Oppnå frihet sammen med Jehovas synlige organisasjon

«Jeg vil sette hyrder over dem, og de skal røkte dem; og de skal ikke frykte mer.» — Jer. 23: 4.

 1, 2. Hva er Jehovas hensikt med menneskene?

HVILKEN glede ville du ha av å bli tilbudt en reise jorden rundt hvis du var invalid og måtte holde sengen? Hvilket utbytte ville du ha av å få et fjernsynapparat av siste modell hvis du hadde mistet synet? Og hvor stor pris ville du sette på å få den gave som består i evig liv på jorden, hvis de forferdelige tilstander som kjennetegner denne verden, aldri skulle opphøre?

² Det er Guds hensikt å befri menneskene og gi dem evig liv på jorden, noe som kommer tydelig til uttrykk i Salmene: «De rettferdige skal ta jorden i besittelse, og de skal bo på den for evig.» (Sl. 37: 29, NW) Profeten Esaias bekrefter at det er Jehova Gud som har gitt dette løftet, ved å omtale ham som «han som er Gud, han som dannet jorden og gjorde den, han som grunnfestet den, han som ikke skapte den til å være øde, men dannet den til bolig for folk». (Es. 45: 18) Overrasker det deg å høre at det er Guds hensikt at mennesker skal få leve evig på jorden? Det skulle det ikke hvis du er kjent med bønnen Fadervår, for det er nettopp det du ber om når du sier: «Skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden.» — Matt. 6: 10.

 3. Hvordan vil Jehova gjøre livet mer verdt å leve?

³ Men hva så med de forferdelige tilstander på jorden, som ville fylle et evig liv med mange problemer? Det er nettopp disse ting du ber om å bli befridd for når du sier: «Komme ditt rike.» Hvordan kan vi si det? Vi kan si det fordi profeten Daniel forutsa at «i disse kongers dager vil himmelens Gud opprette et rike, som i all evighet ikke skal ødelegges, og dette rike skal ikke overlates til noe annet folk; det skal knuse og gjøre ende på alle hine riker, men selv skal det stå fast evinnelig». (Dan. 2: 44) Den store konge i dette evige rike åpenbarte for lenge siden for sin apostel Johannes hva som deretter vil finne sted: «Se, Guds bolig er hos menneskene, og han skal bo hos dem; og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud; og han skal tørke bort hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke være mer, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mer; for de første ting er veket bort.» — Åpb. 21: 3, 4.

Organisasjon er noe som preger universet

 4. a) Hva viser Jeremias 23: 4 og Esaias 32: 1 med hensyn til Guds rike? b) Når begynner ifølge Esaias 32: 2 den rettferdige administrering ved Guds rike?

⁴ Viser ikke disse løftene at Guds rike er et virkelig rike? Jo, de viser at Guds rike under Kristus vil være like virkelig som de menneskelige riker, som nå hersker. Guds løfter viser også at det vil bli truffet tiltak for å administrere dette rike, og at det vil bli sørget for at dets lover blir håndhevd på rette måte. Profeten Jeremias forutsa at dette ville finne sted, idet han gjenga følgende ord av Jehova: «Jeg vil sette hyrder over dem, og de skal røkte dem; og de skal ikke frykte mer.» (Jer. 23: 4) Esaias viste hvilke velsignelser denne ordning ville bringe: «Se, med rettferdighet skal kongen regjere, og fyrstene skal styre etter rett.» (Es. 32: 1) Denne profetien av Esaias åpenbarer imidlertid noe mer, nemlig at denne rettferdige administrering vil tre i kraft allerede før Gud fjerner rikene i denne tingenes ordning. Profetien sier videre: «Og enhver av dem skal være som et skjul for været [vinden, NW] og et ly mot regnskyll, som bekker i ørkenen, som skyggen av et veldig fjell i et tørstende land.» (Es. 32: 2) Alt dette peker hen på en velordnet gruppe mennesker som arbeider i harmoni med hverandre, som sammen bestreber seg på å fullføre en hensikt. Dette betyr organisering.

 5. Hvorfor kommer enkelte med innvendinger mot en organisasjon, men hvorfor er et slikt resonnement kortsynt?

⁵ Enkelte mener imidlertid at det å rette seg etter en organisasjons regler eller bestemmelser virker hemmende på et menneskes individualitet. Andre, som resonnerer på lignende måte, sier at Gud handler med dem personlig og leder dem til en rett forståelse av Bibelen. Det er imidlertid like nødvendig å følge de lover Gud har gitt oss i sitt Ord, som å følge naturlovene. Og hvem av individualistene ville vel nekte å spise og drikke av frykt for å miste sin individualitet? Menneskene kan gå til sultestreik for å protestere mot urettferdigheter på det sosiale eller politiske område, men de kan ikke komme bort fra at de trenger føde. Disse fysiske behov og de lover som styrer dem, er felles for alle mennesker. Når det gjelder disse ting, går det ikke an å velge og vrake etter som en selv har lyst til.

 6. Hvorfor trenger menneskene en teokratisk organisasjon, og hva understreker denne kjensgjerning?

⁶ Skulle en ikke så tro at lovene i Guds Ord er like viktige for alle mennesker? Skulle det ikke i virkeligheten være mer viktig for Guds levende, intelligente skapninger å være organisert og følge visse lover, slik at det hersker orden blant dem, enn for de ubevisste ting i naturen? Plantene vokser og stjernene beveger seg i sine baner uten å ha noe valg. De er underlagt Guds naturlover, og de kan ikke unnlate å følge dem. Resultatet er at det overalt i universet er orden og harmoni blant disse ubevisste ting. Menneskene er imidlertid skapninger med en fri vilje, og hvis de ønsker det, kan de derfor handle slik som det faller dem inn. Hvis alle mennesker skulle gjøre det, ville imidlertid en tilstand av anarki bli resultatet. Å si at vi ikke trenger noen organisasjon, eller at Gud leder hver enkelt på en uavhengig måte, er det samme som å fornekte den innbyrdes orden som hersker i universet, og lukke øynene for den kjensgjerning at vi må benytte oss av den foranstaltning Jehova har truffet for at vi skal få våre fysiske behov dekket. Nettopp det at vi er i besittelse av en fri vilje, burde få oss til å forstå at det er nødvendig med en organisasjon, en teokratisk organisasjon, det vil si en organisasjon som er styrt av Gud, ovenfra og ned.

Bibelen — en bok med organisasjonsinstrukser

 7. Hva er det som viser at Jehova handlet med Israels folk som en teokratisk organisasjon?

⁷ Bibelen er i virkeligheten en bok med organisasjonsinstrukser. De ti bud, som ble skrevet med Guds egen finger, var de første ord som ble skrevet som en del av Bibelen, og de skulle danne grunnlaget for en teokratisk administrering av et nasjonalt styre med Jakobs eller Israels etterkommere som et utvalgt folk og Moses som mellommann. (2 Mos. 19: 3—8; 31: 18) Israels barn hadde vært slaver i Egypt. Moses hadde allerede befridd seg selv for Egypts åk ved å flykte til Midian, hvor han hadde bodd i 40 år. Jehova ga ham imidlertid befaling om å vende tilbake til Egypt og representere israelittene, som utgjorde et forent folk. Jehova traff så en foranstaltning som gjaldt for dem alle, og enhver som ønsket å høste gagn av den, måtte benytte seg av den og følge en bestemt handlemåte som gjaldt for hele folket. De måtte ta et dyr, et årsgammelt lam eller kje av hankjønn, og stryke dets blod på dørstolpene på husene sine. Alle familiemedlemmene skulle være samlet, og en skulle steke dyret og spise dets kjøtt, hvoretter hele folket skulle forlate Egypt, som en ordnet gruppe hvor alle fulgte de samme instrukser og fikk del i den samme utfrielse. (2 Mos. 12: 1—13, 21—39) Da Jehova hadde ført dem alle til Sinai berg i ørkenen, ga han dem sin lov og organiserte dem som et teokratisk folk.

 8. Hvordan ble de hebraiske skrifter en bok med instrukser for de kristne?

⁸ Hele loven eller Toraen, som Jehova inspirerte Moses til å nedskrive, gjaldt for denne teokratiske organisasjon av israelitter. Det gjorde også alle de andre bøkene som nå utgjør de hebraiske skrifter eller Det gamle testamente, som noen kaller dem. Over 1500 år senere skrev imidlertid Paulus, som selv var en israelitt og som også var en av Jesu Kristi apostler, angående disse bøkene, som utgjør tre fjerdedeler av vår bibel: «For alt som før er skrevet, det er skrevet oss til lærdom, for at vi skal ha håp ved det tålmod og den trøst som skriftene gir.» (Rom. 15: 4) Han viste dermed at de skrifter som inneholdt instrukser for Israels teokratiske nasjon, nå var blitt en bok med instrukser for den organisasjon som den kristne menighet utgjorde.

 9. Hvordan kan det sies at Bibelen er en bok med organisasjonsinstrukser for den kristne menighet?

⁹ Guds Ords kanon av hellige bøker ble så utvidet idet de kristne greske skrifter ble føyd til, slik at den fullstendige Bibel ble resultatet. Disse greske skrifter ble enten skrevet til den kristne menighet eller til et av dens medlemmer til gagn for den. Bibelen er således en bok med organisasjonsinstrukser og tilhører den kristne menighet som organisasjon betraktet, ikke enkeltpersoner, selv om de aldri så oppriktig tror at de kan fortolke Bibelen. Av den grunn vil en ikke kunne forstå Bibelen på rette måte hvis en ikke er klar over at Jehova har en organisasjon på jorden.

Den kristne menighet som en organisasjon

10. Når og hvordan ble den kristne menighet opprettet?

¹⁰ Jesus opprettet ikke den kristne menighet da han var på jorden. Han utvalgte imidlertid da 12 apostler, selv om Judas, som forrådte ham, ble erstattet med en annen etterfølger etter at Jesus hadde fart opp til sin Far i himmelen. Disse ’Lammets apostler’ begynte å tjene som grunnsteiner og støtter i den kristne menighet etter at den var blitt organisert. (Åpb. 21: 14) Det fant sted på pinsedagen i år 33, da den første kristne menighet ble organisert i Jerusalem. Et hundre og tjue av Jesu disipler, som alle hadde det samme sinn, hadde kommet sammen i en bestemt hensikt da Jehovas ånd ble utgytt over dem, og den kristne menighet mistet ikke denne enhet så lenge apostlene levde. — Ap. gj. 1: 12—15; 2: 1—4.

11, 12. a) Hvilket feilaktig syn har enkelte på den kristne menighet? b) Hvordan viser Paulus og Peter at menigheten må utgjøre én forent gruppe?

¹¹ Selv om de som tilhører den kristne menighet, bor atskilt og kommer sammen i mindre grupper, i kristne menigheter, utgjør de i likhet med Israel, den forbilledlige teokratiske nasjon, én forent gruppe. Paulus sa: «Ett legeme og én Ånd, liksom I og er kalt med ett håp i eders kall; én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Fader, han som er over alle og gjennom alle og i alle.» (Ef. 4: 3—6; Gal. 6: 16; se også 1 Peter 2: 5) Det er imidlertid umulig å få denne beskrivelse til å passe med synet til enkelte, som hevder at Kristi kirke eller menighet består av forskjellige medlemmer av kristenhetens mange sekter, hvor en finner en rekke motstridende læresetninger, ettersom enhver fortolker Bibelen på sin egen måte. Hvordan skulle slike mennesker, som ikke har noen forbindelse med hverandre, kunne utgjøre en enhet, «et hellig presteskap»?

¹² Hvordan skulle slike mennesker, som ikke selv er forent, kunne være medlemmer av menigheten og tjene som et skjul for «vinden» og beskytte dem de underviser, mot falske læresetningers «vinder»? Paulus var imot at det ble fulgt en handlemåte som viste at det ikke rådde enhet, for han ga menigheten i Korint følgende råd: «Men jeg formaner eder, brødre, ved vår Herre Jesu Kristi navn at I alle må føre den samme tale, og at det ikke må være splid iblant eder, men at I må være fast forent i samme sinn og i samme mening. For det er av Kloes folk blitt meg fortalt om eder, mine brødre, at det er tretter iblant eder. Jeg mener dette at enhver av eder sier: Jeg holder meg til Paulus; jeg til Apollos; jeg til Kefas; jeg til Kristus. Er Kristus blitt delt?» — 1 Kor. 1: 10—13.

13. Hvordan er situasjonen i kristenheten, og hvem vil Jehova kreve til regnskap?

¹³ Hvordan er så situasjonen i vår tid? I de 1900 år som har gått siden den synlige teokratiske organisasjon ble dannet, i det første århundre, har det vært store forandringer og alvorlige splittelser i den kristne menighet. Guds hjord er blitt splittet, og hundrevis av sekter, nettopp slike sekter som Paulus advarte menigheten i Korint mot, finnes nå i hele kristenheten. Har dette tjent til å styrke den teokratiske ordning og brorskapet i den kristne menighet? Nei, den religiøse splittelse i kristenheten har i stedet ført til religionskriger og forfølgelse. På Jehovas befaling sa Jeremias til Israels frafalne prester, som var et profetisk forbilde på kristenhetens daddelverdige ledere: «Ve de hyrder som ødelegger og atsprer den hjord jeg før, sier [Jehova]. Derfor sier [Jehova], Israels Gud, så om de hyrder som røkter mitt folk: I har atspredt mine får og jaget dem bort og ikke sett etter dem.» (Jer. 23: 1, 2, 11, 12) Jehova vil ikke la slike falske hyrder være ustraffet.

Den teokratiske ordning blir gjeninnført

14, 15. a) Hvordan er en teokratisk ordning blitt gjeninnført i den kristne menighet? b) Hva har dette ført til? c) Hvilket spørsmål bør alle som hevder at de er kristne, stille seg selv?

¹⁴ Hvordan vil det så gå med de får som er blitt atspredt? Hvis den teokratiske ordning skal bli gjeninnført i den kristne menighet, må det finne sted en tilbakevending til den apostoliske lære. Det Jeremias videre omtaler i sin profeti, må finne sted: «Og jeg vil selv samle resten av mine får fra alle de land jeg har drevet dem bort til, og jeg vil føre dem tilbake til deres egne beitemarker, og de skal være fruktbare og bli mange. Og jeg vil sette hyrder over dem, og de skal røkte dem; og de skal ikke frykte mer og ikke forferdes, og ingen av dem skal savnes, sier [Jehova].» (Jer. 23: 3, 4) Takket være Jehova og hans hensikt har dette funnet sted, ikke ved et romersk-katolsk økumenisk konsil eller en forening av kirkesamfunnene, men ved at menneskelige tradisjoner er blitt ryddet av veien og mennesker er blitt ledet fullstendig bort fra sektvesenets ødeleggende innflytelse. Det har betydd at mennesker har kommet sammen og benyttet de metoder apostlene benyttet, og fulgt deres veiledning.

¹⁵ Jehovas synlige teokratiske organisasjon er i vår tid blitt gjenoppbygd. «Se, dager kommer, sier [Jehova], da jeg vil la stå fram for David en rettferdig spire, og han skal regjere som konge og gå fram med visdom og gjøre rett og rettferdighet i landet. I hans dager skal Juda bli frelst, og Israel bo trygt.» (Jer. 23: 5, 6) Under ledelse av Kristus Jesus, Jehovas himmelske konge, som er blitt innsatt på tronen, er den kristne menighet på jorden igjen blitt apostolisk i sin oppbygning og sin virkemåte, selv om de forskjellige tiltak er blitt tilpasset de behov som vår moderne tid har skapt. Dette har ført til at det er enhet, harmoni og fred blant de sanne kristne, og til at de arbeider på en effektiv måte. Følger den organisasjon du ser hen til for å få åndelig veiledning, et slikt teokratisk mønster? Tenk nøye over nedenstående spørsmål.

16, 17. Ved hvilke ting i den apostoliske menighet kan Jehovas synlige organisasjon i vår tid bli identifisert?

¹⁶ Godtar de som har ledelsen i den organisasjonen du tilhører, Bibelen som Guds Ord, som en bok som er inspirert av Gud, og hvor han åpenbarer sin hensikt og gir oss den veiledning vi trenger for å kunne gå på den rette vei? Det gjorde Jesus, og han lærte også sine disipler å gjøre det. (Joh. 8: 31, 32; 17: 17; Sl. 119: 105) Holder den organisasjonen du ser hen til, regelmessig møter hvor Guds Ord blir studert? De kristne i det første århundre ble hjulpet på den måten. (Heb. 10: 25, NW; Matt. 18: 20; Rom. 16: 5) Krever den at det er fullstendig enhet hva lærespørsmål angår, at alle i menigheten har den samme mening? Det gjorde Jesu første disipler. (1 Kor. 1: 10—13; Jak. 3: 16, 17) Blir det fulgt en teokratisk framgangsmåte i forbindelse med utnevnelser til forskjellige tjenestestillinger? Det ble det gjort i den første menighet. (Ap. gj. 6: 1—6; 14: 23; 20: 28) Setter alle som er med i den organisasjonen du tilhører, Rikets interesser først i sitt liv? Jesus lærte sine disipler å gjøre det. (Matt. 6: 33) Ser de på det å forkynne fra hus til hus som et privilegium og et ansvar som påhviler dem? De som tilhørte den første apostoliske menighet, gjorde det. (Matt 28: 19, 20; Ap. gj. 5: 42; 20: 20, NW; 1 Kor. 9: 16) Forkynner de evangeliet om Guds rike? Jesus sa at de skulle det. (Matt. 24: 14) Når de møter motstand, nekter de da å inngå kompromiss og utvanne Rikets budskap? Det gjorde de som tilhørte den første menighet. (Ap. gj. 4: 19, 20; 5: 29—32) Mottar de alle veiledning fra det styrende organ, og godtar de denne veiledning? De første kristne var klar over at de måtte gjøre dette, noe som førte til enhet og harmoni blant dem. (Ap. gj. 2: 42; 16: 4, 5; Heb. 13: 17) Arbeider de som har ledelsen i organisasjonen, iherdig for å bevare den ren? Jesu apostler slo aldri av på dette krav. (1 Kor. 5: 1—5, 13; 1 Tim. 5: 19—21) Legger de som tilhører din menighet, sann kjærlighet for dagen overfor hverandre? Jesus sa at det var noe som skulle kjennetegne den sanne menighet. — Joh. 13: 35.

¹⁷ La oss nå betrakte organisasjonen fra et annet synspunkt. Er det i den organisasjonen du støtter, et skille mellom presteskap og lekfolk? Et slikt skille fantes ikke blant de første kristne. (Matt. 23: 8—12; 20: 25—28; 1 Pet. 5: 2, 3) Får den organisasjonen du tilhører, økonomisk støtte utelukkende ved frivillige bidrag? Den første kristne menighet tigget aldri om penger. (Ap. gj. 11: 29, 30; 2 Kor. 9: 5—7) Deltar den organisasjonen som du er tilsluttet, i verdslige anliggender? Jesus og hans apostler var ikke en del av denne verden. (Joh. 17: 16, 17; Jak. 4: 4) Prøver de som tilhører den organisasjonen du er med i, å oppnå politiske stillinger eller få gjennomført politiske reformer? De som tilhørte den første kristne menighet, satte sitt håp til Guds rike. (2 Pet. 3: 13, 14) Er det nasjonale eller rasemessige skranker i den organisasjonen du tilhører? Det var det ikke i menighetene i det første århundre. (Gal. 3: 28; Åpb. 7: 9) Blir det gjort forskjell på organisasjonens forskjellige medlemmer? De første kristne fulgte det prinsipp at «Gud gjør ikke forskjell på folk», for han «vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse». — Rom. 2: 11; 1 Tim. 2: 4; Jak. 2: 1—4.

Den teokratiske organisasjon identifiseres

18. Hvilket kjennetegn på den sanne, synlige organisasjon pekte Jesus på, og hvilken belønning sa han at han ville gi den?

¹⁸ De som var en del av den organisasjon apostlene tilhørte, oppfylte ikke disse kravene, som gjelder for den kristne menighet, bare for syns skyld. De betraktet sin stilling i organisasjonen, Jehovas utvalgte, synlige kanal, som hellig og ville ikke tillate noe å få ødelegge deres forhold til Gud. De fryktet ikke denne verden. (Matt. 10: 26—28) Det eneste de var interessert i, var å sørge for at Guds hjord befant seg i trygghet og hadde det den trengte. Jesus pekte på dette kjennetegn på den sanne, synlige organisasjon i forbindelse med en detaljert profeti angående endens tid. Han sa: «Hvem er da den tro og kloke tjener, som hans husbond har satt over sine tjenestefolk for å gi dem deres mat i rette tid? Salig [lykkelig, NW] er den tjener som hans husbond finner å gjøre så når han kommer. Sannelig sier jeg eder: Han skal sette ham over alt det han eier.» — Matt. 24: 45—47.

19. Hva må de som anerkjenner Jehovas synlige organisasjon, godta?

¹⁹ Kjensgjerningene viser nå klart og tydelig at Jesus Kristus ble innsatt på tronen i himmelen i 1914, og at han ledsaget Jehova til hans tempel i 1918, da dommen begynte med Guds hus.a (1 Pet. 4: 17) Etter at Jehova hadde renset de medlemmer av dette hus som var på jorden, utgjøt han sin ånd over dem og ga dem i oppdrag å tjene som hans eneste synlige kanal, som all åndelig veiledning skulle komme gjennom. De som anerkjenner Jehovas synlige teokratiske organisasjon, må derfor anerkjenne og godta utnevnelsen av den «tro og kloke tjener» og underordne seg denne tjener.

20, 21. Hvem er i vår tid blitt betrodd å representere Jehovas konge, og hvilke kjensgjerninger viser dette?

²⁰ I vår tid blir de som har fått dette store privilegium og ansvar, kalt Jehovas vitner, noe de er blitt siden 1931. Som gruppe betraktet er de fra 1870-årene av blitt mer og mer skilt ut fra kristenhetens sektvesen. Siden 1879 har denne kollektive tjener gjennom bladet Vakttårnet regelmessig delt ut åndelig føde til dem som tilhører denne «lille hjord» av sanne kristne. (Luk. 12: 32) I 1884 ble det dannet et lovformelig redskap, en korporasjon, som ble kalt Zion’s Watch Tower Tract Society, nå kjent som Watch Tower Bible and Tract Society of Pennsylvania. I 1919, da denne «tro og kloke tjener»-klasse hadde overlevd de ildprøver den ble satt på under den første verdenskrig, var den ikke noen ny, uerfaren organisasjon. Apostlene var riktignok ikke lenger i dens midte, men de hadde etterlatt seg skrevne instrukser, som utgjorde en del av Jehovas store bok. Vår tids medlemmer av denne 1900 år gamle kristne menighet hadde dessuten en rik arv fra apostlenes dager, en arv som besto av kristen lojalitet og ulastelighet, tålmodighet under vedvarende forfølgelse, en sterk tro på Jehovas dyrebare løfter, tillit til den usynlige Herres og Konges, Jesu Kristi, lederskap og lydighet mot det oppdrag som de kristne hadde fått, og som gikk ut på at de skulle være vitner overalt på jorden. — Ap. gj. 1: 6—8.

²¹ De er derfor i besittelse av en åndelig modenhet som gjør dem skikket til å være «de [som] skal røkte dem; og de skal ikke frykte mer og ikke forferdes, og ingen av dem skal savnes», for kongen skal «gå fram med visdom og gjøre rett og rettferdighet i landet». Oppnå frihet og trygghet i deres midte. Les den etterfølgende artikkelen for å få vite hvordan du kan gjøre dette.

[Fotnote]