tilbake». Han ønsket å forbli i live, slik at hans fiender ikke skulle trekke den slutning at de hadde seiret, og glede seg over at han hadde snublet og falt og ikke kunne reise seg igjen.

Selv om David følte at Jehova hadde forlatt ham, var han fortsatt sterk i troen. Dette framgår av hans avsluttende ord: «Men jeg setter min lit til din trofasthet [kjærlige godhet, NW], mitt hjerte skal juble over din frelse. Jeg vil synge for [Jehova], for han har gjort vel imot meg.» (Sal. 13: 6) Til tross for de vanskeligheter David ble utsatt for, satte han sin lit til Jehovas kjærlige godhet og så med håp og glede fram til å bli utfridd av sine prøvelser. Han tenkte på hvordan Jehova hadde gjort godt mot ham tidligere, og var fast bestemt på å fortsette å lovprise ham.

Akkurat som David ikke glemte det Gud hadde gjort for ham, bør heller ikke vi glemme alt det Jehova Gud har gjort for oss. Som et uttrykk for sin store kjærlighet ga han sin enbårne Sønn. (Joh. 3: 16) Siden vi lærte den Høyeste å kjenne, har vi personlig erfart hans kjærlige omsorg og hjelp som svar på våre bønner. Ut fra det vi vet om hvordan Skaperen handler med sine tjenere, både individuelt og som gruppe betraktet, kan vi ha tillit til at han vil styrke oss når vi har behov for det. Når vi har det spesielt vanskelig, kan vi søke trøst i de inspirerte ordene: «Kast alle bekymringer på ham, for han har omsorg for dere.» — 1. Pet. 5: 7.

En stor forandring

PÅ PROFETEN Jesajas tid var kvinnene i Jerusalem meget stolte og pyntet seg med prangende klær og overdådige smykker. Når en kvinne ønsket å gifte seg, var det ikke mangel på mannlige ekteskapskandidater. (Jes. 3: 16—24) Gjennom Jesaja antyder imidlertid Jehova at en stor forandring ville finne sted i den nærmeste framtid: «Dine menn skal falle for sverd, dine sterke helter i krig.» (Jes. 3: 25) Dette ville berøre kvinnene i Jerusalem, slik det videre kommer fram: «Den dagen skal sju kvinner ta fatt i en og samme mann og si: ’Vi skal fø oss selv og kle oss selv, bare vi får bære ditt navn. Ta vår vanære bort!’» — Jes. 4: 1.

Det ville være så få gifteferdige menn at sju kvinner ville ta initiativet til å spørre den første mann de møtte, om han ville gifte seg med dem. Alt de ønsket, var å bli kjent under hans navn og på den måten bli befridd for den vanære å være uten en ektemann. Ifølge Moseloven var en ektemann forpliktet til å sørge for at hustruen hadde klær og det hun trengte til livets opphold. (2. Mos. 21: 10) Men fordi disse kvinnene var i en slik fortvilt situasjon, ville de være villige til å løse mannen fra hans lovfestede forpliktelser. De ville ’fø seg selv og kle seg selv’.