Bibelen — boken tilveiebrakt ved Jehovas vitner

«De hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse.» — 2 Tim. 3: 15.

 1. Hvordan er den mest verdifulle bok på jorden helt enestående når det gjelder dens alder, den lange tiden som ble brukt til å nedskrive den, og hvem som er dens forfatter?

HVILKEN bok er den mest verdifulle på jorden nå i atom- og romalderen? Det er en bok som begynte å bli nedskrevet før den kristne tidsregning, før den buddhistiske tidsregning (563 f. Kr.), før den japanske tidsregning (660 f. Kr.), før den romerske tidsregning (753 f. Kr.) og før den greske olympiske tidsregning (776 f. Kr.). Dens høye alder har imidlertid ikke forringet dens verdi. Dens alder har i virkeligheten gjort den av enda mer uvurderlig verdi. Det er også den boken som det er blitt brukt lengst tid på å nedskrive. Fra dens første kapitel ble skrevet, og til dens siste kapitel ble fullført henimot slutten av det første århundre av den kristne tidsregning, gikk det omlag 1610 år. Likevel er det bare en person som er bokens forfatter.

 2. I hvor stor utstrekning forekommer forfatterens navn i boken, og hva har det at boken har bare én forfatter, resultert i?

² Denne boken ble fra begynnelse til slutt skrevet i denne ene forfatters eget navn. I virkeligheten forekommer forfatterens navn omkring 7000 ganger i hele boken. Det er nettopp fordi boken har bare denne ene forfatter, at den står langt over alle andre bøker i verdi, og den vil i framtiden oppnå en enda større berømmelse enn den allerede har.

 3. Hvordan kan det forklares at en bok som det tok så lang tid å nedskrive, bare har én forfatter?

³ Det er ikke noe menneske som har levd til det ble over 1600 år gammelt. Hvordan kan så en bok som det tok så lang tid å nedskrive bare ha én forfatter? Det er fordi bokens forfatter ikke er et menneske, en skapning som dør. Forfatterens navn viser denne kjensgjerning, for hans navn er Jehova.

 4. Vis at forfatterens navn forekommer nesten i slutten av boken og også like etter begynnelsen av boken.

⁴ I det fjerde siste kapitel i denne enestående boken blir dens forfatter fire ganger lovprist med ropet Halleluja! Oversatt til norsk betyr dette uttrykket «Pris Jehova!»a (Åpb. 19: 1, 3, 4, 6) Dette enestående navn er navnet på den eneste levende og sanne Gud, universets Skaper, og det er det som er grunnen til at denne berømte boken i sitt annet kapitel, vers fire, setter hans navn side om side med hans titel: «Dette er himmelens og jordens historie, da de ble skapt, den tid da Gud [Jehova] gjorde jord og himmel.»

 5. Hva blir denne boken kalt, hvordan kan det forklares at han som blir nevnt i hele boken, er dens eneste forfatter, og hva slags bok er det ettersom han er forfatteren?

⁵ Denne hellige bok som fra begynnelse til slutt er alene om å erklære at dens forfatter er Jehova Gud, er Bibelen. Den sier at han er udødelig. I sin 35. bok, kapitel 1, vers 12, tiltaler den ham med disse ordene: «Er du ikke fra evighet, Jehova? Du, min hellige Gud, dør ikke.»b Og dens 54. bok, kapitel 1, vers 17, velsigner ham og sier: «Den evige konge, den uforgjengelige, usynlige, eneste Gud, være ære og pris i all evighet! Amen.» (Hab. 1: 12; 1 Tim. 1: 17) Ettersom Jehova er den evige, uforgjengelige, udødelige og eneste Gud, kan han uten vanskelighet være denne ene forfatter. Ettersom Han er Bibelens forfatter, er den hellig.

 6. Hva er i virkeligheten Bibelen, slik det framgår av opprinnelsen til dens navn, og hvorfor blir den også omtalt som skriftene?

⁶ Bibelen er i virkeligheten et bibliotek av mange bøker. Selv om hver bok har sin spesielle titel, er Jehova Gud forfatteren av dem alle sammen. Selve navnet Bibelen viser at den består av mange bøker, for ordet er tatt fra det gammelgreske ordet biblía, som betyr «små bøker», det vil si en samling av bøker som til sammen utgjør ett bind. Bibelen omtaler selv sine bøker som «de hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse». (2 Tim. 3: 15) Det er grunnen til at de også blir omtalt som skriftene.

 7. Hvordan hadde Jehova Gud på fjellet Sinai på en direkte måte sin finger med i nedskrivingen av Bibelen?

⁷ Foruten at Gud har sørget for det ene tema som knytter hele dette bibliotek av bøker sammen, har han også på en meget forunderlig måte hatt sin finger med i nedskrivingen av Boken. De berømte ti bud finnes nedskrevet i Bibelens annen bok. Disse ti bud ble overbrakt Jehovas profet Moses på fjellet Sinai i Arabia i det 16. århundre før den kristne tidsregning, og de ble først skrevet på steintavler. Bibelen sier følgende angående denne nedskrivingen og overbringelsen av steintavlene: «Og da [Jehova Gud] hadde talt ut med Moses på Sinai berg, ga han ham vitnesbyrdets to tavler, tavler av stein, skrevet med Guds finger.» «Og tavlene var Guds arbeid, og skriften var Guds skrift, som var inngravd på tavlene.» Det folket som skulle holde de ti bud, brøt dem, og i et vredesutbrudd knuste derfor Moses de to tavlene. «Og [Jehova] sa til Moses: Hogg deg ut to steintavler liksom de første! Så vil jeg skrive på tavlene de ord som sto på de første tavler, de som du slo i stykker.» Da Moses kom ned fra fjellet Sinai denne gangen, hadde han således i sin hånd de to tavler som Gud selv ’hadde skrevet på. (2 Mos. 31: 18; 32: 16; 34: 1, 29) Senere skrev Moses av de ti bud på annet materiale for at folket skulle lese dem.

 8. Hvordan ble resten av Bibelen nedskrevet, men hva var det i forbindelse med den som forble den samme i hele den tiden den ble nedskrevet?

⁸ Ble resten av Bibelen tilveiebrakt for Guds folk på samme måte som de ti bud, nemlig ved at Gud selv skrev? Nei. Mennesker, ufullkomne skapninger, ble brukt til å skrive ned resten av Bibelen. Dette motbeviser imidlertid ikke at Bibelen har bare en forfatter, Jehova Gud, og at den inneholder hans tanker og uttalelser, ikke tanker og uttalelser som stammer fra de mange mennesker som nedskrev de forskjellige deler av den. Det var en usynlig,’ virksom kraft som drev disse menneskene som Gud brukte som skribenter. Denne usynlige, virksomme kraft utgikk fra Bibelens eneste forfatter, og han lot den komme ned over disse skribentene. Denne usynlige, virksomme kraft blir omtalt som ånd, og fordi det er hellighetens Gud som er dens opphav, blir den omtalt som «hellig ånd». Selv om skribentene på jorden ikke var de samme hele tiden, var det hele tiden den samme uforanderlige, hellige ånd som virket, og dens kilde var hele tiden den samme, nemlig den udødelige Gud, Jehova.

Skrevet under inspirasjon

 9. Hvordan viser David og Peter at fortidens profeter talte og skrev mens de ble drevet av en kraft som ikke var deres egen, og i hvis navn skrev de?

⁹ La oss for eksempel ta for oss David som ble den første israelittiske konge i Jerusalem. Han skrev mange salmer i det 11. århundre før den kristne tidsregning. I en av disse hellige sangene som finnes i Bibelen, forklarte han at han ikke skrev av egen kraft. Han sa: «Så sier David, Isais sønn, . . . [Jehovas] ånd taler gjennom meg, og hans ord er på min tunge.» (2 Sam. 23: 1, 2) Elleve hundre år etter Davids død skrev den kristne apostel Peter to brev som finnes i Bibelen. Peter minnet de kristne om at fortidens profeter i likhet med David uttalte profetier som ikke stammet fra deres egne private tanker eller vilje, men fra en himmelsk kilde. Peter sa: «For først vet dere dette at ingen profeti i Skriften har sitt utspring fra noen privat kilde [eller, kommer fra noen privat åpenbaring]. For aldri er noen profeti blitt ført fram ved et menneskes vilje, men mennesker talte fra Gud mens de ble båret av sted av hellig ånd.» (2 Pet. 1: 20, 21, NW, fotnote) Peter sa også: «Det skriftord måtte oppfylles som den Hellige Ånd forut talte ved Davids munn . . . som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av.» (Ap. gj. 1: 16; 3: 21) Ja, de bibelske skribenter skrev, men det var den virksomme kraft, Jehova Guds ene hellige ånd, som drev dem til å skrive. De skrev fordi de var Guds jordiske redskaper, og de skrev i Guds hellige navn.

10. Hvordan viste Jesus i og med at han helbredet et menneske, at Guds ånd er kraftig nok til å kunne drive et menneske til å skrive en bok?

¹⁰ Det er like lett for Guds hellige ånd å drive en profet til å skrive som det er for den å drive ut en ond ånd fra et besatt menneske. Guds Sønn, Jesus Kristus, viste dette. Han forkynte om Guds rike for folk og utførte også mange storslagne mirakler. Ved en anledning drev han ut en ond ånd fra et besatt menneske, slik at den stumme og blinde både kunne tale og se. Jesu religiøse fiender talte imidlertid bespottelig om den kraft ved hvis hjelp han hadde drevet ut den onde ånd. Ifølge Matteus sa Jesus til dem: «Er det ved Guds Ånd jeg driver de onde ånder ut, da er jo Guds rike kommet til eder.» (Matt. 12: 28) Disippelen Lukas gjengir Jesu ord ved denne anledning slik: «Er det ved Guds finger jeg driver de onde ånder ut, da er jo Guds rike kommet til eder.» — Luk. 11: 20.

11. Hvordan kan man i betraktning av den måten ordet «finger» er brukt på, si at Bibelen er blitt til ved Guds finger, og hva er altså Bibelen et synlig, håndgripelig resultat av?

¹¹ Jesus omtalte således Guds ånd som Guds «finger». De ti bud ble skrevet direkte ned på de to steintavlene med Guds finger, men da Gud brukte menn til å nedskrive de forskjellige bøker i Bibelen, var det Guds symbolske finger, hans ånd, som styrte griffelen eller pennen til disse menn. (5 Mos. 9: 10) Ifølge Salme 8: 4 sier David til Gud: «Jeg ser din himmel, dine fingrers gjerning, månen og stjernene, som du har gjort.» Lenge før Davids tid brukte Jehova Gud profeten Moses til å føre den tredje av de ti ødeleggende plager over Egypts land. Dette var en plage som tegnsutleggerne i Egypt ikke kunne etterligne. De sa derfor til sin hersker Farao: «Dette er Guds finger.» (2 Mos. 8: 18, 19) I overensstemmelse med denne måte å bruke ordet «finger» på kan vi også i vår tid si at Bibelen er blitt til ved Guds finger, ettersom Bibelen ble skrevet under innflytelse av Guds hellige ånd eller usynlige, virksomme kraft. Det var således Guds finger som skrev den, fra begynnelsen til slutten, fra 1 Mosebok til Åpenbaringen. Guds hellige ånd eller virksomme kraft er usynlig, men den frambringer synlige, håndgripelige resultater. Bibelen er det synlige, håndgripelige resultat som er frambrakt ved Guds ånd eller hans finger, som har vært i virksomhet. Han er derfor Bibelens himmelske forfatter.

Bibelens jordiske skribenter

12. Hvem har så i virkeligheten tilveiebrakt Bibelen, men hva påstår tilhengere av den katolske kirke?

¹² Det lar seg ikke motbevise at det er Jehova Gud som har tilveiebrakt Bibelen ved jordiske tjenere som han brukte som sine sekretærer eller skribenter som han øvde kontroll over. Det er derfor temmelig rystende å lese en slik uttalelse som den som sto i Toledo (Ohio) Blade i nummeret for 1. mars 1943. Dette bladet fortalte at en prest for en religiøs organisasjon dagen før hadde kommet med følgende uttalelse i Immaculate Conception Church: «Noe som ikke alle er klar over, men som de burde være, er at Bibelen utelukkende tilhører den romersk-katolske kirke. Den katolske kirke laget Bibelen, den har bevart den, og dem fortolker den. Andre kan lese Den hellige skrift — og de blir inntrengende oppfordret til å gjøre det — men utover dette har de ingen som helst rett i forbindelse med den. Den allmektige Gud har lagt denne dyrebare arv utelukkende i hendene på den katolske kirke. Det kan kanskje høres merkelig ut at en sier at den katolske kirke laget Bibelen, for vi vet at denne boken er Guds Ord, hvert ord i den ble til sist godkjent av ham. Men vi må huske på hvilken måte Gud gjorde dette på. . . . Den katolske kirke ikke bare laget Bibelen, den bevarte den også. . . . Den allmektige Gud . . . tilveiebrakte også en høyesterett — den katolske kirke, for nettopp å bestemme hva hans forfatning — Den hellige skrift, betyr.» I overensstemmelse med dette er det blitt trykt mange brosjyrer og mange bekjentgjørelser i blad og aviser med følgende freidige overskrift: «Bibelen er en katolsk bok.»

13. Hvor mange menn ble brukt til å nedskrive hele Bibelen i løpet av de 1600 år da nedskrivingen foregikk? Nevn noen av disse skribentene.

¹³ Det almene folk som blir stilt overfor slike uttalelser og påstander, har krav på å få vite hva kjensgjerningene viser. Hva viser så kjensgjerningene? Noen av Bibelens bøker har i vår tid navn etter dem som skrev dem. Det kan fastslås at det var over 30 menn som ble brukt til å nedskrive hele Bibelen i løpet av de 1600 år da nedskrivingen foregikk. Blant disse skribenter var Moses, Josva, Samuel, Gad, Natan, Jeremias, Esras, Nehemias, Mordekai, David, Salomo, Agur, Lemuel, Esaias, Esekiel, Daniel, Hoseas, Joel, Amos, Obadias, Jonas, Mika, Nahum, Habakuk, Sefanias, Haggai, Sakarias, Malakias, Matteus, Markus, Lukas, apostelen Johannes, Paulus, Jesu halvbror Jakob, Peter og Jesu halvbror Judas.

14. Hvilken kjensgjerning er det som trer tydelig fram med hensyn til alle disse bibelske skribenter, og hva kan alle Jesu etterfølgere omtales som i åndelig forstand?

¹⁴ Når vi undersøker hvor disse velkjente bibelske skribenter kom fra og hvilket miljø de levde i, er det en høyst interessant kjensgjerning som trer tydelig fram. De var alle sammen hebreere, israelitter eller jøder etter kjødet, skjønt det er noen som tror at Lukas var greker. Ingen av dem var romere. De nedstammet fra Abraham i hvis ætt Jehova Gud hadde lovt å velsigne alle jordens slekter. Abraham var en hebreer. (1 Mos. 12: 1—3; 14: 13) Hans etterkommere gjennom Isak og Jakob ble omtalt som hebreere. (1 Mos. 39: 14, 17; 41: 12; 2 Mos. 1: 15, 16, 19; Jon. 1: 9) Gud forandret Jakobs navn til Israel, og de 12 stammer som stammet fra hans sønner, ble derfor ikke omtalt som jakobitter, men som israelitter. (2 Mos. 9: 7) Den døende Jakob eller Israel uttalte en velsignelse over sin sønn Juda angående et framtidig kongedømme. De israelitter som holdt seg til den kongelige Juda stamme og til denne stammes konge, ble derfor omtalt som judeere eller jøder. (1 Mos. 49: 10; 2 Kong. 16: 6; Sak. 8: 23) Jesus Kristus var av Juda stamme. Alle de som følger etter i hans fotspor, og som holder seg til ham som Guds lovte konge, er derfor judeere eller jøder i åndelig forstand, og de har fått sitt hjerte omskåret, det vil si renset for urenhet. — Åpb. 5: 5; Heb. 7: 13, 14.

15. Hva omtalte skribenten Paulus seg selv som i sine brev?

¹⁵ Apostelen Paulus, som skrev 14 av Bibelens bøker, sa: «Også jeg er jo en israelitt, av Abrahams ætt.» (Rom. 11: 1) «Omskåret på den åttende dag, av Israels ætt, av Benjamins stamme, en hebreer av hebreere.» — Fil. 3: 5.

16. Hva slags bok kan derfor Bibelen omtales som, og hva skrev Paulus angående ’jødens fortrinn’?

¹⁶ På bakgrunn av dette kunne Bibelen omtales som en hebraisk bok, en israelittisk bok, en judeisk eller jødisk bok, men ikke som en katolsk bok. I overensstemmelse med dette skrev den jødiske kristne Paulus til de kristne i Roma: «Ikke den er jøde som er det i det åpenbare; heller ikke er det omskjærelse som skjer i det åpenbare, på kjøttet; men den som er jøde i det skjulte, han er jøde, og omskjærelsen er hjertets omskjærelse i Ånden, ikke i bokstaven; en sådan har sin ros, ikke av mennesker, men av Gud. Hva fortrinn har da jøden? eller hva gagn er det i omskjærelsen? Meget i alle måter; først og fremst det at Guds ord ble dem betrodd.» — Rom. 2: 28 til 3: 2.

17. a) Var alle de bibelske skribentene kristne? b) Hva var det som bandt deres skrifter sammen til en enhet, og som viste at det var én ånd som virket på dem?

¹⁷ Alle de jødiske profeter pekte fram til Guds Salvede, Messias eller Kristus. Det at de så fram til hans komme, bandt alle de gamle profetiske skrifter sammen til en enhet. Det var imidlertid ikke alle de bibelske skribentene som var kristne, når vi med det mener mennesker som etterfulgte Kristus som Konge. De bibelske skribenter som levde før Jesu tid, kunne selvfølgelig ikke være hans etterfølgere. Derfor skriver apostelen Peter: «De ransaket hvilken eller hva slags tid Kristi Ånd, som var i dem, viste fram til når han forut vitnet om Kristi lidelser og om herligheten deretter.» (1 Pet. 1: 10, 11) Malakias var den siste av de førkristne skribenter, og med hans bok slutter den kanon eller offisielle fortegnelse over skrifter som ble skrevet på hebraisk eller arameisk. De åtte skribenter som etter Malakias’ tid skrev de resterende bøker i Bibelen, var alle jødiske kristne. I sine skrifter som de nedskrev på sin tids fellesgreske språk, pekte de på hvordan mange av de profetier som var nedskrevet av Jehovas tidligere skribenter, var blitt oppfylt på Jesus Kristus, den lovte konge av Juda stamme. De forutsa også selv begivenheter som skulle inntreffe i forbindelse med ham. Alle skribentene var således i full harmoni med hverandre når det gjaldt Guds rike ved Messias eller Kristus. Dette viser at den ånd som alene utgår fra Gud, Bibelens Forfatter, virket på dem alle.

Deres felles kall

18, 19. a) Hva var det foruten det at de var jøder, som bandt alle de bibelske skribenter sammen? b) Hvilken skriftrull er av særlig stor interesse for oss når vi ønsker å få vite hva Gud selv svarer på dette spørsmålet?

¹⁸ Selv om ikke alle de inspirerte bibelske skribenter var kristne, var det likevel noe mer enn det at de var jøder, som bandt dem sammen. Hva var det? Jo, deres felles kall. Hva var deres kall? La oss høre hva Gud selv sier at deres kall var. I 1947, mens Israel befant seg midt oppe i en krig, ble hele verdens interesse rettet mot Bibelen ved at visse gamle manuskripter ble funnet, ikke i byen Roma, men like nordvest for Dødehavet i Israel. Disse manuskriptene fikk betegnelsen Dødehavsrullene. De var imidlertid ikke skrevet på latin, men på hebraisk. Ifølge undersøkelser som er blitt foretatt av arkeologer, ble de skrevet over 100 år før den kristne kirke eller menighet ble grunnlagt i Jerusalem i 33 e. Kr. Den mest interessante av disse rullene var den som inneholdt et så å si fullstendig hebraisk manuskript av Esaias’ profeti.

¹⁹ Harper’s Bible Dictionary (1952) sier på side 654a: «Rullene var blitt lagt i dødehavshulen før Jesus ble født, og de ble ikke oppdaget før nærmere 2000 år etter hans død. Den rullen av Esaias’ profeti som ble funnet i hulen, ligner antagelig den som han leste fra som ung mann i Nasaret. (Luk. 4: 16—19) Den avviker nesten ikke fra den profetien vi leser i dag, bortsett fra små ulikheter når det gjelder stavemåte, og noen mindre feil som skyldes dem som tok avskrifter.»

20, 21. a) Hva sier Gud ifølge denne dødehavsrullens 36. spalte at hans utvalgte folks kall er? b) Hvordan blir Esaras 43: 10 kommentert i «Soncino Books of the Bible» (1949)?

²⁰ Denne rullen er en av de mange som ikke er blitt bevart av den katolske kirke. I sin 36. spalte gjengir denne rullen den hebraiske tekst av Esaias 43: 1, 10—12, som oversatt til norsk lyder: «Og nå, dette er hva Jehova har sagt, din Skaper, o Jakob, han som dannet deg, o Israel: ’Frykt ikke, for jeg har gjenkjøpt deg. Jeg har ’kalt deg ved navn. Du er min.’» «’Dere er mine vitner,’ sier Jehova, og min tjener som jeg har utvalgt, for at dere kan kjenne og ha tro på meg, og for at dere kan forstå at jeg er den samme. Før meg var det ingen Gud, og etter meg var det fortsatt ingen. Jeg — jeg er Jehova, og foruten meg er det ingen frelser.’ ’Jeg har sagt det og frelst og latt det bli hørt, da det ikke var noen fremmed gud blant dere. Dere er derfor mine vitner,’ sier Jehova, og jeg er Gud.’»

²¹ Med disse klare ordene sa Jehova Gud at hans utvalgte folk Jakobs eller Israels kall var å være hans «vitner». Den jødiske dr. Israel W. Slotki kommer i «Soncino Books of the Bible» (1949) med en kommentar til Esaias 43: 10, og han sier på side 207: «Ettersom folkeslagene og deres guder ikke makter å bevise sin påstand, oppfordrer Gud Israel, som blir beskrevet som mine vitner og min tjener, til å avlegge vitnesbyrd om den suverene Guds enestående stilling, at det hverken har vært eller noensinne vil bli en Gud som er lik Ham.»

22. a) Hvem var Moses, og fra hvilket tidspunkt av ble han et fremtredende vitne? b) Hva er det som viser at Moses var et slikt vitne for Jehova?

²² Den første av de inspirerte bibelske skribenter var profeten Moses. Han tilhørte Levi stamme av Israels folk. I samsvar med Jehovas egen uttalelse i Esaias 43: 10—12 var Moses følgelig et av hans vitner. Gjennom sin hellige engel som åpenbarte seg i en busk som på mirakuløs vis brente, «sa [Gud] til Moses: JEG ER DEN JEG ER; og han sa: Så skal du si til Israels barn: «JEG ER» har sendt meg til eder. Og Gud sa fremdeles til Moses: Så skal du si til Israels barn: [Jehova], eders fedres Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til eder. Dette er mitt navn til evig tid, og så skal de kalle meg fra slekt til slekt.» (2 Mos. 3: 2, 14, 15) Fra da av ble Moses et fremtredende vitne for Jehova. I de fem første bøker i Bibelen, fra 1 Mosebok til 5 Mosebok, som han skrev, brukte han navnet Jehova (יהוה)c 1833 ganger. Hvem kan så benekte at Moses var et vitne for Jehova og at han levde opp til sitt kall? Ingen andre enn religiøse hyklere, som fordreier og skjuler sannheten! Den kristne skribent som skrev det inspirerte brevet til Hebreerne, fører i kapitlene 11 og 12 Moses opp blant vitnene for Jehova. Moses var imidlertid ikke det første vitne for Jehova.

23. Hvem var det første trofaste vitne, og hva avmerket hans død begynnelsen til?

²³ Han som har skrevet Hebreerbrevet omtaler Abel, Adams annen sønn, som Jehovas første trofaste vitne, når han sier: «Ved tro bar Abel fram for Gud et bedre offer enn Kain; ved den fikk han det vitnesbyrd at han var rettferdig, idet Gud vitnet om hans gaver, og ved den taler han ennå etter sin død.» (Heb. 11: 4) Som det står skrevet i 1 Mosebok 4: 4, 5: «Og Abel bar også fram et offer, som han tok av de førstefødte lam i sin hjord og deres fett; og [Jehova] så til Abel og hans offer, men til Kain og hans offer så han ikke.» På grunn av religiøs misunnelse myrdet Kain sin bror Abel, fordi hans bror var et trofast, antagelig vitne for Jehova. Dette var begynnelsen til alle de voldshandlinger som religionstilhengere fra Abels lengst forsvunne tid fram til i dag har gjort seg skyldig i mot de sanne vitner for Jehova.

24, 25. a) Hvem blir nevnt i rekken av vitner i Hebreerbrevets 11. kapitel? b) Hvordan viser han som har skrevet Hebreerbrevet, at de forannevnte var vitner for Jehova?

²⁴ Etter å ha nevnt Abel tar Hebreerbrevets 11. kapitel for seg en rekke av vitner for Jehova, og det nevner profetene Enok og Noah; patriarkene Abraham, Isak og Jakob; Abrahams hustru Sara; Jakobs sønn Josef; profeten Moses; skjøken Rahab, som overlevde ødeleggelsen av den befestede byen Jeriko; dommerne Gideon, Barak, Samson og Jefta; kong David og profeten Samuel. Skribenten har ikke tid til å nevne flere profeter, men når han sier at de «stoppet gapet på løven, kunne han ikke da ha tenkt på Daniel, som uskadd ble dradd opp av løvehulen? Når han taler om vitner for Jehova som døde for sverd, kunne han ha tenkt på døperen Johannes som ble halshogd. Etter å ha beskrevet den hårde medfart som de led, slutter det 11. kapitel i Hebreerbrevet med å si: «Og enda alle disse fikk vitnesbyrd for sin tro, oppnådde de ikke det som var lovt, fordi Gud forut hadde utsett noe bedre for oss [kristne], så de ikke skulle nå fullendelsen uten oss.» (Heb. 11: 39, 40) Men hvordan viser han som har skrevet Hebreerbrevet, at de var vitner for Jehova Gud? Jo, ved at han i de neste to versene sier:

²⁵ «Derfor, la og oss, da vi har så stor en sky av vitner omkring oss, avlegge alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og med tålmodighet løpe i den kamp som er oss foresatt, idet vi ser på troens opphavsmann og fullender, Jesus, han som for den glede som ventet ham, led tålmodig korset, uten å akte vanæren, og nå sitter på høyre side av Guds trone.» — Heb. 12: 1, 2.

26. Hva er det som viser hvis «sky av vitner» de var, og hvem var følgelig forfatteren av de hebraisk-arameiske skrifter, og hvem ble de tilveiebrakt ved?

²⁶ Legg merke til at han som har skrevet Hebreerbrevet, kaller dem som han nevnte eller beskrev i det 11. kapitel, og som levde før Jesus Kristus, for en «sky av vitner». Men hvis vitner var de? Det er bare ett svar på dette: De var Jehovas vitner. Ja, den siste av Bibelens bøker som ble skrevet før Jesus Kristus kom til jorden, nemlig Malakias’ profeti, nevner Jehova 48 ganger. Jesus Kristus siterte selv fra denne Malakias’ profeti for å vise at den var inspirert og med rette hørte med som en del av Jehovas Ord. (Matt. 11: 7—15; Mal. 3: 1; 4: 5, 6) Alle de som nedskrev de kanoniske skrifter fra Moses til Malakias, var således vitner for Jehova. Alle disse inspirerte skrifter på hebraisk og arameisk var et resultat av Jehovas forfatterskap og ble tilveiebrakt ved hans vitner.

Kristne vitner for Jehova

27, 28. a) Hva ble Jesus født til å være, og hvordan det? b) Overfor hvilken politisk hersker bekreftet han dette, og hvilken titel fikk han således?

²⁷ De kristne hebreere som han som skrev Hebreerbrevet, stilte sitt brev til, var omgitt av en slik «sky av vitner», og det ble også sagt til dem at de skulle se på «troens opphavsmann og fullender, Jesus», som led martyrdøden. Betyr dette at også Jesus var et vitne for Jehova? Ja! Guds Sønn Jesus som kom fra himmelen, ble født i kong Davids ættelinje, i Juda stamme av israels folk. Da han ble født, ble han et medlem av Israels folk, som Jehova Gud ifølge Esaias 43: 10—12 hadde sagt følgende til: «’Dere er mine vitner,’ sier Jehova.» Jesus ble derfor født på jorden for å være et Jehovas vitne, og dette ville han ikke benekte, selv ikke da han sto foran den romerske landshøvdingen Pontius Pilatus, som dømte ham til døden. Som svar på Pilatus’ spørsmål: «Så er du dog konge?», sa Jesus: «Du sier det; jeg er konge. Jeg er dertil født og dertil kommet til verden [hvorfor?] at jeg skal vitne for sannheten.» — Joh. 18: 37.

²⁸ For å understreke at Jesus var et vitne taler apostelen Paulus om «Kristus Jesus, som i egenskap av vitne kom med den rette offentlige kunngjøring for Pontius Pilatus». (1 Tim. 6: 13, NW) Apostelen Johannes, som skrev til de sju menigheter i Lilleasia, sier likeledes: «Nåde være med eder og fred fra . . . Jesus Kristus, det troverdige vitne, den førstefødte blant de døde og herren over kongene på jorden!» — Åpb. 1: 4, 5.

29. Hvordan bekjente Jesus at han var et vitne den gangen han talte til Nikodemus?

²⁹ Jesus bekjente dessuten med egne ord at han var et Jehovas vitne, da han sa til Nikodemus, en jødisk lærer i Israel: «Vi taler det vi vet, og vi vitner det vi har sett, og I tar ikke imot vårt vitnesbyrd. Når jeg har sagt eder de jordiske ting, og I ikke tror, hvorledes skal I da tro om jeg sier eder de himmelske?» — Joh. 3: 11, 12.

30, 31. a) Hvordan kommenterer Johannes Jesu uttalelse om at han var et vitne? b) Hvordan talte Jesus Guds Ord i synagogen i Nasaret?

³⁰ Noen vers senere kommenterer Johannes dette og sier: «Han som kommer fra himmelen, er over alle; det han har sett og hørt, det vitner han, og ingen tar imot hans vitnesbyrd; den som har tatt imot hans vitnesbyrd, han har stadfestet at Gud er sanndru. For han som Gud har utsendt, taler Guds ord; for Gud gir ikke Ånden etter mål.» (Joh. 3: 31—34) Jesus talte virkelig Guds ord på sabbatsdagen da han var i synagogen i sin hjemby Nasaret, og han leste fra Guds Ord. En bokrull av Esaias’ profeti, lik den som ble funnet like ved Dødehavet i 1947, ble rakt ham av tjeneren, og Jesus rullet den ut til kapitel 61, versene 1 og 2, og leste:

³¹ «Jehovas ånd er over meg, for han salvet meg til å kunngjøre et godt budskap for de fattige, han sendte meg ut til å forkynne en løslatelse for fangene og en gjenvinning av synet for de blinde, til å sende de undertrykte bort med en løslatelse, til å forkynne Jehovas antagelige år.» — Es. 61: 1, 2; Luk. 4: 16—19, NW.

32, 33. a) Hva sa så Jesus for å vise at han var et Jehovas vitne? b) Hvilken profet var Jesus Kristus ifølge Peters uttalelse i templet i Jerusalem?

³² Jesus kom så med følgende kommentar: «I dag blir dette skriftstedet som dere nettopp hørte, oppfylt.» For å vise at det ble oppfylt, gikk han i gang med å «forkynne Jehovas antagelige år», som Jehova hadde salvet ham til å forkynne. Jesus viste på denne måte at han var et Jehovas vitne. (Luk. 4: 20—22, NW) Etter at Jesus hadde vist seg å være et trofast vitne inntil døden som en martyr, sa apostelen Peter offentlig til en flokk tilbedere av Jehova i templet i Jerusalem at Jesus var den profet som Moses hadde talt om i følgende ord til Israel:

³³ «En profet av din midte, av dine brødre, liksom meg, skal Herren din Gud oppreise deg; . . . Da sa Herren til meg: . . . En profet vil jeg oppreise for dem av deres brødres midte, liksom deg [Moses], og jeg vil legge mine ord i hans munn, og han skal tale til dem alt det jeg byder ham. Og enhver som ikke hører på mine ord, som han skal tale i mitt navn [Jehova], ham vil jeg kreve til regnskap for det.» — 5 Mos. 18: 15—19.

34. Hva måtte Jesus Kristus være hvis han skulle være en profet som var lik Moses, og hva må også Jesu etterfølgere være hvis de skal etterligne ham?

³⁴ Profeten Moses var et fremtredende vitne for Jehova, og han vitnet om Jehovas navn selv da han sto overfor den mektige Farao i Egypt. Ikke bare apostelen Peter, men også den kristne martyr Stefanus, sa at Jesus var den profet som det var forutsagt skulle bli oppreist, og som var lik Moses, men større enn ham. (Ap. gj. 3: 20—23; 7: 37, 52, 53) Som en oppfyllelse av Moses’ profeti var Jesus Kristus et vitne for Jehova i likhet med Moses, men han var et større vitne enn Moses. Alle som er med i det kristne løp mot evig liv i Guds nye verden, blir oppfordret til å se på Jesus, den større Moses, for å etterligne ham. (Heb. 12: 1, 2) Apostelen Paulus sa: «Bli mine etterfølgere, liksom jeg etterfølger Kristus!» (1 Kor. 11: 1; 1 Tess. 1: 6) Det er derfor tydelig at sanne kristne, sanne Kristi etterfølgere, må etterligne ham og være Jehovas vitner. Sanne kristne er Jehovas vitner.

35. a) Inntil hvilken persons omvendelse var kjødelige jøder født til å være vitner? b) Hva ble de jøder som forlot jødedommen og gikk over til kristendommen, og hva sluttet de jøder å være som nektet å anta kristendommen?

³⁵ Jesu Kristi jødiske apostler og disipler var bevis for at sanne kristne er vitner for Jehova Gud. Alle kjødelige jøder som ble født før den første ikke-jøde Kornelius ble omvendt til kristendommen, ble i betraktning av Jehovas egne ord til Israels folk i Esaias’ bokrull, kapitel 43, versene 10—12, født til å være tjenere og vitner for Jehova. Da slike kjødelige jøder på apostlenes tid forlot jødedommen med dens tradisjoner og ble kristne, sluttet de ikke å være Jehovas vitner. Nei, de ble Jehovas kristne vitner, i likhet med deres leder Jesus Kristus, den større Moses. De som var jøder etter kjødet, men som nektet å anerkjenne Jesus Kristus som den større Moses, opphørte både å være Jehovas vitner og Jehovas nasjonale «tjener»-klasse. De kristne derimot anerkjente at Jehovas ord i Esaias’ bokrull, kapitel 55, vers 4, gjaldt Jesus Kristus: «Se, til et vitne for folkeslag har jeg satt ham, til en fyrste og en hersker over folkeslag.»

36. Hva ble de salvede jøder på pinsedagen?

³⁶ På pinsefestens dag i år 33 ble Jesu jødiske etterfølgere salvet med Jehovas hellige ånd akkurat som Jesus ble det. På den måten ble de nå åndelige jøder, som var salvet i den spesielle hensikt at de skulle utgjøre et nytt folk, det åndelige Israel, et nytt folk av Jehovas tjenere og vitner. — 1 Pet. 2: 9.

37. a) Hvilke skriftsteder fra de hebraiske skrifter siterte Peter på pinsedagen og hvordan kommenterte han så til slutt disse skriftstedene? b) Hva viste Peter således at han var?

³⁷ Da apostelen Peter redegjorde for utgytelsen av den hellige ånd over de kristne på den dagen, siterte han følgende ord fra den bokrull som inneholdt Joels profeti: «Og deretter skal det skje at jeg vil utgyte min Ånd over alt kjød, . . . Solen skal omskiftes til mørke, og månen til blod, før [Jehovas] dag kommer, den store og forferdelige. Og det skal skje: Hver den som påkaller [Jehovas] navn, skal bli frelst.» (Joel 3: 1—5) Peter siterte deretter Salme 16: 8—11: «Jeg setter alltid [Jehova] for meg; . . . For du skal ikke overlate min sjel til dødsriket [Sheol, AS].» Peter siterte også Salme 110: 1, hvor det står: «[Jehova] sa til min herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter.» Peter kommenterte så disse inspirerte skriftstedene og sa: «Denne Jesus oppreiste Gud, som vi alle er vitner om. . . . Så skal da hele Israels hus vite for visst at Gud har gjort ham både til Herre, og til Messias, denne Jesus som I korsfestet [pelfestet, NW].» (Ap. gj. 2: 14—36) Helt fra begynnelsen av viste Peter på en måte som ikke var til å ta feil av, at han som en åndelig jøde eller israelitt var et salvet vitne for Jehova, som hadde oppreist sin Sønn Jesus Kristus fra døden i Sheol, og som hadde utgytt sin hellige ånd ved Jesus Kristus, som satt ved hans høyre hånd.

38. Hvordan omtalte Johannes seg selv som et vitne i sitt første brev, og hvordan viste Johannes i slutten av Bibelen at Jesus var et vitne?

³⁸ Apostelen Johannes var sammen med Peter i Jerusalem på pinsedagen. Johannes’ ga klart uttrykk for at han var et vitne for den ene Gud hvis navn er Jehova. Apostelen Johannes skriver i 1 Johannes 4: 14: «Og vi har sett og vitner at Faderen [Jehova] har sendt sin Sønn til frelser for verden.» Og i den aller siste boken i Bibelen siterer Johannes de ordene som den herliggjorte Jesus sier til ham i et syn: «Dette sier han som er amen, det troverdige og sanndrue vitne, opphavet til Guds skapning.» «Han som vitner dette, sier: Ja, jeg kommer snart.» Og Johannes sier til dette: «Amen, ja kom, Herre Jesus!» (Åpb. 3: 14; 22: 20) I de aller siste ordene i Bibelen la Johannes således vekt på at Jesus Kristus var et vitne for sin himmelske Far Jehova. Johannes bekreftet også at han selv var et slikt vitne for Jehova Gud.

39. a) Ved hvem og hvordan ble de siste 27 bøker i Bibelen tilveiebrakt? b) Hvordan viser Peter at de apostoliske skrifter hører med blant de inspirerte hellige skrifter?

³⁹ Johannes, Peter og andre vitner for Jehova i det første århundre vitnet ikke bare ved det talte ord, men også ved det skrevne ord. Som et resultat av det ble de kristne forsynt med de siste 27 bøkene i Bibelen. Disse bøkene ble ikke skrevet på det gamle hebraiske språk eller på latin, men på det fellesgreske språk, som var det internasjonale språk i det første århundre. Jehova Gud inspirerte åtte menn som tilhørte hans nye nasjon, det åndelige Israel, åtte salvede, jødiske kristne, slik at de i slutten av det første århundre kunne fullføre Bibelen for oss. Apostelen Peter viser for eksempel at apostelen Paulus’ inspirerte skrifter står på like fot med «de andre skrifter» når han skriver: «Akt vår Herres langmodighet for frelse, således som og vår elskede bror Paulus har skrevet til eder etter den visdom som er ham gitt, likesom og i alle sine brev når han i dem taler om dette; i dem er det noe som er svært å skjønne, og som de ulærde og ubefestede tyder vrangt, som de og gjør med de andre skrifter, til sin egen undergang.» — 2 Pet. 3: 15, 16.

40. Ved hvem ble Bibelen påbegynt, ved hvem ble den fullført, og ved hvem kan man således si at den er tilveiebrakt?

⁴⁰ Bibelen, som Jehova Gud alene har forfattet, ble således fullført ved hans vitner, akkurat som den også ble påbegynt ved dem. Det lar seg ikke gjøre å motbevise dette ut fra Bibelen, og det kan således sies at Bibelen er en bok som er tilveiebrakt ved Jehovas vitner. La oss derfor stemme i ropet i Åpenbaringen 19: 6: «Halleluja!»

[Fotnoter]

[Bilde på side 81]

Ovenstående fotostatkopi viser den første av de 55 spaltene av den godt bevarte hebraiske skrift i den av Dødehavsrullene som inneholder Esaias’ bok (DSla). Leses fra høyre mot venstre. Den inneholder det første kapitel av Esaias, fra og med vers 1 til og med en del av vers 26. Denne innledende del inneholder 29 linjer, og tetragrammet for Guds navn, יהוה, er på sju steder fremdeles fullt ut leselig, nemlig på linjene 3, 10, 12, 13, 21 og 27 og to bokstaver av det på linje 5.