Bruker du Guds navn i tilbedelsen?

Alle som har god kjennskap til Bibelen, er klar over at Gud har et personlig navn. Bibelen omtaler ham også ved å bruke slike beskrivende titler som «Gud», «Herren», «Faderen», «den Allmektige», «den Høyeste» og flere andre, men det er bare hans personlige navn, det navn han er alene om å ha, som fullt ut kan beskrive hans personlighet og egenskaper. Gud sier: «Jeg er [Jehova], det er mitt navn, og jeg gir ikke noen annen min ære.» — Es. 42: 8; Sl. 83: 19; se King James Version.

«Jehova» er den mest alminnelige uttalen av Guds navn, men de fleste autoriteter regner «Jahve» for å være den riktigste formen. I de eldste hebraiske manuskripter forekommer navnet i form av fire konsonanter og omtales da gjerne som tetragrammet (sammensatt av de to greske ordene tetra, som betyr «fire», og gramma, som betyr «bokstav»). Disse fire hebraiske bokstavene tilsvarer de fire bokstavene JHVH.

Men hvis Jehova er Guds navn, kan en spørre: Hvorfor blir navnet brukt så sjelden av prester, predikanter og lekfolk innenfor de forskjellige kirkesamfunn? Bruker for eksempel du Guds navn i tilbedelsen? Har det noen betydning om du gjør det eller ikke?

Navnet glemt på grunn av overtro

En av de viktigste grunnene til at så mange ikke kjenner Guds navn, er en overtroisk forestilling som oppsto blant jødene for mange hundre år siden. De mente at det var galt å uttale Guds personlige navn. Akkurat hva det var som fikk dem til å tro dette, er ikke helt på det rene. Én oppfatning er at det var noen som hevdet at navnet var altfor hellig til å bli uttalt med ufullkomne lepper. Et annet synspunkt er at hensikten var å hindre ikke-jødiske folkeslag i å få kjennskap til navnet og eventuelt misbruke det. En tredje oppfatning går ut på at hensikten var å hindre at navnet ble brukt i magiske ritualer.

Når oppsto denne overtroen i forbindelse med uttalen av Guds navn? Det kan ikke sies med sikkerhet. Mange oppslagsverk sier at jødene sannsynligvis sluttet å bruke navnet omkring 300 f. Kr. De baserer denne konklusjonen på den antagelse at Guds navn ikke forekommer i Septuaginta, den første oversettelse av de hebraiske skrifter til gresk, som ble påbegynt omkring 280 f. Kr. Er denne antagelsen riktig?

De mest fullstendige manuskripter av Septuaginta som en kjenner i dag, følger konsekvent den praksis å erstatte navnet Jehova (Jahve) med de greske ordene Ky’ri·os (Herren) eller ho The·os’ (Gud). Men disse større manuskripter skriver seg bare fra det fjerde og femte århundre etter Kristus. For noen år siden ble det imidlertid funnet mye eldre eksemplarer — riktignok i fragmentarisk form — som viser at de tidligste utgaver av Septuaginta inneholdt Guds navn.

Et av dem er et fragment av en papyrusrull som er oppført blant Fouad-papyrene som nummer 266. Det inneholder den siste halvparten av 5 Mosebok, og i det forekommer tetragrammet regelmessig, skrevet med hebraiske bokstaver. Dette papyrushåndskriftet blir av eksperter datert til det annet eller første århundre før Kristus, noe som betyr at det er fire eller fem hundre år eldre enn de håndskrifter av Septuaginta som er nevnt tidligere, og som ikke inneholder Guds navn.

Angående andre gamle papyrushåndskrifter som er funnet, sier dr. Paul E. Kahle: «Den papyrus som inneholder fragmenter av 3 Mosebok 2—5, er skrevet med en håndskrift som ligger nær opptil den som brukes i Fouad-papyrus 266, som . . . karakteriseres ved at Guds navn blir gjengitt med tetragrammet i hebraisk kvadratskrift (יהוה) og ikke med κύριος [Ky’ri·os], slik som i senere kristne bibelhåndskrifter.» — The Cairo Geniza, 1959-utgaven, side 222, 224.

Det foreligger altså kraftige beviser imot den antagelse at bruken av Guds navn, i hvert fall i skrevet form, opphørte før Kristi fødsel.

Overtroen vinner innpass

Det er ikke noe som tyder på at overtroen i forbindelse med Guds navn oppsto før i det første århundre etter Kristus. Josephus, en jødisk historieskriver, som tilhørte en prestefamilie, og som levde i det første århundre, sier for eksempel etter å ha fortalt om hvordan Gud kunngjorde sitt navn for Moses: «Jeg har ikke lov til å si mer.» (Antiquities of the Jews, bok II, kapittel XII, avsnitt 4) Josephus’ uttalelse er imidlertid svevende. Den viser ikke tydelig hva som var den alminnelige innstilling i det første århundre med hensyn til uttalen eller bruken av Guds navn.

Misjna, som er en samling rabbinske læresetninger og tradisjoner, er noe klarere. Samlingen tilskrives patriarken Juda, en rabbiner som levde i det annet og det tredje århundre etter Kristus. Noe av Misjna hentyder klart til forhold som eksisterte før ødeleggelsen av Jerusalem og byens tempel i år 70 e. Kr. Det bør imidlertid påpekes at den historiske verdi av Misjnas tradisjoner er tvilsom. Ikke desto mindre gir enkelte av Misjnas tradisjoner oss et innblikk i hvordan jødene stilte seg til det å uttale Guds navn.

Angående den årlige soningsdagen heter det i Joma 6, 2: «Og når prestene og folket som sto i tempelgården, hørte ypperstepresten uttale Navnet, pleide de å knele og bøye seg og falle på sitt ansikt og si: ’Velsignet være hans rikes herlighets navn for evig og alltid!’»

Om prestenes daglige velsignelser sier Sotah 7, 6: «I templet uttalte de Navnet som det sto skrevet, men i provinsene brukte de et synonym.»

I Sanhedrin 10, 1 står det om dem som ’ikke har del i den kommende verden’: «Fader Saul sier: Også den som uttaler Navnet med dets egne bokstaver.»

Trass i disse to siste negative synspunktene finner en imidlertid i første del av Misjna også den positive befaling at «en mann bør hilse sin neste ved [å bruke] Navnet», hvoretter det blir henvist til tilfellet med Boas (Rut 2: 4). — Berakoth, 9, 5.

Disse uttalelsene kan tyde på at den overtroiske tendensen til å unngå bruken av Guds navn begynte å gjøre seg gjeldende allerede noen tid før Jerusalems tempel ble ødelagt i 70 e. Kr. Det er ikke noe som viser at en slik overtro var alminnelig utbredt før Kristi fødsel. Det foreliggende materiale viser at denne overtroen tidligst begynte å gripe om seg i det første eller det annet århundre etter Kristus. På Jesu tid kan det derfor godt ha vært vanlig blant mange jøder å bruke Guds navn.

Den tid kom imidlertid da en jødisk oppleser som leste de hebraiske skrifter på originalspråket, sa ’Adho·nay’ (Herren) eller ’Elo·him’ (Gud) i stedet for å uttale Guds navn når han støtte på tetragrammet. Dette framgår av den kjensgjerning at da de jødiske avskrivere begynte å ta i bruk vokalpunkter — i det sjette eller sjuende århundre — satte de inn vokalpunktene for enten ’Adho·nay’ eller ’Elo·him’ når de skrev tetragrammet. Hensikten var øyensynlig å minne leseren om at han skulle si disse ordene i stedet for å uttale Guds navn. Hvis leseren brukte en senere utgave av Septuaginta, ville han naturligvis finne tetragrammet helt erstattet av de greske titlene Ky’ri·os og ho The·os’.

Oversettelser til andre språk, for eksempel den latinske oversettelsen Vulgata, fulgte den framgangsmåten som ble benyttet ved avskrivingen av disse senere utgaver av Septuaginta. Den katolske oversettelsen Douay av 1609 (engelsk), som er basert på Vulgata, inneholder derfor ikke Guds navn. Og den autoriserte engelske oversettelsen av 1611, King James Version, bruker i alminnelighet HERREN eller GUD, skrevet med bare store bokstaver, i stedet for tetragrammet i de hebraiske skrifter. Fire steder bruker den imidlertid navnet «Jehovah», nemlig i 2 Mosebok 6: 3, Esaias 12: 2 og 26: 4 og Salme 83: 18 (vers 19 i den vanlige norske oversettelsen).a

De som laget den amerikanske oversettelsen American Standard Version (av 1901), påpekte utvetydig hvor uriktig det er å skjule Guds hellige navn Jehova, ved å si følgende i forordet til oversettelsen: «Den amerikanske revisjonskomitéen kom etter omhyggelig overveielse til den enstemmige overbevisning at en jødisk overtro, som betraktet det guddommelige navn som altfor hellig til å bli uttalt, ikke lenger burde få være rådende i engelske eller andre oversettelser av Det gamle testamente, som den heldigvis ikke er i de mange oversettelser som er gjort av misjonærer i vår tid. Dette minne-navn, som blir forklart i 2 Mosebok 3: 14, 15 og lagt vekt på som et minne-navn om og om igjen i Det gamle testamenter opprinnelige tekst, betegner Gud som den personlige Gud, som paktens Gud, som åpenbaringens Gud, Befrieren, sitt folks Venn — ikke bare som det abstrakte ’Den Evige’ som forekommer i mange franske oversettelser, men som den alltid levende Hjelper for dem som er i nød. Dette personlige navn [Jehova], med dets rikdom av hellige tankeforbindelser, blir nå gjeninnsatt på den plass i den hellige tekst som det har et ubestridelig krav på.»

Når vi leser om Guds egen uttalte hensikt — at hans navn skal «bli kunngjort over hele jorden», og at det skal «bli stort blant hedningefolkene» — hvordan kan vi da på grunn av overtro unnlate å bruke dette navnet i tilbedelsen? (2 Mos. 9: 16; Mal. 1: 11) I Malakias (3: 16) står det om en «minnebok» som ble skrevet for Guds åsyn «for dem som frykter [Jehova] og tenker på hans navn». Står du oppført i denne ’minneboken’? Nøyer du deg med å ’tenke’ på dette navnet, eller bruker du det også i tilbedelsen? Bare derved kan du bli regnet blant det ’folket for Guds navn’ som den kristne disippelen Jakob talte om i Apostlenes gjerninger 15: 14—18. Det betyr evig liv for deg å kjenne Gud ved hans navn, vise respekt for dette navnet og leve i samsvar med det Gud har latt nedskrive i sitt Ord om dette helligste av alle navn.

[Fotnote]