulle bli når kongen regjerte med rettferdighet og fyrstene styrte etter rett: «Da skal de seendes øyne ikke være blinde, og de hørendes ører skal være lydhøre, de lettsindiges hjerte [de ubesindiges hjerte (AS)] skal formå å skjønne, og de stammendes tunge skal ha lett for å tale klart.» — Matt. 24: 45—47, NW; Es, 32: 3, 4; 29: 18, 19; 35: 3—6.
25. Hvilke forstyrrende elementer var årsak til at Gud ledet sitt folk til å innse behovet for en teokratisk organisering, og hva lovte han?
25 På grunn av deres virksomhet med å forkynne for alle folkeslag det gode budskap at Guds rike var blitt opprettet i 1914, raste den større assyrer, Satan Djevelen, mot dem. Han var nå kastet ut av himmelen, og han prøvde å bryte i stykker deres organisasjon ved forfølgelse, ved lover som ble skapt i en ond hensikt og ved diktatoriske og totalitære regjeringers makt. Blant levningen fantes det fremdeles noen ærgjerrige personer som hadde større lyst til å skinne i offisielle stillinger enn til å arbeide med Rikets interesser, og som derfor hindret og hemmet vitnearbeidet om Riket. Gud ledet derfor sitt folk til å innse at de måtte få gjeninnført en teokratisk organisering blant seg, forat de kunne være trygge, være i enhet og arbeide harmonisk sammen. Dette innebar at deres organisasjon skulle bli ledet med Gud som Herskeren, etter som han er den øverste, og alle skapninger på jorden skulle underlegge seg ham som den øverste Herre istedenfor å etterligne det verdslige demokrati eller folkestyre. Jehova hadde forutsagt denne renselse av sin levning av salvede vitner da han sa om sin forbilledlige organisasjon i fortiden: «Ve! Jeg vil kjøle min harme på mine motstandere og ta hevn over mine fiender. Og jeg vil igjen ta meg av deg og smelte ut dine slagger som med lutsalt og skille ut alt ditt bly [det verdiløse, slagget (MMM, fotnote)]. Og jeg vil atter gi deg slike dommere som i førstningen og rådsherrer som i begynnelsen; deretter skal du kalles rettferdighetens stad, en trofast by.» — Es. 1: 24—26.