Gjenløsning fra døden og graven

GUD har åpenbart at det er hans hensikt først å gjenløse og befri den sanne kristne menighet, det vil si Jesu Kristi innvigde etterfølgere som utgjør lemmene på «hans legeme» og som er utvalgt til å regjere med ham i det himmelske rike. Etterat disse utvalgte er tatt ut i det antall som er oppgitt i Bibelen, 144 000, følger så det arbeidet den gode Hyrde Jesus Kristus utfører for å samle og befri sine «andre får». Arbeidet med å samle disse innvigde, velvillige menneskene er nå i gang, og hundretusener viser at de allerede er blitt samlet inn i Jehovas teokratiske organisasjons fold.

Vårt norske ord gjenløsning svarer til det engelske ransom, som kommer fra det latinske ordet «redemptio» gjennom det franske «rançon». Verbet ransom, gjenløse, betyr «å løskjøpe fra fangenskap, slaveri, straff eller lignende ved å betale en pris; å kjøpe ut av trelldom, å frigjøre, for eksempel fra synd, dens. straff eller lignende; å bli gjenløser for». (Webster’s New lnternational Dictionary) Det er Jehova Gud som gjenløser, og han gjør det ved sin elskede Sønn Jesus Kristus. Legg nå merke til forskjellige tilfelle av dette.

I profetiene er navnet «Efraim» somme tider brukt for å betegne en klasse som engang var opplyst av sannheten om Guds rike ved Kristus, men som ble utro mot Gud og inngikk kompromiss med denne verden. Den «onde tjener»klasse som Jesus forutsa skulle komme, hører til denne gruppen. I Hoseas 13: 12—14 forekommer ordet «forløse» (ransom, Aut. eng. overs.), og den profetien som bruker det, viser motsetningen mellom dem som kaller seg kristne og som engang var opplyste, men som ble utro, og de kristne som forblir trofaste og sanne mot Gud og hans Kristus og som derfor er «Sions barn». I året 1914 e. Kr. frambrakte Sion, som er Guds universelle organisasjon, det lovte Riket i Jesu Kristi person, forat han skulle regjere som forkjemper for Jehovas universelle overhøyhet. (Åpb. 12: 1—5) Kjensgjerningene viser at Sion i 1918 e. Kr. frambrakte sine andre kongelige barn som skal regjere med ham, idet de ble frambrakt ved at de ble oppreist fra de døde til åndelig liv sammen med den herliggjorte Jesus Kristus. Det er ennå en levning av hennes barn på jorden, og under den første verdenskrig fram til 1918 ble de i høy grad undertrykt av verdslige makter og ført i fangenskap til Djevelens babyloniske verdensorganisasjon. Ved den tiden viste den «onde tjener»-klasse seg utro, men den trofaste levning forble sann mot sine løfter til Gud, og derfor frambrakte Sion dem som sine godkjente barn, forat de deretter skulle tjene som Jehovas vitner på jorden. — Åpb. 12: 17.

Hoseas 13: 12—14 peker på disse to klassers forskjellige skjebne og sier: «Efraims misgjerning er bundet sammen, hans synd er dynget opp. En fødende kvinnes veer skal komme over ham. Han er en uforstandig sønn; for det er tiden da han ikke skulle drøye der et barn som blir født, kommer fram. Jeg vil gjenløse dem fra Sheols makt, jeg vil løskjøpe dem fra døden. O død, hvor er dine plager? O Sheol, hvor er din ødeleggelse? Anger er skjult for mine øyne.» (Am. stand. overs.) Moffatts mer moderne oversettelse av disse versene viser at «gjenløse» betyr «redde», og at «Sheol» betyr «dødens land» eller menneskenes grav. Den lyder: «Efraims misgjerning er omhyggelig samlet, hans synd er holdt i forvaring for ham. Fødselsveene er her, men et uvettig spebarn er han, han vil ikke komme til modermunnen i rette øyeblikk (og således bli født som et av Sions barn, bestemt til evig liv). Skal jeg frelse dem fra dødens land? Skal jeg redde dem fra døden? Nei, kom, død, med dine plager! Kom, dødens land, med din pest! Jeg har ingen tanke på å la meg formilde.» (Moffat) Hvem er det da Gud utfrir fra Sheol eller dødens land?

Hoseas 13: 14 som er sitert ovenfor, er lenge blitt brukt om gjenløsningen av Adams avkom fra synd og død ved Jesu dyrebare blod. Men apostelen Paulus korrigerer en slik uriktig anvendelse, og viser at det gjelder Guds «nye skapning» som blir forent med Kristus. (2 Kor. 5: 17, Moffatt) Som bekreftelse på den slutning at de gjenløste her er de trofaste Jesu Kristi etterfølgere, som blir Sions barn, siterer vi apostelens ord i 1 Korintierne 15: 52—55 om oppstandelsen av de 144 000 salvede kristne: «De døde skal oppstå uforgjengelige, og vi skal forvandles. For dette forgjengelige skal bli ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige bli ikledd udødelighet. Og når dette forgjengelige er ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige er ikledd udødelighet, da oppfylles det ord som er skrevet: Døden er oppslukt til seier. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?» Apostelen låner disse ordene fra Hoseas 13: 14, og viser således at de ikke har sin anvendelse på menneskeslekten i sin alminnelighet.

Da disse kristne innvigde seg til Gud, ble de gjenløst fra døden på grunn av at fortjenesten av Kristi gjenløsningsoffer ble anvendt for dem, og de ble rettferdiggjort fra synden, hvis straff er døden. Etterat de er rettferdiggjort, gjenføder Gud dem ved sin livgivende ånd til å bli hans åndelige barn, medlemmer av hans organisasjon Sion. Hoseas 13: 14 kan ikke med rette anvendes på gjenløsningen av hele menneskeslekten ved Kristi utgytte blod, for apostelen viser at skriftstedet bare gjelder dem som er blitt rettferdiggjort og gjenfødt av Gud ved hans ånd. (Joh. 3: 3, 5) I 1918 prøvde Djevelen ved hjelp av sin verdensomfattende organisasjon å ødelegge disse vitner for Jehova. Den klassen som er framstilt ved «Efraimi», falt fra under presset og ble den «onde tjener» som er beskrevet av Jesus i Matteus 24: 48—51. Deres skjebne er evig død, tilintetgjørelse. Men hva hans trofaste, åndsfødte tjenere angår, så ble de gjenløst eller utfridd fra motstanderens makt, han som hadde håpet å bringe dem i graven, Sheol eller dødens land, og å tilintetgjøre dem i døden, og derved rense jordens overflate for Jehovas vitner.

Året 1914 e. Kr. avmerket tidspunktet da Jesus Kristus ble satt på tronen som regjerende konge, da hans «veldes kongestav» ble utstrakt fra Sion, og da det ble sagt til ham at han skulle herske midt iblant sine fiender. (Salme 110 : 1, 2) Umiddelbart etterat Riket var født, begynte det en «strid i himmelen», og den ble etterfulgt av krig på jorden. Dette avmerket «begynnelsen til veene» over jorden, og fra da til 1919 ble Guds åndsfødte vitner utsatt for stor trengsel blant alle nasjoner. (Åpb. 11: 18; 12: 7—13; Matt. 24: 7, 8) Men i 1919 gjenløste eller frigjorde Gud de trofaste fra Satans organisasjons makt og hindret således fienden i å ødelegge dem. Denne gjenløsning eller frigjøring av dem fra det store Babylon var forutsagt i Mika 4: 10 med disse ordene: «Vri deg og jamre deg, Sions datter, som en fødende kvinne! For nå må du dra ut av byen [din hjemme-organisasjon] og bo ute på marken, og du skal komme like til Babel. Der skal du bli utfridd, der skal Herren [Jehova] løse deg ut [gjenløse deg, Aut. eng. overs.] av dine fienders hånd.»

I Esaias 35: 8—10 taler Gud om en «ryddet veg» der hans gjenløste eller utfridde unnslipper fra Babylon og vender tilbake til hans teokratiske organisasjon og dens tilbedelse og tjeneste. Han sier der: «Og der skal det være en oppbygd veg, ja, en storveg, og Hellighetens storveg skal den bli kalt, ingen uren skal gå på den; men Han selv skal være en av dem som ferdes på den vegen, og de fordervede skal ikke forville seg inn på den. Der skal det ingen løve være, og intet rovdyr skal komme opp på den, de skal ikke finnes der; men de gjenløste skal ferdes der; og Jahves gjenløste skal vende tilbake og komme til Sion med fryderop, og evig glede er det over deres hode, fryd og glede skal overvelde dem, og sorg og sukk skal fly.» — Rotherhams oversettelse.

Før sin gjenløsning eller frigjøring i 1919 var Guds innvigde folk tvunget til å blande seg med Satans organisasjon. De trodde at de styrende i denne onde verden var «de foresatte øvrigheter» som hver kristen sjel skulle være underlagt, og det holdt dem tilbake. (Rom. 13: 1) Men da Gud i 1919 sendte ut til sitt innvigde folk kallet til å ta opp igjen arbeidet som hans vitner og gjøre det uten frykt, fulgte de kallet og brøt seg ut av det verdslige Babylon. Da åpenbarte Jehova Gud for dem at hans regjeringsorganisasjon er Sion, og at de er Sions barn eller framtidige medlemmer, og med fryd og glede gikk de fram på «Hellighetens storveg» for å vende tilbake til Sion og tjene Gud som hennes barn. Med ryggen til Babylon gikk de fram på den symbolske storvegen. Levningen av Sions barn tok ledelsen på denne storvegen som leder bort fra Babylon, og mens de gikk på den, lød de Guds befaling om å undervise andre som søker vegen til rettferdighet, så at de kan få vite om vegen og komme til den levende Gud og til Jesus Kristus. De urene «fordervede» menneskene får ikke lov å komme inn på denne storvegen. Hvem er det da som skal gå på den og komme til Sion, Guds organisasjon? Jo, dem som Jehova Gud gjenløser eller utfrir fra Djevelens organisasjons makt. Som det er skrevet: «Der skal det ingen løve være [Djevelen er lik en brølende løve], og intet rovdyr [politiske regjeringer i Djevelens verden er lignet med ville dyr] skal komme opp på den, de skal ikke finnes der; men de gjenløste skal ferdes der. Og Jehovas gjenløste skal vende tilbake og komme syngende til Sion.» — Es. 35: 9, 10, Am. stand. overs.

I de foregående skriftsteder som vi har sitert, legger vi merke til at det ikke er noen direkte hentydning til et pengebeløp eller en betaling for å skaffe til veie utløsningen eller gjenløsningen. Det er klart at betydningen av «gjenløse» eller «utløse» i alle disse skriftstedene er frigjøring, utfrielse, redning, befrielse fra fiendens hånd, det vil si fra Djevelens organisasjon, innbefattet hans redskaper som motstår og forfølger Guds trofaste vitner. Ingen som tilhører fiendens organisasjon blir noensinne gjenløst eller utfridd. Det blir tvert imot alltid sagt at gjenløsningen er fra fienden, ikke for fienden. Vi gjentar at det er Jehova som utfører denne frigjøring, redning eller befrielse fra fienden, idet han virker ved og gjennom sin øverste utøvende embetsmann, Jesus Kristus.

UTFRIELSE FRA BLODHEVNEREN

Velvillige mennesker i vår tid som innvier seg til Gud gjennom Kristus, er framstilt som dem som får en utfrielse fra blodhevneren i det kommende Harmageddonslaget. Han er en hevner av deres blod som er slått i hjel. I dette tilfelle kreves det at noe skal bli utbetalt som svarer til det som er gått tapt for dem som er slått i hjel, det vil si, et liv for et liv. Denne regelen er framholdt i 5 Mosebok 19: 21, der vi leser: «Du skal ingen spare: Liv for liv, øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot.» Når det tales om de ’tilfluktsbyer’ som Jehova Gud lot opprette i fortidens Israels land, ble den mannen som forfulgte den som hadde utgytt blod og flyktet til en slik by, kalt «blodhevneren» eller «blodgjenløseren». (Rotherham) Det at blodet blir gjenløst, hentyder ikke her til den gjenløsning som er tilveiebrakt ved Kristi blod som ble utgytt på Golgata, men det hentyder til at det blir krevd en betaling i samme mynt, en gjengjeldelse over den som var skyldig i å utgyte en annens blod. Det er en gjengjeldelse som vil komme over Jehova Guds morderiske fiender i Harmageddon-slaget, og denne gjengjeldelse blir satt i verk av den store blodhevner eller blodgjenløser, Jesus Kristus, som vederlag for det blod som ble utgytt av Guds fiender. Med andre ord, hevneren eller gjenløseren, Jesus Kristus, gjør opp regnskapet med Jehova Guds fiender og menneskeslektens undertrykkere i Harmageddon-slaget.

En som uforvarende, uten å ville det og uten fiendskap eller ondskap var årsak til en annens død, kunne unnslippe blodhevneren eller blodgjenløseren ved å flykte til tilfluktsbyen og bli der til Israels yppersteprest, som ofret soningsoffer for synd, var død. I anvendelsen av dette profetiske bilde i vår tid må et slikt menneske fly til Jehovas organisasjon under Kristus og bli der under det syndesonende Jesu blod og stole på hans utgytte blod som et middel til beskyttelse og frelse. Mennesker som i denne tiden uten å ville det har gjort vold imot Guds lov og dødbringende vold imot Jehovas vitner, kan oppnå gjenløsning fra tilintetgjørelse gjennom det gjenløsende blod av Jehovas store Yppersteprest, Jesus Kristus. I fortidens bilde med tilfluktsbyene er tilintetgjørelsen av Jehovas fiender i Harmageddon framstilt som en pris som betales til vederlag for dem av menneskeslekten som er slått i hjel av de onde fiender. Jesus Kristus, den store Yppersteprest og utøvende embetsmann for Jehova, tilveiebringer imidlertid ved verdien av sitt offer en gjenløsning for dem som flyr til ham for å finne tilflukt. Han er Jehovas skarpretter overfor dem som blir i fiendens leir og som med vilje tar del i denne fiendeleirs synder. På grunn av denne ondskap lider de tilintetgjørelse for å gi vederlag for alt det onde de gjorde imot Jehova Gud og hans innvigde folk.

I begge tilfelle er det en utfrielse eller frigjøring ved å skaffe til veie like for like, det vil si, ved å motta straffen for synd, som er død. Kristi gjenløsningspris, som ble tilveiebrakt på Golgata, var for dem som viser tro på ham som gjenløser og som innvier seg til Gud og avlegger løfte om å utføre hans befalinger. Men gjenløsningen i Harmageddon straffer de onde som har fortjent det, det vil si, dem som med vilje eller i overlagt uvitenhet har gjort skade. De som således har skadd Guds små eller gjort vold imot dem, er kommet i gjeld eller forpliktelse på grunn av sin ondskap. De er nødt til å betale, og de betaler også med sitt liv i Harmageddon. De kan ikke betale gjelden til den som har lidd skaden, for han er død. Derfor må de betale til den dødes nærmeste slektning i kjød og blod, nemlig Kristus Jesus, som tok på seg blod og kjød forat han kunne gjenløse menneskene og bli «evig fader» for dem. Da den som har forvoldt den dreptes død, er en skyldner, må døden bli påført drapsmannen av den dreptes nærmeste slektning, «løseren». Løseren fjerner gjelden ved å kreve manndraperens liv. Kristenheten og alle jordens nasjoner har med vilje overtrådt den evige pakt om blodets hellighet som ble opprettet med Noah etter flommen, den pakten som regnbuen var et symbol på. I den pakten sa Gud: «Og sannelig, deres blod, deres livs blod, vil jeg kreve; av hvert dyr vil jeg kreve det, og av mennesket, ja, av hvert menneskes bror vil jeg kreve menneskets liv. Den som utgyter menneskets blod, ved mennesket skal hans blod bli utgytt; for i Guds bilde gjorde han mennesket.» — 1 Mos. 9: 5, 6, Am. stand. overs.

I tilfellet med den ufrivillige manndraper ble ikke livet krevd av ham hvis han kom til tilfluktsbyen i tide. I forbildet ble han dekket og beskyttet av Israels yppersteprest. I vår tids motbilde er velvillige mennesker som flykter fra denne blodbesudlede verden, fra det blodskyldige Babylon, og som tar tilflukt i Jehovas «tilfluktsby» under Kristus, beskyttet av Hans Yppersteprest, Jesus Kristus, som gjorde synde-soning for dem som flyr til ham. I forbildet kunne den ondskapsfulle og overlagte manndraper absolutt ikke få gitt eller godtatt vederlag på mer enn én måte, hans liv måtte bli tatt av hevneren eller «blodgjenløseren». I vår tids motbilde i Harmageddonslaget blir denne fordring på den uforbederlige, overlagt skyldiges liv innkrevd av den store gjenløser av uskyldig blod, Jesus Kristus; Jehovas skarpretter. Dette viser klart at Jesu ofrede liv ikke står som en soning eller gjenløsning for den overlagt onde, som forakter Gud og forakter hans foranstaltning for frelse gjennom Kristus. Mennesker som dør i Harmageddon i denne tilstand av overlagt ondskap, får sikkert aldri noen gjenløsning. Forbildet med tilfluktsbyene og «blodgjenløseren» finnes i sin helhet i 4 Mosebok, kapitel 35, versene 9—34.

Hele Bibelen bekrefter at de onde ikke i noe tilfelle blir gjenløst fra følgene av overlagt ondskap. Bare Guds elendige og fattige blir gjenløst. Med «elendige og fattige» menes de som kommer til forståelse av at de er absolutt ute av stand til å frelse seg selv og som ønsker å bli frelst på Guds måte. Derfor viser de tro på Jehova Gud og hans Sønn Jesus Kristus, og de henvender seg til Jehovas Yppersteprest for å bli frelst eller gjenløst. Alle de som er onde og nekter å ta imot Guds foranstaltning for frelse, forblir under den fordømmelse som kom som et resultat av Adams synd: «De ugudelige [angripere] skal bli sendt tilbake til Sheol, ja, alle de folkeslag som glemmer Gud.» (Salme 9: 18, Am. stand. overs.) Men de mennesker med god vilje som nå nytter den tiden som er igjen til Harmageddon og flykter til «tilfluktsbyen» under Jehovas Yppersteprest, vil bli gjenløst fra henrettelsen i det slaget og reddet fra å gå ned i graven. Det betyr at de kommer til å bli spart og får gå levende gjennom den universelle Harmageddon-krigen og komme inn i den rettferdige nye verden, med anledning til evig liv med fullkommen helse, grenseløs lykke og endeløs fred.