Menneskeslektens redning — Guds rike
1, 2. a) Hva spår vitenskapsmennene om menneskeslektens framtid? b) Hvordan kommer det til å gå med menneskeslekten?
JORDEN kommer ikke til å bli uten innbyggere. Menneskeslekten vil bli reddet og oppnå evig liv i lykke her på jorden. Er ikke dette et godt budskap? Jo, det er det, og det kommer fra den høyeste autoritet og den mest pålitelige informasjonskilde som finnes!
2 Kommer disse opplysningene fra vitenskapsmenn som lever nå i det 20. århundre? Nei! Vitenskapsmennene snakker om at det i løpet av noen milliarder år vil inntreffe en katastrofe som vil innebære at solen eller andre brennende himmellegemer kommer til å utsette jorden for en kolossal hete, med den følge at jordens beboere blir brent opp, og at den forkullede jordkloden deretter kommer til å fortsette i en bane rundt solen som en livløs planet. Slike spådommer om en universell katastrofe i en fjern framtid bekymrer ikke den nålevende generasjon av mennesker. Men det er også vitenskapsmenn som kommer med kortsiktige spådommer om menneskeslektens utryddelse. De farer som truer den nålevende generasjon av mennesker, gir god grunn til bekymring. For vår tids vitenskapsmenn fortoner derfor også menneskehetens nærmeste framtid seg mørk. Men er det menneskelige vitenskapsmenn som er den høyeste autoritet i et så viktig spørsmål som dette? Kan vitenskapsmennene på bakgrunn av alle de eksperimenter de har foretatt for å bli klar over nye kjensgjerninger og sannheter, nå endelig komme med en autoritativ redegjørelse for hensikten med at menneskene er her på jorden?
3. Hvorfor kan vi stole på det Skaperen sier i denne forbindelse?
3 Ikke engang vitenskapsmennene kan benekte at det bare er menneskenes Skaper som kjenner hensikten med at det er mennesker på jorden, og med at jorden ble skapt. Bare Skaperen vet hvorfor han satte mennesket på jorden. Skaperen er derfor den høyeste autoritet. Ettersom han alltid taler sannhet, er han den mest pålitelige nyhetskilde som finnes. Vi lever derfor ikke i lykkelig uvitenhet når vi tror hans gode budskap om at menneskeslekten vil bli reddet og oppnå evig liv i lykke på en forskjønnet jord. Av denne grunn kan vi glede oss og være ved godt mot.
4, 5. a) Hvorfor bør dette spørsmålet oppta oss? b) Hvilket grunnlag er det for å si at menneskene kan komme til å utslette seg selv?
4 Men kan vi av samme grunn ta det med ro og ha en likegyldig innstilling? Nei, langt ifra! Temaet for vår drøftelse antyder at det er stor fare for at menneskeslekten skal bli utryddet. Det er ikke bare vanlige mennesker som er bekymret for menneskeslektens fortsatte eksistens, men også menn av betydning, verdens ledende menn. En katastrofe står for døren. Månen utgjør ikke noe passende tilfluktssted. Det er fare for at menneskene utsletter seg selv hvis de uhindret får holde på som de gjør. Og det de gjør nå i vitenskapens tidsalder, har vist seg å være til stor skade.
5 Når vi snakker om det menneskene gjør, tenker vi ikke bare på at de framstiller kjernefysiske våpen og andre moderne krigsvåpen som kan drepe en mengde mennesker på kort tid. Vi tenker også på de ødeleggelser de forårsaker i fredstid ved den måten de skaffer seg boliger og mat på, og ved den måten de fordeler fødemidlene på. Vi tenker på den måten de kvitter seg med avfallsprodukter fra store fabrikker på, og på hvordan de misbruker jordens naturrikdommer og ødelegger menneskets naturlige omgivelser. Menneskene blir ikke uten grunn advart om at de i løpet av noen få år vil bli hjemsøkt av en verdensomfattende hunger. De svakheter og begrensninger De forente nasjoner har som et middel til å skape fred og sikkerhet i verden, blir stadig mer åpenbare. Når det gjentatte ganger er blitt sagt til nasjonene at det kommer til å ende med en verdensomfattende katastrofe hvis de ikke i løpet av ti år løser sine uoverensstemmelser og slutter med rivaliseringen, er dette basert på sunn dømmekraft og historisk erfaring. Dette er noe som angår oss alle.
6. Nevn noe av det vi ikke kan håpe på som en mulig redning for menneskeslekten.
6 En kan derfor ikke vente at menneskeslektens redning skal komme fra vitenskapen. Det er snarere grunn til å vente at menneskene vil komme til å utrydde seg selv. Vi kan ikke håpe på at det vitenskapen kaller «menneskets utvikling», vil redde oss hvis den bare får fortsette noen millioner år til. Vi kan ikke stole på at verdens psykologer og psykiatere vil kunne forandre menneskenes tenkemåte og få dem til å utvikle en ny personlighet, så de kan forenes og derved avverge en katastrofe. Vi kan ikke håpe på at noen internasjonal politistyrke skal kunne gjøres så sterk, uavhengig og upartisk at den kan få nasjonene til å følge en fornuftig handlemåte og gjøre jorden til et sted hvor det er trygt å bo.
7. Hvordan er mulighetene hvis vi vender blikket bort fra jorden, og hvorfra må vi stole på at redningen kommer?
7 Selv om vitenskapsmennene ikke vil innrømme det, er det tydelig at vi må vende blikket bort fra jorden og menneskene for å finne noen som kan utfri og redde menneskeslekten. Vi kan naturligvis ikke vente at noen mytiske «marsboere» skal ha mottatt våre nødsignaler og vil komme oss til unnsetning. Vi kan heller ikke regne med at astronauter skal sette foten på en eller annen fjern planet som er bebodd av superintelligente overmennesker, og ta med seg en slik beboer tilbake til jorden, slik at han kan gi oss hjelp før det er for sent. Vi må stole på at redningen skal komme fra en intelligent person som er virkelig, fra en som er større enn alle mennesker til sammen, og som ikke bare er tilstrekkelig vis og mektig til å kunne hjelpe oss, men som også er så kjærlig at han ønsker å gi oss den hjelp vi så sårt trenger. Hvem kunne det være mer fornuftig å se hen til enn menneskets Skaper? Det at menneskeslekten fremdeles eksisterer, er et bevis for at også dens Skaper, som er av langt høyere natur, fremdeles eksisterer.
8, 9. Hva viser det at menneskeslekten er på jorden, angående Guds hensikt med å skape jorden? Hva har Skaperen selv sagt om dette?
8 Den kjensgjerning at menneskeslekten er her på jorden, er i seg selv et bevis for at Skaperen ikke skapte jorden for at den skulle gå i sin bane i verdensrommet som en livløs, forkullet planet. Han skapte ikke menneskeslekten for at den til slutt skulle utslette seg selv eller dø ut. Han arbeidet ikke forgjeves; han motarbeidet ikke seg selv og forpurret ikke sine egne hensikter da han skapte jorden og satte mennesket på den. Han har selv fortalt om den gode hensikt han hadde med å sette mennesket på jorden:
9 «Så sier [Jehova], som skapte himmelen, han som er Gud, han som dannet jorden og gjorde den, han som grunnfestet den, han som ikke skapte den til å være øde, men dannet den til bolig for folk: Jeg er [Jehova], og det er ingen annen. Jeg, [Jehova], taler rettferdighet, forkynner det som rett er.» — Es. 45: 18, 19.
10. a) Hvem hørte Gud uttale de ordene som er sitert ovenfor? b) Nevn noen av de ting som viser at Bibelen er blitt tillagt stor betydning.
10 Hvem på jorden hørte denne Gud, hvis navn er Jehova, uttale disse ordene? Historien viser at det var en mann som levde for lang tid siden. Hans navn var Esaias, sønn av Amos, og han bodde i Jerusalem samtidig med flere konger som regjerte i denne berømte byen. Han hørte disse guddommelige ordene under inspirasjon, det vil si ved at Guds ånd eller usynlige, virksomme kraft virket på ham. (Es. 1: 1) Det han hørte og så i syner, og de begivenheter som fant sted på hans tid, berettet han om i en bok som bærer hans navn, nemlig Esaias’ bok. Dette er en av de 66 hellige bøker som Bibelen inneholder. Og de ordene som ble sitert ovenfor, finnes i Esaias’ bok, kapittel 45, versene 18 og 19. Bibelen, som inneholder Esaias’ bok, har vært ansett for å være av så stor verdi for hele menneskeslekten at den inntil nå er blitt oversatt i sin helhet til 244 språk, foruten at deler av den er blitt oversatt til ytterligere 1169 språk. Også den historiske personen Jesus Kristus siterte ofte profeten Esaias’ ord og regnet dem for inspirert sannhet.
11. a) Hva viser det at Jehova kom med denne kunngjøringen? b) Hva kan sies om Guds interesse for menneskene i dag?
11 Den Gud som sier at hans navn er Jehova, kunngjorde således at han ikke skapte jorden for ingenting, men at han dannet den for at den skulle være bebodd. Han kom med denne kunngjøring omkring 3300 år etter at han skapte menneskeslektens første foreldre, den første mann og den første kvinne. Dette viser at på den tiden var menneskets Skaper ikke bare i live, men han var også fremdeles interessert i jorden og menneskene på den. Han er ikke en Gud som kan sies å være død, for han har ikke overlatt menneskeheten til seg selv, og han er ikke uinteressert i det hans skapninger foretar seg. Prester i kristenheten som sier at «Gud er død», tar fullstendig feil. Han er udødelig — han vil alltid leve. Han kommer til å være Gud i all evighet. (Sl. 90: 2) Helt siden mennesket ble skapt, har Skaperen vært interessert i menneskene, og han har iakttatt den kurs menneskeslekten har fulgt, for å hindre at hans evige hensikt med den skulle bli til intet. Han var interessert i forholdene blant menneskene på profeten Esaias’ tid, for 2700 år siden, og han er interessert i forholdene blant menneskene i dag. Han kommer også til å gjøre det som er nødvendig for at hans hensikt skal bli gjennomført.
12. a) Hva sa en prest, men hvordan vil hans ord bli gjort til skamme? b) Når og ved hjelp av hva vil Gud redde menneskeslekten?
12 Den presten som skrev boken God Is No More (Gud eksisterer ikke lenger) og i den sa: «Hvis det finnes en Gud, kan vi ikke omtale ham som det høyeste vesen», vil bli gjort til skamme når det om kort tid viser seg at han tok grundig feil. Som en direkte motsetning til det denne presten sa, vil de ord som salmisten i en inspirert bønn rettet til menneskets Skaper, bli oppfylt, og det må nødvendigvis skje snart. Han sa: «La dem blues og forferdes til evig tid, la dem bli til skamme og gå under! Og la dem kjenne at du alene har navnet [Jehova], den Høyeste over all jorden!» (Sl. 83: 18, 19) Gud har aldri latt noe forpurre sine hensikter tidligere i menneskenes historie, og han vil ikke la noe forpurre sine hensikter i den alvorlige situasjon menneskeslekten nå befinner seg i. Dette betyr at menneskeslekten må reddes når dens nød er størst. De anstrengelser menneskene nå gjør seg for å redde menneskeslekten, er nytteløse, urealistiske og dømt til å mislykkes. Det Jehova har til hensikt å gjøre for å redde menneskeslekten, er gjennomførlig og realistisk, og det vil lykkes. Han vil redde menneskeslekten ved hjelp av Guds rike, som er et kongerike.
Det middel Gud vil benytte
13. Hva kan sies om kongedømmet som styreform i vår tid?
13 Kongedømmet som styreform er ikke særlig populært i dag. Det er færre kongedømmer i dag enn det var i 1917, før den første verdenskrig sluttet. De er blitt erstattet av styreformer hvor folket bestemmer. Dette bør ikke gjøre oss forutinntatt mot Guds hensikt, som består i å benytte et kongedømme. Ikke bare kongedømmer, men også demokratier har forfeilet sin hensikt. Så vel demokratier som gjenværende menneskelige kongedømmer ligger i dag i sine siste krampetrekninger. Kristenhetens konger har aldri vært herskere «av Guds nåde», slik de har hevdet. Deres kongeriker har i likhet med alle andre kongeriker i verden vært menneskers riker, opprettet av mennesker. Jehova Gud vil ikke benytte noen av disse kongerikene for å redde menneskeslekten. Guds løsning på menneskenes problemer, Guds rike, har ikke noe med disse upopulære, gamle rikene å gjøre.
14. Hva viser historien angående forkynnelsen av Guds rike?
14 Hva er så det rike som Gud vil benytte for å redde menneskeslekten? Det er det rike som Jesus Kristus forkynte om da han dro omkring i Palestina for 1900 år siden og sa: «Himlenes rike er kommet nær!» (Matt. 4: 17, 23; 10: 7) Dette var det samme som å si: «Guds rike er kommet nær.» (Mark. 1: 14, 15) Da kristenheten oppsto, på den romerske keiser Konstantins tid, i det fjerde århundre etter Kristus, opphørte forkynnelsen av Guds rike nesten fullstendig, for kristenhetens prester framholdt at de forskjellige rikene i kristenheten utgjorde en del av Guds rike. Men forkynneren Jesus Kristus sa at det gode budskap om det virkelige Guds rike skulle bli forkynt over hele jorden før den nåværende tingenes ordning endte. I sin bemerkelsesverdige profeti om det tegn som skulle vise seg før enden på denne tingenes ordning, sa han: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.» (Matt. 24: 14, NW) Det er tydelig at enden nå er nær. Og i samsvar med profetien blir budskapet om Riket forkynt!
15. a) Hva pekte det at Jesus sa: ‹Guds rike er kommet nær», hen på? b) Hvorfor ble ikke alle forhåpninger om at Jesus Kristus skulle herske i Guds rike, knust da han døde?
15 Det faktum at Jesus Kristus allerede i det første århundre av vår tidsregning kunne forkynne budskapet: «Guds rike er kommet nær», peker hen på et viktig trekk ved dette riket, som ikke har sin opprinnelse hos mennesker. Hvilket trekk er det? Jo, det at Jesus Kristus, som den gang var på jorden og således var «nær», er den Gud har utnevnt til å herske i dette riket, som er blitt forkynt vidt omkring. Men ble ikke alle forhåpninger om at Jesus Kristus skulle herske i Guds rike, knust da han døde? Ble han ikke drept fordi han forkynte om Guds rike? Sa ikke de som krevde at han skulle bli henrettet for oppvigleri: «Denne mann har vi funnet vill-leder vårt folk og forbyr å gi keiseren skatt, og sier om seg selv at han er Messias, en konge»? (Luk. 23: 1, 2) Nei, forhåpningene om at Jesus Kristus skulle herske som Guds utnevnte konge i Guds rike, ble ikke knust selv om han på urettferdig grunnlag ble henrettet på en pel utenfor Jerusalem. Hvorfor ikke? Fordi Jehova Gud, som aldri kan lide nederlag, på den tredje dag etter Jesu Kristi død oppreiste ham fra de døde til himmelsk liv og ikledde ham udødelighet som belønning. Ved å vise seg for sine disipler beviste Jesus at han var blitt oppreist.
16. a) Sammenlign Guds makt og menneskelige kongers makt. b) Hvorfor har Jesus rett til å være konge?
16 Men hvorfor kaller vi Jesus Kristus «konge» og hans styre et «rike»? I dag er de fleste jordiske konger stort sett bare gallionsfigurer og et symbol på den nasjon de representerer, mens det i virkeligheten er statsministeren som styrer, og nasjonalforsamlingen eller den lovgivende forsamling som lager lovene. I tidligere tider var det imidlertid konger som hadde enevoldsmakt; de utøvde et enmannsstyre. Jesus Kristus har med rette rang som konge, for han er etterkommer av en jordisk konge og er denne kongens rettmessige arving. Han var naturligvis sønn av en som var større enn kong David, for Jehova Gud sa i menneskers påhør at Jesus var hans Sønn. Han var således Sønn av den himmelske Konge, for Jehova Gud sa om seg selv at han var Konge over sitt utvalgte folk på jorden. (1 Sam. 8: 7; 12: 12) Og ettersom den høyeste Gud er en eneveldig konge, står det i Esaias’ profetiske bok, kapittel 33, vers 22: «[Jehova] er vår dommer, [Jehova] er vår lovgiver, [Jehova] er vår konge, han skal frelse oss.» Jesus Kristus var imidlertid den som Jehova Gud lovte David å oppreise for at han skulle være Rikets evige Arving.
17. Hvorfor inngikk Jehova en pakt med David, og hva gikk denne pakten ut på?
17 Fordi kong David oppriktig ønsket å bygge et storslått tempel i Jerusalem for tilbedelsen av den høyeste Gud, inngikk Jehova Gud en høytidelig avtale eller pakt med ham om et evig rike. Gjennom sin profet Natan sa han til David: «Fast skal ditt hus og ditt kongedømme stå til evig tid for ditt åsyn; din trone skal være grunnfestet til evig tid.» (2 Sam. 7: 1—17) Både Davids sønn Salomo og dennes etterfølgere på tronen i Jerusalem døde, og ingen av dem viste seg derfor å være Davids evige arving, som skulle herske i hans rike for alltid. I samsvar med Guds pakt om et rike med David måtte en etterkommer av David som ikke døde, bli hans evige Arving til riket. Som en etterkommer av kong David ville denne evige Arving bære tittelen «konge».
18, 19. a) Hvilken familie tilhørte både Maria og Josef, og hva kunne de derfor være? Forklar. b) Hva sa engelen Gabriel til Maria om den stilling hennes sønn skulle få?
18 Da Jehova Gud for nesten 2000 år siden valgte ut en jomfru som skulle bli hans himmelske Sønns jordiske mor, valgte han en jomfru i Davids kongelige familie. Denne jomfruen var på det tidspunkt trolovet med en mann som også tilhørte Davids kongelige familie. Denne mannen kunne være fosterfar for den sønn hun skulle føde som jomfru, og kunne adoptere ham som sin førstefødte og derved la retten til Davids rike gå videre til ham. (Luk. 3: 23—31; Matt. 1: 1—18) Før disse to, Maria og Josef, kom sammen som mann og hustru, sendte Gud sin engel Gabriel til Maria for å forklare henne saken og få hennes samtykke til at den allmektige Gud gjorde henne fruktsommelig ved hjelp av sin ånd eller usynlige, virksomme kraft. Da Gabriel forklarte dette for Maria, sa han blant annet:
19 «Du skal bli fruktsommelig og føde en sønn, og du skal kalle ham Jesus. Han skal være stor og kalles den Høyestes Sønn, og Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus evinnelig, og det skal ikke være ende på hans kongedømme.» — Luk. 1: 26—38; Matt. 1: 18, 19; Rom. 1: 3, 4.
En frelser blir født
20, 21. a) Hvordan gikk det til at Jesus ble født? b) Hva forkynte en engel for noen hyrder, og hvorfor var det på sin plass med øyenvitner til denne begivenheten?
20 Det som ble sagt til Maria, utgjorde en forsikring om at denne Jesus skulle være kong Davids evige Arving, i samsvar med den pakt om et rike som Gud hadde inngått med David. Guds himmelske Sønn fikk så sitt liv overført til jomfruen Marias morsliv ved hjelp av Guds ånd for at han skulle bli født i Davids kongelige slektlinje. Josef og Maria dro til Betlehem, som lå i den romerske provinsen Judea og var Davids fødested, og derved ble profetien i Mika 5: 1 oppfylt. David hadde vært hyrde i Betlehem, og det var fremdeles hyrder der på den tid da Maria fikk sin førstefødte Sønn. Begivenheten var av betydning for hele menneskeslekten. Det var derfor på sin plass at den ble bekreftet av øyenvitner, av noen som tilhørte menneskeslekten. Den natten da Jesus ble født i Davids fødeby, sendte Gud derfor sin engel til noen hyrder på markene ved Betlehem for å kunngjøre at hans Sønn var blitt født som menneske. Den herlige engelen beroliget hyrdene, som ble meget overrasket, ved å si:
21 «Forferdes ikke! for se, jeg forkynner eder en stor glede, som skal vederfares alt folket! Eder er i dag en frelser født, som er Kristus, Herren, i Davids stad. Og dette skal I ha til tegn: I skal finne et barn svøpt, liggende i en krybbe.» — Luk. 2: 1—12.
22. Hvorfor var det at denne fødselen fant sted, en grunn til glede?
22 Denne uttalelsen viser hva som var hensikten med fødselen: Det nyfødte barnet, Jesus, skulle bli Messias eller Kristus, en som var salvet til å være konge i likhet med forfaderen David, som var blitt salvet til å være konge over Guds utvalgte folk. Han skulle imidlertid være en større konge enn David, for som en oppfyllelse av profetien i Salme 110: 1, 2 skulle han bli Davids «herre». Han skulle også være en «frelser», og hvis dette ikke betydde at han skulle være en frelser for menneskeslekten, hvorfor ble det da sagt at «alt folket» skulle få del i «en stor glede» når det gode budskapet om hans fødsel ble kunngjort? Det var allerede «stor glede» i himmelen på grunn av denne mirakuløse fødsel av universell betydning. Dette framgår av et historisk dokument som ble skrevet av en mann som levde mens Jesus var på jorden. Vi leser: «Og straks var det hos engelen en himmelsk hærskare, som lovet Gud og sa: Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker hans velbehag [blant mennesker av god vilje, NW]!» — Luk. 2: 13, 14.
23, 24. a) Hvorfor skulle hyrdene dra til Betlehem for å se det nyfødte barnet? b) Hvordan reagerte de på det de hørte og så?
23 Tiden var nå inne til at mennesker som Jehova Gud var av god vilje overfor, skulle begynne å glede seg over det gode budskap. Den herlige engelen hadde forkynt «et godt budskap om en stor glede» (NW), og hyrdene skulle nå gå til Betlehem, Davids by, for selv å se det nyfødte barnet, som skulle ligge i en krybbe. De ville på den måten få bekreftet at det var et historisk grunnlag for det gode budskap de hadde hørt. Engelen hadde gitt dem et «tegn» for at de skulle kunne skille dette nyfødte guttebarnet fra eventuelle andre guttebarn som var blitt født den natten i eller utenfor Betlehem. Var dette noe de ikke ønsket å «bli innblandet» i, eller var de interessert i å se ’tegnet’ og bli vitne til den viktigste fødsel som noen gang skulle finne sted på jorden? Han som skrev en beretning om dette etter å ha gransket alt sammen, sier:
24 «Og det skjedde da englene var fart fra dem opp til himmelen, da sa hyrdene til hverandre: La oss nå gå like til Betlehem og se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort oss! Og de skyndte seg og kom og fant både Maria og Josef, og barnet som lå i krybben; og da de hadde sett det, fortalte de dem det ord som var sagt dem om dette barn. Og alle som hørte det, undret seg over det som ble dem sagt av hyrdene; men Maria gjemte alle disse ord og grunnet på dem i sitt hjerte. Og hyrdene vendte tilbake, og priste og lovet Gud for alt det de hadde hørt og sett, således som det var blitt sagt dem.» — Luk. 2: 15—20.
25. Hvilket spørsmål må vi ta standpunkt til?
25 Hvis dette hadde vært en vanlig fødsel og guttebarnet var blitt unnfanget av en kvinne som hadde hatt seksuell omgang med sin mann, hadde det da vært noen grunn til at Gud og engler og gudfryktige mennesker skulle vie begivenheten en slik oppmerksomhet? Skal vi være enige med de mange prestene i kristenheten i dag som ser med skepsis på det «tegn» hyrdene fikk, og som påstår at Jesus umulig kunne ha blitt født av en jomfru? Skal vi tro hyrdene, som var øyenvitner til begivenheten, glede oss over at de så ’tegnet’, og opphøye og prise Gud ved å fortelle andre om det, eller skal vi ha samme innstilling som kong Herodes den store, som da hersket i Jerusalem? Da han omkring to år senere fikk høre om Jesu fødsel, ble han redd for sitt eget kongedømme og forsøkte å drepe Jesus. Det eneste han oppnådde, var å få tatt livet av de guttebarn i Betlehem som var to år og derunder. Jesus unnslapp imidlertid, og Herodes lyktes ikke i sine bestrebelser for å hindre Gud i å redde menneskeslekten ved Herren Kristus. — Matt. 2: 1—23.
26. Følger menneskene i kristenheten hyrdenes eller andre bibelske personers eksempel når de hvert år feirer jul? Begrunn svaret.
26 Er ikke kristenhetens nærmere en milliard mennesker lik hyrdene i Betlehem? Viser de ikke at de føler «stor glede», og priser de ikke Gud når de hvert år feirer jul? Historien viser at hyrdene i Betlehem ikke feiret jul hvert år etter at de hadde vært og sett Jesus, som lå i krybben. Maria feiret ikke jul hvert år på den dagen hun hadde født ham. Jesu apostler og andre disipler feiret ikke jul ved å gi Jesus en mengde gaver og vin og lage i stand et måltid for ham på hans fødselsdag. Bibelen, som beretter om hans mirakuløse fødsel, og som ble fullført omkring 100 år etter denne begivenheten, lar oss ikke engang få vite hvilken dato han ble født på, noe vi trengte å vite hvis vi skulle feire hans fødselsdag. Bibelen inneholder ikke engang ordet jul. Det er et ord som er laget av kristenheten, som ble til i det fjerde århundre, og julen blir feiret på en tilfeldig valgt dato. Den romersk-katolske kirke og de protestantiske kirkesamfunn har valgt én dato og den gresk-ortodokse kirke enn annen.
27. Hvordan hjelper Bibelen oss til å få det rette syn på Jesu fødsel?
27 Hva har kristenheten gitt «alt folket» som kan framkalle «stor glede» over at en jomfru fødte Jesus Kristus? Gleder menneskene i kristenheten seg over det Jesus Kristus er i dag, og derfor også over at han i det hele tatt ble født den gangen for lang tid siden? For at det skal kunne sies at mennesker i dag gleder seg over at Jesus Kristus ble født for lang tid siden i Betlehem, må de glede seg over det han er i dag, noe som jo er en følge av at han ble født den gangen. Bibelen sier: «Bedre er et godt navn enn god olje, og bedre dødsdagen enn den dag en ble født. Bedre er enden på en ting enn begynnelsen.» (Pred. 7: 1, 8) Jesus Kristus er langt større i dag enn han var som nyfødt barn for 1900 år siden.
28, 29. a) Hvordan ble Jesus belønnet av Jehova Gud for sin trofasthet mot Guds rikes interesser? b) Viser menneskene i kristenheten at de forstår hva dette innebærer? Begrunn svaret.
28 Jesus Kristus viste trofasthet mot Guds rikes interesser i den grad at han var villig til å lide martyrdøden i Jerusalem, og som belønning for dette ble han oppreist fra de døde av Jehova Gud og gitt udødelig liv i himmelen. Gud ga ham «det navn som er over alt navn, så at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære». (Fil. 2: 5—11) Men hva med menneskene i kristenheten, de som feirer jul? Bøyer de kne i Jesu navn for å vise at de underordner seg Gud som den Høyeste? Bekjenner menneskene i kristenheten, de som feirer Jesu fødsel, åpent at Jesus Kristus er deres Herre til Guds, Kristi Fars, ære? Det 20. århundres historie viser at svaret er nei!
29 Til denne dag har kristenheten ikke trukket tilbake sin påstand om at den er Kristi rike. Hvem er det som hersker og styrer i kristenheten? Det er ikke Jesus Kristus, men kristenhetens politiske konger, presidenter og guvernører, som tilhører en eller annen menneskelig kongeslekt, er blitt valgt inn i sitt embete av folket eller har tatt makten ved et militært eller politisk kupp. De politiske herskerne i kristenheten overgir ikke sitt herredømme til Herren Jesus Kristus, selv om de med sin tunge kaller ham «Herre». Og folket på sin side forlanger at de selv, ikke en konge, skal herske. Hverken de politiske herskerne i kristenheten eller folk i sin alminnelighet i kristenheten anerkjenner Jesus Kristus som regjerende Konge, den stilling han nå innehar.
Guds rike hersker nå!
30. Hva er Guds hensikt i forbindelse med Jesus Kristus, og hvilken begivenhet har nå funnet sted?
30 Tiden har ikke stått stille siden Jesus ble født. Tiden har ikke stått stille siden han led offerdøden, ble oppreist og satte seg ved Guds høyre hånd i himmelen. Det har heller ikke vært stillstand hva angår gjennomføringen av Guds hensikt i forbindelse med Jesus Kristus. Det er Guds hensikt at Jesus Kristus skal være Herre og overta all myndighet over jordens beboere, selv om menneskelige herskere forsøker å holde fast på denne myndigheten. Det har nå gått lang tid siden den fullkomne mannen Jesus Kristus døde som en løsepenge for menneskeheten. Den tid da han skulle begynne å herske som Konge og dermed påta seg den oppgave han var blitt salvet til med Guds hellige ånd, har nå kommet. Han har lenge sittet ved Guds høyre hånd og ventet på at denne tiden skulle komme, den tid da han skulle bli innsatt som Konge og begynne å herske. Nå er ventetiden over!
31. Hvilke bibelske uttalelser ble stadfestet ved denne begivenheten?
31 For lang tid siden sa kong David under inspirasjon: «[Jehova] sa til min herre [det vil si til Herren Kristus]: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter! Ditt veldes kongestav skal [Jehova] utstrekke fra Sion! hersk midt iblant dine fiender!» (Sl. 110: 1, 2) På pinsefestens dag i år 33 e. Kr. sa den kristne apostelen Peter følgende til en forsamling i Jerusalem som talte flere tusen mennesker: «Så skal da hele Israels hus vite for visst at Gud har gjort ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som I korsfestet [pelfestet, NW].» (Ap. gj. 2: 36) Flere år senere ble de inspirerte ordene i Hebreerne 10: 12, 13 skrevet til kristne hebreere: «Han [Kristus] har frambåret ett offer for synder og har deretter for alltid satt seg ved Guds høyre hånd, og nå venter han bare på at hans fiender skal legges til skammel for hans føtter.» Det har nå gått mange år siden denne ventetiden utløp.
32. a) Hvilken tidsperiode utløp i 1914? b) Hva mente Jesus da han sa at «Jerusalem» skulle bli nedtrådt av hedenske folkeslag, og hvilke folkeslag hadde deltatt i denne nedtråkkingen på Jesu tid? c) Hvorfor forsøkte ikke Jesus Kristus å gjenopprette Davids trone i det jordiske Jerusalem?
32 Når utløp den? Det skjedde nå i det 20. århundre, i året 1914, for da utløp den tidsperioden som Jesus Kristus kalte «hedningenes tid» eller «de fastsatte tider for folkeslagene» (NW). Han forutsa at den tids Jerusalem skulle bli ødelagt, og at byen skulle bli nedtrådt av hedenske folkeslag inntil disse folkeslagenes tid til å trå den ned var til ende. (Luk. 21: 20—24) Også på Jesu tid ble det som Jerusalem representerte, nemlig Jehova Guds rike med en etterkommer av kong, David på tronen, nedtrådt av de hedenske folkeslag, representert ved det romerske verdensrike. Før det romerske verdensrikes tid hadde det babyloniske verdensrike begynt nedtråkkingen ved å ødelegge byen Jerusalem og dens tempel i år 607 f. Kr. Siden fortsatte det medo-persiske og det greske verdensrike nedtråkkingen, inntil det hedenske romerske verdensrike overtok kontrollen over byen. Jesus Kristus forsøkte derfor ikke å gjenopprette kong Davids trone i Jerusalem. Hvorfor skulle han forsøke å gjøre det når han selv forutsa den ødeleggelse som romerne førte over Jerusalem i år 70 e. Kr.?
33. Hva skulle Jesus gjøre mens han ventet på å bli innsatt som konge?
33 Jesus Kristus visste at han ikke straks kunne få begynne å herske som konge i det Guds rike som han forkynte om. Han hadde selv brakt emnet «hedningenes tid» på bane og visste at han måtte vente ved Guds høyre hånd til disse «fastsatte tider for folkeslagene» endte, 1844 år etter Jerusalems annen ødeleggelse, som fant sted i år 70 e. Kr. Han kunne ikke forandre Guds tidstabell for verdensbegivenheter, og han ønsket ikke å gjøre det. I hele denne ventetiden skulle han tjene som Jehovas Yppersteprest og anvende sitt gjenløsningsoffers livreddende goder til gagn for sine trofaste disipler på jorden, de som utgjør hans kirke eller menighet. Grunnen til at han anvender sitt offer til gagn for dem, er at de er medarvinger med ham til Guds himmelske rike og skal regjere som konger sammen med ham. (Heb. 3: 1; 6: 18, 19; 10: 10—22; Rom. 8: 16, 17) Men da den 2520 år lange «hedningenes tid» endte i 1914, var den tid kommet da Jesus kunne vente å motta det messianske rike. Hvor skulle han motta det?
34. a) Hvorfor kunne ikke Jesus ha mottatt Riket i det jordiske Jerusalem? b) Hvem var den eneste som kunne innsette Jesus som konge? c) Nærmere bestemt når og hvor fant innsettelsen sted?
34 Han skulle ikke motta det i det jordiske Jerusalem, som da var under det tyrkiske rikes herredømme. Himmelen var derimot stedet for denne begivenheten, og der sto Jesus Kristus i året 1914 fram som den evige Arving til kong Davids messianske rike. Han behøvde ikke å materialisere seg og komme ned til jorden som menneske og bli kronet og innsatt som konge i den jordiske byen Jerusalem for å få de hedenske folkeslag til å slutte med å trå ned Jerusalem. Hvem skulle ha innsatt ham som konge der? De muhammedanske tyrkerne, som da var i ferd med å kaste seg ut i den første verdenskrig, kunne ikke ha gjort det, og heller ikke britene, som tok denne gamle, befestede byen fra tyrkerne den 9. desember 1917. Nei, Jesus Kristus skulle ikke fornedres fra sin stilling ved Guds høyre hånd i himmelen for at mennesker skulle innsette ham som konge på en jordisk, materiell trone. Da hedningenes tid endte omkring 4.—5. oktober 1914, befant Jesus Kristus seg, slik det blir uttrykt i Hebreerne 12: 22, i «den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem», på det himmelske Sions berg. Det var der den herliggjorte Jesus Kristus skulle bli innsatt som konge av den eneste som kunne innsette ham i denne stillingen, den høyeste Gud, Jehova.
35. a) Hvordan viste de hedenske folkeslagene at de ikke var innstilt på å slutte med å trå ned «Jerusalem», men hva gjorde Gud likevel? b) Hva skulle nå skje?
35 På det tidspunkt var ikke de hedenske folkeslagene innstilt på å slutte med å trå ned «Jerusalem» eller det Jerusalem representerte. Det at de på den tiden kjempet om verdensherredømmet i den første verdenskrig, viste det. Den allmektige Gud stanset imidlertid deres nedtråkking av den rett til å herske som tilhører Davids kongelige etterkommer. Han lot Jesus Kristus begynne å bruke sin messianske rett til å herske ved å innsette ham som konge i «det himmelske Jerusalem». Siden da har ikke «Jerusalem» eller den messianske konges rett til å herske vært nedtrådt av de hedenske folkeslag. Tiden var nå inne til at de hedenske folkeslag skulle legges til skammel for Guds Sønns, Jesu Kristi, føtter. Den messianske konge skulle nå ’herske midt iblant sine fiender’. — Sl. 2: 1—9; 110: 1, 2.
36. Hva må de hedenske nasjoner være klar over, og hvilket spørsmål skal nå avgjøres?
36 De hedenske nasjoner har nå ikke å gjøre med et nyfødt barn, det barn hvis fødselsdag kristenhetens nasjoner sier at de feirer i julen. De har å gjøre med Guds messianske Konge, som nå har fått kongelig makt og myndighet til å gå til handling overfor alle jordiske motstandere av hans styre. Hans rike skal redde menneskeslekten, for den himmelske, udødelige Konge er i stand til å utøve et fullkomment, rettferdig styre over hele menneskeheten, i motsetning til de hedenske folkeslag, som gradvis har ført menneskeslekten mot fullstendig utslettelse. De politiske nasjoner må derfor tilintetgjøres, for verdenssituasjonen i dag reiser følgende spørsmål: Hva skal gå under — de politiske nasjoner eller menneskeslekten? Det er Gud som avgjør dette.
37. Hvilken profeti begynte å gå i oppfyllelse i 1914?
37 Det at han innsatte sin messianske Konge, Jesus Kristus, i «det himmelske Jerusalem» i 1914, betydde at Daniels profeti om en «stein» som ble revet løs fra et symbolsk ’fjell’, begynte å gå i oppfyllelse. Daniel sa: «Men steinen som rammet bildet [som symboliserte verdensmakter], ble til et stort fjell, som fylte hele jorden. Og i disse kongers dager vil himmelens Gud opprette et rike, som i all evighet ikke skal ødelegges, og dette rike skal ikke overlates til noe annet folk; det skal knuse og gjøre ende på alle hine riker, men selv skal det stå fast evinnelig; for du så jo at en stein ble revet løs fra fjellet, men ikke med hender, og knuste jernet, kobberet, leiret, sølvet og gullet.» — Dan. 2: 35, 44, 45.
38, 39. a) Hva vil komme over menneskene når den messianske Stein rammer sitt mål, men hva sa Jesus som er et godt budskap for oss? b) Hva kommer Gud ikke til å tillate, og for hvis skyld kommer han til å gripe inn? c) Sammenlign vannflommen på Noahs tid med den kommende ’store trengsel’.
38 Det har nå gått 56 år siden 1914, da hedningenes tid endte og den kongelige, messianske Stein ble revet løs fra Jehovas regjeringsfjell. Det er derfor like før den messianske Stein rammer sitt mål — alle de politiske regjeringer i den nåværende tingenes ordning på jorden. Når dette skjer, vil det, som det framgår av Daniel 12: 1, «komme en trengselstid som det ikke har vært fra den dag noe folk ble til, og like til den tid». I sin profeti om «avslutningen på tingenes ordning» (NW) omtalte Jesus Kristus denne tiden som en del av en «så stor . . . trengsel som ikke har vært fra verdens begynnelse inntil nå, og heller ikke skal bli». Og for å vise hvor vanskelig denne tiden skulle bli, sa han videre: «Og ble ikke de dager forkortet, da ble intet kjød frelst; men for de utvalgtes skyld skal de dager bli forkortet.» — Matt. 24: 21, 22.
39 Er ikke det Jesus sa til slutt her, et godt budskap for oss, som står foran denne «trengselstid»? Jehova Gud kommer ikke til å tillate at denne ’store trengsel’ blir så ødeleggende eller varer så lenge at ’intet kjød blir frelst’. De ’utvalgte’ er Jesu Kristi medarvinger til det himmelske rike, og for deres skyld vil Gud forkorte dagene. Dette vil gjøre det mulig for mennesker å bli frelst eller reddet. Menneskeslekten vil dermed uhindret kunne fortsette å leve på jorden, og jorden vil således aldri bli et sted hvor det ikke finnes noen representanter for menneskeslekten. På Noahs tid ble menneskeslekten nesten utslettet, for det var bare åtte mennesker som overlevde den verdensomfattende vannflommen i den kolossale arken som Noah bygde. (Matt. 24: 38, 39; 1 Pet. 3: 20) Den kommende ’store trengsel’ blir nok den største omveltning som noen gang har vært, men menneskeslekten kommer likevel til å overleve, selv om den blir redusert til en forholdsvis liten gruppe, for Gud vil bevare «mennesker av god vilje».
40. a) Hvorfor kan de mennesker som overlever ikke unngå å komme inn under en ny ordning? b) Kan det i denne forbindelse trekkes noen parallell med tiden like etter vannflommen?
40 Hvilken ordning vil menneskene da komme under? Denne verdens riker, innbefattet rikene i kristenheten, vil være knust og tilintetgjort av den Stein som Guds messianske rike utgjør. Som en oppfyllelse av Daniels profeti vil den kongelige Stein bli til et stort fjell og fylle hele jorden. Satan Djevelen, «denne verdens gud», vil ikke befinne seg på eller ha noen kontroll over dette «fjell». Han og hans demoner vil bli bundet og kastet i en avgrunn, hvor de må være under Kristi tusenårige styre. (Åpb. 20: 1—3, 7) De «mennesker av god vilje» som overlever, kan derfor ikke unngå å komme under en ny, himmelsk regjering, nemlig det messianske rike til kong Davids evige Arving, Jesus Kristus, og hans himmelske medarvinger til dette rike. Forholdene på jorden må deretter forandres. Det vil bli dannet et nytt, rettferdig menneskesamfunn, akkurat som etter vannflommen, da Noah og hans familie ga menneskeslekten en rettferdig, ny start. Det var dette apostelen Peter hadde i tankene da han sa: «Vi venter etter hans løfte nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor.» — 2 Pet. 3: 13.
En evigvarende redning
41, 42. Hvilken kunngjøring vil de som overlever, få erfare sannheten i, og hvilke ord vil de gjøre til sine egne?
41 Menneskene på jorden vil derfor til fulle få erfare sannheten i den himmelske kunngjøring som har lydt siden hedningenes tid endte i 1914, nemlig: «Kongedømmet over verden er tilfalt vår Herre og hans salvede, og han skal være konge i all evighet.» (Åpb. 11: 15) Det vil vise seg at de mennesker av den nålevende generasjon som har tatt denne kunngjøringen alvorlig og stilt seg på Guds messianske rikes side for å bli vist god vilje av denne regjering, ikke har gjort det forgjeves. I dyp takknemlighet over at de er blitt bevart i live gjennom Guds vredes krig mot jordens nasjoner, vil de gjenta disse ordene, som tidligere er blitt uttalt i himmelen:
42 «Vi takker deg, Herre Gud, du allmektige, du som er og som var, fordi du har tatt din store makt og er blitt konge. Og hedningene er blitt vrede, og din vrede er kommet, og den tid da de døde skal dømmes, og da du skal lønne dine tjenere profetene og de hellige og dem som frykter ditt navn, de små og de store, og da du skal ødelegge dem som ødelegger jorden.» — Åpb. 11: 15—18.
43. a) Hvilke grunner vil de som overlever Harmageddon, ha til å være lykkelige? b) Hva vil de ha som mål?
43 Hvor lykkelig kommer ikke de mennesker som Gud er av god vilje overfor, da til å være for at de som har ødelagt jorden, selv er blitt ødelagt og utslettet i Harmageddon, «krigen på Guds, den allmektiges, store dag»! (Åpb. 16: 14—16) Hvor lykkelige kommer de ikke til å være fordi de er blant dem som frykter Guds navn og har tjent som kristne vitner for Jehova! De vil synes at de allerede har fått stor lønn for å ha fryktet hans navn, ettersom de er blitt bevart i live i kjødet gjennom den ’store trengsel’, noe som ikke ville ha vært mulig uten Jehovas beskyttelse. De vil ikke være tilfreds med at jorden fortsetter å være ødelagt på en eller annen måte på grunn av den ødeleggende virksomhet nasjonene har vært opptatt med. De vil ønske å sette jorden i rette skikk igjen. Deres mål vil være å gjøre jorden til et paradis, for de vet at dette er Guds uforanderlige hensikt med jorden, slik han for lang tid siden ga uttrykk for overfor Adam og Eva i Edens hage. (1 Mos. 1: 26—28) De vil med glede dele en slik paradisisk jord med andre, ja, med mange andre. Hvilke andre kan det være?
44. Hvordan kan det ha seg at andre enn de som overlever den ’store trengsel’, vil få leve under den nye ordning?
44 Det er de som blir nevnt i disse ordene, rettet til Jehova Gud: «Din vrede er kommet, og den tid da de døde skal dømmes.» Ja, det er «de døde»! De «hellige» som er døde, er naturligvis blitt oppreist til himmelsk liv for å være med Jesus Kristus i hans rike og herske over menneskeheten. Men det siktes her også til de utallige andre mennesker som er døde, innbefattet mange som har fryktet Guds navn, «de små og de store». Hvis alle døde mennesker skal kunne bli dømt av et fullkomment, rettferdig, himmelsk rike, må de få en oppstandelse, enten de døde på landjorden eller på havet. Jesus Kristus døde jo som en menneskelig løsepenge for dem alle. (1 Tim. 2: 5, 6) Gud vil derfor ikke redde menneskeslekten bare ved å føre noen mennesker levende gjennom den ’store trengsel’ og inn i den nye tingenes ordning. Han vil sørge for at alle døde mennesker som hans Sønn, Jesus Kristus, døde som et fullkomment, menneskelig offer for, blir oppreist fra de døde. Ettersom Jesus Kristus er i besittelse av hele gjenløsningsverdien av sitt offer, kan han tjene i himmelen som Guds Yppersteprest og anvende verdien av sitt offer til gagn for de mennesker som blir oppreist.
45. Hvordan vet vi at en bestemt ugjerningsmann kommer til å bli oppreist?
45 En av de døde som kommer til å bli oppreist, er den velvillig innstilte ugjerningsmannen som døde på en pel ved siden av Jesus Kristus. Husk hva han sa til Jesus, som hadde denne innskriften over sitt hode: «Dette er jødenes konge.» Det var disse håpefulle ordene: «Jesus! kom meg i hu når du kommer i ditt rike!» Og stikk i strid med det en skulle ha ventet, sa Jesus til ham: «Sannelig sier jeg deg i dag: Du skal være med meg i Paradis.» (Luk. 23: 38—43, vers 43 fra NW) Når Jesus har kommet i sitt rike og begynt å gjenopprette paradiset på jorden, må han derfor holde det han har sagt til ugjerningsmannen.
Jordiske representanter for Riket
46, 47. a) Hva bør ikke tidligere menneskelige herskere som blir oppreist, vente, og hvorfor ikke? b) Hva viser at Kristi rike vil ha synlige representanter på jorden?
46 Når konger, keisere, presidenter, guvernører og diktatorer blir oppreist fra de døde, bør de ikke vente at de får begynne å herske over dem som en gang var deres undersåtter eller medborgere. Den gamle tingenes ordning, som var underlagt Satan, «denne verdens gud», eksisterer da ikke lenger. Guds nye tingenes ordning under hans messianske, himmelske rikes styre er blitt innført over hele jorden. Alle som bor på jorden, vil nødvendigvis måtte bli organisert, men det vil ikke skje på bakgrunn av hvilken nasjon, stamme eller rase de tidligere har tilhørt. Rikets jordiske undersåtter vil bli behandlet og organisert som én menneskelig rase og én menneskelig familie, ettersom de alle er av ett kjød og alle er gjenløst på samme måte, nemlig ved det ene offer som Gjenløseren Jesus Kristus frambar. Hans usynlige, himmelske rike vil ha synlige representanter på jorden, ikke valgt av folket, men utvalgt og utnevnt av ham. De profetiske ordene i Salme 45: 7, 8, 17 viser at han er forpliktet og bemyndiget til å ha slike representanter. De lyder slik:
47 «Din trone, Gud, står fast evinnelig og alltid [Gud er din trone til ubestemt tid, ja, for alltid, NW]; rettvishets kongestav er ditt rikes kongestav. Du elsker rettferd og hater ugudelighet; derfor har Gud, din Gud, salvet deg med gledens olje framfor dine medbrødre. I dine fedres sted skal dine sønner trede; du skal sette dem til fyrster på den hele jord.» — Heb. 1: 7—9.
48. Hvorfor vil dette bli en god tid for menneskeheten?
48 Nasjonalistiske og demokratiske styreformer, som har gjort menneskene skuffet og desillusjonert, vil da høre fortiden til. Det teokratiske styre vil være enerådende. Det vil dermed bli et ensartet, harmonisk, rettferdig og fredelig styre. Rikets utnevnte representanter vil ikke være ansvarlig overfor folket, men overfor Guds salvede Konge, Jesus Kristus. Denne kongen vil vise seg verdig til de titler han profetisk er blitt omtalt ved, slike som «rådgiver, veldig Gud, evig fader, fredsfyrste», og han vil opprettholde sitt fredelige styre «ved rett og rettferdighet, fra nå av og til evig tid». — Es. 9: 6, 7.
49. Hva innebærer tittelen «evig fader»?
49 Hvor meningsfull er ikke tittelen «evig fader»! Den innebærer en forsikring fra Gud om at Kristi styre vil føre til liv — evig liv — for jordens innbyggere. Kristus skal utøve et faderlig styre, og hans gjenløste undersåtter blir hans barn, som han før, leger, helbreder og fører fram til menneskelig fullkommenhet for at de skal kunne vise seg verdige til å leve for evig på den paradisiske jord. Han blir på den måten deres evige far, og de blir hans barn.
50. a) Hva vil det at Gud redder menneskeslekten, innebære for menneskene? b) Hva bør vi gjøre med det gode budskap vi har hørt?
50 Hvor godt understreker ikke alt dette det faktum at når Gud redder menneskeslekten ved hjelp av sitt rike, innebærer ikke dette bare en midlertidig forlengelse av menneskeslektens eksistens på jorden. Gud redder menneskeslekten for at dens medlemmer i all evighet skal kunne føre en lykkelig tilværelse i gudsfrykt i et paradisisk hjem på jorden. Jehova Gud vil aldri mer tillate at menneskeslekten trues av utslettelse ved en voldsom ødeleggelse. Menneskene er her på jorden for at de skal være her, og ikke for at de en gang skal forsvinne herfra. Menneskeslekten, som vil oppnå fullkommenhet i et jordisk paradis, kommer aldri til å forsvinne fra jorden. Den allmektige Gud, Jehova, vil sørge for at hans rike blir en evigvarende redning for menneskeslekten, og for at dets goder blir uten ende. Dette er i sannhet et godt budskap, og det kommer fra den mest pålitelige kilde som finnes. La dette gode budskap bli forkynt fjern og nær! La alle dem som hører dere forkynne det, og som tror, få del i det samme håp, slik at de for framtiden kan være «mennesker av god vilje».
[Bilde på side 469]
De mennesker som overlever den ’store trengsel’, vil i samsvar med Guds uforanderlige hensikt gjøre jorden til et paradis